27. desember 2005

Back in bloggsness...

Vi er midt i romjula, og her hjemme har roen senket seg fullstendig. Vi har blitt betydelig færre i løpet av de siste dagene, og selv om jeg ikke trodde det så har jeg kanskje vært litt stressa. Sjuk har jeg også blitt, og sitter her med en hals like gjensnurpet som en sekk. Hvert svelg føles likedan ut som en båt nedover korintkanalen. Det går, men bare på hengende håret.

I går hadde jeg og en kamerat en lang kveld der vi snakket om det meste mellom himmel og jord. I blant er det greit med slike kvelder der en til slutt er så trøtt at alt en tenker på sies høyt før en i det hele tatt får tid til å ta sikkerhetssjekk på det. Jeg hengte meg en stund opp i venner som kommer og venner som går. Lars Lillo Stenberg i gruppa DeLillos sier det ganske greit i sangen 'Fullstendig oppslukt av frykt':

Når du våkner midt på natten
Husker en gammel venn
Som du vet du aldri vil
bli kjent med igjen
Da er livet tilstede
Og det stirrer på deg.

Jeg hadde en slik natt her for ikke så lenge siden der jeg våknet om morgenen med hodet fylt av mennesker som en gang utgjorde viktige elementer i livet mitt. Mennesker jeg tidligere ikke trodde jeg kunne leve uten, men som jeg av ulike grunner ikke lenger kunne leve med heller. Bare tanken på at vi ikke skulle ha kontakt kunne gi meg følelsen av at jeg ville bli sittende igjen med et savn utover det som godt var. Så går tiden, og før en vet ordet av det går det opp for en at en ikke har tenkt på vedkommende på lenge. Livet har kjørt på med nye dager, mennesker og inntrykk, og grasiøst geleidet tidligere venner stille ut bakdøra mens en selv er opptatt med å se i en annen retning. Man savner ikke.

En dame ved navn Amanda Bradley har sagt at "når du er sammen med en du stoler på, en du ikke behøver å spille en rolle overfor, en som hjelper deg til å lære deg selv bedre å kjenne... da er du sammen med en venn." Med ett våkner man en morgen og innser at de man trodde hadde disse egenskapene, kanskje ikke hadde dem allikevel. Kanskje har man ikke selv vært det den andre parten trengte heller.

På folkehøgskole brukte jeg veggene på badet til å henge opp sitater om vennskap. Et sitat var plassert rett ovenfor dorullen og ble slik det som sjelden kunne unngås å ta med videre: "Dine venner er dem du kan ringe til kl. 4 om morgenen". Det finnes mye fint som er sagt om venner, og når jeg leser andres sitater skulle jeg noen ganger ønske det var mine ord. Et av de fineste tror jeg må være dette, av en A. Fibriger: "En venn er det mennesket man helst vil ha hos seg i sitt livs aller lykkeligste og aller tyngste stunder. De som vårt hjerte straks går til, slik at vi tenker: 'Å, om hun eller han var hos meg akkurat nå!'".

Livet har en forunderlig metode å rydde opp i ens bekjentskaper på. De blir stående de som skal bli stående. Og de vennskap som man frykter skal forgå har vel kanskje allerede i det øyeblikket man føler frykten forgått...? Jeg er i allefall glad for mine få venner og mange bekjente - og glad for å vite hvem som er hvem.
(Nei, det var ikke mitt sitat det siste der heller...)


-Marianne-

24. desember 2005

Glade Jul, Hellige Jul...

Det er julaften. Og jeg som har lengtet etter julestemninga har endelig fått den. Den kom sniiiikende som en katt rundt føtter sånn utpå ettermiddagen en gang når 13 av 14 satt rundt langbordet og spiste julegrøt med mandel i. Nevøen min kastet innpå og syntes han såg mandelen på hver skje han tok. "Der e 'an! E ser 'an!" Alles øyne vendtes mot fireåringen. Onkel Gudmund bøyer seg over skjeia og gransker grøtkladden. "E du sikker på det, Benjamin? Ej trur kanskje ikkje det e den asså... Ditta va ei rosin.." Benjamin rynker et øyebryn før han ser oppgitt på onkel. "E' tror iallefall på at det e den..."

Senere på kvelden står Benjamin og farmor og ser på julekrybba. Samtalen fikk jeg med meg fra der jeg stod og vaska opp, og gikk som følger:

Farmor: "Vet du hva detta er for no da, Benjamin?"
Ben: "Ehh... neeei?"
Farmor: "Detta er det jula handler om detta skjønner du..."
Ben: "Å? Ængla å ku og sånn?"
Farmor: "Veeel... Jesusbarnet ble født i en stall, og det er det vi feirer i jula"
Ben: "Å! Men du farmor?! E kan en sang om jula!!"
Farmor: "Å ja! En du har lært i barnehagen kanskje!?"
Ben: "Ja - 'an e skikkeli bra..."
Så drog han pusten og sang: "Vi nissa, vi nissa, vi gjør så godt vi ka-aaaan!"

For meg er det ikke først og fremst nisser som er jula da. Og ikke er det de eldgamle tradisjonene som jeg har skrevet om her inne de siste dagene heller. Det er ikke først og fremst Jesus i krybba heller. Jeg feirer Jesus som den han er nå. Ikke lenger en liten guttebaby på en seng av strå, men Jesus som venn, trygghet og frelser. Jesus er en stilig type. Jeg er ikke den som sier det oftest, og noen kan nok tvile på om han i det hele tatt har plass i livet mitt. Men Jesus - han er den ene tingen i livet mitt som er konstant. Og det er veldig godt.

Ej slær et slag førr Jesus... :)

GOD JUL - alle sammen!

-Marianne-

ps. nå kan det hende det blir en ørliiiiten pause i blogginga her inne. Jeg føler meg litt ... utblogga.

23. desember 2005

Lille julaften!!

Nå begynner det for alvor å nærme seg den store dagen her hjemme. Mamma går med konstant makspuls, og jeg har inntrykket av at det ikke kan være annerledes. Selv om jeg prøver å hjelpe til så godt jeg kan, vil hun gjerne ha det siste ordet uansett. Vasker jeg gangen, så vasker hun den bare en gang til. Innerst inne tror jeg hun liker hardkjøret...

Pappa har i dag funnet fram pinnekjøttet fra stabburet, og er i denne stund i kjelleren og bruker sirkelsaga. (Slike scenarioer liker Agnetha så inderlig godt...) Mamma har bakt julebrød, laget enda flere juledekorasjoner og kaster i denne stund sammen lunsj for småbrødrene mine som får julefri klokken 12. Jeg er mektig imponert over hvor mye styr som skal til før jula endelig kan komme sigende. Her en dag satt vi ved kjøkkenbordet og tok en liten pause. Jeg fortalte om min manglende julestemning, og regnet egentlig med å få et samtykkende nikk fra mamma. Hun måtte jo bare være sliten! Men neida, hun hadde julestemning så det holdt! "Nå er 5- timersbrøda i ovnen, og da er e jul!".

Dagen som følger ser slik ut her hjemme:
  • Siste finish på julepynting av sjøbuda der tante Ester skal sove. For de som ikke vet det så er sjøbuda fullt innredd altså.
  • Prøve enda en gang å få juletreet til å stå rett i gammel fot. Hvert år blir det sagt at vi skal kjøpe ny fot neste år. Også i år.
  • Hastig juletrefotinnkjøp.
  • Pynte treet.
  • Koke grøt.
  • Hente tante Ester.
  • Nevø, niese, storebror og svigersøster kommer.
  • Grøtspising og marsipangris.
  • Gratulasjoner av bursdagsbarnet. (Storebror John)
  • Hente eldstebror på hurtigbåtkaia sent i kveld/ natt.
  • Gå til sengs... og høre regnet piske på ruta.

Da må jeg bare springe! Ha en skikkelig fin lillejulaften!

-Marianne-

21. desember 2005

Årets lengste natt...

I dag er dagen de før i tida kalte Thomasmesse. Dagen hadde flere navn, deriblant "Thomas brygger" som kom av at man ventet på at St. Thomas denne dagen skulle komme med mildvær og gi bryggevann. Mildværet har iallefall slått til her hos oss, så dette stemmer jo det!

I folketroa var denne dagen spesiell,- den varslet nemlig at julen var kommet! Derfor var det viktig å bli ferdig med arbeidet og med juleforberedelsene - for i morgen ble det nemlig lyst julefred. Jeg synes det høres skikkelig koselig ut. Men i stedet for å lyse julefred og gå jula rolig i møte, løper vi rundt på butikker og handler til krampa rett og slett tar oss. Jeg hørte i dag at julehandlende besvimte i alt stresset inne på et kjøpesenter ved Ålesund. Da er det kanskje på tide å sette seg ned og omprioritere littegrann...

Før var dette dagen man også prøvesmakte på juleølet. Man stakk gjerne bortom naboen for å gi de en smak, smake litt på deres øl og avgjøre om en overgikk eller ble overgått denne julen. Ofte endte visst hele prøvesmakinga i direkte flatfyll, og de fleste som endte opp i den tilstanden var nok mer enn fornøyd med at dagen derpå var såkalt julefredet.

For de som ikke rota rundt i ølglasset, gikk denne kvelden med på å se over juleklærne enda en gang. Ungene begynte dessuten å kjenne julestemningen ekstra nå. De gledet seg til alt de snart skulle spise,- menyen hadde vært særdeles tynn siden 23. november eller Klemetsmesse. Fra den dagen var det nemlig skikk at foreldrene knep igjen på maten til ungene. Slik skulle de lære å sette enda mer pris på julematen. Ungene fikk ikke mindre å spise, men maten som ble laget var mye enklere enn til vanlig.

Vi går inn i årets lengste natt, og her har kvelden kommet allerede. Det er litt godt å vite at i morgen snur sola og at vi går mot lysere tider - igjen.

-Marianne-

20. desember 2005

Og der er ferien i gang, dere!

Jeg har hatt min siste vakt før jul, og nå har jeg noen gode fridager fram til morgenen 2. juledag. Egentlig skulle jeg jobbe både julaften og 1. juledag, men fikk byttet (!) de med en på jobben som heller ville ha fri nyttårsaften og første nyttårsdag. Siden nyttårsaften i Herøy er like spennende som å se maling tørke, tok det meg ikke mange sekundene å takke ja til det tilbudet.

Så nå sitter jeg altså her. Og er i følge flere på jobben griseheldig fordi jeg har så mange fridager før jul. Disse som mener det er selvfølgelig av rakett-i-baken-typen 50+ som er ferdig med både goro, fattigmann og dørkranser til både seg og naboen. De ser det som sin store rolle her i livet å ha så julerent et golv, et tak og fire vegger at man kan kaste julegrøten rett derpå og spise den derav igjen uten at det gjør den ting. Om ikke jeg skal vaske, spør du? Klaaart jeg skal! Jeg skal også vaske. Jeg skal vaske hele 4 kvadratmeter eller noe slikt. Rommet mitt her hjemme er nemlig ikke større enn det. Men der skal det ikke kastes så mye som en liten klædd med grøt når jeg er ferdig.

Mangelen av julestemning er forresten total. Det kunne likegjerne vært juli ute, hadde det ikke vært for at folk sklir hit og dit på holka. Det er stort sett den eneste forskjellen. Sier kanskje en del om sumaren på Sunnmøre. Og er det ikke typisk.. Nå savner jeg den!

Jeg får vel gå og ta fatt på mine 4 kvadratmeter! Når jeg kjenner etter skal det bli godt å ta en laaang dusj før jeg legger meg i kveld i rent flanell-jule-sengesett og kjenne lukta av grønnsåpe. Da blir det i tillegg godt å kjenne at jeg ikke skal jobbe på noen dager også...

Jeg sier som Livvi: Hurra for 20. desember!

-Marianne-

19. desember 2005

Christmastree, my christmastree...


Jeg må bare innrømme at julekalenderen min har begynt å få noen ørsmå hull her og der. I går var det ikke en halvtime til overs på hele dagen der det ble tid til å mekke sammen luke nummer 18. Jeg våknet ganske sent etter nattens bruduljer. Atter en personalfest, og atter så moro. Jeg kan ikke få understreket nok hvor utrolig flott personalgruppe jeg er del av her hjemme, og mistenker at månedene ville sneglet seg av gårde dersom det ikke hadde vært for at jeg jobber sammen med de jeg gjør.

Som sagt, stod opp i tolv- tida (faktisk ikke så verst, tatt i betraktning at jeg la meg 5.) og det første som møtte meg var verdens fineste vintervær. Klart og kaldt med sola mysende fram bak fjellet. Det var rett og slett den perfekte 4. søndag i advent. Jeg og Gudmund, min bror og trofaste juletremakker, fant raskt ut at det var dagen for å finne årets juletre. Vi pakket på oss og la i vei oppover Einedalen. Snøen var skarete og grei å gå i, og det gikk forholdsvis lett oppover bakkene, når man tar med at jeg ikke har vært så innmari aktiv på fjelltoppene her hjemme i det siste. Vi lette og lette, og som man leter finner man da også. Vi merket av to trær som vi skal tilbake til før julehelga og velge mellom.

Den er veldig fin den tradisjonen vi har, jeg og Gudmund. Denne turen har etterhvert blitt obligatorisk for begge, og av og til er det flere som henger seg på også. Men som regel har vi oss i allefall en tur der det bare er oss to. Da får vi prata om løst og fast, om kjæresterier og ... ja, som regel mest om det faktisk. Setninger som "Du, ka guta meina når dei seie og seie sånn og sånn?" og "Der e ei skikkelig bra kvige på skule asso..." (yes, kvige e jente i ditte tilfelle, og yes, det e i positiv forstand, forstå det den som kan...) går ofte igjen imellom granene. Og så har vi selvfølgelig konkurranse om hvem som klarer å velte den andre. Gjerne inni einebærbusker og andre ting som stikker. Jeg taper mye der.

Oppover dalen er det flere skogspartier så tjukke som sirup. Hvert år roter vi oss inni samme buskaset, skraper oss opp og kryper på barnåler mens vi roper til hverandre at her må vi bare ikke gå neste år!

I år intet unntak. Jeg kryper etter Gudmund som bruker den mer kraftige og om mulig, mer effektive metoden der han kaster seg fram så grener gir etter, et kast av gangen. I tillegg synger han "Christmastree, my christmastree" fra "Home Alone". I falsett. Tilslutt kommer vi oss ut av smørja og setter oss øverst oppe i dalen. Selv om det ikke er særlig høyt, så er det like flott hver gang. Akkurat der og da er det ingen grunn i verden til å mislike stedet vi er oppvokst på.

Så sånn er det! Vi har iallefall funnet årets juletre. Var bare det jeg ville informere om liksom...

(Etter juletresøket var jeg invitert på nissefest hos en veninne. Og allerede med ordet 'nissefest' burde jeg luktet lunta. Jeg burde også forstått det når hun svarte bursdagsmeldingen min kvelden før med "Tusen takk førr det! Ej gleda mej til festen i morga ej også! Du må sove godt no da, vi nissa trenge masse søvn veit du!". Men nei da... møtte jeg opp i vanlige klær? Ja, det gjorde jeg. Gjorde de 16 andre som var der det? Nei, det gjorde de ikke. Resten av kvelden gikk med til å lage julepynt, noe som passet meg perfekt. Smalltalk når du er litt trøtt og ikke særlig nissete, hadde gått trått i går...)

-Marianne-

17. desember 2005

Jul på Nærøen...

Til nå har jeg kun fortalt litt om det som foregår her hjemme sånn fremover mot jul, og i dag kan jeg endelig vise til noe av det jeg har fortalt om! Når jeg kom hjem fra julehandel i går fant jeg pappa kry som en hane på kjøkkenet. "No Marianne, he ej invistert i en scanner kombinert med printer, kopi- og faxmaskin." Og dermed var det gjort. Han brukte hele kvelden på å scanne gamle bilder fra fotoalbum, blåse de opp og vise de til mamma som ble heeelt på gråten. "Næmmen, detta er da det fineste je har sett på lenge! Noe så kosli!" Her kommer noen bilder fra julene mine.

Den gang lykka bestod i snø og en rosa boblejakke...


Lucia- feiring i gangen. Jeg sitter bak og "spiller piano" på en kommode.


Kan jeg sy rull? Ja, det kan jeg. "Tidlig krøkast.." og alt det der...


Ventetida ble ofte lang for de som ventet hardest. Julekveld i farmorstua...


Juleoppvasken. Egentlig ganske koselig å stå der og småpludre mens den ene vasker og den andre tørker. Ser det ikke ut som broren min er helt enig...?


Julekvelden alt klaffet. Sprekeste joggedressen ever + rompeakebrett under treet.


Julesnø rundt farmorhuset. Her hadde vi julemiddag sammen, 13 stykker, før 10 av oss gikk opp bakken senere på kvelden for å åpne pakker.


Farfar og meg for 21 år siden. Første jul i farmorhuset. Koselig ja...

-Marianne-

16. desember 2005

Det humpa og går mot jodlakveld...

Ok. I dag har jeg ikke noe fornuftig å komme med i julekalenderen min. Jeg skulle virkelig ønske på slike dager at jeg hadde en tysk, gromsete sjokoladefigur å dele ut, men slik er det da ikke. Jeg har kjøpt alle julegaver, handlet juleklær og det jeg trenger for å lage årets dørkrans. I morgen begynner mamma å lage juleøl også! Jul - nå kan du bare komme! Jeg er skikkelig kjempeklar!

Og så har det kommet snø. Slaps som i løpet av kvelden har fryst til og som knaser skikkelig under nykjøpte støvletter. Ojojoj.. jeg har det bra.

-Marianne-

15. desember 2005

Hvorfor si det selv...

når andre kan si det bedre...

Stjernen glimrer
på himmelhvelv
hun dekker bordet
til seg selv
og sin kanarifugl
for nå er det jul
Under treet ligger
en liten presang
kan nesten ikke
se den engang,
den eneste pakken
denne julen -
raggsokker til
kanarifuglen.
av Polo

14. desember 2005

10 dager igjen til...



  • julemorgen
  • julepysj
  • juledusj
  • julesnø (det blir dét.. helt sikkert!)
  • julefrokost
  • tre nøtter til askepott
  • juletrau med frukt og nøtter
  • julemarsipan
  • julelys
  • donalds jul
  • julekjole
  • julegudstjeneste
  • juleklokkene ringer jula inn
  • sølvguttene synger jula inn
  • ribbelukt
  • julesulten
  • julebrus
  • juleventing
  • julemiddag!!!
  • juleøl
  • julesanger
  • juleoppvask
  • juledass
  • juleventing for de som ikke er med på juleoppvask eller på juledass
  • julegaver
  • julegavetakkerunde
  • julegavepapiropprydding
  • julekaffe
  • julekonfekt
  • julegavetesting
  • JULENATT.

13. desember 2005

Svart senker natten seg...

I skrivende stund er det tre minutter til den 13. desember. Det er Lucianatt. Jeg har nettopp stått opp igjen etter at jeg la meg for en drøy time side, og sitter her i pysjen foran skjermen. Det gikk altså som jeg spådde. Hadde liten tro på at jeg skulle klare å sovne, selv om jeg var stuptrøtt og bare lengtet etter å lukke øynene. Skuffelsen var stor da jeg våknet etter noe som føltes som en evighet senere, snudde meg mot klokkeradioen og såg tallene lyse røde i mot meg og kunne konstatere at jeg sov, å jada,- i ca. 45 minutter.

Nå har jeg det derimot greit. Tre mandariner ligger på bordet fremfor meg, Chris Rea kjører hjemover mot jul, og jeg har som intensjon å ta kraftig igjen for at jeg hoppet over luke 12 i kalenderen.

Som liten var det alltid så mange flere dager å glede seg til enn det er nå. Da hadde vi dager for å gå julebukk, dager for julefest, og ikke minst denne dagen midt i adventstiden. 13. desember var ikke bare 13. desember. Denne dagen trådde Lucia frem i hver krok, i den hvite kjolen med det røde båndet og lysene i det lange håret. Vi så henne på bussen, eller i baksetet på en helt vanlig stasjonsvogn som skled forbi oss. Hun sang av hjertens lyst på gamlehjemmene, så eldre og pleiere satt med klumpen og peppernøtta i halsen. Hun fløt rundt hyllehjørnene på 'Sveins Lavpris', med kjolen stikkende ut under en gedigen dunjakke. Og overalt hvor hun kom nynnet hun alltid lavt på en sang.

Natta går tunge steg
kring hus og låve
Sola ho gjekk sin veg,
jorda må sove
Brått her i stova vår
lys over mørkret rår
Sankta Lucia, Sankta Lucia


Og selvfølgelig kjenner vi historien. Eller gjør vi? Husker du annet enn hvor krevende det var å holde lyset rett, unngå stearin på lakenet eller brente øyebryn? I såfall, let me remind you: Lucia levde fra ca. 286 - ca.304, og de historiske opplysningene om henne er sikre. Legendene er derimot mange og usikre.

Hun var født på Sicilia i Italia til rikdom, fjas og stas, men valgte det bort for at hun istedet kunne hjelpe de som trengte det mer. På den tiden ble de kristne forfulgt og drept, og en variant av historien forteller at Lucia hver kveld snek seg ut gjennom byens porter og til en grotte der mange av de som var forfulgte hadde gjemt seg. Lucia kom inn i grotten med lys i håret, mat i kurver og alltid nynnende på en sang slik at de visste at det var hun som kom.

For å gjøre historien kort ble Lucia avslørt av en sjalu mann som hun ble bortlovet til, men som hun klarte å unnslippe fra. Etter utallige henrettingsforsøk som ikke fungerte, ble hun tilslutt drept da de hugget hodet av henne. Da ryktene om Lucia spredde seg begynte folk å tenne lys og brenne bål til minne om henne.

Luciadagen,- og ikke minst kvelden i forveien - var før i tida den mest spennende i hele førjulstida. Denne natten, som i følge gammel tidsregning var den lengste, trodde man at alle onde makter var utendørs for aller første gang i jula. Utpå ettermiddagen forberedte man seg til kvelden og natta, for etter mørkets frambrudd skulle ingen være utendørs. I forveien hadde mennene på gården laget mye tjære, og den brukte de til å male kors over alle vinduer og dører i hus, fjøs og stabbur. Det hindret nemlig det onde i å komme innendørs. Når mørket så falt på benket man seg inne. Ingen gikk utenfor døra for å gå på do en gang.

For jentene som ikke turte å "kle stolen" 6. desember, fikk de en ny sjanse Luciadagen. Denne dagen kunne de etter frokost gå inn på rommet sitt, ikledd Luciaklærne og med et eple i hånda. Ingen skulle vite om det, men der kunne de skrelle eplet i en lang remse, for så å kaste det bak ryggen. Når de snudde seg ville skrellet ha formet en bokstav,- forbokstaven i navnet på den de kom til å gifte seg med.

Jeg får vel gå og prøve senga igjen. Hvis ikke søvnen snart melder sin ankomst er jeg redd for at dette virkelig kan bli årets lengste natt, i allefall for min del. Ha en fin Luciadag!

"Mørkret skal rømme snart
frå våre dalar"
Høyr slikt eit underbart
ord som no talar
Då skal ein dag på ny
stige or morgonsky
Sankta Lucia, Sankta Lucia

11. desember 2005

Juleferie...

Mine tre yngre brødre har kommet hjem til jul, og går her og lusker. "Ej gleda mej sånn til å kome heimatte ej no, at ej trur ej konde dauda" sa den ene dagen før de kom kjørende. Jeg gledet meg noe helt enormt til å få de inn dørene. Nærøya ble brått stille i sommer, da de alle tre brøt med de egentlige planene for høsten, og stakk av på folkehøgskole.

Jeg har alltid hatt det slik jeg også. Utover høsten begynner den å komme snikende denne følelsen av å snart skulle reise hjem, og dess kaldere det blir i været, dess flere fugler som kaster seg på chartervingene til sol og sommer langs Afrikas kyst, dess mer stiger juleferietrangen hos meg. 8 år har jeg bodd hjemmefra, og dersom jeg virkelig prøver å huske etter, kan jeg huske hver enkelt reise hjem til jul. I bil over Fursethfjellet fra Høgtun. Det kunne være snefritt på folkehøgskolen, men når vi kom over fjellet åpenbarte vinterlandet seg og gav oss følelsen av å være på sledetur istedetfor inni en sliten gammel holk med dårlige vinterdekk.

Jeg kan huske turene med hurtigruta fra Kristiansund. Og fra Bergen. Som oftest grov sjø og ikke annet å se enn skummende bølgetopper fra avreise til ankomst. Jeg husker bussturene jeg har tatt de gangene Hurtigruta har virket for langtekkelig. Selv om differansen i timer som oftest har vært stakkarslig liten, føles det bedre å kunne se at man forflytter seg i det minste. Bussturer med Nor-Way bussekspress der sidemannen snakker i ett fra Bergen Busstasjon og til Førde, snorker i en halv time, for så å snakke videre til du går av. Men da gjør det ingenting, for da er du hjemme. Mamma har ferske horn og kakao klar, pappa som henter og bærer bagasje, som smilende spør hvordan det går for så å ikke ha mer å spørre om der og da egentlig. Alt ved det normale. Juleferie.

Nå er det to dager siden brødrene mine kom. Ved middagsbordet kom kommentaren fra den ene og de to andre samtykket hjertelig. "Ej gleda mej sånn til å fare nedatte ej. Ej va so dritleide ta å vær der, men no kjenne ej at ej savna det nåke helt vannvitti..."

Og uansett hvor deilig det er å komme hjem til jul, og hvor skjønt det er å sovne på sofaen i en julepyntet stue,- så kjenner jeg igjen den følelsen også. Alt i alt må jeg si at jeg har vært fryktelig heldig som har kunnet hatt det på denne måten. Det å glede seg så hinsides til å komme hjem, for så et par timer senere glede seg til å reise igjen, tyder på at jeg har hatt det bra der jeg kom fra og dit jeg reiste til.

God tur hjem!

-Marianne-

10. desember 2005

Gratulerer!

Jeg er av den typen som glemmer alles bursdgaer. Så godt som alles i allefall. Jeg kommer sikkert til å glemme mine egne barns bursdager, kjærestens bursdag, søskens har jeg allerede glemt flere ganger, og jeg er troende til å glemme min egen også.

Men, én bursdagsdato bruker jeg å huske. Og det er Berit sin.
10. desember er liksom en dato som er lett å huske synes jeg. Når noen sier at de skal det og det den 10. desember, dukker Berit automatisk opp. Hvorfor hennes bursdag har brent seg fast mens andres forsvinner som fugl mot det blå, eier jeg ingen anelse om.

Siden jeg er helt på kjøret etter nattevakt i natt, og ikke særlig i julehumør (det blåser, regner og er 13 grader ute..) bruker jeg bare dagens lille kalenderluke til å gratulere Berit. Som er noe av det mest julete jeg vet om. Så duger det. Gratulerer med dagen, Kjære!

-Marianne-

9. desember 2005

Julekake, julekake, hjembakt brød...

Her om kvelden satt jeg, mamma og pappa og så nyhetene (bombe) og koste oss med årets første julekake. Dere vet dette lyse brødet fullt av rosiner og sukater, som smaker godt med brunost på. Julekaken var fersk og varm, og gikk ned på høykant. Særlig pappa koste seg og forsynte seg flerfoldige ganger. Da mamma så at det gikk mot tom brødkurv og at det bare var et par skiver igjen, ba hun meg om å hente mer. "Fly ner å hent litt mer du, Marianne, hvis dere vil ha mere?" Jeg svarte at jeg var forsynt iallefall, og snudde meg mot pappa for å se om han ville ha mer.

Pappa snudde seg mot mamma. "Nei ej e forsynte ej." sa han, og rynket øyebryna. "Dessuten so lika ej ikkje ditta brødet nåke særlig!" Da snudde mamma seg mot pappa, la hodet bakover og begynte å le. Så begynte pappa å le, og jeg ble bare sittende å se på disse to. Mamma lo så hun måtte ta av seg brillene og tørke tårene, og pappa lo den stumme latteren sin, der hele han rister mens ansiktet snurper seg sammen og det hele ender i ei kraftig hostekule.

I motsetning til personlige tabber er det slike ting vi ler av her skjønner du. Pappa som "koser seg" på ren trass. Og mamma som finner det høyst underholdende.

Nattevakthelga stunder til, og hver gang den kommer finner jeg kun den simple gleden at det er 5 uker til neste nattevakt igjen. Når bare disse tre er over, vel å merke...

-Marianne-

8. desember 2005

Julesylte.. tusen takk, men nei takk?

I dag har det gått i ett her. Broren min med kone og to små kom i dag tidlig for å være med på juleforberedelsene her hjemme, og i dag var det fåre- og lammerull, samt julesylta som stod på programmet. Og jeg vil bare få sagt det: et ihjelkokt grisehode er ikke mye delikat! Heldigvis var jeg ikke til stede da det ble delt i to etter mangfoldige timers koking; jeg måtte på butikken og finne husholdningshyssing som skulle brukes til å surre hele herligheta sammen med. Men da jeg kom tilbake stod pappa og 3 brødre rundt det halve hodet som var igjen, og delte det opp i 4 hauger: mørkt kjøtt, lyst kjøtt, svor og flesk. Og da snakker vi skikkelig fleskeflesk. Alt var skikkelig mørt, og det var litt rart å se en grisenese bare falle rett av i det hodet ble løftet opp av gryta. Her stod pappa med en ukvass smørekniv, som bare forsvant inn i svoren like lett som den ellers ville gjort i romtemperert margarin. Så fikk jeg da se hvordan alt ble lagt lagvis i form, med gelatin rørt inni, før det havnet nedi gryta igjen, surret sammen inni et helt vanlig kjøkkenhåndkle. Og så begynte storebroren min og skulle utforske griseøyet. O jul med din glede...!

Benjamin, nevøen min på 4 og et halvt år, snakket med onkelen,- eldstebroren min, på telefon mens vi andre drakk kaffe og spiste is. Da Ben ble spurt om hva han gjorde på for tida, begynte han og legge ut. "E tenker litt på jul da..." sa han og snudde seg så litt bort fra resten av oss, senket stemmen til et følsomt leie mens han trakk skuldrene opp mot ørene, knep øynene halvt igjen og fikk et salig glis rundt munnen: "Og så tenker e en del på... bæsj." Det var da også bare helt logisk.

-Marianne-

7. desember 2005

Juletabbe...

I romjula legger vi her hjemme alltid opp til én kveld der vi forteller hverandre personlige tabber fra året som har gått. Igjennom hele det forbipasserte året har vi alle sammen vært flinke på å skrive ned tabbene våre i små notatbøker, evt. har vi latt venner og kjente som opplevde tabben på en bedre måte enn oss selv, få skrive den ned for oss.

Når kvelden endelig kommer, 4. juledag, benker vi oss i stoler, sofaer og på gulvet foran peisen. Vi har all verdens av godsaker foran oss, og juleølet bruser livlig i glassene. Så tar moroa til. Pappa begynner, og så går det videre nedover i alder. Min to år eldre bror er som regel høydepunktet, og dersom det i tillegg viser seg at han har dummet seg ut sammen med vår yngste bror, har vi virkelig fått jackpoten. Da blir det garantert livlig i stua. De går ikke av veien for å la oss oppleve situasjonen gjennom ellevill miming, kraftige bevegelser og evt. veldig naturtro audioetterligninger. Mens sneen laver ute, kan de som går på veien og ser inn stuevinduet vårt denne kvelden, se hele familien Nærø i skjønn forening, som ler, tørker tårer, slår seg på lårene, og nesten brekker seg i latterhikst. Ja, det kan kanskje virke så juleromantisk at de som kikker inn brekker seg også.

Ok.

Opp med hånda de som trodde på det. Skam deg. Det var ikke litt sant en gang. Jeg visste bare ikke hvordan jeg kunne bringe Mira Craig inn i julekalenderen på en subtil og logisk måte. Nå ser jeg at jeg egentlig driter litt i det... For det går ikke an å styre utenom tabben alle snakker om. Mira Craig som åpnet for Fugees 4. desember i Oslo Spektrum. Mens hun skravler rundt med sangen "Boogeyman" bestemmer hun seg for å foreta et stagedive i det øyeblikk låta tar en liten kunstpause. Og tuuusen takk for den lille pausen der alt er stille. Der får man nemlig med seg hver minste lille detalj i det hele Mira går i betongen, utløser et dumpt "aouff" og knuser kneet. Ja, det er stygt å le av noen som knuser kneet sitt, men jeg kan ikke, kan ikke, kan ikke la det være. Det kunne ikke resten av Spektrum heller hørtes det ut til... Dette viser bare at stagedive er upassende i visse tilfeller,- iallefall der en spiller annen musikk enn hardrock, eller i lokaler som er så mørke at du ikke ser at tilhengerskaren din ikke teller flere enn 3 fjortiser. Som ikke hadde hatt krefter nok i pipestilkene sine til å ta i mot deg uansett.

God bedring med kneet, Mira, og takk for inspirasjon til dagens kalenderblogg. Det begynte å gå tomt her. Og så kom du.

Hele seansen finner du her: http://www.nrk.no/kanal/nrk_p3/5293493.html

-Marianne-

6. desember 2005

Julenissens "bonderomantikk"...

6. desember var i gamle dager Nikolausmesse. Merkedagen var til minne om den hellige Nikolaus som døde denne dagen en gang mellom år 345 og 351. Han var fryktelig gavmild og ble en av de aller mest populære helgenene noensinne. Katolikkene hadde som tradisjon å gi (de snille) barna gaver fra St. Nikolaus, og her ser dere hvordan julenissen oppsto! Fra Nederland tok emigranter med seg legendene om hans godhet og gavmildhet over til Amerika, og herfra gikk det bare en vei med St. Nikolaus. Her ble gamle St. Nikolaus "amerikanisert" om til Santa Claus, dyttet på overvekt så det holdt, og gjort til julens store inntektsmaskin. I tillegg ble det trolig plukket elementer fra norrøn mytologi (norsk-amerikanerne stod for den delen..) der guden Tor fløy over himmelen i en vogn trukket av geiter. Vips fikk man julenissen i sleden trukket av reinsdyr.

Her hjemme var det derimot andre ting som kanskje var mer spennende denne dagen. I den gamle folketradisjonen var 6. desember nemlig en spådag - da "kledde" man stolen for å få vite hvem man kom til å gifte seg med. Det foregikk ved at man rett og slett kledde på en stol ved bordets kortende og satte fram skåler med brennevin, øl, melk og vann. Den som ønsket å bli spådd, satte seg i stolen ved den andre enden og stirret på klærne - og på slaget midnatt ville den fremtidige kona eller mannen vise seg, for så å drikke av en av skålene!

Folk må ha hatt nerver av stål på den tida! Jeg hadde sikkert svimt av på slaget midnatt, mann eller ingen mann tilstede...

-Marianne-

5. desember 2005

Juleølet...

Mamma er fra østlandet, og der er det vanlig å brygge øl til jul. Her på sunnmøre har, så vidt jeg vet, ikke den samme tradisjonen slått rot, og i det nokså mer pietistiske miljøet som rådet tidligere var det ikke det første hun nevnte av juleforberedelser. Hun skulle bare visst om tradisjonene ølet virkelig har her i landet. Allerede i før-kristen tid ble det drukket øl til gudenes ære, og etterhvert kom Gulatingsloven med påbud om å brygge øl til jul: "Ølet skal signes til takk fra Kristus og Santa Maria for godt år og fred" hette det. Alle måtte brygge så mye øl som mulig for å vise Gud og Jomfru Maria takknemlighet for årets innhøsting, og ølet skulle være så sterkt at en kjente det i hodet. Det var nærmest en plikt å drikke seg på en snurr i jula.

Et par uker før jul forvandles kjøkkenet vårt til det reneste bryggeriet, med 100- liters baljer, kardemomme, ingefær, gjær og en haug med flasker som mamma har spart på den siste tida. Ølet er ganske søtt, med god kryddersmak,- og så ser det ut som det er vann hentet fra nærmeste sølepytt. Grumsete. Hvert år er det like spennende å se om mengden gjær har vært rett, eller om det har blitt et par gram for mye. Ølet skal jo i utgangspunktet ikke inneholde alkohol, og det gjør det som regel heller ikke. Men det er altså her man må være utrolig nøye med gjæren. Jeg synes å kjenne smaken av gjær altfor godt og har ikke klart å drikke så mye av ølet før de senere årene. Er vel som med lutefisk, kaffe, oliven og fetaost - en kan tilslutt ikke forstå hva det var som egentlig smakte så utrolig dårlig til å begynne med.

Eldstebroren min liker romjulsnettene best av alt, når huset stilner av og han kan sitte innerst i godstolen i stua med en historiebok på fanget og en enslig lampe og lyset fra juletreet som leselys. Han er også malen mamma bruker på om juleølet er for sterkt. Går han ør til sengs - da er det for mye gjær. Nå skal det vel sies at broren min liker juleølet uovermåtelig godt, og at det går med et par liter der i nattestimene. Det kan vel de fleste bli øre av, alkohol eller ei.

-Marianne-

4. desember 2005

Julekjolen...

4. Desember var såkalt Barbromesse. På primstaven ble denne dagen ofte merket med et tårn, et sverd eller ild. Sagnet forteller hvorfor:

Barbara var visst en utrolig fancy dame som skal ha levd på 300-tallet i Tyrkia. På grunn av sin blendende skjønnhet bestemte faren seg for å stenge henne inne i et tårn slik at ingen friere skulle finne henne. Rare greier. Trodde det var en positiv ting å gifte vekk dattera si jeg... Barbara ble kristen i tårnet, og når faren fant ut det ble han enda sintere enn om han hadde funnet tårnet fullt av sleskete mannfolk på frierferd. Han overgav henne til myndighetene, og etter hard tortur hvor hun fortsatt nektet å frasi seg troen, ble faren satt til å drepe henne. Med en gang han hadde utført udåden, ble han truffet av lynet og brent til aske! Og her kommer det som jeg synes kanskje var litt morosamt med det hele. Fordi faren ble drept av et lyn da han drepte henne, har det ført til at Barbara ble helgen for kanonskyttere, artillerister og for dem som lager fyrverkeri! Jeg syns jeg ser det: "Barbara - verg oss i dag når vi skal lage thunderking..."

I Norge het dagen altså Barbromesse eller Barbrodøgeret. Og da skulle spinningen til jul begynne. Dette var dagen man tok frem vinterklærne, så over hva man kunne bruke, kaste, arve eller bøte på. Juleklærne var jo selvsagt enda viktigere å gå over. Passet kjolen fra i fjor? Juleklær til far og juleklær til mor, og to par strømper til bittelille bror.

-Marianne-

3. desember 2005

Julesissel...

Da jeg var liten og julekakene skulle bakes, treet skulle pyntes eller adventsstjerna henges, så skulle det være så stemningsfylt og juleromantisk som overhode mulig. Og hvem andre enn Sissel kunne stå for den biten? En kassett fra midten av åtti-tallet, med langhårede Sissel på coveret (det het jo selvsagt ikke cover på den tida...) som står med duse julelys i bakgrunnen. Oj-oj-oj. Det var et himla leven å finne kassetten hvert år. Mamma husket ikke hvor den ble lagt hen året før, og en skulle vel tro at gjennom en årrekke med leting ville en tilslutt komme opp med et fast sted for Sissel og hennes gullstrupe. Nå i ettertid ser jeg derimot at lukka bare ble større av å lete og lete og tilslutt finne den.

Scenario: 5 kilo julemanndeig, 8 unger i alderen 3-14 år, mjøl overalt, høylytt krangling om de fineste formene og tilbakevendende uttrykk som "Mamma, ho Marianne tok..." eller "Mamma! Si til han Asgeir at han skal kutte ut!" og "Ååå! Mamma! Det setter seg jo bare fast hææær!".

Og midt i alt dette: Sissel. Sissel med egen strykekvartett og kringkastingskor. Sissel som spraker og gnisser og hyler. Sissel som synger om den deilige jorden og fred og juleglede. Sissel som brått blir skrudd av og som må forlate åstedet med cellisten og en betuttet trompetist på slep. Sammen med 6 brødre som ikke gadd mer baking og, -som de selv ville sagt det- møkk.

Det endte som regel med at jeg, Kirsti (som gjorde sin del ved å spise mest mulig deig. Det hjalp da på det også!) og mamma ble sittende med resten av baksten. Noen ganger bare mamma. Da kunne det være at Sissel fikk komme tuslende inn igjen og avslutte seansen. Litt lavere denne gangen. Nå er det på tide å grave kassetten fram igjen. Jeg aner bare ikke hvor den er hen...

Å som jeg savner den kakebakinga.

-Marianne-

2. desember 2005

Julepost...

Farmor hadde alltid juleposten liggende på et gyldent fat som stod på det lille endebordet ved sofaen. Jeg brukte alltid å plukke ut de mest interessante kortene, fra yndlingstanter og eldre, kulere søskenbarn med ungdommelig, stilig håndskrift. De var bare kunstneriske og flinke og hadde alltid laget kortene selv. Og så skrev de alltid om andre ting enn hva de hadde bakt til jul, eller om det hadde kommet snø. Det gikk heller i hvor de hadde reist det siste året, hvem som hadde vunnet seilasen de var med i, eller hva de skulle gjøre og hvor de skulle reise igjen, bare de fikk skrapet sammen penger. Jeg savner å sitte i farmorstua og lese julekort sammen med henne.

Det første julekortet ble laget i England i 1843. Henry Cole var en lat, men lur, liten gubbe som fant ut at dersom han skulle skrive en julehilsen til alle kjære og kjente ville det ta ham altfor lang tid. Derfor fikk han en kunstner til å lage et kort og trykke det opp i mange eksemplarer. Kortet viste en glad familie rundt julemiddagen, og hadde innskriften 'God jul og Godt nyttår'. Vår gode mann Henry trengte så bare å signere hvert kort og solgte likesågodt de som ble til overs for en skilling per stykke. Tenker han var godt fornøyd!

Før i tida lå det ofte prestisje i det å få mange julekort, og kortene fikk (som i farmors tilfelle, selv om jeg ikke mistenker henne for å være i prestisjegjengen) en sentral plassering i hjemmet, slik at mange kunne se dem. Kortene fortalte om vennskap og slektskap fra fjern og nær, og det er vel ikke til å komme bortifra at slikt betyr mye for oss. Det er godt å vite at man er i andres tanker.

I kveld skal jeg besøke en vennine, og sammen skal vi ha et lite juleverksted. Jeg skal lage årets julekort, og for første gang på mangfoldige år ta meg sammen på den fronten. Hej! Kanskje jeg kan bli det kule søskenbarnet i år?!? Hjemmesnikra kort OG ut og reise i mars?

Dagens oppfordring altså: Skriv et julekort til de du tenker på.

-Marianne-

1. desember 2005

Fikk du julefisken...?

I gamle dager, lenge før kjøpesentrene var klare for julehandel i slutten av september og syltaflesket kunne kjøpes på Kiwi, hadde folk en helt annen tid frem mot jul. Ofte hadde de spesielle merkedager der de gjorde det samme hvert år. Selv om adventskalenderen vår går fra 1. desember, og jeg allerede har sagt farvel til november for denne gang ... så må vi en liten tur tilbake til i går allikevel. Siste dagen i November var nemlig en av de første mange merkedager frem til jul, og ble kalt Andres eller Andersmesse. Denne dagen var oppkalt etter fiskeren Andreas fra Bibelen, og på primstaven ble dette merket med en fiskekrok. Primstaven var kirkas måte å fastsette de bevegelige høytidene på, for et folk der mesteparten hverken kunne lese eller skrive før langt utpå 1800- tallet.

30. november varslet begynnelsen på julefisket, som også hadde mange regler og varsler hvis det skulle bli vellykket. Blant annet skulle mennene helst ikke møte kvinnfolk eller katter på vei til båtene denne dagen, da ble det regnet som uflaks og de ville få lite fisk. Dersom den første fisken som bet på i tillegg klarte å sno seg av kroken, kunne man likså gjerne gi opp hele greiene og reise hjem igjen. Og stakkars den som telte fisken før fisket var ferdig! Det ble regnet som mest uheldig av alt.

Best var det dersom fiskerne så en flokk med kråker eller en ørn, det betydde at de ville få god fangst. Julefisken var en del av de gamle katolske tradisjonene. Da var det påbudt med faste foran julehelgen, og fisk var en del av det man kunne spise. Nå kjenner jeg derimot til flere som bruker torsk som selveste julemiddagen, og selv om jeg ikke helt kan forstå fascinasjonen tenker jeg noen oppe i Surnadal nå begynner å kjenne trangen etter den hvite fisken.

-Marianne-