Ei lita oppdatering...

Padletreff på Averøya.

Meda klubben e ute på tur, fekk ej vær på land og ta litt bilde i staden.

Håholmen ved Atlanterhavsveien

Alfa! Søtaste kvalpen ej he vore borti. Ho blei "forlatt" av to trivelige trøndera so skulle ut å padle, og matfar lurte på om ej kunne ta mej av ne meda dei va vekk. Ingen problem me en kvalp som skal opplærast til å verte førarhund. Ho gjekk hakk i hel heile tida.

Tur til Bergen he det også vorte dinne hausten, og då e det obligatorisk med en tur på Fløyen. Ej, Christer og Oliver (som då e guten til Christer) kjørte ned for å endelig hente pianoet mitt som stod att ette studietida mi der, og fekk oss ei veldi kjekke helg med familie og venna der nede.

Tidlig i haust bytta Torill, Margrethe og ej ei helg i Hellas mot ei helg på Tingvoll og IKEA i Trondheim. Utenkelig, tenke sikkert monge - men me ei høggravid Torill og ikkje so masse i reisekassa mi passa det heilt flott. Ei kjempekjekke helg på hytta til fam. Steinsvik - og fem tima på IKEA Leangen. All ære til Fru Notø!

No skal ej oppatt på Ungdomsskulen ette å ha hatt et par fritima og ha to tima sløyd. Ej som likte trearbeid minst ta alt på Kunst og Handverk i Volda he funne ut at både bandsag og dimensjonshøvel egentli e veldi kjekt. Når ej berre fe ta det i mitt eige tempo, og ikkje he en lærar so henge over mej...

Hannah og tanta på blåbærtur...

Blåbær! Store, søte og deilig blå. Innimellom edderkoppnett og hjortebæsj i blåbærskogen fann vi nokre få som enda ikkje hadde vorte med ein og annan ivrig bærplukkar heim enda.

Litt mat må ein ha når en er i plukkemodus. Etter å ha fylt botnen på Hello Kitty- bøtta med søte og store blåbær, var det på tide å finne ein stubbe og kvile litt på. Så fann vi fram heimelaga sjokoladekake og appelsinsaft og tok ein velfortent pust i bakken. Vi åt litt på kaka, og myggen åt litt på oss...

Det er mykje spennande å oppleve når ein er ute på tur! Hannah lærte meir om høgspentledningar og forstod at det ikkje er noko å spøke med. Ho syntes derimot tanken på at vi hadde gått oss bort i blåbærskogen var mykje meir skremande, og spurte kvart femte minutt om eg var heeeilt sikker på at vi kom til å finne vegen heim att...

Hannah sitt minne frå turen vår kan du sjå HER

SØTA:)

Bye bye...

No skal ikkje ej so veldi longt vekk, men akkurat longt nok til å føle at ej flytta heimafrå igjen! Ej he fått mej leiligheit i Fosnavågen, og endelig (trur ej ej kan sei) e mi tid under føresettes tak over førr godt-godt-godt!

Det blei litt lenger enn ka ej nåkej gong ha trudd - ej som flytta heimafrå som 16åring skolde no vel aldri tilbake på jenterommet!? Men me alskens utanlandstura og sommara heime, he det vore sånn dei siste åra. No e det derimot over, og ej kan begynt på nytt førr mej sjøl igjen.

JIPPIIIII!!!

Leiligheta mi e derimot so store at ej he problem me å møblere den... Luksusproblem.

Då stikke ej avgårde og gjer Fosnavågar ta mej. Hjerteli velkomne på besøk i Vågsgata 55!

I dag...

... gjor ej nåke forfriskande.

Ej tok likesogodt å la ned heile facebookkontoen min. Ej hadde grudd mej ei stund, og tenkt lenge og vel på om ej skolde gjer det eller ikkje. Det e no nåke rart me det. Førr i litt over to år he ej velta mej rundt i andre sin kvardag. Ej he visst ka den skal ha til middag, og ken ho he slått opp me, og sett den nye ho he vorte i lag me. Ej veit kordan babyen til ho som ej ikkje he sett på lenge, ser ut, og han som aldri hilse på mej i den vanlige verda, he ingen problem me å slå av en litej prat. Ej he fulgt folk verda rundt, og sett nåkren ta dei ej møtte på siste tur, reise til nye, ukjente plassa. Ej he irritert mej over dei som til stadigheit absolutt skal ha mej me på enten pokerturnering, mafiaoppgjer eller krig i verdsrommet. Ej må ha avslått å bli me i hundrevis ta gruppe. Tilslutt avslo ej alt, uansett ka det sko vær.

Det va veldi kjekt veldi lenge, og sladrekjeringa i mej lure litt på ka ho no skal gjer, sida ho ikkje lenger he tilgong Gossipcentralen A/S. Men ho leve over trur ej. Ej trur nok at ej he vore over middels interessert i facebook. Det merka ej når ej he sagt at ej vurdera å gi mej me det, og dei ser på mej me rynka augebryn. "Det e no vel berre å ikkje vær der inne so masse...?" seie dei. Men det e vel ikkje akkurat so lett. Ikkje førr mej. Ej blei litt avhengig.

So i dag fjerna ej alt ej kunne. Ej sletta alle meldinga, alle vegginnlegg, alle bilde, alle gruppe. Og alle venna. Akkurat det siste va litt merkelig. Men so tok det ikkje longe stunda før det ikkje va so merkelig lenger - og so va det gjort. Ej tenke jo på at det kjem til å verte vanskeligare å halde kontakt me folk framover no. Men he det ikkje alltid krevd en innsats det da? E det nåke unnskyldning førr å halde sej oppdatert på heile halve verda? Det e no vel egentli ikkje meininga at en skal det...?

Ej lengta litt ette et enklare liv om dagen. Mindre pc, mindre tv, meir bok og meir ro. E det nåke rart da? Ej begynt no tross alt å drage på åra...;) Ej kan ikkje nåke førr det, men ej føle mej på en merkelig måte litt friare. So fe vi sjå kor lenge det går før abstinensane melde sej...

Siden sist...

Har jeg gått til anskaffelse av mannfolk...

Dette er da Christer, en hyggelig kar fra nabobygda. Tida flyr, og vi har holdt sammen i syv måneder allerede.

... har to små engler giftet seg. Agnetha og Aud Johanne fikk henholdsvis sin Elling og Eirik, forrige helg. Gratulerer!

Aud Johanne drikkes ut. Da er det pålagt med en kjøretur i trailer.

Storebror Jostein og svigerinne Ane har flyttet hjem til gården med sine tre små engleunger. De skal bygge hus litt lenger nede i marka her, og vi koser oss stort med å springe mellom husene. Det er så utrolig kjekt å ha de hjemme igjen!

Lille Benjamin er ikke så liten lenger, men er blitt en stor skolegutt på åtte år.

Hannah er blitt fire, og er familiens lille storsjarmør og posør. Søteste jenta på jord.
Helt objektivt sett - selvfølgelig!

Lille Peter minstemann er siste skuddet på Nærø- stammen.
En snillere og blidere baby skal en lete lenge etter.

Jeg er ferdig utdannet adjunkt med opprykk, etter året på kunst og handverk ved Høgskulen i Volda. Dette er en av eksamensoppgavene mine, som jeg vel må få lov å si jeg er litt stolt av å ha laget. Det er en dåpskjole laget av gammelt tøy, og her gikk bestemors gamle kjøkkengardiner med i prosessen. Det har vært et lærerikt år, men også utrolig stressende til tider.
Jeg kan vel med hånda på hjertet si at min tid som student (endelig) er over.

Nå er det Herøy som gjelder og teller.
Borte er bra - men det er da deilig å endelig vende hjem. Forhåpentligvis for godt denne gangen.

TJOLAHOOOOI!

Tru det eller ei, men bloggen va ikkje død...

Det e eksamenstid i Volda, det e sikkert 100 grade minus ute, og vi på kunst og handverk site spredd på ymse opphaldsstadar og dele idéa, vatnkokar, mandarine og dårlig inneluft. Det seie sej vel sjøl at det fyrste en gjer når en he rydda opp ette sej og tusla heim en gong utpå natta, e å drage utelufta longt ned i lungene og takke sin skapar førr at en framleis he vet og førstand i behald. Herr Andersen kan nemlig gjer slikt med en...

Ej e då komt godt i gong med den praktiske eksamenej i visuell kommunikasjon, der vi skal lage forside og illustrasjona til et eventyr av H.C. Andersen. En versjon til den yngste garde, og en til oss litt eldre so liksom skal kunne lære nåke ta verdiane og moralane han he gjømt (hinsides) bra inni der en plass. Ej he valgt å hive mej over eventyret "Tepotta", der den stakkars tepotta -tidligare queen of the teatable- en vakker dag dette i golvet og mista både tut og hank. Og ka skal en då me ei tepotte?

H.C. Andersen skal ha skryt førr eventyra han he skreve, absolutt. Vi he vel alle et forhold til både "Piken med fyrstikkene" og "Den stygge andungen", men ej kjenne at ta dei 171 eventyra han skreiv før han parkerte tøflene i 1875, so he kunst- og handverklærarane mine virkelig lagt sej i selej førr å plukke ut dei so enda opp me å stille Hans Christian i et litt dårlig lys. Og då snakka vi om et "her-he-du-nok-fått-i-dej-litt-førr-masse-absinth"-lys. Det e kje berre berre å skulle gjere tepotta menneskelig. Men hakket enklare enn finne symbolisma i eventyra "stoppenålen" eller "pengegrisen", som andre rundt mej he plukka, det e det.

Hausten he vore travel, og til tider he ej lurt litt på ka ej egentlig gjer her inne. Men no som eksamenstida står på, og vi møtast over en kopp kaffe i kantina me jamne myllorom før vi hasta vidare kvar til vårt, so trivst ej godt allikavel ej... Det e nok og gjer - men ej he vel funne ut at so lenge det e det, so synst ej egentlig alt e greitt. Det vise sej at ej e et arbeidsjarn uten like.

Ditte visste du nok ikkje...

... om mej (ej va ganske uvitande sjøl også, viste det sej...)

I disse bloggetørketide stjele en idea som ravna stjele sølvtøy. Som so monge andre he gjort før mej, va det i kveld min tur til å ta mej en tur ut i den vide verdsveven og sjå ka den he klart å rote ihop om mej. I dinne omgong va det Liv Jorunn som ga mej inspirasjonej til å google og wikipedie mej sjøl, takk førr det. Og det fyrste ej he lært i kveld e at ej he vorte ført bak lyset. Ej he vorte ført bak lyset av et postkort. Ditte kortet hadde en gong hengt på ei bursdagsgave og hong trufast på opphengstavla mi gjøna heile pubertetej, det møtte mej med åpne arma kvar gong livet va litt trist, kvar gong kvisene tok overhand, strengej va det einaste so viste når du smilte, fregnene vart litt førr monge og det raude håret litt førr ensomt i et mylder ta brunt, svart og blondt. Kortet va ei trøst når drømmej om mi fyrste levi's-bukse en gong i 9.klasse smuldra vekk som sandkake myllå fingrane, den gongej ej endelig hadde fått penga til å kjøpe ei. Buksa hadde derimot ingen plana om å ta sej opp og over utsette utkantstrok - raua mi. Nederlaget va so stort, raua enda større og ej stod på rommet mitt og hylte mot høgare makte so konde gjer ditte mot mej. Det va i sånne stunde at ditte kortet lyste mot mej. Det hong der som en gammale venn og minte mej om mitt sanne mej. Om alt anna i livet konde være vanskelig, om alt gjekk en i mot so hadde foreldra mine iallefall gjort én ting rett: dei hadde gitt mej navnet Marianne. Som ifylge kortet betydde "vakker".
Det stod det.
Vakker.

Vel, mine damer og herrer! Det e no då ikkje heilt sant. Det kan ej no berre seie med en gong! Wikipedia he en litt annej informasjon å kome med, og ej sitera gladelig:
"Marianne er et kvinnenavn med flere opphav. Det kan være en fransk form av Maria, som kan bety «den tykkfalne»."

Akkurat ja. Den tykkfalne. Det e vel fleire enn mej so ser et lite sprik der. Og ej kan forstå dissa produsentane som sat der og lagde dissa korta som va fryktelig populære en gong på nittitalet og som spratt mylla bursdagsbarn, dåpsunga, unge og eldre som en squashball. Ej he kje problem me å sjå dilemmaet: "Nei steine det asso, Marianne betyr no pinadø tykkfallen det! Då fe kje vi solgt et einaste ta dei. Nei, det droppa vi. Vi seie det betyr vakker istadej!" Og sjøl om ej he levd på ei løgn og spredd den vidare med et beskjedent smil, so e kje ej verre på det enn at ej ser at det kanskje va greitt at dei pynta en smule på det. Ej trur ikkje det ha fungert so bra førr verken mej eller sjøltillita mi å komt heimatt frå buksebutikken den dagej i 9. klasse - og sett kortet der det stod det ej nettopp hadde funne ut heilt på eiga hand, liksom.

Navnet mitt kan visst også ha opprinnelse i den franske revolusjonej, der det blei gitt til en kvinnefigur som symboliserte friheit. Ei bondedøtte med lue på snei, tricoloren i handa, stormande framover med en kjole so utifrå maleriet tydeligvis må ha vore et makk å halde styr på. Men det ser no ut som ho fekk folk me sej iallefall.

Heisann!

Nå begynner det å bli en stund siden det var oppdatering her inne, så da får jeg prøve å gjøre noe med det. Det har atter en gang blitt sommer på Nærøya, og det er atter en gang den typen sommer som vi kjenner så altfor godt. 10 forfriskende grader i lufta og like vått over vann som under. Men jeg klager ikke! I går hadde vi sol! Da ble det grilling på sjøbuda, et par cider og nyplukka jordbær. Det var ikke akkurat sommerkjolen på og vassing i vannkanten idet sola forsvant bak Hornseten, men en må tilslutt bare bestemme seg for at nå skal en kose seg, koste hva det koste vil! Og det ble en fin kveld der ved utepeisen sammen med Torill og Margrethe, mens hegrene brølte ifra greinene sine på den andre siden av vaulen og sloss om beste utsiktsplass. Vi ble i alle fall sittende til sola begynte å stige igjen, og hegrene (endelig) tok natta. Da pakket vi sammen thermodress og bøttegrill og tuslet oss hjem i sommernatta.

Forrige helg var jeg på 10-årstreff på folkehøgskolen. Det var utrolig koselig å se gamle kjente igjen, og mest koselig var det vel at vi fikk samlet go'gjengen; Katrine, Elin, Gunnhild (som bestemte seg for å flytte termindatoen sin fram et par uker, slik at hun også kunne komme) og Berit. Selv om vi har blitt ti år eldre utenpå, merket vi ganske kjapt at vi fortsatt er ganske unge til sinns. De stolte fedre tok seg av ungene så godt som hele helga, og gjorde sitt til at vi kunne rangle, mimre og le. Mye.

Sommeren videre er ganske fullbooka. I morgen er det jobb, før jeg i gryotta reiser til Bergen sammen med Miranda på lørdag. Neste helg kommer jentene fra Volda på besøk, og forhåpentligvis blir det lange sommernetter rundt bordet utenfor sjøbudveggen da også. Så blir det full fart med mye jobb fremover, før en muligens liten sverigetur med smågodt, småbrødre og tur på Liseberg. Jeg er litt klar for å hyle litt i en berg- og dalbane igjen, kjenner jeg.

Ellers har jeg det jo bra da. Men er litt rastløs for tida. Hadde du tilbudt meg en flybillett i dag, til Havanna, Buenos Aires, Rio eller ... ja, hvor som helst i Sør Amerika egentlig, så hadde det vel vært en liten sjanse for at jeg hadde hatt hodet mitt ute av døra allerede. Men, men. Vi tar noen flere bilder i stedet.

Berit med siste skudd på stammen, Trygve.

Berit, Marianne og Gunnhild.

Elin med Johanna...

Katrine, Berit, Marianne, Gunnhild og Elin

Høg marshmallowsføring...

Min kjære bror og mej på båttur. Veldig kamerasky begge to ja...

Alt er lov...

Opp med hånda de som har sett programmet "Hjelpekorpset" på tv2. Det der Helén Vikstvedt og Solveig Kloppen gir råd og veiledning på spørsmålene som aldri har, og som mest sannsynlig kanskje aldri vil ende opp på desken til "Tv2 hjelper deg". For litt siden tok de for seg hvordan vi jenter kler oss, og om vi egentlig kan stole på moteindustrien når de sier at i år er alt lov.

Jeg har vært innom det før her på bloggen, men blir til stadighet overraska over H&M's friske satsing på websidene sine. Og jeg må bare kaste meg på bølgen og si det samme som hjelpekorpset. For dette,- det kan UMULIG være lov:

As time goes by...

Yes - då va det nytt år gitt! Ej he begitt mej so raskt og smertefritt over i 2008 at ej føle det kanskje går litt vel kjapt til tide. Ej jobba då fulltid og vel so det, på gode gamle jobben. I det siste he det vore nok av vakte å ta av, og det he då resultert i at ej he kunne gått kvar einaste dag dei siste tre vekene. Dagane mine begynt å krinse kraftig rundt klokkeslettet 15:00, når ej enten lukkeleg går av tidligvakta eller gir mej i kast med enda ei kveldsvakt.

Når en går sånn, og heile tida skal på jobb, verte jo sjølsagt dagane ikkje so veldig innhaldsrike. Iallefall ikkje førr min del. Ej føle førr å sove eller ligge på sofanej nesten konstant når fritimane endelig innhenta mej. Der og då e det so usigelig godt å berre slappe av frå alt rundt om mej, men ettekvart innser ej at tida berre renne unda, og dagane mine forsvinne uten at ej he fått gitt dei nåke særlig innhald. Når ej stod på marka nedaførr huset vårt i det klokka slo midnatt, og det nye året sette inn, fekk ej en følelse ta at ej nettopp hadde stått der, nettopp hadde sett dei same rakettene på himmelej, nettopp ønska syskena mine et godt år 2007 - og nettopp traska heimatt til sengs førr å møte opp på tidligvakt 1. nyttårsdag. Og brått står vi der igjen. Vi står der i dei tjukke jakkene våre, med frostrøykej rundt oss og lova kvarandre og oss sjøl at ditte, ditte årets nyttårsforsett skal halde, at vi skal ta oss tida til å gjere dei tinga vi ikkje rakk i løpet av dei månedane som gjekk i frå oss.

Til våren ser vi førr oss at den fyrste iskalde isen og dei fyrste varme solstrålane skal nytast på ei mark som egentlig e altførr kalde til å site på enda. Til sommaren drøyme vi om å køyre på måfå til ukjente utkantsstrok og oppleve dela av Norge som vi aldri he sett før, eller kapre en restplass på et fly til syden førr å tine opp forfrosne og blåkvite kroppa. Då skal liksom fjell bestigast, brygga brukast til å stupe frå, kajakka slitast og sommarnette nyttast til fulle. Då skal haustkvelda tilbringast i lag med gode venna, varm drikke og en skal spele brettspel eller dele pledd og sjå skumle filma sammen. Då skal vinterdagane tilbringast i bakken, med ski på føta og kinn so e raude ta minusgrade. Då skal vi få tida til nye studie, jobb eller fritidsaktiviteta vi ikkje he dreve med tidligare, til å verte kjent med nye menneske - og til å ta vare på dei vi allereie e so velsigna med å ha i liva våre, men som vi ser altførr sjeldent. I tillegg skal vi takle det som måtte kome, både det som kjeme til å få oss til å smile, men også dei tinga som kjeme til å gjere låkt og som vi heldigvis ikkje veit om enda.

Ej lure meir og meir på om det på nåken måte e mulig å stå på dinna marka nedom løda den siste kveldej i året og føle at en endelig fekk gjennomført alle planane en hadde, at tida strakk til og at dei fleste dagane i året som gjekk står igjen som meiningsfulle. Akkurat no e det et ta ønska som står øverst på lista mi for året som ligge framføre.

Ej ønska dej og dine et produktivt, interessant, givande, meiningsfylt, godt nytt år, ispedd monge gode stunde der du føle dej elska og tatt vare på. Ej veit at å ønske dej et år heilt fritt førr smerte, mindre gode daga eller frustrasjon e å be om nåke som ikkje kan innfriast, men ej ønska dej menneske rundt dej som veit å ta vare på dej når ting skjære sej, og som verte med å gå attme dej når du e dritleide ta å gå motbakka aleine.