spanish words that start with a k
for ett år siden
13. mars 2006
Nå skjer det..!!!
Jeg holder på å pakke litt da. Pakke til en jordarundt-tur som skal vare i tre måneder. Hva legger man da i sekken? En sekk som forøvrig er mindre enn hva litermålet skulle tilsi? Til nå har jeg lagt til side:
- en dongeribukse
- to skjørt
- to t- skjorter
- en hvit topp
- en brun topp
- en grønn armybukse
- en superundertøyskjorte
- fire bikinier
- et belte
- en fin topp
- undertøy
- to par sko
Hva med resten av klærne mine? Hvorfor, å hvorfor kan ikke de også være med?? Jeg kommer til å savne de noe grusomt, og se frem imot å møte dem igjen. Nå hørtes jeg fryktelig grunn og en smule overfladisk ut. Men jeg liker klær og har aldri vært særlig flink til å velge bort noe når jeg skal på ferie. Resultatet har alltid vært at jeg har reist steder med hele skapet på ryggen. Pappa spurte meg en gang jeg kom hjem til jul, om det var for godt denne gangen. Han var helt seriøs da han spurte. Så du skjønner kanskje at jeg sliter litt nå. Jeg trenger en pakkeliste! Noen som har gjort dette før meg, og som vet hva de snakker om. Erfarne backpackere ville sikkert kastet et blikk på pakkelista mi og ledd rått, før de ville sagt at den var en skam for alle packpackere around the globe. Skjørt? BH?!
Det jeg også ville i denne bloggen - som blir den siste før avreise, er å fortelle hvor utrolig heldig jeg var i helga. Lørdag morgen stod jeg opp kl. 06:00, og kjørte til Bjorli sammen med Torill. Der oppe ventet enda flere venner, 10 kjølige minusgrader, strålende sol fra vinterblå himmel og perfekte løyper. Snøen såg ved første øyekast ut til å være hard skare, men når vi kom oss opp i bakkene, viste den seg å være helt perfekt. Etter litt knall og fall på nytt snowboard, fant jeg endelig mer eller mindre balansen. Og selv om jeg ikke fikk til en eneste sving, var det utrolig gøy å bare kjøre fra side til side og merke at brettet lystret.
Som sagt - veldig heldig som med få dagers mellomrom kan nyte det beste fra to verdener: sol og snø på fjellet, og sol, sand og føtter i vann,- i RIO DE JANEIRO.
Det er så sykt.
Herfra blir det full stopp på småblogten de kommende tre måneder! Link til reisebloggen vår, som du selvfølgelig må følge med på, og som vi håper vi får til å holde oppe og gående, ligger ute i margen! Og så kommer den som egen link øverst på siden her også etterhvert.
Mobilen blir liggende hjemme - noe jeg gleder meg noe helt utrolig masse til...:)
Ha det fint, til vi sees igjen!
-Marianne-
- en dongeribukse
- to skjørt
- to t- skjorter
- en hvit topp
- en brun topp
- en grønn armybukse
- en superundertøyskjorte
- fire bikinier
- et belte
- en fin topp
- undertøy
- to par sko
Hva med resten av klærne mine? Hvorfor, å hvorfor kan ikke de også være med?? Jeg kommer til å savne de noe grusomt, og se frem imot å møte dem igjen. Nå hørtes jeg fryktelig grunn og en smule overfladisk ut. Men jeg liker klær og har aldri vært særlig flink til å velge bort noe når jeg skal på ferie. Resultatet har alltid vært at jeg har reist steder med hele skapet på ryggen. Pappa spurte meg en gang jeg kom hjem til jul, om det var for godt denne gangen. Han var helt seriøs da han spurte. Så du skjønner kanskje at jeg sliter litt nå. Jeg trenger en pakkeliste! Noen som har gjort dette før meg, og som vet hva de snakker om. Erfarne backpackere ville sikkert kastet et blikk på pakkelista mi og ledd rått, før de ville sagt at den var en skam for alle packpackere around the globe. Skjørt? BH?!
Det jeg også ville i denne bloggen - som blir den siste før avreise, er å fortelle hvor utrolig heldig jeg var i helga. Lørdag morgen stod jeg opp kl. 06:00, og kjørte til Bjorli sammen med Torill. Der oppe ventet enda flere venner, 10 kjølige minusgrader, strålende sol fra vinterblå himmel og perfekte løyper. Snøen såg ved første øyekast ut til å være hard skare, men når vi kom oss opp i bakkene, viste den seg å være helt perfekt. Etter litt knall og fall på nytt snowboard, fant jeg endelig mer eller mindre balansen. Og selv om jeg ikke fikk til en eneste sving, var det utrolig gøy å bare kjøre fra side til side og merke at brettet lystret.
Som sagt - veldig heldig som med få dagers mellomrom kan nyte det beste fra to verdener: sol og snø på fjellet, og sol, sand og føtter i vann,- i RIO DE JANEIRO.
Det er så sykt.
Herfra blir det full stopp på småblogten de kommende tre måneder! Link til reisebloggen vår, som du selvfølgelig må følge med på, og som vi håper vi får til å holde oppe og gående, ligger ute i margen! Og så kommer den som egen link øverst på siden her også etterhvert.
Mobilen blir liggende hjemme - noe jeg gleder meg noe helt utrolig masse til...:)
Ha det fint, til vi sees igjen!
-Marianne-
6. mars 2006
Walking in a winter wonderland...
... my ass.
Det finnes mennesker, og noen av denne sorten har jeg møtt, som faktisk synes at snømåking gir ro i sjelen og dagens lille opptur. De måker gladelig sitt eget og andres oppmålte uteareal, vinker blidt og smiler bredt. De subber rundt med måka på slep, og bryr seg hverken om snøen er pudderlett og fløyelsmyk, eller gjennomvåt og blytung. Det er ikke så altfor mange av sorten, men når jeg har dumpet borti en og annen har jeg alltid endt opp med en blandet følelse innvendig. Jeg vet rett og slett ikke om jeg blir imponert eller frustrert over slike folk. Altså, misforstå meg rett. Det handler ikke om frustrasjon overfor selve måkeren, men mer frustrasjon over mangel på måkeentusiasme i eget liv.
I dag tenkte jeg nemlig å gjøre en innsats da skjønner du. Det har kommet minst tusen meter nysnø de siste dagene, av den überlette sorten. Jeg kom overraskende opplagt hjem fra min siste nattevakt og satt i en snau time og ventet på at posten skulle åpne slik at jeg kunne hente billetter til min og Jan Magnes opptur etter "all talk - no action" på det kulturelle området de siste... tja, 10 årene. Nå ligger de to (smertefullt dyre) papirlappene her rett foran nesa på meg, og beviser at vi skal underholdes av A-ha og diverse gjesteartister på Color Line stadion i Ålesund, lørdag 26.8.2006 fra klokka 18:00 og utover.
Med Morten Harket i bakhodet følte jeg meg veldig så inspirert til å ta fatt på litt snømåking. Strengt tatt kunne jeg lett latt det være, siden mamma og pappa er borte den neste uka, og snøen aldri i livet kommer til å bli liggende så lenge. Men i vinterstemningens ånd fikk jeg det for meg at dette måtte da være en god måte å kjenne sol i ansiktet på. I første omgang så jeg for meg at snøfreseren og jeg kunne knytte sterkere vennskapsbånd, og drog dette sjokkoransje monsteret ut av fjøset. Jeg var gjennomvarm helt inntil beinet etter å ha dratt, dyttet og lirket den over dørstokken og ut på gårdsplassen. Og varmere skulle jeg bli. Startsnor. For en idiotisk oppfinnelse! Båtmotor, gressklipper, snøfreser - totalt ubrukelige i mine hender. Jeg klarer aldri starte noen ting som helst med startsnor! Jeg drar og drar, til skuldrer knaker og albuer knirker. Tilslutt ender jeg som regel opp med å snerre på pappa eller brødre, som med et enkelt mannedrag starter utysket, kaster et oppgitt blikk på meg og tørt utbryter "Ka du syyte ette...?".
Etter å ha fått snøfreseren tilbake på plass, ser jeg etter snømåka. Den vi har hatt i alle år, og som jeg ikke eier et eneste godt minne forbundet til. Men jeg går på med ny giv. Aha- gutta danser i snøhaugene rundt meg og tråkker i kattebæsj som ligger der den normalt aldri i livet ville ligget, hadde det ikke vært for at katten ikke går lenger enn høyst nødvendig i disse unntakstilstander. Og ærlig talt så har jeg full forståelse for det. Hadde jeg måttet stå til låra og gjort mitt fornødne i fnugglett nysnø som virvler både hit og dit, så hadde jeg sikkert ikke ofret følelse i både ben og privatområder for å være korrekt handlende. Da hadde jeg med barnlig naivitet, noe som Pus visstnok har rikelig av, kamuflert som besatt og satset på at ingen noensinne kom til å se det. Jeg er glad vi har vannklosett.
Morten forsvinner først, og før jeg vet ordet av det, har både Magne og Pål tatt gitar og keyboard på nakken og stukket av. Jeg henger over tverrliggeren på snømåka og sjekker om ribbena er fulltallige. Foran meg har jeg klart å kjøre måka flere cm nedi bunnfryst grusvei. Å, hvor minnene strømmer på. Dette har vi gjort før ja! Det eneste som mangler er sprengte kinn og tårekanaler. Nedenfor ser du resultatet etter dagens gledesstund.
Det finnes mennesker, og noen av denne sorten har jeg møtt, som faktisk synes at snømåking gir ro i sjelen og dagens lille opptur. De måker gladelig sitt eget og andres oppmålte uteareal, vinker blidt og smiler bredt. De subber rundt med måka på slep, og bryr seg hverken om snøen er pudderlett og fløyelsmyk, eller gjennomvåt og blytung. Det er ikke så altfor mange av sorten, men når jeg har dumpet borti en og annen har jeg alltid endt opp med en blandet følelse innvendig. Jeg vet rett og slett ikke om jeg blir imponert eller frustrert over slike folk. Altså, misforstå meg rett. Det handler ikke om frustrasjon overfor selve måkeren, men mer frustrasjon over mangel på måkeentusiasme i eget liv.
I dag tenkte jeg nemlig å gjøre en innsats da skjønner du. Det har kommet minst tusen meter nysnø de siste dagene, av den überlette sorten. Jeg kom overraskende opplagt hjem fra min siste nattevakt og satt i en snau time og ventet på at posten skulle åpne slik at jeg kunne hente billetter til min og Jan Magnes opptur etter "all talk - no action" på det kulturelle området de siste... tja, 10 årene. Nå ligger de to (smertefullt dyre) papirlappene her rett foran nesa på meg, og beviser at vi skal underholdes av A-ha og diverse gjesteartister på Color Line stadion i Ålesund, lørdag 26.8.2006 fra klokka 18:00 og utover.
Med Morten Harket i bakhodet følte jeg meg veldig så inspirert til å ta fatt på litt snømåking. Strengt tatt kunne jeg lett latt det være, siden mamma og pappa er borte den neste uka, og snøen aldri i livet kommer til å bli liggende så lenge. Men i vinterstemningens ånd fikk jeg det for meg at dette måtte da være en god måte å kjenne sol i ansiktet på. I første omgang så jeg for meg at snøfreseren og jeg kunne knytte sterkere vennskapsbånd, og drog dette sjokkoransje monsteret ut av fjøset. Jeg var gjennomvarm helt inntil beinet etter å ha dratt, dyttet og lirket den over dørstokken og ut på gårdsplassen. Og varmere skulle jeg bli. Startsnor. For en idiotisk oppfinnelse! Båtmotor, gressklipper, snøfreser - totalt ubrukelige i mine hender. Jeg klarer aldri starte noen ting som helst med startsnor! Jeg drar og drar, til skuldrer knaker og albuer knirker. Tilslutt ender jeg som regel opp med å snerre på pappa eller brødre, som med et enkelt mannedrag starter utysket, kaster et oppgitt blikk på meg og tørt utbryter "Ka du syyte ette...?".
Etter å ha fått snøfreseren tilbake på plass, ser jeg etter snømåka. Den vi har hatt i alle år, og som jeg ikke eier et eneste godt minne forbundet til. Men jeg går på med ny giv. Aha- gutta danser i snøhaugene rundt meg og tråkker i kattebæsj som ligger der den normalt aldri i livet ville ligget, hadde det ikke vært for at katten ikke går lenger enn høyst nødvendig i disse unntakstilstander. Og ærlig talt så har jeg full forståelse for det. Hadde jeg måttet stå til låra og gjort mitt fornødne i fnugglett nysnø som virvler både hit og dit, så hadde jeg sikkert ikke ofret følelse i både ben og privatområder for å være korrekt handlende. Da hadde jeg med barnlig naivitet, noe som Pus visstnok har rikelig av, kamuflert som besatt og satset på at ingen noensinne kom til å se det. Jeg er glad vi har vannklosett.
Morten forsvinner først, og før jeg vet ordet av det, har både Magne og Pål tatt gitar og keyboard på nakken og stukket av. Jeg henger over tverrliggeren på snømåka og sjekker om ribbena er fulltallige. Foran meg har jeg klart å kjøre måka flere cm nedi bunnfryst grusvei. Å, hvor minnene strømmer på. Dette har vi gjort før ja! Det eneste som mangler er sprengte kinn og tårekanaler. Nedenfor ser du resultatet etter dagens gledesstund.
Vi begynner bra. Optimismen er rådende. Flerfeltsmåking.
"Also... trenge no egentlig ikkje ta heile plassej da... Skal no berre kome mej fram til bilej liksom..! Og bilej trenge no absolutt ikkje stå her oppe på tunet da.. Gjer ingenting at ej ikkje kjeme mej opp bakken me den. He berre godt ta en friske tur ned dit den står. No måka ej fint ned til bildøra, og so e det bere velstand."
En og en halv meter senere:
"Stein hakkande det asso.. forbaskades skitsnøøøv!!! Ææææ!! Ej ska pinadø steike mej ALDRI busette mej NÅKEJ plass der det må måkast! Neveeer!!"
I skrivende stund kommer min bror inn og forteller at han fortsatte der jeg slapp. Med snøfreser vel og merke. "Måtte berre pumpe litt fann ej ut..."
-Marianne-
1. mars 2006
Jadda, så neida, så sånn er det...!
Jeg har skrivesperre. En gigantisk sådan. I slike stunder går det opp for meg at jobb i en avis som daglig spaltist gjerne ikke hadde gitt smør på brødskiva. Det hadde ikke gitt mer enn en tur på kontoret til sjefen, og fri fra klokken tolv. Og da helst langtidsfri som i Ikke-kom-tilbake.Jeg har aldri vært særlig god på å skrive litt om dagen min eller slikt. Nå er det jo ikke så mye å si om mine dager. Det skjer nemlig så godt som ingenting. Men, siden jeg blir dritlei av å se de samme stygge bildene hver gang jeg kommer innom lunden, så får dere derfor nå mine siste bevegelser.
- Jeg har klipt meg. Fornøyd med den egentlig. Visse folk så det ikke, men siden jeg ikke la merke til at den samme personen hadde brukt flere hundre kroner på solarium de siste ukene, så kan man vel si at man er skuls.
- Jeg eier ikke økonomisk sans. Noe jeg enda en gang fikk bekreftet da jeg bare skulle en liten tur til nærmeste handelsstand for å kjøpe en flaske leskedrikk, og endte opp med en snowboardpakke.
- På den andre siden eier jeg nå en snowboardpakke!!
- Jeg spiser som en gal om dagen. Hver tredje time er det fram med brødskivene, gjerne tre stykker, salat, agurk og cherrytomater. Og bare så det er sagt: Jeg er sulten hele tida.
Nå. Opp med hånda de som syntes at dette var spennende lesestoff. Dette, Liv Jorunn, er grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund.
Jeg er sulten.
-Marianne-
Abonner på:
Innlegg (Atom)
