6. mars 2006

Walking in a winter wonderland...

... my ass.

Det finnes mennesker, og noen av denne sorten har jeg møtt, som faktisk synes at snømåking gir ro i sjelen og dagens lille opptur. De måker gladelig sitt eget og andres oppmålte uteareal, vinker blidt og smiler bredt. De subber rundt med måka på slep, og bryr seg hverken om snøen er pudderlett og fløyelsmyk, eller gjennomvåt og blytung. Det er ikke så altfor mange av sorten, men når jeg har dumpet borti en og annen har jeg alltid endt opp med en blandet følelse innvendig. Jeg vet rett og slett ikke om jeg blir imponert eller frustrert over slike folk. Altså, misforstå meg rett. Det handler ikke om frustrasjon overfor selve måkeren, men mer frustrasjon over mangel på måkeentusiasme i eget liv.

I dag tenkte jeg nemlig å gjøre en innsats da skjønner du. Det har kommet minst tusen meter nysnø de siste dagene, av den überlette sorten. Jeg kom overraskende opplagt hjem fra min siste nattevakt og satt i en snau time og ventet på at posten skulle åpne slik at jeg kunne hente billetter til min og Jan Magnes opptur etter "all talk - no action" på det kulturelle området de siste... tja, 10 årene. Nå ligger de to (smertefullt dyre) papirlappene her rett foran nesa på meg, og beviser at vi skal underholdes av A-ha og diverse gjesteartister på Color Line stadion i Ålesund, lørdag 26.8.2006 fra klokka 18:00 og utover.

Med Morten Harket i bakhodet følte jeg meg veldig så inspirert til å ta fatt på litt snømåking. Strengt tatt kunne jeg lett latt det være, siden mamma og pappa er borte den neste uka, og snøen aldri i livet kommer til å bli liggende så lenge. Men i vinterstemningens ånd fikk jeg det for meg at dette måtte da være en god måte å kjenne sol i ansiktet på. I første omgang så jeg for meg at snøfreseren og jeg kunne knytte sterkere vennskapsbånd, og drog dette sjokkoransje monsteret ut av fjøset. Jeg var gjennomvarm helt inntil beinet etter å ha dratt, dyttet og lirket den over dørstokken og ut på gårdsplassen. Og varmere skulle jeg bli. Startsnor. For en idiotisk oppfinnelse! Båtmotor, gressklipper, snøfreser - totalt ubrukelige i mine hender. Jeg klarer aldri starte noen ting som helst med startsnor! Jeg drar og drar, til skuldrer knaker og albuer knirker. Tilslutt ender jeg som regel opp med å snerre på pappa eller brødre, som med et enkelt mannedrag starter utysket, kaster et oppgitt blikk på meg og tørt utbryter "Ka du syyte ette...?".

Etter å ha fått snøfreseren tilbake på plass, ser jeg etter snømåka. Den vi har hatt i alle år, og som jeg ikke eier et eneste godt minne forbundet til. Men jeg går på med ny giv. Aha- gutta danser i snøhaugene rundt meg og tråkker i kattebæsj som ligger der den normalt aldri i livet ville ligget, hadde det ikke vært for at katten ikke går lenger enn høyst nødvendig i disse unntakstilstander. Og ærlig talt så har jeg full forståelse for det. Hadde jeg måttet stå til låra og gjort mitt fornødne i fnugglett nysnø som virvler både hit og dit, så hadde jeg sikkert ikke ofret følelse i både ben og privatområder for å være korrekt handlende. Da hadde jeg med barnlig naivitet, noe som Pus visstnok har rikelig av, kamuflert som besatt og satset på at ingen noensinne kom til å se det. Jeg er glad vi har vannklosett.

Morten forsvinner først, og før jeg vet ordet av det, har både Magne og Pål tatt gitar og keyboard på nakken og stukket av. Jeg henger over tverrliggeren på snømåka og sjekker om ribbena er fulltallige. Foran meg har jeg klart å kjøre måka flere cm nedi bunnfryst grusvei. Å, hvor minnene strømmer på. Dette har vi gjort før ja! Det eneste som mangler er sprengte kinn og tårekanaler. Nedenfor ser du resultatet etter dagens gledesstund.

Vi begynner bra. Optimismen er rådende. Flerfeltsmåking.


"Also... trenge no egentlig ikkje ta heile plassej da... Skal no berre kome mej fram til bilej liksom..! Og bilej trenge no absolutt ikkje stå her oppe på tunet da.. Gjer ingenting at ej ikkje kjeme mej opp bakken me den. He berre godt ta en friske tur ned dit den står. No måka ej fint ned til bildøra, og so e det bere velstand."

En og en halv meter senere:

"Stein hakkande det asso.. forbaskades skitsnøøøv!!! Ææææ!! Ej ska pinadø steike mej ALDRI busette mej NÅKEJ plass der det må måkast! Neveeer!!"

I skrivende stund kommer min bror inn og forteller at han fortsatte der jeg slapp. Med snøfreser vel og merke. "Måtte berre pumpe litt fann ej ut..."

-Marianne-

4 kommentarer:

Agnetha sa...

altså..takk. jeg har tenkt lenge på å blogge om hvor sterkt jeg hater måking, men siden jeg ikke er den som gjør mest av det her i gården følte jeg lissom ikke hadde rett. men nå sier jeg det. JEG HAAAAAATER måking. Får lyst til å brekke hele skyffelen i to.

marianne sa...

:D :D

Ei veke igjen babe!!!!

Liv Jorunn sa...

Hvis man slenger igjen adressa si, får man noen postkort da???? Trur forresten at jeg ikke hater snø såååå mye lenger....enn så lenge...

marianne sa...

Yes, adresse belønnes med postkort!