31. januar 2008

Alt er lov...

Opp med hånda de som har sett programmet "Hjelpekorpset" på tv2. Det der Helén Vikstvedt og Solveig Kloppen gir råd og veiledning på spørsmålene som aldri har, og som mest sannsynlig kanskje aldri vil ende opp på desken til "Tv2 hjelper deg". For litt siden tok de for seg hvordan vi jenter kler oss, og om vi egentlig kan stole på moteindustrien når de sier at i år er alt lov.

Jeg har vært innom det før her på bloggen, men blir til stadighet overraska over H&M's friske satsing på websidene sine. Og jeg må bare kaste meg på bølgen og si det samme som hjelpekorpset. For dette,- det kan UMULIG være lov:

3. januar 2008

As time goes by...


Yes - då va det nytt år gitt! Ej he begitt mej so raskt og smertefritt over i 2008 at ej føle det kanskje går litt vel kjapt til tide. Ej jobba då fulltid og vel so det, på gode gamle jobben. I det siste he det vore nok av vakte å ta av, og det he då resultert i at ej he kunne gått kvar einaste dag dei siste tre vekene. Dagane mine begynt å krinse kraftig rundt klokkeslettet 15:00, når ej enten lukkeleg går av tidligvakta eller gir mej i kast med enda ei kveldsvakt.

Når en går sånn, og heile tida skal på jobb, verte jo sjølsagt dagane ikkje so veldig innhaldsrike. Iallefall ikkje førr min del. Ej føle førr å sove eller ligge på sofanej nesten konstant når fritimane endelig innhenta mej. Der og då e det so usigelig godt å berre slappe av frå alt rundt om mej, men ettekvart innser ej at tida berre renne unda, og dagane mine forsvinne uten at ej he fått gitt dei nåke særlig innhald. Når ej stod på marka nedaførr huset vårt i det klokka slo midnatt, og det nye året sette inn, fekk ej en følelse ta at ej nettopp hadde stått der, nettopp hadde sett dei same rakettene på himmelej, nettopp ønska syskena mine et godt år 2007 - og nettopp traska heimatt til sengs førr å møte opp på tidligvakt 1. nyttårsdag. Og brått står vi der igjen. Vi står der i dei tjukke jakkene våre, med frostrøykej rundt oss og lova kvarandre og oss sjøl at ditte, ditte årets nyttårsforsett skal halde, at vi skal ta oss tida til å gjere dei tinga vi ikkje rakk i løpet av dei månedane som gjekk i frå oss.

Til våren ser vi førr oss at den fyrste iskalde isen og dei fyrste varme solstrålane skal nytast på ei mark som egentlig e altførr kalde til å site på enda. Til sommaren drøyme vi om å køyre på måfå til ukjente utkantsstrok og oppleve dela av Norge som vi aldri he sett før, eller kapre en restplass på et fly til syden førr å tine opp forfrosne og blåkvite kroppa. Då skal liksom fjell bestigast, brygga brukast til å stupe frå, kajakka slitast og sommarnette nyttast til fulle. Då skal haustkvelda tilbringast i lag med gode venna, varm drikke og en skal spele brettspel eller dele pledd og sjå skumle filma sammen. Då skal vinterdagane tilbringast i bakken, med ski på føta og kinn so e raude ta minusgrade. Då skal vi få tida til nye studie, jobb eller fritidsaktiviteta vi ikkje he dreve med tidligare, til å verte kjent med nye menneske - og til å ta vare på dei vi allereie e so velsigna med å ha i liva våre, men som vi ser altførr sjeldent. I tillegg skal vi takle det som måtte kome, både det som kjeme til å få oss til å smile, men også dei tinga som kjeme til å gjere låkt og som vi heldigvis ikkje veit om enda.

Ej lure meir og meir på om det på nåken måte e mulig å stå på dinna marka nedom løda den siste kveldej i året og føle at en endelig fekk gjennomført alle planane en hadde, at tida strakk til og at dei fleste dagane i året som gjekk står igjen som meiningsfulle. Akkurat no e det et ta ønska som står øverst på lista mi for året som ligge framføre.

Ej ønska dej og dine et produktivt, interessant, givande, meiningsfylt, godt nytt år, ispedd monge gode stunde der du føle dej elska og tatt vare på. Ej veit at å ønske dej et år heilt fritt førr smerte, mindre gode daga eller frustrasjon e å be om nåke som ikkje kan innfriast, men ej ønska dej menneske rundt dej som veit å ta vare på dej når ting skjære sej, og som verte med å gå attme dej når du e dritleide ta å gå motbakka aleine.