27. juni 2006

Jeg vil male verden rød...



I dag fant jeg en link på www.startsiden.no som ledet meg til en webside som lar deg få en enkel og grei oversikt over de landene du har besøkt. Førstemann til å farge hele verden rød!

HER kan du lage ditt eget verdenskart!

23. juni 2006

Obrigada, Ronaldo!

Altså - nå kunne jeg, og normalt ville jeg, holdt meg for god til å kaste meg inn i rekken av bloggere som i disse dager peprer sidene sine med VM- stoff. Men, akk - jeg kan ikke la det være. Til nå har jeg fått med meg en og annen kamp, og de fleste har vært mer eller mindre skuffende, siden det som oftest har vært Brasil jeg har fulgt. Selv om jeg ikke har større greie på fotball enn at jeg forstår hovedpoenget - ball i motstanders nett, har Brasils kamper til nå vært like spennende som å se støvsugeren ta en tur over gulvet.

Men i kveld snudde det. For første gang forstår jeg nå fotballfrelste som legger i vei om at fotball kan være ren kunst. Med øynene spikret på storskjermen i farmorhytta fikk jeg og tre brødre pluss en hel gjeng av deres kamerater med oss at Brasil knuste Japan. Det var så utrolig gøy! Arne Skeie sa midt i andre omgang at "de brasilianske spillerne ikke bare vil ha mål, de vil også ha vakre mål". Det var ikke så vanskelig å se hva han mente. Jeg tror ikke jeg har sett bedre ballføring enn de gutta der, de takler og leker med den lærkula på en måte som en ikke skulle tro var mulig. Jeg tror faktisk at du kan sette noen av de i samme rom som ballettdansere, og de vil komme like godt - om ikke bedre ut av det. Det var rett og slett ren nytelse. Målet fra 25 meter som Juninho smelte av, var i noens øyne bare et rent lykketreff- og en trist miss for Japans keeper, men jeg synes det var en fantastisk måte å gjøre det klart at Brasil på ingen måte vil gi fra seg VM- tittelen uten å kjempe for det først. I tillegg var det selvsagt mektig herlig å se Ronaldo ta revansj, han fortjente å sette de kraftig fast, kritikerne som har vært ute etter han den siste tida. Ronaldo er og blir genial. Case closed.

Aaaahhh... det var deilig å få det ut. Men bare en sånn siste gang (for i kveld):

***BRASIL***

21. juni 2006

80 - tallsparty i Gjerdsvika

Elisabeth og John tek opp tråden der "Dirty Dancing" enda.
.

"And I've haaad the time of my li-i-i-fe"

Hadde ej vore babe på 80- talet? Ja, det hadde ej. Utvilsomt. U-TVIL-SOMT.

19. juni 2006

Våken ja!?

Enda en helg er over, den rusler i dette øyeblikk bort til de andre helgene som har kommet før denne, og kaster seg inn i diskusjonen om hvem av dem som simpelten ikke kan måles med noen av de andre. Forrige helg står henslengt med armene i kors og legger ut om 80- tallsfesten den brakte med seg - en lørdagskveld fylt til randen med kreppa hår, skyhøy rougefaktor, Final Countdown, Bobbysocks, hvite tennissokker og snæsne gutter med oppbrettede dressjakker og slips i rosa skinn. Adolfbuda i Gjerdsvika var åstedet, og med en perfekt solnedgang ute i horisonten og temperatur som kunne minne bittelitt om sommer, er forrige helg sikker i sin sak; det var tider det.

Men denne helga har vært koselig også. På fredag fikk jeg besøk av Eli, en god veninne fra tida i Kristiansund. Da jeg introduserte henne og kjæresten for brødrene mine og fortalte at vi hadde gått i samme klasse på St.Hanshaugen i to år, rynket den ene på øyebrynene. Han kunne nemlig ikke huske at jeg hadde bodd der. Andre sliter kanskje med å legge slike opphold i Kristiansund bak seg, men vi hadde det alt i alt ganske fint der. Jeg og Berit bodde sammen det første året i en ganske stor toppleilighet øverst i et av byens mange bedehus. Vi betalte 1200,- kroner hver i måneden, og mistenkte vaktmesteren som bodde under oss for å røyke hasj og forføre jenter som ifølge Berit var "myttji ønger enn oss ja!". En kveld kom jeg trøtt og sliten hjem fra ekstrajobben jeg hadde ved "Automaten Grill", der jeg nok med sikkerhet kan si at jeg drog på meg noen kilo ekstra rundt ... -ja, who am I kidding; sånn overalt egentlig.

Etter å ha sittet som en sekk med poteter i en stol fremfor tv'en et lite kvarter, ringer det på døra, og utenfor står det to politimenn som lurer på om jeg vil være med på politistasjonen. Og slik ble det til at jeg som 17- åring befant meg i mitt første politiavhør. Vår kjære vaktmester var nemlig mistenkt for å ha "mistet" håndkleet sitt etter en dusj, og det i nærvær av to tiårige jenter fra speideren som kom på døra for å spørre om han hadde tomflasker de kunne få til panting. (Om det er den vanlige måten speiderne i Kr. Sund får fart i budsjettet på, må fuglene vite.)

Jeg og Berit invisterte iallefall ganske kjapt i kjettinglås etter den episoden, og snek oss musestille forbi døra hans hver gang vi kom hjem, i frykt for at han en dag skulle komme i skade for å miste noesomhelst i vår nærhet. Det ble selvsagt ikke gjort noe mer med saken, og for alt jeg vet kan den gamle grisen fortsatt sprade rundt i badehåndkleet sitt og vente på at neste speidertropp skal dukke opp.

I natt hadde jeg da nattevakt igjen, og krøp i dag tidlig til sengs trøtt som bare jeg kan være etter 10 herrrlige timer i en dårlig stressless og litt mopping på tunet. Til vanlig bruker jeg å skru av mobiltelefonen når jeg legger meg under dyna, men i dag fikk jeg bare ikke gjort det i tide, i og med at øynene allerede var lukket og låst i det øyeblikket hodet møtte puta. Alle som har bodd sammen med meg over lengre tid, vet hvordan jeg er når jeg blir vekket med det mål for øyet å få noe fornuftig ut av meg. Noen har sagt at når du nettopp har stått opp, kan det sammenlignes med å være drita full - og jeg tror det så gjerne.

Klokka 13:00 ringte nemlig telefonen, og jeg fikk fokusert såpass på displayet at jeg så et nummer jeg ikke kjente. Nå bruker jeg å svare ukjente anrop med både for- og etternavn, men i det jeg trykket på 'svar'- tasten, kunne jeg ikke for mitt liv komme på hva jeg het. Jeg var derimot både blid og omgjengelig da jeg ropte 'Haallooo!' i røret, og hørte såvidt en mannsstemme presentere seg og si at han ringte fra Høgskulen i Volda, og at de hadde en ringerunde der de spurte årets søkere om det var noe de lurte på. Altså - det er mye jeg lurer på ang. studiet jeg har søkt på neste år, og hadde han møtt meg på et litt annet tidspunkt hadde vi fått en trivelig prat om litt av hvert. I stedet fikk han på tråden en superblid (jeg var såå blid, du vil ikke tro det...) flicke med fistel i stemmen, som ikke sluttet å rose Høgskulen i Volda for at de faktisk ringer rundt og SPØR om vi vil spørre om noe. Ja, jeg var "altso so utrulig positivt overraska og imponerte" at jeg fant ikke ord. (Jeg gjorde det vet du. Altfor, altfor mange ord...) Han takket og bukket, og sa at jeg bare måtte slå på tråden igjen, dersom det skulle være noe mer. Akkurat der lurer jeg på om jeg ikke må ta han på ordet... For alt jeg vet kan han, etter å ha lagt på røret, funnet fram en feit, svart permanent-marker sprittusj, og strøket frk. Nærø av lista. Han kan glatt ha trodd jeg var splitter pine gal.

Aksjon: "Get back into HiVolda" altså;- i morgen den dag.

13. juni 2006

Enslig, ung kvinne søker svar...

Rett rundt hjørnet ligger sommerdagen som sangen så fint forteller er min. Jeg beveger meg på enden av mitt 24. år, det året som gav meg følelsen av å se ungdommen forsvinne i det fjerne, men som allikevel beroliget meg med at jeg iallefall ikke var 25 år enda. Men de snart 365 dagene som 24- åring har forsvunnet som dugg for sola, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg lurer på er om jeg har fylt disse dagene maksimalt. Svaret er vel et åpenbart 'nei'.

Jeg gjennomgår en liten identitetskrise om dagen. Plutselig går det opp for meg at jeg enda en gang ikke har snøring på hva jeg vil gjøre fremover - og tanken på denne utdannelsen som ligger bak meg, og som jeg så gjerne skulle latt være å brukt så innmari masse penger på, holder på å drive meg til vannvidd. Alle disse som sier at jeg kan bruke den til sååå mye annet enn å stå bak et kateter, må gjerne føle seg fri til å utdype det. Jeg vet nemlig ikke hvor jeg skal snu meg når jeg står der om et års tid med tittelen i lomma, lånekassen på nakken - og resten av mitt såkalte liv vinker der fremme på meg.

Jeg besøkte en vennine her om dagen, og med bena plantet godt oppunder meg i sofaen hennes gikk det opp for meg at jeg må være verdens mest ustadige person. Hun så på meg og svarte at det hadde hun da visst lenge. Hun er den tredje personen som sier dette, og i det øyeblikket slo det meg med full styrke. Alle andre har sett det- bare ikke jeg! Jeg har alltid sett på meg selv som en avbalansert, jordnær og gjennomtenkt person, og så slår det meg med midt i fleisen at det ikke er tilfellet i det hele tatt. Jeg roter rundt i blinde, bestemmer meg for det ene i det ene øyeblikket - for så å ha en helt ny plan uka etter. Jeg skifter mening raskere enn jeg skifter et par sokker.

Nå er det kommet til det punktet i livet (utenom berg-og-dalbane-årene, også kjent som puberteten) der alt rundt meg forandres så utrolig mye. Venner gifter seg, flytter inn i nysnikra mønsterboliger og blir foreldre. De legger studietida bak seg og betaler på hus-, bil- og studielån til de mister både nattesøvn og matlyst. De skaffer seg fast jobb og får et liv som innebærer å legge seg før 22:30, stå opp før hanen galer, samt være sikre på at de har melk i kjøleskapet til minstemanns frokostblanding dagen derpå. Og jeg befinner meg helt utenfor deres gode selskap. Ikke kan jeg diskutere melkespreng eller det ekstra rommet over garasjen. Ikke vet vel jeg hvordan det kjennes ut å krype til køys og finne ut at min bedre halvdel har stukket av med dyna mi, og at han sover med den under, og sin egen over seg. Jeg aner ikke hvordan det føles å slå seg til ro noe sted, og vite at dette meget mulig kan bli stedet man blir sittende på resten av livet.

For et par måneder siden var det fristende å begynne et slikt liv. Nå har jeg -bombe- ombestemt meg. Igjen. Og det er ganske frustrerende! For selv om jeg drømmer om å gjøre andre ting - reise mer, oppleve mer, gjøre andre ting enn å ha en åtte-til-fire-jobb, så misunner jeg samtidig de som har det slik. Det må være så deilig å være "i rute". Mens andres liv tusler og går, slik "normale" liv skal, føler jeg at jeg fortsatt sitter med rumpa godt plassert i en 18- årings tilværelse. Jeg aner ikke om jeg skal se på livet foran meg som et stort eventyr der alt er mulig, eller om jeg skal flippe ut over mangelen på fremtidsknagger å henge jakka på. Hvorfor kan man ikke få litt lenger tid på seg? Hvorfor, hvorfor er jeg snart 25 år, når jeg ikke er klar for å være det?

Og neida - 25 er virkelig ingen alder å gremme seg over. Det er bare det at når jeg ser andre på min egen alder vite hva de driver på med (eller iallefall later som de gjør det), så trøster det aldersutsagnet meg like lite som det der folk forteller meg alt jeg kan bruke lærerutdannelsen min til. Uten å egentlig fortelle meg hva jeg kan bruke lærerutdannelsen min til!