19. juni 2006

Våken ja!?

Enda en helg er over, den rusler i dette øyeblikk bort til de andre helgene som har kommet før denne, og kaster seg inn i diskusjonen om hvem av dem som simpelten ikke kan måles med noen av de andre. Forrige helg står henslengt med armene i kors og legger ut om 80- tallsfesten den brakte med seg - en lørdagskveld fylt til randen med kreppa hår, skyhøy rougefaktor, Final Countdown, Bobbysocks, hvite tennissokker og snæsne gutter med oppbrettede dressjakker og slips i rosa skinn. Adolfbuda i Gjerdsvika var åstedet, og med en perfekt solnedgang ute i horisonten og temperatur som kunne minne bittelitt om sommer, er forrige helg sikker i sin sak; det var tider det.

Men denne helga har vært koselig også. På fredag fikk jeg besøk av Eli, en god veninne fra tida i Kristiansund. Da jeg introduserte henne og kjæresten for brødrene mine og fortalte at vi hadde gått i samme klasse på St.Hanshaugen i to år, rynket den ene på øyebrynene. Han kunne nemlig ikke huske at jeg hadde bodd der. Andre sliter kanskje med å legge slike opphold i Kristiansund bak seg, men vi hadde det alt i alt ganske fint der. Jeg og Berit bodde sammen det første året i en ganske stor toppleilighet øverst i et av byens mange bedehus. Vi betalte 1200,- kroner hver i måneden, og mistenkte vaktmesteren som bodde under oss for å røyke hasj og forføre jenter som ifølge Berit var "myttji ønger enn oss ja!". En kveld kom jeg trøtt og sliten hjem fra ekstrajobben jeg hadde ved "Automaten Grill", der jeg nok med sikkerhet kan si at jeg drog på meg noen kilo ekstra rundt ... -ja, who am I kidding; sånn overalt egentlig.

Etter å ha sittet som en sekk med poteter i en stol fremfor tv'en et lite kvarter, ringer det på døra, og utenfor står det to politimenn som lurer på om jeg vil være med på politistasjonen. Og slik ble det til at jeg som 17- åring befant meg i mitt første politiavhør. Vår kjære vaktmester var nemlig mistenkt for å ha "mistet" håndkleet sitt etter en dusj, og det i nærvær av to tiårige jenter fra speideren som kom på døra for å spørre om han hadde tomflasker de kunne få til panting. (Om det er den vanlige måten speiderne i Kr. Sund får fart i budsjettet på, må fuglene vite.)

Jeg og Berit invisterte iallefall ganske kjapt i kjettinglås etter den episoden, og snek oss musestille forbi døra hans hver gang vi kom hjem, i frykt for at han en dag skulle komme i skade for å miste noesomhelst i vår nærhet. Det ble selvsagt ikke gjort noe mer med saken, og for alt jeg vet kan den gamle grisen fortsatt sprade rundt i badehåndkleet sitt og vente på at neste speidertropp skal dukke opp.

I natt hadde jeg da nattevakt igjen, og krøp i dag tidlig til sengs trøtt som bare jeg kan være etter 10 herrrlige timer i en dårlig stressless og litt mopping på tunet. Til vanlig bruker jeg å skru av mobiltelefonen når jeg legger meg under dyna, men i dag fikk jeg bare ikke gjort det i tide, i og med at øynene allerede var lukket og låst i det øyeblikket hodet møtte puta. Alle som har bodd sammen med meg over lengre tid, vet hvordan jeg er når jeg blir vekket med det mål for øyet å få noe fornuftig ut av meg. Noen har sagt at når du nettopp har stått opp, kan det sammenlignes med å være drita full - og jeg tror det så gjerne.

Klokka 13:00 ringte nemlig telefonen, og jeg fikk fokusert såpass på displayet at jeg så et nummer jeg ikke kjente. Nå bruker jeg å svare ukjente anrop med både for- og etternavn, men i det jeg trykket på 'svar'- tasten, kunne jeg ikke for mitt liv komme på hva jeg het. Jeg var derimot både blid og omgjengelig da jeg ropte 'Haallooo!' i røret, og hørte såvidt en mannsstemme presentere seg og si at han ringte fra Høgskulen i Volda, og at de hadde en ringerunde der de spurte årets søkere om det var noe de lurte på. Altså - det er mye jeg lurer på ang. studiet jeg har søkt på neste år, og hadde han møtt meg på et litt annet tidspunkt hadde vi fått en trivelig prat om litt av hvert. I stedet fikk han på tråden en superblid (jeg var såå blid, du vil ikke tro det...) flicke med fistel i stemmen, som ikke sluttet å rose Høgskulen i Volda for at de faktisk ringer rundt og SPØR om vi vil spørre om noe. Ja, jeg var "altso so utrulig positivt overraska og imponerte" at jeg fant ikke ord. (Jeg gjorde det vet du. Altfor, altfor mange ord...) Han takket og bukket, og sa at jeg bare måtte slå på tråden igjen, dersom det skulle være noe mer. Akkurat der lurer jeg på om jeg ikke må ta han på ordet... For alt jeg vet kan han, etter å ha lagt på røret, funnet fram en feit, svart permanent-marker sprittusj, og strøket frk. Nærø av lista. Han kan glatt ha trodd jeg var splitter pine gal.

Aksjon: "Get back into HiVolda" altså;- i morgen den dag.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Hahahahaha... Å Marianne.. Lenge siden jeg lo slik som jeg gjør nå!! Du er bare herlig du!!

Liv Jorunn sa...

Jeg også ler!

marianne sa...

Neimenn, kor bra da!:) Ingenting so e kjekkare å høyre enn at mine bæsja på leggen forlenga livet dokka..;) No e det soving her. Nattevakt mej midt i raua..:)