31. oktober 2005

Tekniske problemer..?

Er det bare min maskin, eller går det ikke an å scrolle lenger ned på siden enn til midt i det lange innlegget..? Greit nok at det var en smule langsmalt, men hallo...?!? Hmm... Gi en tilbakemelding på om det er sånn når du går inn her også da?

Jej! Ferdig med siste nattevakt! 5 uker til neste gang! O lykke på jord... I natt var det bare utrolig drygt. Trodde jeg skulle gå på en vegg sånn i 3- tida. Men alt går, og nå, endelig, kan jeg sove... Ekstatisk. Såg forresten på nyhetene at David Beckham kom til Trondheim i går, og måtte skrive autografer til en gjeng med Beckham- dyrkere. Det var da den ene mistet mobiltelefonen sin at jeg ble positivt overraska. Beckham gav en god dag i pressen som stod der men fulgte heller etter i retninga telefonen hoppet, plukket den opp og gav den til den (sikkert euforiske) fotballfjortisen som kom med et spinkelt "Thank you". "Thank you" Sa Beckham tilbake. Det syntes jeg var ganske koselig gjort. Er viktig å holde på folkeskikken selv om man blir superkjendis. Slik skal også jeg bli når jeg blir stjerne..!

Okay. God natt! Ha en fin dag alla i hopa.

-Marianne-

29. oktober 2005

Oh no..

I hodet mitt har jeg alltid et fint bilde av hvordan neste blogg skal bli. Kort, konsis, fornøyelig og grei. Men den siste der var iallefall skikkelig dritlang. De blir lett det.... Jeg tar det absolutt ikke ille opp om du nærmer deg "Lukk"- knappen oppe i høyre hjørne underveis.. Dette er et problem som skal opp til evaulering på neste deskmøte. Jeg skal personlig ta det opp med meg.

Kort og konsist.

-Marianne-

Og vinneren er...

Velkommen til kåringen av denne ukens "Utsagn som satte seg"! Jeg har ledd av en del sitater fra nære og kjære den siste uka, og dette er forumet der de kåres til heder og ære. Nå har jeg derimot skikkelig dårlig hukommelse, så det er en viss sjanse for at jeg har hørt mye bedre ting enn akkurat disse også, men det får heller være! Det finnes også en ørliten sjanse for at humoren min suger, og at det kun er meg som syns disse er artige. Jeg har iallefall merket meg et lite trekløver som fikk mine munnviker til å vende seg oppover. Mine damer og herrer: Juryen (les: meg) har fattet sine valg, og presenterer resulatetene i stigende rekkefølge:


På 3. plass:
"Før fugl skit på jord"

Jan Magne er mannen som villig vekk bruker dette uttrykket, da helst i sammenheng med grytidlige morgensituasjoner. Han refererer til tidspunkt på døgnet som ethvert anstendig menneske (med unntak av bakere og Tine- sjåfører) finner kvalmende. Morgener hvor øyelokk skriker "HVA?!? NÅ?!?" og hjerterytmen er lavere enn hos enn dvalende bjørn. Når JM skriver : "For at eg skal ha mulegheita til å kome meg til barnesjukehuset, så er eg avhengig av diverse galningar (les: trikkeførarar, drosjesjåførar etc) som er villige til å starte arbeidsdagen sin før fugl skit på jord." kan ikke juryen annet enn smile av bildet som former seg. En liten bæsjetrengt spirrevipp av en kvirrevitt som med bena godt fra hverandre og med oppgaven om å sparke i gang dagen, må se seg slått av en småfeit og ubarbert taxisjåfør. "Oh what a beautiful mooorning.."


På 2. plass:
"Ej håpe ej vinne so masse at ej verte skjemde!!!"

Sitatet kom akkurat med før fristen gikk ut, altså i går kveld. Rammen rundt det hele var basar på bedehuset, noe hverken jeg eller Ann- Sofi, som da er sitatets opphavsmann, har vært med på siden vi var en god del yngre og en hel del mindre. Det hele var nesten litt overraskende, i negativ forstand. Disse basarene som vi så på som de reneste folkefester i bygda, med fullstappet lokale og hele tøffegjengen på galleriet, ble i går kveld bare et forvridd minne. Det var fortsatt like mange tilstede, tøffegjengen var der oppe de alltid har vært, og fikk gevinstene sine kastet opp til seg i stedet for at husmødrene måtte gå trappene. Men det enda en gang uoverkommelige faktumet ble stadfestet: vi har blitt voksne. I stedetfor å sitte med hodet på langstrukken hals og håpe på at gevinstbærerne ville se hånda di dersom du hadde rett nummer, satt vi nå og så over så godt som alle. Gamle mennesker synker virkelig sammen etterhvert som årene går.. Heldigvis var noe ved det gode gamle. Brødskivene var av samme gjenkjennelige utgave som for 15 år siden; hvitost m/1 halv drue, trønderfår m/1 skive myk agurk, fiskepudding m/1 reke osv. Og tro meg; de smaker skikkelig godt! De smaker aldri så godt når du lager dem selv!

Gevinstene var også slik vi husket. Potetgullposen festet til en flaske brus med brun gummistrikk, hjemmestrikkede sokker, håndklær og lanosåpe, twist, og ikke minst plantene som vitnet om at denne omgangen var over, og at vi skifter til den neste.

Ann- Sofi satt med gnistrende øyne, en forventningsfull forlovede ved hånda og årer (lodd) for den nette sum av 400,- kroner. Og det var her uttalelsen falt. "Ej e so klar ej no. Og so håpe ej at ej vinne so masse at ej verte skjemde!" For det er en kjent sak, at vinner du mye, så brer det seg også en kledelig rødfarge i kinnene når menneskene ved bordene rundt finner det mer spennende å se om du vinner, enn om de selv gjør det. Ann- Sofi gikk hjem med én gevinst: en pent knyttet frysepose med en boks nugatti og en boks leverpostei oppi. Men, som hun selv sa: "Ditta konde ikkje passa beire! Han Kristoffær lika nugattin, ej ete leverposteiej." Det lille regnestykket som formet seg i mitt hode, der 400,- kroner er y og antall leverposteibokser og nugattibokser utgjør x, kunne man dog ikke komme utenom.

Og tilslutt, på 1. plass:
"Åkken ska' en go'blonke tell?!"

Det er en viss sjanse for at juryen blir trukket i tvil når det gjelder kåringen av 1. plass, siden det er juryens egen mor som er vinneren, men hva skal man gjøre? Jeg kan ikke legge skjul på at mamma har mange gullkorn, og de fleste faller i tv- sammenheng, da enten av frustrasjon, glede eller rørelse. Æren må hun denne gangen dele med sin avdøde onkel Einar fra Rånåsen heme på Hadeland, som visstnok brukte dette villig vekk når hans nieser ble revet mellom flere sjarmører. Uttalelsen falt ved torsdagens yndlingsprogram, Jakten på Kjærligheten, der mamma lever seg kraftig inn i friernes situasjoner. Hun deler ofte sine meninger underveis, men uttrykker seg oftere og oftere til de på skjermen enn til oss i samme rom. Torsdag intet unntak. "Ja-a, nå blir'e vanskelig, serru. Ætte så lett å veta åkken en ska go'blonke tell, ærre vel?!"

Vi gratulerer vinneren med en gratis middag for henne og hennes, en gang i løpet av neste uke. Sponset av Herr Nærø, og tilberedt av Chef Mary Jane the great. Takk for at du fulgte kåringen, og ha en fortsatt god helg!

-Marianne-



26. oktober 2005

Gratulerer Gunnhild og Erik!

Mitt gode vennepar Gunnhild og Erik fikk jente nummer to i går. Hun skal hete Idun og var sunn og frisk ved fødselen. Gunnhild gikk litt over tida, og jeg tippet på at tirsdag kom til å bli dagen. Uheldigvis var det ingen som veddet i mot. Det syntes jeg egentlig var ganske tiltaksløst av mine venner. Hvis man ikke kan tjene noen kroner på simpel gambling, hva skal man da tjene på? GRATULERER i allefall! Tenker det var godt å få det overstått jeg! I forhold til visse andre jeg kjenner som påstår at å føde er en dans på roser (sitat: en av det annet kjønn), og riene er høyst overdrevet, tror jeg på teorien om at det faktisk gjør skikkelig dritvondt. Og ingen kan egentlig få meg til å tro noe annet heller. Kom ikke og fortell meg at å presse en unge ut av noe som vanligvis er på størrelse med en tjuekroning, ikke gjør vondt! Uansett hvor fantastisk alt måtte være etterpå! Jeg sier jo ikke at det ikke er verdt det,- bare at vi damene sikkert hadde gått rett i grava av det dersom det ikke var for at den lille klumpen trenger oss så innmari når de først har kommet ut!

Mens andre bloggere jeg kjenner er skikkelige ræcere, og har innlegg nummer 50 ute i skrivende stund, sitter jeg her foran dataen og lurer på hva annet enn fødsler jeg skal skrive om. Jeg er nettopp kommet igjen fra min faste trasketur, og i dag gikk det unna. Jeg fikk krampe på baksiden av begge lår, og leggene mine skrek som to kattunger der de knirket seg opp Frøystadskaret i lett trav. Er jeg virkelig i så dårlig form, eller er dette en positiv ting? Jeg klarer aldri å ta kramper for å være noe positivt. Det er det samme som når man skal presse seg selv til høyre halvdel av kroppen visner, det hvite i øyet dekoreres av sprengte blodkar og hjerterytmen ligger 40% over makspuls. Det synes jeg ingenting om når jeg kjenner etter. Allikevel skulle jeg gjerne vært en av dem som klarer å jogge mer enn 20 meter før det flimrer for meg. Jeg er da faktisk ikke i så dårlig forfatning! Når folk som veier det samme som en mini-morris, i "Slankekrigen" på tvnorge, klarer å jogge, så bør da vel jeg også være i stand til det. Jeg håper selvfølgelig på at det er noe rent fysiologisk det står og faller på hos meg, og ikke manglende viljestyrke.

Jeg kan ikke si at jeg utenom har det helt store å komme med, og en viss kamerat av meg har ytret ønske om følgende:

Mer om Nissan micraen.

Flatterende at en av mine venner finner dette høyst underholdende. Selv synes jeg egentlig micraen er utbrodert så mye som den utbroderes kan. Her strever jeg med min frykt for å ikke finne mannen i mitt liv, samtidig som jeg kaldsvetter ved tanken på at han faktisk skal finne det for godt å dukke opp. Og det er jo forståelig i seg selv at dette kan være koselig høytlesing for alle dere som i dette øyeblikk sitter med kjæresten klistra til leppene deres. Men jeg synes kanskje vi skal få lagt bak oss den nå. Tilbakemeldinger som "tenk så mye gøy du får det som singel da-a!", gjorde ikke heeelt susen. Dessuten mistenker jeg min gode venn for at hans fascinasjon for micraen henger tett sammen med at han kanskje føler seg mindre mislykket på sin forholdsfront når han leser om mine problemer. Lyset i tunnelen friskes opp, og skadefroheten kan kastes rundt som en pose konfetti.

Det var litt fra meg denne gangen. Kanskje like greit at det ikke ble side opp og side ned? Jeg håper på å komme sterkere tilbake.. Nå har jeg derimot en helg med fyllt opp av nattevakter, og evt. forhåpninger en måtte ha om noe mer fra denne kanten på en stund, kan bare senkes kraftig... Det føles ut som om jeg går en bulldoser i møte.

-Marianne-

19. oktober 2005

Lykke?

Jeg har nettopp sittet en halvtime på en plaststol i min brors hage. Han er velsignet med den fineste utsikta, der huset hans ligger innerst i vika som er med på å gjøre Nærøya til den lille halvøya den er. Jeg skulle så gjerne hatt et bilde av hvordan det så ut der i kveld. Et sommerbilde gir nok ikke samme effekten, men allikevel. Visualiser, folkens. Visualiser!

De siste dagene har frosten satt seg her ute i havgapet, det har vært knallblå himmel og strålende sol hver dag siden før helga, og hver kveld har fullmånen kommet frem. I kveld gikk jeg meg først en lang tur før jeg endte opp nede i hagen som før tilhørte farmor og farfar. Det var til å grine av! Jeg har aldri sett noe så pent før! Over en speilblank sjø lå det et lag med frostrøyk og Moltufjellet reiste seg majestetisk og mørkeblått mot en opplyst horisont med hundrevis av stjerner. Månen lyste så sterkt at en helt klart kunne se hver eneste fure i fjellet. I gresset blinket frosten som millionvis av diamanter, og på ørene hadde jeg Ray Charles og "Somewhere over the rainbow". Sier seg kanskje selv at jeg ble en smule blank i øynene...

Mens jeg satt der- og mens jeg gikk tur tidligere, tenkte jeg på hvor utrolig bra jeg egentlig har det nå. Hadde noen sagt til meg at jeg skulle få det slik her hjemme, så hadde jeg aldri trodd dem. For jeg har det virkelig bra! Selvfølgelig er det ting som sikkert kunne vært bedre, men det er akkurat som om hele meg har tatt en pause fra mas og kjas for en stund, og bare puster. Og det er visse ting som mer enn andre gjør at jeg føler det slik:

Jeg er ikke forelska. For første gang på så lenge jeg kan huske, er jeg ikke forelska. Og selv om det for noen sikkert kan virke helt ulogisk at dette kan gjøre meg lykkelig, så gjør det det! Det er faktisk godt å kunne krype til sengs om kvelden og ikke ha noen spesiell å tenke på. Det er skjønt å slippe og føle sorg når noe ikke går, og å slippe bekymringer for hva den spesielle måtte mene og tenke om meg. Det føles ut som om hodet og hjertet har tatt fullstendig ferie og ligger og drar seg på en strand et sted, uten tanke for noe annet enn å sove, hvile,- glemme. Det er bare deilig. En følelsesmessig rengjøringsrunde.

Jeg er frisk. Det har jeg en tendens til å glemme altfor lett! En fokuserer på alt annet,- på at en er for tjukk eller for tynn, eller at øyelokkene henger litt og rumpa slenger litt, at tennene er skeive og ørene står litt for masse ut. For en stund siden inviterte mamma og pappa to med cereberal parese hjem hit på kveldsmat. Begge to sitter i rullestol, og har gjort det helt siden de var små. Ingen av de kan prate noe særlig, men bruker en tavle med bokstaver til å peke seg frem til det de vil si. Maten gikk litt hit og dit, reker gikk både ned og kom opp igjen, og de trengte hjelp til alt ved bordet. Hun ene har så lyst til å være dannet, søt og pen, men kroppen hennes vil bare ikke lystre. Begge har sikkert drømt om å gjøre det samme som alle andre gjør,- studere, gifte seg, få barn, gå på fjellet, reise jorda rundt... Ting som utelukkes for dem. Allikevel har de et humør som gikk mitt eget en høy gang. Jeg skammet meg noe skikkelig den kvelden, over hvordan jeg kan tenke og oppføre meg noen ganger. Jeg har ingenting å klage over, men derimot så fantastisk mye å takke for!

Jeg trives i jobben! Det er faktisk litt utrolig. Dette er jobben jeg de siste sommerne ikke har kunnet komme meg raskest mulig bort i fra. Og nå gjør det meg ingenting å trappe opp der på både tidligvakter, seinvakter eller nattevakter (altså; det skal sant sies at ikke alle dager er like fascinerende, men alt i alt trives jeg veldig, veldig godt). Jeg går godt overens med de jeg jobber med, og vi ler mye. Selv om det er et par stykker som tidligere nesten har gått meg på min siste nerve, så begynner det å rette seg med de aller fleste av dem.

Mamma og pappa. Når alle søsken som i utgangspunktet skulle bo hjemme dette året, plutselig bestemte seg for å stikke på folkehøyskole og internatskole, ble jeg litt svett i henda. Jeg hadde tenkt å dele oppmerksomheten fra mine foreldre jevnt utover oss alle, istedetfor bare på meg og min eldre bror (les: Meg. John fikk jo farmorhuset, -mens jeg fikk rommet fra barndommen...). Men det går som en drøm! Jeg har det virkelig bra her hjemme! Til og med denne bloggen hadde ikke vært noe særlig uten mor og far Nærø.

Bil! Jeg har aldri gått så mye som etter at jeg fikk bil. Men etter jeg fikk den har gåingen blitt av den frivillige sorten, og jeg vet at bilen står der, klar til å bli kjørt dersom jeg skulle ombestemme meg og ville kjøre istedet.

TUR! Jeg har nettopp betalt 16000,- kroner inn på en konto. Noe som betyr at jeg skal reise. Langt og lenger enn langt. Jeg har det som jeg hadde det da jeg var liten, kvelden før julaften. Den kriblende følelsen som jeg trodde var borte for alltid. Den var ikke det vet du! Og jeg skal ha den i et halvt år fremover!

Jeg har det fint. Jeg har virkelig mye å takke for.

-Marianne-

13. oktober 2005

Ingen vei tilbake!

Det kjennes ut som om jeg har blitt dratt oppover verdens bratteste berg-og-dalbane, og at jeg såvidt har bikket toppen. De bakerste vognene holder fortsatt igjen, men jeg vet at det kun er snakk om få sekunder før jeg forsvinner nedover skinnene med et hyl og et ansiktsuttrykk ingen bør ta bilde av. Jeg kan ikke snu, og ikke vil jeg heller. Men følelsen av å være livredd og supergira på en gang er en merkelig miks.

I går fikk jeg og Agnetha nemlig giroen med betalingsfrist. Etter at vi har betalt, går det maks 10 dager før billettene ligger i postkassa! ReiseSiv på Kilroy har lagt siste hånd på verket når det gjelder reiseruten og hotell er booket i Rio de Janeiro og i Los Angeles. De har faktisk allerede navnene våre inne i sine registere, og rom klare for oss! Vi har et hotellnavn å gi drosjesjåføren når vi lander på flyplassen utenfor Rio; bleke, trøtte og døgnville. Det hele er bare vilt. Dette er ikke lenger bare en drøm, men livet mitt - i aller høyeste grad! Agnetha skrev i bloggen sin for en god stund siden at hun gjerne kunne reist i morgen den dag. Jeg må faktisk si meg uenig. Akkurat nå trenger jeg hvert mulige minutt til å stålsette meg. Jeg klarer ikke å engang forestille meg hvordan dette kommer til å bli! Bare at det kommer til å bli SÅ bra! Jeg skal rundt jorda! Jeg!

Så bare for å innvie dere som ikke har hørt om ruten tidligere,- og for at jeg atter en gang skal få fortelle den til dere som allerede har hørt om den - her er den!

  • Gardermoen 14. mars 2006, kl. 17.05: Vi går ombord. Med egne spyposer. Mellomlander i London kl. 18.30. Kaster nok opp litt der også, mens vi haster mellom terminalene. Klokken 21:10 fester vi på nytt sikkerhetsbeltene, og har en natt i flysetene foran oss.
  • 15. mars: Vi ankommer Rio! Brasil! En måned!
  • 17. april: Los Angeles neste! En uke blant kjendiser og baywatchere. Jeg kommer til å tro at jeg ser Mel Gibson u-av-brutt.
  • 25. april: 13 timer og 45 minutter. Jeg bare sier det, China airlines bør ha bedre benplass enn hva Braathens opererer med. Hvis ikke må jeg til med støttestrømper, og det kan jeg aldri tenke meg er særlig flatterende. Strømper eller ei - vi lander på Taiwan!
  • 2. mai: Etter en uke i Taipei, (som da er hovedstaden på Taiwan) setter vi oss igjen på flyet, og sveiper over Sør- Kinas rismarker før vi går ned for landing i Singapore. Herfra er vi på egen hånd. 6 uker med tog, buss og båt gjennom- og oppover kysten av Malaysia og Thailand. Det eneste vi har å forholde oss til er innsjekkingsskranken på flyplassen i Bangkok som skal sende oss og våre proppfulle ryggsekker hjem til Norge igjen den 17. juni 2006.

Jeg er så utrolig takknemlig. Jeg er så glad for at jeg har fått denne sjansen. Og foruten om å vende takken oppover, er jeg takknemlig overfor Agnetha. Uten henne hadde jeg jo ikke gjort dette! Jeg gleder meg så sykt til å hoppe i hotellseng etter hotellseng etter hotellseng - sammen med henne. Det blir så braaaa!

-Marianne-

10. oktober 2005

Intet nytt under stjernene...

I dag har jeg svært lite fornuftig å komme med egentlig. Roen har lagt seg her hjemme, etter full rulle i helga. De tre brødrene mine; Borgar, Asgeir og Gudmund har vært hjemme en uke fra folkehøgskole, og lillesøstra mi Kirsti begynte sin ferie nå før helga. Så kom en av storebrødrene mine en tur med sin familie; kone og to barn, og vi manglet bare eldstebroren vår for å være helt fulltallige på lørdag. Det var utrolig koselig. Utpå ettermiddagen pakket vi på oss fjellklær og tok turen på Leinebjørnen, mens mamma ble hjemme og stekte vafler og brownies.

Dette var nevøen min, Benjamin, sin første fjelltur, og han var ganske bekymret på forhånd. I yttergangen måtte vi drive seriøs propaganda for å lokke han med oss. "E har ikke så vældi lyst" sa fireåringen på klingende ålesunder mens han stirret ned på føttene sine. "E blir så fryktelig svimmæl når e kommer så høyt opp..".Vi lokket med alt vi kom på, og endte tilslutt opp med kombinasjonen som gav et positivt utslag. En halvfull boks lakris fra taxfree'en på Gardermoen (Kirsti har vært i Roma..) og visjonen om å se farfar og farmors hus fra fugleperspektiv. Og for å være fire år imponerte Ben kraftig. Han gikk på som en lagfører for en Mount Everest- ekspedisjon!

Litt før på dagen satt vi alle 10 rundt bordet hjemme på farmors nyoppussede kjøkken og spiste hjemmelaget potetstappe med wienerpølser. Også her utmerket Benjamin seg. (Han gjør som regel det..) Først sang han "Bro, bro brille" og etterpå kom "Per Spelman". Jostein, hans stolte far, mimet med på ordene og et forventningsfullt, dog om mulig barnslig, smil formet seg dess nærmere Ben kom slutten av sangen. "Du goe, gamle filolin, du filolin - du feleBÆSJ!" Farmor fikk en liten rykning i ene øyet før hun smilte tilsynelatende henrykt og vi andre brøt ut i latter. "Hvor har'u lært den hen a' Benjamin?" spurte hun. "I barnehagen?" Benjamin rettet en liten pekefinger mot min broder. "Den har han pappa lært me!" Bombe.

"Du farmor? Har du blanda potetene? Det va schæmpegodt alså!" og "Tusen for maten!" gjorde sitt til at mamma var fristet til å finne frem boka med våre gullkorn fra barnemunn og ta opp igjen der hun slapp for ca. 12 år siden. Forundrer meg ikke om hun gjorde det...

Vel, jeg er trett og går til ro. Lukker mine øyne to...

-Marianne-

7. oktober 2005

Helg - at last!!

I dag har jeg hatt en skikkelig dritdag. Jeg har vært sur fra det øyeblikket jeg møtte nattevakta i døra på jobben (merkelig, men jeg merker som regel ikke at jeg har en dårlig dag før andre begynner å snakke til meg...). Jeg hadde ikke det minste lyst til å høre på hva som ble sagt, enda mindre respondere på det. Men akk. De jeg gikk vakt sammen med i dag var selvsagt de mest skravlesyke, som du ikke bare kan nikke og smile mot, men som så absolutt må ha din fulle oppmerksomhet i tillegg!

Jeg har klart å drite meg skikkelig ut overfor begge mine overordnede i dag, og det til gagns. Det første tilfellet inntraff rundt lunsjtider, der jeg med suppeskvetten og grovbrødskiva mi sank ned i en stol innerst i hjørnet på pauserommet. Skravla 1 og Skravla 2 hadde heldigvis funnet hverandre, og praten gikk om fugleinfluensaen og hvem som stod øverst på vaksineringslista deres dersom de fikk bestemme. Og så kom sjefen. Og fortalte at legesenteret hadde ringt henne og etterlyst en av brukerne våre som ble bedt om å komme på kontroll i dag. Hvorfor hadde ikke hun fått beskjed om dette? Fordi jeg; ms. creamy bali-chickensoup, ikke hadde gitt den til henne.

God stemning. Kjempegod lunsjstemning.

Så vi tok likegjerne en runde til. Og vi ventet ikke på at støvet etter forrige runde i ringen skulle legge seg... På jobben har vi en del tunge brukere med psykisk utviklingshemming. Når du kombinerer dette med en porsjon tvangslidelser, angst og adhd så ender du gjerne opp med en til tider litt annen person enn de rødkinnede godklumpene vi kjenner til fra Dissimilis. Jeg blir derfor en smule frustrert når ansatte damer i alderen "født-midt-på-hippie-tallet", tror at det å kose med en katt eller lukte på en blomst skal endre brukernes adferdsmønster. Vi som har jobbet en liten stund lenger (nå hørtes jeg plutselig veldig profesjonell ut) vet at den katten like gjerne kan bli funnet most oppetter veggen en dag. Jeg gav sterkt uttrykk for mine meninger, og var vel ikke akkurat søt og behagelig i ord og vendinger da jeg kom hardt ned på en påstand som verserte i jobbmiljøet og som hørtes fantastisk lite profesjonell ut. Den var jo selvfølgelig ikke det da. Og den var jo selvsagt ikke en av de desperate husmødrenes påstand heller. Min sjef stod med et utrykk i ansiktet som jeg ikke på noen måte kan forstå jeg kunne overse. Ved siden av henne stod sjefesjefen med et enda verre et. Og så var pausen over.

Ellers har jeg fått ansvaret for utstyrsinnkjøp på jobben, det være seg fotposer, gummihansker, desinfiseringsmidler o.l. Og som alle andre nye i slike stillinger er jeg jo litt usikker. I dag ringte jeg for eksempel 4 ganger til engros- firmaet og forandret på bestillingen. "Ja hei du! Det e mej igjen du. Joda, for ett minutt sida. Det va mej ja. Trenge ikkje repetere kundenummeret vårt seie du? Du huska det? Alle 17 sifra? Imponerande...! Jo - ej truur ikkje ej trenge meir enn en kartong med dei hanskane allikavel ej! 2000 stk bør vel halde ei lita stund. Yeees! Den e fin du! Hei!"

God helg alle sammen!

-Marianne-


4. oktober 2005

Le Rêve Viennent Vrai...

Jeg tror kanskje jeg vet hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg vet bare ikke helt når jeg kan begynne å gjøre det. Føler at jeg må vente mange år enda,- i allefall til midten av 30- årene. Og da må jeg helst finne meg selv sittende til knes i en jobb jeg ikke kan fordra, og som jeg med ett bare reiser meg opp i fra og innser at - nei! Dette gidder jeg ikke lenger! Og videre må jeg si opp jobben på dagen, selge leiligheten (du vet, den snertne..) og micraen, og sette meg på første fly. Til Frankrike. Sør- Frankrike, med sine endeløse vindrueåkere, og hvor røde valmuer og gule kornblomster vaier om hverandre i varm vind. Der vinteren sikkert er like grå som her på Sunnmøre, og høstregnet mest sannsynlig like vått. Likevel. Frankrike. Er det slik det må skje? Kan jeg tørre å satse før jeg står der og slår hodet mitt i lærerværelsesveggen, mens jeg tygger på en elevbesvarelse og brøler pedagogisk,- inni meg?

Jeg drømmer om å finne det gamle godset som ble bygget for en dag å bli mitt. Et med de store hagene og de høye lønnetrærne. Et som har historiene om hva det engang opplevde, liggende i hulrommene mellom steinene i peisen. Jeg dagdrømmer om å stå der foran min egen franske dør, med mine egne nøkler. Megleren har nettopp reist og jeg har flere millioner i gjeld. Men innenfor de avskalede veggene vet jeg at alt er slik jeg drømte om. For første gang i midt liv skal ikke tusen edderkopper og mengder av spindelvev gjøre meg stort mye.

Jeg vil gå rundt i de forskjellige rommene, soverommene med de doble vinduene, stuene med de mørke veggene, kjøkkenet med de tungvinte komfyrene. Så skal jeg lukke øynene og se for meg hvordan alt vil bli til slutt. Lyse farger på høye vegger, store senger med tykke sengetepper og myke puter. Rommene skal være alle nyforelskedes drøm, og alle gullbrudepars reise tilbake i tid til da de danset med den de ikke kunne få nok av. På bordene skal det stå vaser med liljer og roser, og alt skal være på en slik måte at mennesker glemmer verden rundt seg for en helg, en uke eller to. Om sommeren vil jeg at bryllup skal feires i hagen, om høsten skal stressede sjeler få rusle rundt i tykke jakker og finne en benk som ikke er tatt inn enda. Om vinteren vil jeg nyte stillheten som senker seg når stuen tømmes for kvelden, og jeg kan synke ned i en av de store stolene foran peisen mens jeg drømmer om våren som jeg vet er på vei langt der fremme.

Finn (.no) og jeg har virkelig blitt gode venner i det siste. Han har vist meg rundt på slott etter slott, gods etter gods, herregård etter herregård. Og hele tiden har han hvisket til meg: "Faktisk - hvis du tør, så kan du gjøre det! Du kan bli den norske dama som reiste til Frankrike og ble styrer på verdens nydeligste pensjonat. Du kan - hvis du vil!"
Og jeg kjenner at øverste del av magen nærmest snurper seg sammen. Jeg har så lyst! Selv om tanken på å gå og legge seg hver kveld med et banklån større enn min egen vekt i gull virker ganske skummelt. For hva gjør en vel dersom noe slikt ikke fungerer? Jeg velger å tro at jeg skal bli råtøff og kjempemodig i løpet av de kommende årene, og at jeg, før du vet ordet av det, kan invitere deg på croissanter og et glass rødvin fra egen kjeller. I godshagen min.

Ps: De som måtte føle seg fristet til å gi meg beregninger og statistikker over hvordan dette rett og slett ikke vil fungere, bes bite seg selv i leppen, og styre unna kommentarboksen. Det jeg derimot trenger er: husøkonom, rørlegger, snekker, kokk, stuepiker, resepsjonist, servitører, stallbestyrere, interiørkonsulenter, gartner, malere, partnere!

Psps: Bildene i dag er hentet fra steder som virkelig er tilsalgs. Ta en tur innom www.franskeiendom.com og se.. Jeg blir sjuk.



-Marianne-