Le Rêve Viennent Vrai...

Jeg tror kanskje jeg vet hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg vet bare ikke helt når jeg kan begynne å gjøre det. Føler at jeg må vente mange år enda,- i allefall til midten av 30- årene. Og da må jeg helst finne meg selv sittende til knes i en jobb jeg ikke kan fordra, og som jeg med ett bare reiser meg opp i fra og innser at - nei! Dette gidder jeg ikke lenger! Og videre må jeg si opp jobben på dagen, selge leiligheten (du vet, den snertne..) og micraen, og sette meg på første fly. Til Frankrike. Sør- Frankrike, med sine endeløse vindrueåkere, og hvor røde valmuer og gule kornblomster vaier om hverandre i varm vind. Der vinteren sikkert er like grå som her på Sunnmøre, og høstregnet mest sannsynlig like vått. Likevel. Frankrike. Er det slik det må skje? Kan jeg tørre å satse før jeg står der og slår hodet mitt i lærerværelsesveggen, mens jeg tygger på en elevbesvarelse og brøler pedagogisk,- inni meg?

Jeg drømmer om å finne det gamle godset som ble bygget for en dag å bli mitt. Et med de store hagene og de høye lønnetrærne. Et som har historiene om hva det engang opplevde, liggende i hulrommene mellom steinene i peisen. Jeg dagdrømmer om å stå der foran min egen franske dør, med mine egne nøkler. Megleren har nettopp reist og jeg har flere millioner i gjeld. Men innenfor de avskalede veggene vet jeg at alt er slik jeg drømte om. For første gang i midt liv skal ikke tusen edderkopper og mengder av spindelvev gjøre meg stort mye.

Jeg vil gå rundt i de forskjellige rommene, soverommene med de doble vinduene, stuene med de mørke veggene, kjøkkenet med de tungvinte komfyrene. Så skal jeg lukke øynene og se for meg hvordan alt vil bli til slutt. Lyse farger på høye vegger, store senger med tykke sengetepper og myke puter. Rommene skal være alle nyforelskedes drøm, og alle gullbrudepars reise tilbake i tid til da de danset med den de ikke kunne få nok av. På bordene skal det stå vaser med liljer og roser, og alt skal være på en slik måte at mennesker glemmer verden rundt seg for en helg, en uke eller to. Om sommeren vil jeg at bryllup skal feires i hagen, om høsten skal stressede sjeler få rusle rundt i tykke jakker og finne en benk som ikke er tatt inn enda. Om vinteren vil jeg nyte stillheten som senker seg når stuen tømmes for kvelden, og jeg kan synke ned i en av de store stolene foran peisen mens jeg drømmer om våren som jeg vet er på vei langt der fremme.

Finn (.no) og jeg har virkelig blitt gode venner i det siste. Han har vist meg rundt på slott etter slott, gods etter gods, herregård etter herregård. Og hele tiden har han hvisket til meg: "Faktisk - hvis du tør, så kan du gjøre det! Du kan bli den norske dama som reiste til Frankrike og ble styrer på verdens nydeligste pensjonat. Du kan - hvis du vil!"
Og jeg kjenner at øverste del av magen nærmest snurper seg sammen. Jeg har så lyst! Selv om tanken på å gå og legge seg hver kveld med et banklån større enn min egen vekt i gull virker ganske skummelt. For hva gjør en vel dersom noe slikt ikke fungerer? Jeg velger å tro at jeg skal bli råtøff og kjempemodig i løpet av de kommende årene, og at jeg, før du vet ordet av det, kan invitere deg på croissanter og et glass rødvin fra egen kjeller. I godshagen min.

Ps: De som måtte føle seg fristet til å gi meg beregninger og statistikker over hvordan dette rett og slett ikke vil fungere, bes bite seg selv i leppen, og styre unna kommentarboksen. Det jeg derimot trenger er: husøkonom, rørlegger, snekker, kokk, stuepiker, resepsjonist, servitører, stallbestyrere, interiørkonsulenter, gartner, malere, partnere!

Psps: Bildene i dag er hentet fra steder som virkelig er tilsalgs. Ta en tur innom www.franskeiendom.com og se.. Jeg blir sjuk.



-Marianne-