Intet nytt under stjernene...

I dag har jeg svært lite fornuftig å komme med egentlig. Roen har lagt seg her hjemme, etter full rulle i helga. De tre brødrene mine; Borgar, Asgeir og Gudmund har vært hjemme en uke fra folkehøgskole, og lillesøstra mi Kirsti begynte sin ferie nå før helga. Så kom en av storebrødrene mine en tur med sin familie; kone og to barn, og vi manglet bare eldstebroren vår for å være helt fulltallige på lørdag. Det var utrolig koselig. Utpå ettermiddagen pakket vi på oss fjellklær og tok turen på Leinebjørnen, mens mamma ble hjemme og stekte vafler og brownies.

Dette var nevøen min, Benjamin, sin første fjelltur, og han var ganske bekymret på forhånd. I yttergangen måtte vi drive seriøs propaganda for å lokke han med oss. "E har ikke så vældi lyst" sa fireåringen på klingende ålesunder mens han stirret ned på føttene sine. "E blir så fryktelig svimmæl når e kommer så høyt opp..".Vi lokket med alt vi kom på, og endte tilslutt opp med kombinasjonen som gav et positivt utslag. En halvfull boks lakris fra taxfree'en på Gardermoen (Kirsti har vært i Roma..) og visjonen om å se farfar og farmors hus fra fugleperspektiv. Og for å være fire år imponerte Ben kraftig. Han gikk på som en lagfører for en Mount Everest- ekspedisjon!

Litt før på dagen satt vi alle 10 rundt bordet hjemme på farmors nyoppussede kjøkken og spiste hjemmelaget potetstappe med wienerpølser. Også her utmerket Benjamin seg. (Han gjør som regel det..) Først sang han "Bro, bro brille" og etterpå kom "Per Spelman". Jostein, hans stolte far, mimet med på ordene og et forventningsfullt, dog om mulig barnslig, smil formet seg dess nærmere Ben kom slutten av sangen. "Du goe, gamle filolin, du filolin - du feleBÆSJ!" Farmor fikk en liten rykning i ene øyet før hun smilte tilsynelatende henrykt og vi andre brøt ut i latter. "Hvor har'u lært den hen a' Benjamin?" spurte hun. "I barnehagen?" Benjamin rettet en liten pekefinger mot min broder. "Den har han pappa lært me!" Bombe.

"Du farmor? Har du blanda potetene? Det va schæmpegodt alså!" og "Tusen for maten!" gjorde sitt til at mamma var fristet til å finne frem boka med våre gullkorn fra barnemunn og ta opp igjen der hun slapp for ca. 12 år siden. Forundrer meg ikke om hun gjorde det...

Vel, jeg er trett og går til ro. Lukker mine øyne to...

-Marianne-