Julesissel...

Da jeg var liten og julekakene skulle bakes, treet skulle pyntes eller adventsstjerna henges, så skulle det være så stemningsfylt og juleromantisk som overhode mulig. Og hvem andre enn Sissel kunne stå for den biten? En kassett fra midten av åtti-tallet, med langhårede Sissel på coveret (det het jo selvsagt ikke cover på den tida...) som står med duse julelys i bakgrunnen. Oj-oj-oj. Det var et himla leven å finne kassetten hvert år. Mamma husket ikke hvor den ble lagt hen året før, og en skulle vel tro at gjennom en årrekke med leting ville en tilslutt komme opp med et fast sted for Sissel og hennes gullstrupe. Nå i ettertid ser jeg derimot at lukka bare ble større av å lete og lete og tilslutt finne den.

Scenario: 5 kilo julemanndeig, 8 unger i alderen 3-14 år, mjøl overalt, høylytt krangling om de fineste formene og tilbakevendende uttrykk som "Mamma, ho Marianne tok..." eller "Mamma! Si til han Asgeir at han skal kutte ut!" og "Ååå! Mamma! Det setter seg jo bare fast hææær!".

Og midt i alt dette: Sissel. Sissel med egen strykekvartett og kringkastingskor. Sissel som spraker og gnisser og hyler. Sissel som synger om den deilige jorden og fred og juleglede. Sissel som brått blir skrudd av og som må forlate åstedet med cellisten og en betuttet trompetist på slep. Sammen med 6 brødre som ikke gadd mer baking og, -som de selv ville sagt det- møkk.

Det endte som regel med at jeg, Kirsti (som gjorde sin del ved å spise mest mulig deig. Det hjalp da på det også!) og mamma ble sittende med resten av baksten. Noen ganger bare mamma. Da kunne det være at Sissel fikk komme tuslende inn igjen og avslutte seansen. Litt lavere denne gangen. Nå er det på tide å grave kassetten fram igjen. Jeg aner bare ikke hvor den er hen...

Å som jeg savner den kakebakinga.

-Marianne-