27. desember 2005

Back in bloggsness...

Vi er midt i romjula, og her hjemme har roen senket seg fullstendig. Vi har blitt betydelig færre i løpet av de siste dagene, og selv om jeg ikke trodde det så har jeg kanskje vært litt stressa. Sjuk har jeg også blitt, og sitter her med en hals like gjensnurpet som en sekk. Hvert svelg føles likedan ut som en båt nedover korintkanalen. Det går, men bare på hengende håret.

I går hadde jeg og en kamerat en lang kveld der vi snakket om det meste mellom himmel og jord. I blant er det greit med slike kvelder der en til slutt er så trøtt at alt en tenker på sies høyt før en i det hele tatt får tid til å ta sikkerhetssjekk på det. Jeg hengte meg en stund opp i venner som kommer og venner som går. Lars Lillo Stenberg i gruppa DeLillos sier det ganske greit i sangen 'Fullstendig oppslukt av frykt':

Når du våkner midt på natten
Husker en gammel venn
Som du vet du aldri vil
bli kjent med igjen
Da er livet tilstede
Og det stirrer på deg.

Jeg hadde en slik natt her for ikke så lenge siden der jeg våknet om morgenen med hodet fylt av mennesker som en gang utgjorde viktige elementer i livet mitt. Mennesker jeg tidligere ikke trodde jeg kunne leve uten, men som jeg av ulike grunner ikke lenger kunne leve med heller. Bare tanken på at vi ikke skulle ha kontakt kunne gi meg følelsen av at jeg ville bli sittende igjen med et savn utover det som godt var. Så går tiden, og før en vet ordet av det går det opp for en at en ikke har tenkt på vedkommende på lenge. Livet har kjørt på med nye dager, mennesker og inntrykk, og grasiøst geleidet tidligere venner stille ut bakdøra mens en selv er opptatt med å se i en annen retning. Man savner ikke.

En dame ved navn Amanda Bradley har sagt at "når du er sammen med en du stoler på, en du ikke behøver å spille en rolle overfor, en som hjelper deg til å lære deg selv bedre å kjenne... da er du sammen med en venn." Med ett våkner man en morgen og innser at de man trodde hadde disse egenskapene, kanskje ikke hadde dem allikevel. Kanskje har man ikke selv vært det den andre parten trengte heller.

På folkehøgskole brukte jeg veggene på badet til å henge opp sitater om vennskap. Et sitat var plassert rett ovenfor dorullen og ble slik det som sjelden kunne unngås å ta med videre: "Dine venner er dem du kan ringe til kl. 4 om morgenen". Det finnes mye fint som er sagt om venner, og når jeg leser andres sitater skulle jeg noen ganger ønske det var mine ord. Et av de fineste tror jeg må være dette, av en A. Fibriger: "En venn er det mennesket man helst vil ha hos seg i sitt livs aller lykkeligste og aller tyngste stunder. De som vårt hjerte straks går til, slik at vi tenker: 'Å, om hun eller han var hos meg akkurat nå!'".

Livet har en forunderlig metode å rydde opp i ens bekjentskaper på. De blir stående de som skal bli stående. Og de vennskap som man frykter skal forgå har vel kanskje allerede i det øyeblikket man føler frykten forgått...? Jeg er i allefall glad for mine få venner og mange bekjente - og glad for å vite hvem som er hvem.
(Nei, det var ikke mitt sitat det siste der heller...)


-Marianne-

1 kommentar:

Agnetha sa...

godt nyttår, marianne:)Skulle ønske du kom!