Velkommen søte Adventstid!

Jeg vil bare informere om at i morgen åpnes første luke i Marianne's julekalender her på småblogt. Kan ikke garantere hverken tysk kvalitetssjokolade eller rødnisser på månetopp,- bare et og annet som kan være med på å gjøre ventetiden litt kortere.

Når har det seg derimot slik at jeg begynner på nattevakter igjen nå i kveld, så hvis jeg var deg ville jeg ikke møtt opp for tidlig i morgen. Kaaaan bli lenge å vente dersom du er her klokka 10:00 liksom. Min 1. Desember stunder nok ikke til før litt ut i den blå timen, kjenner jeg meg selv rett...

Farvel, November, Farvel!

-Marianne-

O barnlige lyst...

Selv om jeg i følge enkelte er kjent som litt av et råskinn bak rattet, så er det visse ting jeg har holdt meg for god til. Jeg kan være ganske tung i gassfoten på tørre veier, men med ett snøen kommer forvandles jeg til en av disse gamlingene som konstant kjører med bremselysene på. Jeg sitter med ansiktet helt inni frontruta, skuldrene oppunder ørene og bare ber om at bilen ikke må skli, ikke litt engang! Etter 3 minutters kjøring til jobben er jeg sikkert like sliten som langtransportsjåførene er etter en 24- timers tur med klippfisk til Spania.

Kong vinter kom for en knapp uke siden, og veiene er med ett som en haug med smørkrem. I tillegg til den vanlige angsten for å kjøre på slikt føre, klinger min eldre brors ord inne i hodet mitt. Han var den som prøvekjørte og godkjente bilen min før jeg kjøpte den, og som også glemte å nevne at helårsdekkene mine kanskje gjør seg bedre som halvårsdekk. "Dei helde et år til, det gjer dei asso. Du fe berre skli rondt dinna vinterej her, og skaffe dej nye vinterdekk til neste år...". Skli rundt?!? Det lød ikke akkurat som musikk i mine ører. Den første turen etter at snøen la seg gikk ikke bedre enn forventet. Med tanke på at forventet var å skli hit og dit. For det gjorde jeg. "Der fór avkjørelsen ej skulle inn ja.."

Men skliseansene viste seg å trigge en annen følelse enn den velkjente hjelpeløsheten med påfølgende hyperventilering. Det var gøy! Det var ikke det minste skummelt lenger! Med ett prøvde jeg å finne enhver anledning til å sladde... Håndbrekksladde! Dette som mine yngre og eldre brødre i en årrekke har drevet på med, og som jeg som passasjer har hvint meg gjennom med skrekkblandet fryd, mens fingerknokene på høyre hånd har blitt hvite rundt dørhåndtaket.

I dag måtte jeg ha en liten brekkslædd igjen, og tenkte at jeg skulle slå to fluer i en smekk. Jeg skulle nemlig på biblioteket og levere en bok, og de som kjenner til kulturhuset kjenner også til dets parkeringsplass. Et lite vidunder på et par og noe hundre kvadratmeter, dekket med snø og is. Jeg satte meg i bilen etter å ha levert boka, og startet på runden rundt bygget. Først ene langveggen, forbi første hjørnet der fritidsbadet ligger, mennesker svømmer og koser seg der inne. Andre hjørne, vi girer til tredje. Så er jeg på nedsiden og har bare langsiden av mursteinsbygningen igjen før den tomme parkeringsplassen. Jeg øker farten, runder hjørnet, og venter på den perfekte delen av svingen før jeg... RYKKER til i håndbrekket. Jeg ler høyt og ekstatisk for meg selv i det rumpa på bilen skliiiiir bortover... og jeg i samme sekund legger merke til vinduene på veggen ved siden av meg. Der musikkskolen holder til. Og minst fem korpsentusiaster i alderen 7-9 år står med runde øyne og åpne munner rundt munnstykkene og ser på meg. Smilet stivner i munnvikene, håndbrekket slippes og bilen tar tak. Jeg synker ned bak rattet og kommer meg derfra. Rød som bare jeg kan bli.

Men gøy var det i allefall.

-Marianne-

Hva er det som skjer..?

Debattene i media i det siste har gjort til at jeg har følt meg litt oppgitt. Først kom vedtaket om å fjerne Fadervår fra skolen, så kom forslaget om å kutte ut bordverset også. For å toppe det hele går regjeringen ut og smeller i bordet barnehagen og dens ubestridelige positive innvirkning på barn. For å ta det første først: Bordverset. Hvem skader det at man synger "O du som metter"? Hvem har vondt av å takke for at vi faktisk er så heldige å ha brødskive med nugatti, leverpostei eller syltetøy? Ja, så nevnes Gud inni der. Han gjør det. Og Norge skal jo tross alt være nasjonen med religionsfriheten. Det eneste dumme med det er at de som bekjenner seg som kristne, ikke føler seg særlig frie. Religionsfrihet blir mer og mer religionsrestriksjoner for dem. Mens de med bakgrunn i andre religioner nå får fritak fra sammenhenger der kristne elementer blir brukt, får de som er kristne snart ikke lov til å velge å delta i de samme sammenhengene. Hvor ligger friheten i det?

Likestillingsminister Karita Bekkemellem har i et intervju frest over det hun hater mest i denne verden, men som det nå er blitt hennes skjebne å administrere: Kontantstøtten. Hun sier: «Det er helt vanvittig feil at du blir premiert for å ikke bruke en barnehageplass og dermed delta i verdiskapningen ved å jobbe, og premien kan du bruke på sydentur eller nytt kjøkken».

Frøken Bekkemellem er for meg det typiske glanseksempel på den moderne karrierekvinnen. Det eneste som virkelig betyr noe er å jobbe. Kravle seg så høyt opp i karrierestigen som mulig. Jobber du ikke fra mogenstund til soleglad betyr du ikke lenger noe i denne verden. Har det virkelig blitt så tabu å være hjemme med barna sine? Hun presterer å fremstille det å jobbe som noe mer verdifullt enn å oppdra de som skal styre landet etter henne! Gi for all del ikke mennesker støtte til å drive med slikt tull! Det kan jo være at de driter i å kjøpe bleier og middagsglass, men løper og fikser seg sydentur i stedet! Jeg må innrømme å ikke kjenne til én typisk A4-familie som har slengt kontantstøtten i baren på et familyresorthotell på Gran Canaria og bedt bartenderen om å "give us pink umbrelladrinks for this, please!".

Så har man alle disse forskerne som sverger til at barnehagen er det eneste rette for barna. At de trenger den pedagogiske veiledningen fra før de mestrer kunsten å dytte egen fot i egen munn. Det faktum at en nokså ukjent barnehagetante eller onkel skal se barnet reise seg for første gang eller høre det si sitt første ord, har da vel ingen betydning for mor eller far? Hvorfor skal man ikke ha muligheten til å gi barnet sitt et alternativ?

Simon Flem Devold, alle norske barns ekstrabestefar og mangeårig spaltist i Aftenpostens lørdagsutgave, var gjest i "Først og Sist" nå på fredag. På spørsmål om hva norske barn savnet aller mest i hverdagen hadde de aller fleste svart at de ønsket å være mer sammen med foreldrene. En jente på 7 år definerte at "Kjærlighet er tid". Flere andre svarte at om det var én ting de kunne få gjøre mer av sammen med foreldrene, så var det ikke å reise til Disneyland, spille bowling eller kjøre go'kart. De ønsket å spise mer middag sammen! Middag!

Alle eksperter verden over sier at barn i kontantstøttealder (1-3 år) har det best når de får være sammen med foreldrene. Likevel blir flere og flere plassert i barnehage. Hva tror folk at de får når de ligger på fødestua og sprekker opp fra ende til annen? En bamse? Noe de kan kartotere vekk i en skuff? Og folk som sier at de må jobbe for å holde hodet over vannet bør se over sine utgiftsposter. Uansett om vi ser på barn som en gave og en glede, kan vi ikke sitte og ta lett på det. "Nå fikk jeg så innmari lyst på en unge!" Det er ikke en marsipangris! Det er ikke noe som kan anskaffes først for så å tenke konsekvenser siden. Barn er etter min mening en av de få tingene som fortjener at det planlegges i forkant av.

Jeg er redd for at Norge med tida blir som Kina. En dokumentar derfra viste hverdagen til mennesker på min egen alder. De hadde sikkert hvilepuls på lik linje med min makspuls. Alt gikk i ett, fra man ble født til man parkerte tøflene. Ikke hadde de tid til å gjøre annet enn å kjøre t-bane, jobbe, kjøre t-bane hjem igjen, stå i vinduet i et kvarter og tenke "dette suger egentlig", og så gå og legge seg. Jeg vet ikke om jeg vil være del av et sånt samfunn.

-Marianne-

(I dag må jeg faktisk referere til kilder.. Dersom noen vil lese artikkelen de stammer fra ligger den her:http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/12/449100.html)

I begynnelsen...

...ble jeg litt sjokkert og varm. Så ble jeg en smule frustrert og litt bekymra. Nå har det gått over. Og jeg rødmer (kledelig, vil jeg mene) i all enkelhet her jeg sitter. Du har ikke snøring på hva jeg snakker om og det er ikke så rart. Noen har nominert meg til "Gullbloggen",- kåring av den beste bloggen på nettet. Innimellom godt over 150 andre nominerte bloggere finner dere, ja nettopp,- meg!

Med en gang jeg fant ut at jeg var med på denne listen ble jeg altså litt småbekymra. Litt redd for at hele verden skulle ta seg en tur inni posen med småblogt, rote rundt, ta på alt for så tilslutt å tenke at dette var da heller sørgelige greier. Nå ser jeg at det kanskje var litt vel høytpåstrå og tro på den rene pilgrimsvandring her inne, for telleren min har ikke aksellerert noe nevneverdig siden nominasjonen. Men jeg følte meg med ett litt sånn som Whitney Houston i "The Bodyguard" (jeg forventer ikke at dere skal huske den altså), der en eller annen syking har sneket seg inn på soverommet hennes og lukta på håravfallet hennes eller noe i den dur. Bloggen min er litt sånn som soverommet til Whitney føler jeg. Det er greit at venner, venners venner og familie med deres familier og så videre kommer innom, men alle andre vil jeg helst ikke vite om, dersom de først har sneket seg inn der. Det er ikke det at jeg er redd for fremmede, bare for fremmede som kanskje forventer at bloggen skal være skikkelig heidundrande 'gullbloggmateriale'.

Så lurer noen kanskje litt på om jeg har forstått poenget med internett? Og om jeg kanskje burde vurdert å skrive personlig, postsendt tidsskrift i stedet, siden jeg på en måte sitter på en åpen eng med ingenting rundt meg, og vegrer meg for at mennesker skal få lyst til å komme inn. Da må jeg bare si at det har gått over. Nå er jeg bare veldig beæra og overrasket over at noen har tatt seg tida til å nominere marianneslund! Jeg takker og bukker atter en gang, og ser at det er andre gangen denne uka jeg driver på med slike ting. Takking og bukking altså.

Og så skulle jeg så inderlig ønske at de nominerte fikk oppleve en skikkelig 'Gullbloggen'-fest, med fancy kjoler og oppsatt hår, chæmpain in the hænd og sveving opp en rød løper. Det hadde vært skikkelig stilig og høre noen si "og de nominerte er...", mens en fikk sitt eget hjørne på tv-skjermen (det hadde dog blitt lite, siden 'åpen klasse' som min blogg kom under, sikkert hadde 100 nominerte), smilt fint til kamera og spilt åpenbart glad og ikke-overasket-i-det-hele-tatt når nerdedama på raden foran meg stakk av med prisen. Svare innpåslitne journalister at jeg ikke hadde regnet med å vinne uuuuansett, mens jeg kjente takkeliste over 3 A4 -sider gnage inni bh'en. Finne ordene "jeg vil takke mine foreldre for inspirasjon.." avtrykt på ene puppen når jeg senere tar arkene ut og kaster dem. Det hadde vært noe det!

Takk for at du leser bloggen min! Og tusen takk, du som nominerte meg. Var det du Aggie??(Isåfall venter det BANK!!!) hehe.. neida.

-Marianne-

For dei med tyske øyre...

Jeg har en kompis i Tyskland, som er innom nå og da. Mannen forstår ikke det spor av det jeg skriver her inne, så han fortjente en liten oppmuntring. Han er jo tross alt med på å få telleren min til å gå.

Derimot aner jeg ikke hva diktet går ut på,- men fikk forståelsen av at det handler om en sommerfugl, en rose og en nattergal. Tror jeg. Språk er uansett fint, og jeg syntes diktet hørtes rent så vakkert ut. Så får vi håpe at jeg ikke har misforstått noe helt grusomt og har funnet det mest støtende innen tysk lyrikk noensinne. Tilslutt: Paul ist toll. Så. Nå blir han fornøyd tenker jeg. Andre ønsker, anyone?

Der Scmetterling ist in die Rose Verliebt

Der Schmetterling ist in die Rose verliebt,
Umflattert sie tausendmal,
Ihn selber aber, goldig zart,
Umflattert der liebende Sonnenstrahl.
Jedoch, in wen ist die Rose verliebt?
Das wüßt ich gar zu gern.
Ist es die singende Nachtigall? Ist es der schweigende Abendstern?
Ich weiß nicht, in wen die Rose verliebt; Ich aber lieb euch all:
Rose, Schmetterling, Sonnenstrahl, Abendstern und Nachtigall.

-Heinrich Heine-

Tusen takk!

"Eg har alltid ønskt å vere meir interessant. Det er ein av mine mest pinlige eigenskapar. Ein gut i klassa visste alt om Liverpool. Eg visste litt om fotball. Ei jente visste alt om Duran Duran. Eg visste litt om musikk. Ein gut hadde foreldre som tok han med på ferie til plassar ingen andre reiste på ferie til. India. Malaysia. Foreldra var styrtrike hippiar, ifølgje far min. Vi ferierte som regel hos slekt. Eg ville gjerne vite alt om noko. Eg ville gjerne vere noko som ingen andre var. Eg ville vere interessant. Då som no."

( Henta frå "NØD" av Are Kalvø)

Endelig. Takk skal du ha, Are! Endelig en som vet akkurat hva jeg mener. Som skriver tankene jeg selv har tenkt. Takk og bukk, nikk og nei. Og snu oss rundt i ring også da.

-Marianne-

Fra perm til perm og hjem igjen...

Jeg har brukt mer tid på biblioteket enn på en god stund. Jeg har på en måte gjenoppdaget hvor genialt hele konseptet er. I en tid der alt koster penger, er det helt sykt å kunne slentre inn blant det jeg bare kan sammenligne med smågodthyllene på Rimien på storsenteret i Bergen, plukke med seg ALT en vil ha, og slentre ut igjen - og det var det. Når damene bak disken i tillegg er damer du vanligvis ikke ville tatt så mye som et kamferdrops av, sier det seg selv at jeg går ut av bibliotekets dører med samme følelse som Toska sikkert hadde etter NOKAS- ranet. "Nei.. årreheitedet.. Ej trur jammen ej greidde det.."

Nå er jeg med i et par bokklubber også, og selv om det gir ro i sjelen å fylle opp egen bokhylle med bøker som får en til å virke både spennende og intellektuell, så gir det en helt annen følelse å kunne gå og låne en bok på biblioteket, lese litt i den og levere den tilbake til damen bak skranken samtidig som en legger hodet litt på skrå, ruller oppgitt med øynene og viser med hele mitt vesen at: "takk og lov for at ej ikkje betalte frakt for den der du...".

Jeg har lånt mange bøker som jeg bare har lest et par sider i, for så å levere de tilbake. Én av disse heter "PS: Jeg elsker deg", og er skrevet av en jente på min egen alder. Omslaget på boka innbød til en kos-deg-i-hjel-lesestund nederst i godstolen,- det var roser og kjoler og klissklass i muntre farger, og jeg kunne allerede se for meg hvordan min kveld skulle bli. Etter å ha lest 10 sider var jeg lei. Det var ikke det at konseptet ikke var bra: en ung dame mister ektemannen, han lager en lapp for hver måned i et helt år med ting hun skal gjøre for å komme seg videre i livet, poster det hele til henne rett før han vandrer hen, og signerer hver lapp med "PS: Jeg elsker deg". Så får hun pakken (hvem vet hvordan han fikk postet den - han hadde jo ikke krefter til å spise en riskjeks en gang..) et par dager etter begravelsen, og hulker seg øredøvende gjennom hver lille konvolutt mens hun stryker fingrene over "PS: Jeg elsker deg" før hun trykker det mot brystet og føøøler at han enda er hos henne. Altså. Han er jo ikke det! Det var virkelig fryktelig koselig av han å lage de lappene til henne. Og hadde jeg fortsatt å lese, så hadde det hele sikkert tatt seg betraktelig opp, grininga hadde blitt mer kontrollert og humøret bedre etterhvert. Men jeg ble så ustyrtelig opprevet inni meg av å prøve å sette meg i hennes situasjon, at jeg måtte bare gi opp. En bok som i det store og hele handler om å komme over den personen som, å nei, ikke slår opp med deg - men som går og dør i fra deg, det var ikke noe særlig.

Så da tok jeg for meg "BERLIN - nederlaget 1945" av Anthony Beevor i stedet. En liten bok om tysklands fall under den andre verdenskrig. 900- og noe- sider, med egen ordbok for alle de militære uttrykkene. Det var ikke det at den var kjedelig eller noe, men jeg ble bare så innmari trøtt i hånda av å holde den. Det føltes som en evighet til midten av boka og jevn byrde for begge hender.

Men, anyways. Jeg slår et slag for biblioteket! Uansett hvilket humør man er i, eller hva man trenger, så finner man noe der i hyllene som kan trigge områdene en ønsker. Enten det er behov for å le, hvordan bygge lettvegger, knyte klatreknuter eller strikke mammelukker, (evt. låne ordbok og slå opp ordet 'mammelukker'), drømme seg bort i andre og til tider mer spennende verdener, eller bare ha en real grinings - ja, så er bibliotekets bokskatter tingen! Nå kommer i tillegg 'Norgeskortet', som gjør at du kan gå inn på alle bibliotek i hele norge og låne bøker! Og levere de HVOR du vil! Tenk på det da! Håhåhåj!!!

I dag har jeg lånt Are Kalvøs 'NØD', og ledd ganske mye allerede. Virker lovende. Så nå skal jeg dusje før jeg legger meg (åh, topp av lukka, sildrande vatn i bøvlege mengdar..) og tilbringe noen myke minutter med Are og Etiopia.

-Marianne-

38 days to go!

Ute daler snøen,

inne sitter jeg.

Hører biler kræsje,

på en upløyd vei.

Pappa prøver lut'fisk,

mamma syr gardin,

julen er rundt hjørnet,

å-du-store-min!

Ps: Jæ savner 'ei...

Jeg har som sagt det veldig bra hjemme, men i det siste har jeg gått litt rundt meg selv på jakt etter noe som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva er. Så, en kveld, etter å ha krøpet opp i senga, plassert mine røde hårtjafser på puta med flanellstrekk på (Ja, flanell, ja.. de som ikke har det, bør gå og kjøpe det. Jeg lover dere: soving blir aldri det samme igjen.) og skrudd av nattbordslampa gikk det opp for meg. Rita mangler. Rita, Linda og Agnetha. Gjennom veggen kunne jeg nemlig ikke høre noe annet enn skogen bak huset som skrapte seg fast i bakken med sine 50 år gamle røtter i det de ble tvunget med i en salsa med nordavinden. Og jeg som var vant med å høre Linda i 2 år. Linda som ryddet. Linda som støvsugde. Linda som sang sangene sine. Linda som snakket i telefon. Linda som fikk melding midt på natta. Linda som fjerta. Okay, jeg hørte aldri at hun gjorde det da. Men veggen var virkelig så tynn i mellom oss at hadde hun gjort det... så hadde jeg hørt det. Definitivt.

Rita brukte gjerne lørdag morgen til å rydde i fryseren. Og da snakker vi ikke om den lille isboksen på kjøleskapet som rommer en boks med erter. Neida, da snakker vi femhundrelitersfryser. Under trappa. Rett under hodet på Agnetha. Og rett utenfor døra til Linda. Og med min og hennes såkalte vegg mellom oss, sier det seg selv at jeg hørte det ganske godt jeg også. Vi var tre den morgenen som var heller lite begeistra over at Rita hadde funnet tyttebæra hun visste hun hadde nedi der en plass. Vi var desto mindre begeistra når det viste seg at hun også kom over en halvspist spinatpai på sin vei og serverte den til lunsj. Agnetha gråt på innsiden.

Måltidene i Skrivergaten var som oftest fylt av glede og latter. Vi kunne sitte til bords i spisetua vår i flerfoldige timer. Samtalemnene er ikke hva noen og enhver ville sett på som dannet tilbords- konversasjon kanskje, men hvem brydde seg vel om det? Noen ganger var vår eneste bekymring at gutta i underetasjen skulle få en lys idé, legge ørene opp mot taket og aldri få det samme synet på oss fire igjen. Vi kunne le til vi gråt. Fortsatt kan jeg skille latterne fra hverandre, som i et lydstudio, og kjøre hver og en for seg. Men de høres absolutt best ut sammen.

Mot slutten av tida i Bergen føltes det utrolig godt å skulle reise fra kollektivet. Få litt tid for meg selv igjen. Og tida har virkelig gjort meg utrolig godt...! Nå ser jeg derimot at det kanskje ikke først og fremst var kollektivet jeg trengte en pause fra. Jeg trengte bare nye omgivelser, andre ting å foreta meg, nye veier å gå. Det jeg vel egentlig prøver å si er at jeg er lei meg for at jeg kanskje virket sur og gretten siste tida i Bergen. Med dere kunne jeg bodd i lavvo på snøen et helt år. Og da vet dere at det er seriøse greier... Jeg sier som Willie Nelson: "To all the girls I've loved before... blablabla" osv, osv.

Rita, du trenger ikke være lei deg for at jeg ikke hadde bilde av deg altså! Det kommer nemlig nå i stedet! Dessuten er det deg jeg ser for meg når jeg ser bildet av oss tre andre på Skansen. Rita på det lille europris-akebrettet sitt,- i full fart og fritt fall i akebakken med det uventede hoppet. Vi var mange som lo da. Og noen få som gråt fordi de måtte bygge hoppet på nytt.

Så. Da ble det ikke for sippete.

-Marianne-

Personalfesten kom, personalfesten gikk...

Fredagskvelden/natta var noe av det morsomste jeg har vært med på siden jeg flyttet hjem. Etter at festen på kulturhuset var til endes, gikk turen til Bryggen, det nyeste og mest kjærkomne tilskuddet av utesteder her hjemme. (Økt antallet oppholdssteder fra to til tre.) Her ble vi til dørene stengte og noen av de mindre sporty (og betraktelig skeivere) tok turen videre i taxi. Jeg ruslet den knappe kilometeren sammen med et par andre gjennom Fosnavågs gater, i duskregnet. Det som er så genialt med jobben er at miljøet er oppsiktsvekkende ungt. Vi er i stort flertall av unge mennesker i alderen 20 og oppover, og hvor de få som nærmer seg 40 glir inn like lett som oss yngre. Og på fredag var det lett å merke. Jeg har ikke ledd så mye på utrolig lenge. Vi endte opp en ti - tolv stykker på en knøttliten hybel, med singstar og andre festligheter. Før jeg visste ordet av det var klokken halv sju, og det var på tide å komme seg hjem og legge seg. En absolutt vellykket kveld som frister til gjentakelse.

Og antrekket ble selvsagt mer enn bare støvlettene ja... Er ikke grenser for hvor mange spørsmål jeg har fått om nettopp det da?! Bilder fra festen følger med, og når man finner et digitalkamera i løpet av natta, så sier det seg selv at man knipser i vei! Takk for lånet, Simone!;)

Er du....

...nr 2000?!

I dag håper jeg at bloggen min runder 2000 besøkende, og kanskje er det nettopp DU som får æren av å være vedkommende som får telleren min til å bikke over?

Scroll nederst på bloggsiden etter å ha lest dette, og se om du er nummer 2000! I såfall, gratulerer, TUSEN takk for at DU stikker innom, og legg gjerne igjen en kommentar!

Nå er det snart på tide å finne frem støvlettene mine, og komme meg på fest! Ha en fin helg alle sammen, og nyt fredagskvelden!

-Marianne-

Kiki Sørum, eat your heart out...

På fredag er det personalfest for alle som arbeider i Pleie- og omsorgsetaten i Herøy kommune. På jobben går det i hvor det skal forsjes, festes og næsjes, og siden medbrakt ikke er lov på kulturhuset, går gutta etter jentene med størst vesker,- deres private minibar for kvelden. Vi jentene har derimot helt andre ting å tenke på, nemlig hva vi skal ha på oss. Er det greit med jeans dersom en spriter de opp litt med en fancy topp og sko med stiletthæler, eller må vi frem med noe mer pynta...? Håret opp eller ned, med rette-, krepp- eller krølltang, sminke, fjas og bling-bling. Tro det eller ei, men diskusjonen har regjert pauserommet så fort gutta har lukket døra etter seg, og de litt eldre fruene har gått for å snu, løfte på eller mate en eller annen. Vi har nippet til teen vår, smattet på riskjeksen og nikket henrykt til hverandre over koppekantene.

Vi har også innsett at det er en viss sjanse for at denne festen ikke kommer til å leve opp til sine forventninger.

Mens de andre til tider har ropt over seg at de ikke har noe å ha på seg, har jeg tatt det hele med knusende ro og sittet med et salig smil rundt munnen. Jeg har nemlig ventet på en ny bukse, to gensere og en brun kjole fra H&M. Over internettsidene til butikken har jeg fulgt pakkens postgang fra første sortering i Oslo til siste stempling i Ålesund, og visst med sikkerhet at hentelappen ville ligge hjemme på benken etter jobb i dag. Og nå har jeg revet opp hele sulamitten, røsket ut innholdet i hver lille pose, kastet plagg etter plagg på meg, speilet meg i alle vinkler, deretter kastet de av meg og inn i hver sin lille knitrende pose igjen, presset alt sammen inni den ødelagte pakningen de kom i, og limt det hele med brun pakketape sammen til en rund ball med returadresse Oslo. H&M, kyss meg der sola aldri skinner! Buksa sitter som støpt, jada - på minst tre stykker på jobben. På meg gav den den største rumpa i distriktet. Hadde en eid videokanoner kunne en vist søndagsfilmen på tv2 og niern på nrk på hver sin baklomme! I tillegg ble beina mine bare to tynne stilker, og selv om det i seg selv er en fin-fin ting, var ikke den kombinasjonen akkurat noe å trille terningkast på. De to genserne var ikke heldige de heller, og minner meg atter en gang på at når jeg tenker: "Oj! Dei va steike pene! Og so berre 49,90 da! Dissa skal no ej ha et par ta!", så er det svært sjelden slik.

Jeg hadde tenkt å kombinere kjolen med buksa, og ha mammas moteriktige 70- tallsstøvletter og et par stilige øreringer til. Derav det salige gliset og stabil hvilepuls mens resten av flickorna på jobbet flippet ut. Den kjolen fikk derimot hjerterytmen til å stige. Og ikke i positiv forstand. Jeg så helt grusom ut. Den viste meg steder på kroppen min som jeg aldri har lagt merke til før, og gav meg følelsen av hvordan det må føles ut å tisse på strømgjerdet. Den-var-så-stygg.

Så nå har jeg panikken. Av fullt antrekk har jeg kun et par 70- tallsstøvler igjen. Moteriktige som bare fy fabian riktignok, men sikkert ikke moteriktige nok på fredagskvelden til å ta fokuset bort fra det faktum at resten av meg er splitter nakjin. Hvis jeg derimot skaffer meg en skikkelig DIGER veske, så burde jeg vel slå an hos gutta i det minste...

-Marianne-