
Rita brukte gjerne lørdag morgen til å rydde i fryseren. Og da snakker vi ikke om den lille isboksen på kjøleskapet som rommer en boks med erter. Neida, da snakker vi femhundrelitersfryser. Under trappa. Rett under hodet på Agnetha. Og rett utenfor døra til Linda. Og med min og hennes såkalte vegg mellom oss, sier det seg selv at jeg hørte det ganske godt jeg også. Vi var tre den morgenen som var heller lite begeistra over at Rita hadde funnet tyttebæra hun visste hun hadde nedi der en plass. Vi var desto mindre begeistra når det viste seg at hun også kom over en halvspist spinatpai på sin vei og serverte den til lunsj. Agnetha gråt på innsiden.
Måltidene i Skrivergaten var som oftest fylt av glede og latter. Vi kunne sitte til bords i spisetua vår i flerfoldige timer. Samtalemnene er ikke hva noen og enhver ville sett på som dannet tilbords- konversasjon kanskje, men hvem brydde seg vel om det? Noen ganger var vår eneste bekymring at gutta i underetasjen skulle få en lys idé, legge ørene opp mot taket og aldri få det samme synet på oss fire igjen. Vi kunne le til vi gråt. Fortsatt kan jeg skille latterne fra hverandre, som i et lydstudio, og kjøre hver og en for seg. Men de høres absolutt best ut sammen.
Mot slutten av tida i Bergen føltes det utrolig godt å skulle reise fra kollektivet. Få litt tid for meg selv igjen. Og tida har virkelig gjort meg utrolig godt...! Nå ser jeg derimot at det kanskje ikke først og fremst var kollektivet jeg trengte en pause fra. Jeg trengte bare nye omgivelser, andre ting å foreta meg, nye veier å gå. Det jeg vel egentlig prøver å si er at jeg er lei meg for at jeg kanskje virket sur og gretten siste tida i Bergen. Med dere kunne jeg bodd i lavvo på snøen et helt år. Og da vet dere at det er seriøse greier... Jeg sier som Willie Nelson: "To all the girls I've loved before... blablabla" osv, osv.
Rita, du trenger ikke være lei deg for at jeg ikke hadde bilde av deg altså! Det kommer nemlig nå i stedet! Dessuten er det deg jeg ser for meg når jeg ser bildet av oss tre andre på Skansen. Rita på det lille europris-akebrettet sitt,- i full fart og fritt fall i akebakken med det uventede hoppet. Vi var mange som lo da. Og noen få som gråt fordi de måtte bygge hoppet på nytt.
Så. Da ble det ikke for sippete.
-Marianne-
4 kommentarer:
Jeg smilte gjennom hele denne lesningen... for en vidunderlig tid. Jeg kan ærlig talt si at jeg ikke hadde vært den samme uten. I lavvo på snøen? *noe skeptisk etter tidligere samtaler* :) Uansett så veit vi at makoroni er makaroni og ikke spaghetti eller pasta. Savner dere jentene mine!!!!!!! Hjertesukk fra en av prinsessene.
Næ.... så kjekt å sjå smilefjeset ditt!!! (Savne å treffe deg tilfeldig på bussen her i Bergen.) Sjekk ut www.steinbru.blogspot.com
Kjenner en litt bittersøt følelse lengst inne i hjarteroten... Det høres så koselig ut!!! Og en liten del av meg har lyst til å hoppe noen år tilbake og bo sammen med dere i Bergen.. Men... Vil jo si at ingen har det så bra som meg:)) Men som sagt... En liten del av meg altså.. et lite mikrosekundminidel.. Kankje lilletåa..:) Og det er ne veldig viktig del.. Masserer du lilletåa masserer du nerver og slikt som går rett opp til livmora..
Ja... HA en god kveld Marianne! Skulle ønske jeg fikk se deg før du flyr avsted..
Berit, mi kjære. Ej skulle so gjerne delt den tida me dej og Gunnhild og Elin og og og.. ALLE! Men sant skal seiast, at tida i Kr. Sund samen me dokke ville ej aldri ha vore foruten helder. Om Agentha, Rita og Linda he en del av mej, so kan du vedde på at dokke he en annen! :D Og nåke ta dei same også.. Le gjorde no vi me, å du stygge maria!!;)
Legg inn en kommentar