Helg - at last!!

I dag har jeg hatt en skikkelig dritdag. Jeg har vært sur fra det øyeblikket jeg møtte nattevakta i døra på jobben (merkelig, men jeg merker som regel ikke at jeg har en dårlig dag før andre begynner å snakke til meg...). Jeg hadde ikke det minste lyst til å høre på hva som ble sagt, enda mindre respondere på det. Men akk. De jeg gikk vakt sammen med i dag var selvsagt de mest skravlesyke, som du ikke bare kan nikke og smile mot, men som så absolutt må ha din fulle oppmerksomhet i tillegg!

Jeg har klart å drite meg skikkelig ut overfor begge mine overordnede i dag, og det til gagns. Det første tilfellet inntraff rundt lunsjtider, der jeg med suppeskvetten og grovbrødskiva mi sank ned i en stol innerst i hjørnet på pauserommet. Skravla 1 og Skravla 2 hadde heldigvis funnet hverandre, og praten gikk om fugleinfluensaen og hvem som stod øverst på vaksineringslista deres dersom de fikk bestemme. Og så kom sjefen. Og fortalte at legesenteret hadde ringt henne og etterlyst en av brukerne våre som ble bedt om å komme på kontroll i dag. Hvorfor hadde ikke hun fått beskjed om dette? Fordi jeg; ms. creamy bali-chickensoup, ikke hadde gitt den til henne.

God stemning. Kjempegod lunsjstemning.

Så vi tok likegjerne en runde til. Og vi ventet ikke på at støvet etter forrige runde i ringen skulle legge seg... På jobben har vi en del tunge brukere med psykisk utviklingshemming. Når du kombinerer dette med en porsjon tvangslidelser, angst og adhd så ender du gjerne opp med en til tider litt annen person enn de rødkinnede godklumpene vi kjenner til fra Dissimilis. Jeg blir derfor en smule frustrert når ansatte damer i alderen "født-midt-på-hippie-tallet", tror at det å kose med en katt eller lukte på en blomst skal endre brukernes adferdsmønster. Vi som har jobbet en liten stund lenger (nå hørtes jeg plutselig veldig profesjonell ut) vet at den katten like gjerne kan bli funnet most oppetter veggen en dag. Jeg gav sterkt uttrykk for mine meninger, og var vel ikke akkurat søt og behagelig i ord og vendinger da jeg kom hardt ned på en påstand som verserte i jobbmiljøet og som hørtes fantastisk lite profesjonell ut. Den var jo selvfølgelig ikke det da. Og den var jo selvsagt ikke en av de desperate husmødrenes påstand heller. Min sjef stod med et utrykk i ansiktet som jeg ikke på noen måte kan forstå jeg kunne overse. Ved siden av henne stod sjefesjefen med et enda verre et. Og så var pausen over.

Ellers har jeg fått ansvaret for utstyrsinnkjøp på jobben, det være seg fotposer, gummihansker, desinfiseringsmidler o.l. Og som alle andre nye i slike stillinger er jeg jo litt usikker. I dag ringte jeg for eksempel 4 ganger til engros- firmaet og forandret på bestillingen. "Ja hei du! Det e mej igjen du. Joda, for ett minutt sida. Det va mej ja. Trenge ikkje repetere kundenummeret vårt seie du? Du huska det? Alle 17 sifra? Imponerande...! Jo - ej truur ikkje ej trenge meir enn en kartong med dei hanskane allikavel ej! 2000 stk bør vel halde ei lita stund. Yeees! Den e fin du! Hei!"

God helg alle sammen!

-Marianne-