Kjæresteri, kjærestera...

Jeg vet hvordan ting kommer til å ende. Jeg blir tante for alle mine søskens, venners og fremtidige naboers barn. Tante Marianne med den røde Nissan Micraen som lett kan ta seg en helgetur, komme på dagen dersom det trengs, som er lett å stue vekk på en madrass på bøttekottet, eller i minstemanns smale olebrummseng, -"for hun er jo aleine hun". Jeg blir enkel å misunne, jeg blir jo tross alt den som rett som det er, tar seg en tur til utlandet eller har råd til å melde seg på sære male-, origami-, eller "lag-kunst-av-de-gamle-skoa-dine"-kurs. Jeg skal jo ikke få lønna mi til å fø flere enn meg uansett!

Jeg kommer til å bo i en 'snerten' leilighet midt i sentrum av et eller annet, bruke pengene mine på å pusse opp gjesterommet, kjøpe rare klær og behagelige fotformsko. Jeg kommer til å abonnere på magasiner som "Hagenytt" (særdeles bortkastede penger, det ser jeg allerede nå, siden jeg kommer til å bo i den leiligheten i 6. etasje) "Food for two - not for you" (med månedstilbud som 31 tupperwarebokser i enporsjonsstørrelse) , "Enjoy singlehood", "Jeg+Meg=G.Ø.Y!", "Din (og bare din...) bolig", "Ensligreiser", "Be your own handyman" og lignende. Samt Vg, Dagbladet, Aftenposten, Sunnmørsposten, "her-bor-jeg-nå"posten og Vestlandsnytt. Jeg kommer, sammen med mine foreldre, til å gå på rundgang blant mine søsken ved julefeiring, påskefeiring, barnedåper, konfirmasjoner og andre høytidsstunder. Jeg kommer til å ha katt. Sikkert i flertall.

Så, hvorfor tror jeg da dette..? Jo, jeg er skikkelig livredd. Ordentlig, fryktelig livredd. Forhold skremmer vannet av meg, og sånn det føles bare jeg tenker på det nå, så vil jeg ikke for mitt bare liv gå inn i noe slikt. HVA er det som gjør at mennesker tør å bli sammen da?! Jeg får bare verdens største prestasjonsangst! Jeg er nemlig ikke verdens mest interessante og spennende person. Altså, det gjør ikke meg noe å være litt kjedelig, for jeg trives i mitt eget selskap - men jeg kan da ikke forvente at en annen person skal finne det interessant?! I allefall ikke en sånn mann som jeg har sett for meg sammen med meg! Hvordan kan jeg håpe på å få verdens mest sjarmerende, morsomme og impulsive mann, som vil le av og med meg fra vår første til vår siste dag sammen? Han kommer jo faktisk til å kjede seg i hjel! I tillegg er jeg ikke så veldig romantisk (tok meg FANTASTISK mye energi å komme opp med en dugende idé til valentinesdagen for han jeg var sammen med).

Jeg trodde jeg var helt normal på dette kjæresteområdet jeg. Men bare ett kortvarig forhold der alt i utgangspunktet var lagt til rette for at det skulle bli skikkelig bra, endte opp med å gi meg skrekken. Nå hadde jeg sikkert sprunget for livet (etter å ha kastet opp litt først) dersom mannen med stor M hadde stått der med sprittusjen i hånda og lappen på brystet som lyste mot meg med ordene: JEG ER MANNEN I DITT LIV. Kan det være at jeg trenger kyndig faghjelp? Folk sier hele tida at "når den rette dukker opp, så faller alt på plass" Vet du? Jeg tror faktisk ikke det! Jeg har til og med drømt om drømmemannen, og også der, i drømme, får jeg panikkangst. Før var det edderkopper og andre ekle kryp som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Nå er det tanken på å bli sammen med noen! Jeg tuller ikke litt en gang..!

Jeg vet hvordan det kommer til å ende. Jeg bare vet det!

-Marianne-

I'm leaving on a jetplane...

I dag har jeg og Agnetha fått tilsendt den redigerte reiseplanen vår. Vi har forandra litt, klippet bort en måned og kuttet ut noen steder som noen sikkert vil rive seg i håret over at vi har kuttet ut. Allikevel føler jeg at vi har gjort det rette. Nå skal vi konsentrere oss om Brasil, LA og sør og sør-øst Asia, og vi har tre herlige måneder å gjøre det på. Fiji, New Zealand og Australia ligger sammenkrøllet i bosskorga, og sjefene våre har fått beskjeden om at vi kan jobbe en måned lenger enn det vi først gav beskjed om. Dermed går vi også glipp av karnevalet i Rio, noe som er skikkelig kjipt. Jeg hadde gledet meg til å sprade ned paradegaten i Rio iført et minimalt påfuglkostyme, sammen med hundretusenvis av andre mer eller mindre nakne og feststemte mennesker. Nå blir det derimot bare meg. Og Agnetha selvsagt, dersom hun er 'up for it'. Oss to, en måned senere enn alle andre, solbrente inn til beinet, og om jeg tror rett - veldig synlige. Men hva gjør man vel ikke for litt karnevalsstemning?

Og jeg går glipp av Oscar- utdelinga i Los Angeles i mars. For det hadde vært gøy å stå der ved den røde løperen og skrike til stemmen var borte, en eller annen blodåre sprengte og knærne sviktet. Agnetha syns ikke det er så spennende da. Men det er vel ikke så rart. Jeg ville stått og skreket: "Agnetha! Sjå! Will Smith! Russel Crowe! BRAD PIIIITT!!" Og hun ville stått på tå ved siden av meg, med en hals så langstrukken, med øyne så blanke som juletrelys og de lyse lokkene blåsende i LAs varme kveldsluft. "Hvem er det 'a?!"

Kanskje like greit at vi går glipp av det. Vi skal allikevel få med oss filmstjernenes hender i sement og jeg skal beordre Agnetha til å legge sine små, nette på avtrykket av Mel Gibsons store mandige, mens jeg skal knipse i vei. Hun kommer til å smile henrykt på hvert et bilde, peke begeistret på navnene på stjernene bortover, mens jeg tør vedde på at hun inni seg roper:"Hvem er detta a?!?" Kanskje det egentlig er mer et sunnhetstegn at hun ikke vet slike ting. Tror kanskje det...

Vi har snakket en del om turen i dag. Det er plutselig veldig ekte, og litt skummelt. Vaksiner og malariatabletter, overnattinger og øvrig reise forutenom fly. Hva gjør vi dersom vi kommer til et nytt sted midt på natta? Og ikke har noe sted å sove? Kan tenke meg det blir bra. Trøtte som to hagenisser, på en ukjent plass. Litt småkalde og usikre. Joda, det kan bli veldig bra. Jeg tenker litt sånn at det får vi ta når vi kommer dit. Når vi kommer dit tenker jeg nok at jeg tenker at jeg gjerne hadde tenkt litt på det bittelitt før.

Nei, det er tid for senga! Jeg har fri om dagen, tre dager forrige uke, tre dager denne uka. Hvem har sagt at 100% terapeutstilling er slitsomt? Jeg synes jeg har det veldig så greit, selv om det er jobb annenhver helg. Ha en god dag i morgen, alle sammen!

-Marianne-

Thor Hushovd...? Du her...?

Nå har jeg skrevet veldig mye om foreldrene mine de siste gangene, og jeg begynner snart å bli redd for at de skal tro at jeg henger de ut her. Men ingen er vel i tvil om jeg at jeg ville skrevet disse foregående ting dersom det ikke var for at jeg synes det er hysterisk morsomt, på en veldig uskyldig måte. Allikevel ville jeg byttet alle mine tidligere innlegg omhandlende mamma og pappa, mot dette jeg skriver på nå. For å illustrere dagens lille notis legger jeg ved et bilde av min far. (Og lillesøstera mi, Kirsti)

Denne staselige mannen er da mitt opphav, mannen jeg har arvet høyde, skulderbredde og ureddhet fra (i noen situasjoner i alle fall..). Han har lært meg alt fra å kjøre snekke til å fuge flis, legge tapet, mate lam, drive utrykningskjøring (han var tidligere politi), skrive søknader, lage suppe (hans uten løk, min med), sy rull, lage plommesyltetøy og delfiakake, legge gulv, beise veranda, sette krabbeteiner og mye mye mer. Det neste på lista er å lære meg å sikre vinterens vedkvote, ved å bruke motorsag og kløyver. Jeg gleder meg! Endelig er det min tur!

I allefall. I natt drømte jeg det merkeligste og morsomste jeg har drømt på veldig lenge. Når jeg tenker meg om er det kanskje det mest bisarre noensinne. De som kjenner pappa, vet hvorfor.

Jeg drømte at jeg var på jobb da mamma ringte meg og sa at jeg måtte komme hjem, fortest mulig. Etter å ha kastet meg i bilen og råkjørt over Buholmslinja, stormet jeg inn på kjøkkenet og fant mamma oppløst i tårer, liggende strødd utover kjøkkenbordet. "Ka det e, mamma!?! Ka det e??" Hun rettet seg litt opp, tørket tårene og brilleglassene og prøvde å samle seg. Ordene kom med hikst i mellom. "Jo-o, nå reiser'n. Faren din reiser fra oss, Marianne..." (Jei sto som spiikret til jården) "Ka?!? Ka reise?! Kar han reise hen?" Jeg så et nytt sammenbrudd komme; "H-h-han vil reise til Italia..." -så sprakk stemmen- "...og bli proffesjonell syklist!"

(Jeg er overrasket over at jeg ikke våknet på dette tidspunktet i drømmen, for jeg må ha ledd så innmari i søvne. Men når jeg våknet i dag tidlig vet jeg hvorfor. Vårherre ville gi meg enda mer å le av. Takk, takk, kjære Gud!)

"Profesjonell syklist?!? " Jeg så på henne med trillrunde, tvilende og forskrekkede øyne. Min far? Sykkel? Han som jeg ikke har sett på sykkel mer enn en gang i hele mitt liv, og det var da han skulle sjekke bremsene på mammas sykkel og dunket knea opp i styret hver gang han trødde rundt.

Det var da høydepunktet skred frem, skal dere vite. "Det stemme det, Marianne! Ej he bestemt mej, og ingen kan få mej til å forandre meining. Ej reise med fyrste fly." Jeg snudde meg, og der stod han. Pappa. I noe jeg aldri før eller siden, i drøm eller virkelighet har eller vil få se ham i. I døra stod min egen far, klippen i mitt liv, som måler 198 cm på strømpelesten, og han var ikledd verdens trangeste, svarte sykkeltights og en gul trøye a la ledertrøya i Tour de France.

Har jeg ledd i dag? Ja, det har jeg.

-Marianne-

Jesusvær. En sak for nyhetene!?

I dag har det vært første dag på veldig lenge at regnet ikke har høljet ned. Skyene har likevel ligget tjukt i tjukt på himmelen, men sluppet gjennom nok sol til å lage Jesusvær. Jeg har sammen med mine foresatte og eldre bror, promenert Leinebygda og sett på nybygde hus og mer eller mindre vinterklarerte båter. Det var utrolig deilig å komme ut, i tjukke brune go'jakka, med skjerf i halsen og henda i lomma. Klar høstluft og farger som plutselig, uten at du merker det, er der. Når årstida viser seg fra denne siden har jeg fryktelig lite å utsette på den. I morgen er det derimot meldt storm. Nei, sier de det.

Jeg har tilbrakt kvelden mer eller mindre på tv-stua sammen med mamma +/- pappa. Pappa har nemlig hengitt seg til internetts fantastiske egenskaper, og han er å finne foran skjermen oftere enn meg for tida. Han leter etter ny bil siden den forrige takket for seg etter det heller ublide møtet med den ryggende rutebussen søndag for fjorten dager siden. Han er tydelig fascinert over de ulike sidene med bruktbilannonser, og har mer enn en gang kommet slentrende inn på datarommet mens jeg har drevet med mitt . "Du, leit opp Finn.no". Og da kan det være det samme med blogg eller hva det nå måtte være jeg driver på med. Da er det Finn.no og kun Finn.no som gjelder.

Men tilbake til tv-stua. Hvordan er det mulig å se nyheter så godt som i ett strekk fra 18:00 og utover? En tv-kveld kan i ny og ne se slik ut for Anni og Gjert:

18:00 - Det hele sparkes i gang med Aktuelt og været på TVN

18:30 - TV2 - nyhetene

18:40 - Distriktsnyhende

19:00 - Nrk1

19:30 - pause

20:25 - Redaksjon1

20:55 - Distriktsnyhende omattatt

21:00 - Nyhetene på TV2 starter

21:14:03 - Nyhetene på TV2 slutter

21:14:04 - Siste halvpart av Dagsrevyen på Nrk1

21:30 - pause

22:30 - Aktuelt og været på TVN

22:45 - pause

23:10 - Kveldsnytt, Nrk1

Jeg blir smårar av hele greiene.

Mamma og reklame kan være fornøyelige saker. I sted satt vi og såg på denne reklamen for ULAY hvor en dame i 50 - åra ombord i en gigantisk seilbåt legger ut om hvor fantastisk kremen med både for- og anticeramider gjør henne. Og ved siden av meg sitter mamma med mumlende stemme og sjokois i fanget og følger ironisk bevegelsene til damen på skjermen. "Cerramid mei både her og der... blir så stram atte. Ååå, så fantastisk. SPRØYT!! Lureri! Det er'e dom driver me! Krem som strammer opp! Ska vel stramme både seil og unnerboksa!"

Og så ler vi. Og spiser mere is. "Ja-a, det er da så mye tull nå i vårre daer..."

God ny uke, alla i hopa! Og Kirsti, hvis du leser dette: GOD tur!:)

-Marianne-

These are a few of my favourite things..

Min absolutte største favoritting å gjøre her i verden er å dusje rett før jeg skal legge meg. Det er rett og slett ingenting som gjør meg mer salig enn å gå til sengs med vannkjemmet hår, nydusjet hud og varm kropp. Etter at jeg og Agnetha bodde det første året i Bergen i en leilighet som minte om spisestua i en igloo, tror jeg kroppstemperaturen min falt til det unormale. Jeg kan sitte i badstuetemperatur i stua og synes det er fantastisk behagelig, og har til tider blitt litt snurt når medsamboere på død og liv skal "lufte". Jeg kan blodfyre i peisen til all stearin i en radius på 5 meter smelter, og man kan steke egg på brannmuren. Å være varm er generelt en favoritting.

Da jeg var mindre synes jeg å huske at det alt i alt var mer som stod for meg som toppen av lykke enn det gjør nå. Da var det fredagskvelden som var det helt store. Jeg og pappa var nattranglerne og etter mammas "nej, je trur je går og legger mej", startet vår aften for alvor. Da var det frem med gryter, suppeposer og muslinger. Og så kunne Derrick inspisere sitt lik og snakke til oss på et språk ingen av oss forstod. Og Harry Klein. Sukk. (For de som ikke husker Derrick like klart som meg, så var da Harry den dødskjekke assistenten med sjarm og utstråling.) Derrick var dessverre, med sine hengekinn og teposer av noen øyne, (alt på den mannen syntes visst å dras unormalt mye i retning jorden) ingenting dersom Harry i en og annen episode ikke var tilstede.

Men, årene har gått, vi har alle blitt eldre og klokere og hverken muslingsuppe eller Harry Klein er lenger hva det en gang var. Muslinger og Harry Klein havnet en eller annen gang underveis i årenes løp i samme kategorien. Litt slimete og ekle begge deler. (Men stakkrs Harry, han er jo sikkert en koselig fyr, det er da ikke det!)

Men tilbake til mine favoritter:

• Fredagskvelden scorer fremdeles høyt. Og da minnes jeg med glede de vi delte i Skrivergaten 34. Varm stue, levende lys, god sofa og ukeshandling unnagjort. Middag foran tv'en, høylytt skriking til idolavstemningene og lange samtaler som bare vi fire kunne ha. Om gutter selvsagt.
• På do midt på natta. For noen virker sikkert ikke dette noe særlig å ha til favoritting, men det må selvsagt være innen visse rammer. Det bør helst inntreffe før 5-timers skillet; det vil si at det må være minst 5 timer igjen før klokka på nattbordet ringer. Og dyna må fortsatt være varm når en vender tilbake. (som regel er ikke dette noe problem - har ikke hatt en kald dyne og vende tilbake til siden vi bodde i grisekalde Inndalsveien. Der var de to pleddene, soveposen og dyna sjarmerende kjølige, som en og annen friluftsfantast sikkert ville kalt det.) Sist men ikke minst må en for all del ikke våkne på doturen. Det er derfor veldig viktig å slentre inn på toalettet med igjenknepne øyne og ikke foreta seg noen brå bevegelser.
• Sovende tantebarn (og katter forsåvidt). Altså, her tenker sikkert noen at det er jo bare fryktelig klisjé. Og det er det jo forsåvidt også. Men - spedbarn og katter har tidligere ikke slått seg helt til ro i mine armer. Nå derimot, sovner Hannah og Hiv (uff, høres ikke bra ut. For evt. nye lesere: sjekk ut tidligere innlegg) fort vekk hos meg, og jeg kjenner jeg blir helt salig av det...
• Lekeslåssing. Ikke med hvem som helst, men med små(haha)søsken. Jeg får mye juling der, og håper vel egentlig at de ikke leser dette, da blir det nemlig aldri fred å få. Det er noe spesielt med det å bli lempet rundt som en liten filledukke - kastet opp i lufta, lempet over sofaer, holdt fast med en hånd og kilt til man nesten dør, mens ens egen lillebrors ansikt vrenger seg i latter og pur lykke over å være meg så til de grader fysisk overlegen. Ellers har jo jeg og Agnetha også hatt våre tørner, men det som bekymrer meg der, er at hun tar meg hun også...
• Latteroppheng. Det er lenge siden sist, men når jeg ler så mye at latteren henger seg opp i noe som minner om en blanding av en skrikende måke om sommeren og pusteøvelsene en utfører under fødsel,- da har jeg det veldig fint.

Alt i alt har jeg kanskje litt andre favoritting enn folk flest. Noen setter fancy mat med en flaske vin, høyt. Andre finner lykken i å sove naken utendørs i minusgrader. Jeg leter fortsatt etter hva som utgjør meg og mine interessefelt, og etterhvert som små biter faller på plass kjennes det fantastisk godt ut. Så deilig det er å finne de tinga som gjør nettopp meg glad! Og for tida er det turen med Agnetha som fyller meg med den gode gamle Harry Klein-følelsen.

God helg alle sammen!

-Marianne-

Å, smerte...

Har nettopp endt min helg med nattevakter, 3 i tallet. Og jeg er så trøtt! Hver natt de siste dagene har jeg tatt meg selv i å opphøye søvnen mer for hver time som snegler seg avgårde og å lengte så til de grader etter senga. Jeg har følt at jeg går glipp av noe umistelig som jeg aldri vil få tilbake. Det er akkurat som om alle i hele verden har fått gratisbilletter til universets største tivoli, -bare ikke jeg. Det er nesten ikke normalt hvordan jeg i to-tida om natta har skrapt meg over gulvet med en mopp i henda og misunt alle som sover noe så grisemye. Har sittet i en stol klokka fire og sett Larry King på CNN intervjue Ukrainas president og hørt en liten rødkledd tanke tenke "...du gjekk sikkert rett heimatt og la dej ette ditta intervjuet du... Asshole." På de rutinemessige rundene har jeg stått og sett på personen i senga og tenkt tanker som "Hadde ej fått sparken dersom ej hadde plassert ho der i dusjstolen no og latt ho stå et par-tre tima mens ej låna senga..? ... JA, det hadde du."

På en måte skal jeg vel kanskje være glad til at vi går alene disse nattevaktene. Jeg blir ikke særlig omgjengelig når søvnbehovet ikke blir dekket, og tanken på å tilbringe 10 timer sammen med kolleger av de fiinere årgangene som gjerne kan diskutere hardangersøm og barna deres til de blir blå, står for meg som et lite mareritt. Ja, det gjør det.

Nå sitter jeg bare her og venter på at klokka skal bli 9:00 sånn at jeg kan ringe banken og få billånet mitt. I morgen (forhåpentligvis) kan jeg kjøre min egen bil hjem fra Ålesund, og føye meg inn i rekken av nordmenn som disponerer jordslig gods de egentlig ikke har råd til. Hurra for meg!

Dere får ha en virkelig god dag! Jeg skal sove til 14:00. Minst! Og jeg kjenner at jeg fryder meg over tanken. Gleder meg like mye som om jeg skulle fått årskort til det tivoliet. Nesten iallefall.

-Marianne-

Mr. Charming 2005

Når jeg flyttet hjem fra Bergen til sommeren kunne jeg ikke unngå å legge merke til familieforøkelsen nede i huset mine yngre brødre disponerte. Inne på sofaen kunne en hver dag finne en slye av et katteskinn som låg og drog seg i alle tenkelige posisjoner. Jeg har aldri vært noe særlig glad i katter, og holdt meg borte fra denne også. De liker ikke meg, og jeg liker ikke dem.

"Ka han heite katten da..?" spurte jeg brødrene mine en dag vi satt ute og så på denne haugen av pels. "Hiv" sa Gudmund. "Hiv?!" sa jeg. "Hiv" Sa Borgar, og nikket samtykkende i retning av dyret som nå satt med ørene på stilk og iakttok en av endene like ved. "Dokke kan no ikkje kalle katten førr Hiv vel!" sa jeg på samme måte som jeg så ofte før hadde reagert når kaniner, høner og griser fikk navn som Speed, Fat mama, Ugly, Trash, Puke og lignende. Men den konstruktive kritikken fra min side lød for døve ører.

Historien om Hiv begynte baki tomta, som vi her hjemme kaller det. Her har vi de siste åra solgt unna jorda, og det har resultert i et koselig byggefelt med haugevis av hvinende unger og brølende foreldre. Og katter som Hiv. "Han tilhørte familia til ei ta vennindene hinna Kirsti (yngstesøstera vår) so budde bak i tomta, og når dei flytta so lot dei na berre bli igjen her. So kom han no hit da, og so tok vi no na inn. Og so he no han berre vorte her. E so gale veit du. Stikke av frå kattej sin på dinna måtej." På dette tidspunktet sprang Hiv rundt som om noen hadde smurt sennep i rumpa på den. Den var høyt og lavt, oppe i trærne, så nede på bakken. Hoppet rundt på singelen så det bare spratt. Krummet rygg og la seg flat, smøg seg i det ene øyeblikket for så å skyte fart i det neste. På en merkelig måte fikk jeg assosiasjoner til EM i Diskodans. "E kje han rektige?" spurte jeg. "Nei, det e nettopp det so e so kult! Han e en skikkelig Jackasskatt! Søren mej råaste katten nokrengong!"

Nå har Hiv installert seg her hos meg, mamma og pappa. Tvillingene flyttet plutselig på folkehøyskole, og katten forstod nok ikke helt hvor de ble av disse som behandlet ham "hardt, men kjærlig". Så nå har han tatt inn her. Egentlig tror jeg Hiv er homo. Han bruker to timer på å stelle seg før han skal ha en halvtime på øyet, og så er den så kosete som bare homoer kan være. Nå har den ligget på fanget mitt i en merkelig stilling den siste timen, og krevd oppmerksomhet mellom tastetrykkene. Jeg har aldri vært borti en sånn katt før. Den sjarmerer alle i sin vei. En dag fant jeg et lite fjell av bokser med kattemat i kjøkkenskapet og jeg og mamma konkluderte med at pappa måtte ha kjøpt dem. Pappa har ALDRI kjøpt kattemat før. Her har det gått i "No ete du det du he der, elle so e det rett ut!"

I sted møttes de to i gangen: "Nei, no fe du ha dej en tur ut Pus!!" Ytterdøra åpnes. Lang pause. Ytterdøra lukkes. "Neeivel."

Kirsti kom en dag i sommerferien med nyheter. På MSN messenger hadde hun som eide den lagt ut følgende fellesmelding bak navnet sitt: "Pus, kar e du? Saaaavna dej!" Gudmund som ikke ofte blir streng i maska, rynket øyebryna og gløttet bort på Hiv som lå under skrivebordet og bet på ledningen til printeren. En gjeng kamerater satt rundt og lurte på om katten snart ville gnage seg gjennom og få smake på "elverkets blå karamell" eller om den ville gi seg mens lek og ledning fortsatt var god. "Katten ho en gong kjente, e død. Det e her han høyre til no!" Og man kunne klart se at Gudmund hadde knyttet sterke bånd til pelskladden. Med kjærlig hånd grep han etter den. "Hiv!! Ha dej ut og drit no!"


-Marianne-

PS: Grunn til å feire! Jeg har hatt besøkende nummer 500 på sida mi i dag! OG jeg har kjøpt min første bil! Hurra!

Bombe. Det regner.

Politikkskriverier er ikke noe for meg tror jeg. Nå skriver jeg en ny blogg bare for å få den andre litt lenger ned på sida. Synes ikke det var noe moro å tråkke litt på Stoltenberg egentlig. Vet ikke helt hva denne følelsen betyr, kan minne litt om dårlig samvittighet. Den har kommet mer og mer når det gjelder forskjellige ting. Som for eksempel når jeg vet at de trenger folk på jobb akkurat den dagen jeg har første dag fri på leeenge. Jeg skaffer meg en god grunn til hvorfor jeg ikke kan jobbe, en liten hvit løgn som er så fryktelig liten og så blendende hvit at du ikke kunne tatt den for å være løgn om så den lille løgnen selv stod og brølte til deg at det var nettopp en liten løgn den var. "Du Marianne, vi he ei vakt her på laurdag som e so vanskelige å få dekt. Det e virkelig krise. Kunne du trur du?" Og selv om spørsmålet har vært ventet hele dagen, ja kanskje i flere, så blir jeg like mye tatt på senga hver gang. "Ehmm... Ej skal på en måte... Ikkje det at... No he det sej egentlig sånn at... Altså, ej trur ikkje... He vel på en måte plana og greier. He en del krabbe so skulle vore fiska før båten verte tatt på land..." Og så står du der og har levert en skikkelig dårlig unnskyldning som ikke var i nærheten av den vanntette du egentlig skulle servere. Og det slår sprekker så det bare knaser. Stillhet i rommet. Og lav mumling fra hjørnet; "Men krabbe kan en jo fiske en annen gong kanskje. Skriv mej opp du."

Jeg skulle ønske livet mitt var litt mer fascinerende enn dette da. Det hadde vært veldig artig å kunne servert dere saftige historier om det spennende jetzet-livet mitt, kjekkasene på jobben som ber meg ut på date hele tida og om mine fornøyelige kuriositeter på den personlige fronten. Når 'kjekkasene' på jobben derimot koker ned til å bli brukerne jeg jobber med, og 'flørtingen' de driver med er av en noe huleboeraktig og (i mange feministers øyne) sjåvinistisk art (a la: "SKA HA KAFFI EJ!!!"), så ser jeg jo at det ikke akkurat er noe å skrive hjem om.

I helga skjedde det iallefall noe. Var i bryllup på Nordmøre og det var veldig koselig. Elin som jeg gikk på folkehøyskole med for 8 år siden fikk sin Voldagutt i Aure kirke. Det var så koselig å møte gamle venner igjen, ALLE smidd i hymnens lenker. Jeg var faktisk den eneste uten mann +/- barn! Dypt inne i meg var det noe som ropte "Men så kom i gang da for svingende!" Og det var selvsagt den biologiske klokken som sammen med livmoren min minte meg på at min beste tid er nå. Uff. Hvor er du hen da, mann? Vet at jeg ikke har tid til deg akkurat nå, med jorda-rundt-tur og kvalitetstid med Agnetha på plakaten. Men det hadde virkelig vært veldig trivelig om du kunne stått på Gardermoen når vi kom vel tilbake.

-Marianne-

Erobreren..my ass!

Har folk gullfiskhukommelse eller...? Hvordan kan det ha seg at jeg godt husker hvor utrolig dårlig Jens Stoltenberg gjorde seg som statsminister sist gang han fikk prøve seg, mens mesteparten av norges befolkning visstnok synes det er verdt å gi han en sjanse til. Æsj...

Men ok! Jeg skal ikke stille meg negativt til forandringen i det minste. Det er på høy tid at Kjell Magne setter seg og skriver sine memoarer for å si det sånn. Så tilslutt hadde jeg vel stått igjen med Jens uansett. Erna skulle fått prøve seg veit du. Hun synes sikkert dagen derpå er relativt tyngre enn hun kanskje hadde ønsket, og ja,- hun mistet en god del velgere på veien, men jeg liker henne allikevel jeg.

Jeg har flere venniner av meg som er småbarnsmødre, som nå ser mørkt på valgresultatet. De har så lyst til å være hjemme med ungene, se de vokse opp, gi de trygghet og omsorg, bygge livet sitt rundt dem istedetfor å bringe barna inn i det en gang i blant. Jens kommer, kontantstøtten går... Og kanskje har jeg ikke peiling på politikk i det hele tatt, men at de vil ta den vekk er FORKASTELIG! Det sier bare litt om hvor dette landet ender hen. Når foreldre ikke kan velge å være hjemme med ungene sine lenger selv om de virkelig vil - så gjør det meg fryktelig sinna! Jeg har selv fått det privilegiet med å være hjemme med mamma, og ville aldri vært det foruten! Barnehage er vel og bra, men vi bør da i det minste ha muligheten til å velge!

Jeg skulle vært statsminister. Det hadde vært et yrkesvalg i riktig retning tenker jeg.
Nå er det derimot tirsdagskveld med Jan Magne og Margrethe! Så utrolig deilig å ha noen å sløve med...!

-Marianne-

Bildet er lånt fra Dagbladet, for de som ikke så det. Sikkert noe copyrightgreier på slikt, men det får man ta med når man driver seriøs blogging.

Crash, boom, bang

Mamma og pappa krasja i dag. Eller det vil si, de ble krasjet på. Jeg var på jobb og sjekket telefonen når vakta var over. Det var fire ubesvarte anrop, 1 fra mamma og 3 fra Jan Magne. Telefonsvareren hadde mamma på bånd, og alt jeg hørte var en noe skjelvende stemme som innimellom en hel masse skraping og skurring fikk frem ordene "Marianne *chrhcrhc* krasja *chrhcrh* indre herøy kirke *chrhcrh* buss rygga *chrhrch*. Og så den utrolig irriterende telefonsvarerdama som ganske upassende nok lurte på om jeg vill slette, lagre eller høre neste melding. Kjente at jeg fikk litt panikk og såg for meg mine foresatte under raua på en mørebil. Klarte likevel å opptre fattet og rolig overfor mine kolleger, og ringte pappa. "Hei ja! Nei vi he det berre bra ja. Site heime i stova. Ville berre ringe å seie at du ikkje måtte bekymre dej når du såg bilen på verkstedet når du sykla heimatt"

Vel hjemme ringte telefonen igjen, og Jan Magne befant seg i andre enden. Jan Magne er vår alles kjære oppdateringssentral her hjemme, og nå måtte han sjekke om det var meg, min bror eller andre som var kvestet for livet... Jan Magne har derimot, etter å ha blitt lege, kommet i skade for å skrive under på alskens taushetsplikter, og således lært seg å bli fryktelig god på å holde på andres hemmeligheter. (Jan Magne er forresten en knakende singel, kjekk og pen mann, lege og uttrykningskjøretøyssjåfør med egen bil og hus med leiligheter til utleie. Han kan du ringe til lenge etter at han har lagt seg, og han blir ikke sur selv om han skal opp skikkelig tidlig dagen etterpå og gjøre folk friske. De som syntes digresjonen om Jan Magne er mer interessant enn selve innlegget i kveld, kan legge igjen tlf.nr, mail og litt om seg selv, og merke kommentaren med "911 - heartache".)

Men i allefall! Vel hjemme fant jeg de forulykkede på tv-stua der de fulgte valget på tv'en. Mamma satt med armer og ben i kors og så ikke det minste ødelagt ut. "Vi kom kjørende etter bussen, og inne i Tjørvåg satt det en type i busskuret da veit du, og det så vel ikke bussjåføren må du tru, så han bråbremsa jo veit du, og før vi visste ordet a'de så bjynte bussen og rygge veit du! Gjert kasta seg jo på tuta, men det var jo for seint. Det gjaldt bare å plante beina i gølvet og stå i mot!" Pappa traktet seg en ny kopp te. "Men kaffør dokke ikkje rygga førr da? Det kan jo ikkje ha skjedd so fort vel?" Spurte jeg. "Med henger med en 2000 liters vanntank bakpå så går ikke det veit du..." Det kunne jeg være enig i. Nå når det hele viste seg å gå relativt bra (Bilen trenger en liiiiten lakkering) synes jeg egentlig det er ganske fornøyelig å tenke på mamma og pappa som sitter der og ser en gigantisk scaniabuss med ryggelysene som lyser opp deres etterhvert bleke og blodfattige ansikter, komme mot dem. Pappa som ligger på hornet og mamma som skriker "Å nej! Åååå nej!!!". Okay, kanskje ikke fornøyelig da, men litt artig.

Takk og lov at det gikk bra i allefall. Puh.


Godt valg alle sammen! Og kjør forsiktig!

-Marianne-

FRUSTRASJON!!!

Møkk! Her hadde jeg skrevet det innlegget, og så forsvant det bare! Sånt blir jeg bare utrolig sint av kjenner jeg. Veldig veldig sint! Iallefall hadde jeg en veldig god grunn til å putte Joaquin Phoenix inn der, i og med at jeg hadde skrevet en heller fornøyelig historie omhandlende meg selv og en stige. (Stige = Ladder = "Ladder 49" = Joaquin Phoenix = mannemann = FINE BY ME!) Men ikke søren om jeg gidder å ta den en gang til!

Dritmaskin!!
Aaargh...

-Marianne-

Stigende..?

Jeg er så lei av å gå rundt i en "ikke-helt-fornøyd"-tilstand. Jeg er dritlei av å tenke at dersom jeg bare klarer å gå ned to kilo, fem kilo, TI kilo til, så vil jeg bli så utrolig tilfreds med meg selv! Jeg vil dermed se helt fantastisk ut i alle klær, jeg vil bli slående vakker og selvfølgelig vil drømmemannen dukke opp og finne meg uhyre interessant og behagelig å se på. Jeg vil med stramme magemuskler og enkelhake få den o'store troen på meg selv, bli grenseløst sjarmerende og kunne flørte uavbrutt.
Nei! NEI! NEEEEEIIIII!!! Nok er nok!

Det gjør meg ingenting å ikke være fotomodell. Men det jeg derimot vil ha, er troen på at jeg er sjarmerende og pen selv om jeg ifølge slankeklubben i Dagbladet er blant landets overvektig. De får kalle meg hva de vil! Jeg påberoper meg herved retten til å være myk! Jeg vil gå på stranda i Thailand når den tid kommer og føle meg skikkelig bra, selv om de fleste rundt meg er 140 cm og veier like mye som en pakke Jarlsbergost.

De siste åra har jeg og mine gode samboere sittet i Bergen og følt oss dårlige hvis vi snoper midt i uka og ser tv fremfor å stå i kø på treningssenteret for å gjøre pushups og situps, pullups and downs and hit og dit. Vi har lusket molefonkne til sengs etter godteorgier og sverget et nytt og bedre liv fra og med neste morgen av. Og sånn sitter vi - HVER gang vi spiser noe vi vet vi ikke burde. Hver gang! Det er jo bare så trist! Det er ikke slik at jeg begraver trening og sunn mat nå, men jeg er bare så drit lei den dårlige samvittigheten! Jeg blir så oppgitt og sliten av at den lusker rundt og hvisker når jeg har gjort det stikk motsatte av hva Grete Roede, Fedon Lindberg og Kari Jaquesson mener jeg burde gjøre. Mengde trening og sunn mat har i altfor lang tid vært det avgjørende for selvtilliten min, og siden jeg ikke er særlig flink til å karre til meg noen av delene, kan man jo tenke seg hvordan den selvtilliten ser ut. Ikke akkurat stigende.

Jeg håper virkelig at tiden er over der morgendagen står som et evig startskudd på et nytt og bedre liv. Kanskje er det noe som kommer med alderen dette med større trygghet på seg selv og egen kropp og alt det der. I såfall klager jeg ikke over at årene kommer. Jeg er nemlig klar for å synes at jeg ser helt fantastisk ut. Vakker, smilende, fregnete, kurvete, sjarmerende, myk.

Hotel Rwanda

Egentlig hadde jeg skrudd av pc'en for natta, og var på vei opp trappa til rommet mitt da jeg snudde og gikk tilbake hit. Har sett en film i kveld -Hotel Rwanda, som jeg bare oppfordrer alle til å se.

Den handler om folkemordet i Rwanda i 1994, der Hutuene i en av historiens mest grusomme borgerkriger utslettet nesten en million Tutsier. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har vært oppdatert på Hutu og Tutsi-fronten før, men denne filmen endret det. Jeg har aldri før følt meg så skamfull over å være hvit og fra vesten. Gå og lei den! Den er grusom, men også utrolig fin, rørende og mektig. Helt nødvendig å se, spør du meg.

Tilslutt vil jeg bare gratulere oss alle med å være fra Norge. Fy SØREN så godt vi har det.
Så er det senga.


-Marianne-