Heisann!

Nå begynner det å bli en stund siden det var oppdatering her inne, så da får jeg prøve å gjøre noe med det. Det har atter en gang blitt sommer på Nærøya, og det er atter en gang den typen sommer som vi kjenner så altfor godt. 10 forfriskende grader i lufta og like vått over vann som under. Men jeg klager ikke! I går hadde vi sol! Da ble det grilling på sjøbuda, et par cider og nyplukka jordbær. Det var ikke akkurat sommerkjolen på og vassing i vannkanten idet sola forsvant bak Hornseten, men en må tilslutt bare bestemme seg for at nå skal en kose seg, koste hva det koste vil! Og det ble en fin kveld der ved utepeisen sammen med Torill og Margrethe, mens hegrene brølte ifra greinene sine på den andre siden av vaulen og sloss om beste utsiktsplass. Vi ble i alle fall sittende til sola begynte å stige igjen, og hegrene (endelig) tok natta. Da pakket vi sammen thermodress og bøttegrill og tuslet oss hjem i sommernatta.

Forrige helg var jeg på 10-årstreff på folkehøgskolen. Det var utrolig koselig å se gamle kjente igjen, og mest koselig var det vel at vi fikk samlet go'gjengen; Katrine, Elin, Gunnhild (som bestemte seg for å flytte termindatoen sin fram et par uker, slik at hun også kunne komme) og Berit. Selv om vi har blitt ti år eldre utenpå, merket vi ganske kjapt at vi fortsatt er ganske unge til sinns. De stolte fedre tok seg av ungene så godt som hele helga, og gjorde sitt til at vi kunne rangle, mimre og le. Mye.

Sommeren videre er ganske fullbooka. I morgen er det jobb, før jeg i gryotta reiser til Bergen sammen med Miranda på lørdag. Neste helg kommer jentene fra Volda på besøk, og forhåpentligvis blir det lange sommernetter rundt bordet utenfor sjøbudveggen da også. Så blir det full fart med mye jobb fremover, før en muligens liten sverigetur med smågodt, småbrødre og tur på Liseberg. Jeg er litt klar for å hyle litt i en berg- og dalbane igjen, kjenner jeg.

Ellers har jeg det jo bra da. Men er litt rastløs for tida. Hadde du tilbudt meg en flybillett i dag, til Havanna, Buenos Aires, Rio eller ... ja, hvor som helst i Sør Amerika egentlig, så hadde det vel vært en liten sjanse for at jeg hadde hatt hodet mitt ute av døra allerede. Men, men. Vi tar noen flere bilder i stedet.

Berit med siste skudd på stammen, Trygve.

Berit, Marianne og Gunnhild.

Elin med Johanna...

Katrine, Berit, Marianne, Gunnhild og Elin

Høg marshmallowsføring...

Min kjære bror og mej på båttur. Veldig kamerasky begge to ja...

Alt er lov...

Opp med hånda de som har sett programmet "Hjelpekorpset" på tv2. Det der Helén Vikstvedt og Solveig Kloppen gir råd og veiledning på spørsmålene som aldri har, og som mest sannsynlig kanskje aldri vil ende opp på desken til "Tv2 hjelper deg". For litt siden tok de for seg hvordan vi jenter kler oss, og om vi egentlig kan stole på moteindustrien når de sier at i år er alt lov.

Jeg har vært innom det før her på bloggen, men blir til stadighet overraska over H&M's friske satsing på websidene sine. Og jeg må bare kaste meg på bølgen og si det samme som hjelpekorpset. For dette,- det kan UMULIG være lov:

As time goes by...

Yes - då va det nytt år gitt! Ej he begitt mej so raskt og smertefritt over i 2008 at ej føle det kanskje går litt vel kjapt til tide. Ej jobba då fulltid og vel so det, på gode gamle jobben. I det siste he det vore nok av vakte å ta av, og det he då resultert i at ej he kunne gått kvar einaste dag dei siste tre vekene. Dagane mine begynt å krinse kraftig rundt klokkeslettet 15:00, når ej enten lukkeleg går av tidligvakta eller gir mej i kast med enda ei kveldsvakt.

Når en går sånn, og heile tida skal på jobb, verte jo sjølsagt dagane ikkje so veldig innhaldsrike. Iallefall ikkje førr min del. Ej føle førr å sove eller ligge på sofanej nesten konstant når fritimane endelig innhenta mej. Der og då e det so usigelig godt å berre slappe av frå alt rundt om mej, men ettekvart innser ej at tida berre renne unda, og dagane mine forsvinne uten at ej he fått gitt dei nåke særlig innhald. Når ej stod på marka nedaførr huset vårt i det klokka slo midnatt, og det nye året sette inn, fekk ej en følelse ta at ej nettopp hadde stått der, nettopp hadde sett dei same rakettene på himmelej, nettopp ønska syskena mine et godt år 2007 - og nettopp traska heimatt til sengs førr å møte opp på tidligvakt 1. nyttårsdag. Og brått står vi der igjen. Vi står der i dei tjukke jakkene våre, med frostrøykej rundt oss og lova kvarandre og oss sjøl at ditte, ditte årets nyttårsforsett skal halde, at vi skal ta oss tida til å gjere dei tinga vi ikkje rakk i løpet av dei månedane som gjekk i frå oss.

Til våren ser vi førr oss at den fyrste iskalde isen og dei fyrste varme solstrålane skal nytast på ei mark som egentlig e altførr kalde til å site på enda. Til sommaren drøyme vi om å køyre på måfå til ukjente utkantsstrok og oppleve dela av Norge som vi aldri he sett før, eller kapre en restplass på et fly til syden førr å tine opp forfrosne og blåkvite kroppa. Då skal liksom fjell bestigast, brygga brukast til å stupe frå, kajakka slitast og sommarnette nyttast til fulle. Då skal haustkvelda tilbringast i lag med gode venna, varm drikke og en skal spele brettspel eller dele pledd og sjå skumle filma sammen. Då skal vinterdagane tilbringast i bakken, med ski på føta og kinn so e raude ta minusgrade. Då skal vi få tida til nye studie, jobb eller fritidsaktiviteta vi ikkje he dreve med tidligare, til å verte kjent med nye menneske - og til å ta vare på dei vi allereie e so velsigna med å ha i liva våre, men som vi ser altførr sjeldent. I tillegg skal vi takle det som måtte kome, både det som kjeme til å få oss til å smile, men også dei tinga som kjeme til å gjere låkt og som vi heldigvis ikkje veit om enda.

Ej lure meir og meir på om det på nåken måte e mulig å stå på dinna marka nedom løda den siste kveldej i året og føle at en endelig fekk gjennomført alle planane en hadde, at tida strakk til og at dei fleste dagane i året som gjekk står igjen som meiningsfulle. Akkurat no e det et ta ønska som står øverst på lista mi for året som ligge framføre.

Ej ønska dej og dine et produktivt, interessant, givande, meiningsfylt, godt nytt år, ispedd monge gode stunde der du føle dej elska og tatt vare på. Ej veit at å ønske dej et år heilt fritt førr smerte, mindre gode daga eller frustrasjon e å be om nåke som ikkje kan innfriast, men ej ønska dej menneske rundt dej som veit å ta vare på dej når ting skjære sej, og som verte med å gå attme dej når du e dritleide ta å gå motbakka aleine.

Nåke å sjå fram i mot...

Billetta bestilt, og datoen klar. Berre masse penga so mangla og roa som fylge me når du veit at alt kjeme til å ordne sej. Men alt kjeme til å ordne sej. Ej skal på T U R igjen! Og Rita skal være me! Ej gleda mej! HURRA!

... med sommaren 2007

På plussida:

• Ej visste det va en grunn til at ej ikkje pakka vekk vinterkleda mine
• Ej sleppe heldigvis å bry mej om heslige bikiniskille og solbrende område; ej e jammen mej like porselenskvite i fargen,-no som når sommaren begynte
• Det he aldri vore so lite edderkoppa, stankelbeinara og mygg som dinne sommaren; ej lure på om dei he fråse i hel
• Ingen sjenerande bållukt ta kleda
• Kaloria spart: grillmat, iskrem
• Godt og kaldt på rommet, kvar bidige kveld når ej he lagt mej
• Trivelig knaking i takbjelkane over haudet, og konstante, søvndyssande regnbyge på taksteinane
• Deilig med thermodyne, det e no berre so herlig å sleppe å leite fram dinna tynne, lette, mjuke sommardyna
• Budsjettsparing: lite utgifte på shavekrem og barberblad. Håret på leggane beholdt som ekstra isolasjon
• Kajakken fortsatt i upåklagelig stand, god som ny!
• Strømprisane til vinterej bør ette mine kalkuleringa bli rekordlave. Velsigna nedbør.
• Du veit den dagen du kjenne den litt skarpe, deilige haustlufta som lukta so godt? Den forlot oss aldri ette forrige haust den. Shuttan mej kor heldige vi e:)

På minussida:

• Kasta vekk tid på å legge om til sommardekk, ej og bilen sklei heim frå nattevakt her en morgen. E kje det uforsvarligt so veit ikkje ej!
• Litt for monge reprise på tv'en no på sommarstida
• Altførr lenge til jul, kaffør kan ikkje vi her på Sunnmøre få legge den til den årstida der den egentlig passa best..?

Men no skal ikkje vi sjå mørkt på det..;)

Studiestart...

Ikke for denne jenta, selvfølgelig, men for en god del andre. Studentbyene fylles i disse dager opp med alt fra uthvilte og opplagte førstegangsstudenter til de mer rutinerte traverne som tar til på sitt ørtende år på studiebenken.

På én måte skulle jeg ønske jeg var en av dem. Studenttilværelsen er en til tider kaotisk boble å befinne seg i, men når man plutselig ikke befinner seg i den lengre, føler man kanskje at man går glipp av noe som arbeidslivet ikke helt klarer å erstatte. Nå har jo arbeidslivet sine lyse sider også; lønn, ingen lekser eller skremmende eksamener ved semesterslutt,- men allikevel er det noe som kribler litt på innsiden ved tanken på alle de jeg kjenner som nå tar til på et nytt skoleår.

Vi er utrolig heldige som har alle disse mulighetene rundt oss. Vi kan bli det vi vil, vi kan boltre oss i bachelor og masterstudier, årsenheter, deltidsfag og heltidsfag. Men av og til kan alle disse mulighetene kanskje gjøre avgjørelsene vanskeligere å ta også. Mamma sier alltid at "lærdommen er ikke en tung bør å bære...", når jeg sutrer over sluttsummen på brevet fra lånekassa som minner meg om at de brødfødde meg gjennom en fireårig lærerutdannelse. En utdannelse som sitter litt som en klump i magen nå, fordi jeg føler jeg skylder et fjell av penger for noe som egentlig ikke passer. Litt som å ha hastekjøpt en skikkelig stygg bukse bare fordi jeg fikk den over rumpa og ikke visste at de hadde andre modeller i rommet ved siden av.

Men, men... Nå har jeg iallefall meldt meg på skolekontoret som lærervikar, og her om dagen fikk jeg telefon fra ungdomsskolen der jeg gikk før, om jeg var interessert i å komme tilbake til kjente omgivelser. Og det tror jeg kan bli veldig gøy! Så får jeg se da, om jeg mot alle odds og magefølelser har valgt rett allikevel.

Lykke til alle dere som kjører i gang et nytt studieår! Kos dere med bøkene, kantinematen, fredagspilsen, morgenene der dyna vinner over første time, slunkne kontoer 14 dager før stipend, studentrabatt på bussen, kollokviegrupper, bråkete kollektivsamboere, rotete kjøkken, tomme kjøleskapshyller, pasta i alle varianter, strømregninger, depositum og husleier, turer i skog og mark, eksamensnerver og "studieuker". KOS dere..:)

Blipp, blopp, det regner i dag...

Det regner. Og regner og regner og regner. En av disse jentene som melder været på tv2 var intervjuet i avisen for litt siden. Hun fikk spørsmålet Theisen og Siri Kalvig og resten av gjengen alle har måttet svare på før seg, nemlig hva hun gjorde når hun meldte feil.

For hvordan føles det, når du salig har fortalt de mange der ute i de tusen hjem at et høytrykk så stort som Russland nå kommer for å bli, kjølebag og sommerpils skal vandre hånd i hånd de neste dagene, is og brus og aftersun, varme kvelder med venner og en hel gris på bålet som brenner mot en solbrent rygg, søvnløse tropenetter med fuglesang som aldri slutter,- alt er nå innen rekkevidde. Sommeren, den vidunderlige sommeren som har latt vente på seg er her.

Hvordan føles det da, og våkne dagen etter, dra opp rullegardina og se at alt løvet på treet i hagen i løpet av natta har kapitulert til vinden og i samlet flokk forflyttet seg over i naoens hage. På fjelltoppene i det fjerne ligger nysnøen og naboen ... vel, han står under treet, det uten blader, i din hage, i altfor liten speedo, med kjølebagen i ene hånda og et hylende avkom i den andre, og regnet høljer ovenfra og spretter nedenfra mens han roper ord du ikke hører, men som du ikke trenger bachelorgrad i kommunikasjon for å forstå. Så tramper de gjennom rosehagen din på vei hjemover mens femåringen, blåhvit av sunblock (som viser seg å holde vannfastheten den lover), snur seg mot deg og flipper deg fingeren.

"Då får eg lyst te å legge meg nedatt å dra dyno åve håve..." svarte værmelderdama. Welcome to my woooorld, won't you come on in. For det er virkelig lite som er så nitrist som når en etter den første dagen med gløtt av sol på lenge, får beskjeden om at "godveret fortsette i mårå, folkens", og så gjør det bare ikke det. Jeg begynner så smått å lure på om alle de faste meterologene har tatt ferie på samme tid. Og er byttet ut med to hagenisser som har tatt internettkurs i å tyde værtegn a la "Andre bil fra høyre, den er rød ja, hah! Da blir det sol!"

Vi håper vel alle på at sommeren vi går i møte skal bli den beste i manns minne. Vi drømmer om sydentemperaturer og tropenetter, og føler oss snytt når været kun kan sammenlignes med høsten som var, vinteren som var og våren som var. En enkel sjel fra Nord-Norge sa det de fleste av oss vel i utgangspunktet bør være klar over, men som allikevel ikke slår oss. "Vi bor jo tross alt så nærme Nordpolen det nesten er mulig å komme, kanskje vi ikke skal legge lista så altfor høyt.".

Vi har vel enda litt å gå på når det gjelder ekstremvær, og bør vel takke for at vi ikke ser kjellerne oversvømte eller kuene hos naboen drive til havs. Det kan allikevel være vanskelig å se glasset som halvfullt når kalenderen bikker august og en sitter inne med julestemning og trang til å fyre på peisen. For det er nemlig sånn at årets sommervær minner mistenkelig mye om juleregnet som falt i fjor. Hurra for Norges vestkyst!

Fashionstatement....

Altså.

Slik skal vi tydeligvis gå høsten i møte, jenter. Jeg fikk h&m- katalogen i posten i går, og rev plasten forventningsfullt av ved frokostbordet i morges. Jeg har blitt litt slækk på shopping i det siste, så sent som mandag var jeg innom Moa og snuste litt på klesstativene der uten at det gav meg den deilige følelsen av å skulle finne noe nytt og spennende. Jeg endte opp med å gå på KID interiør og kjøpe nye persienner til soverommet mitt i stedet. Der har vi meg om dagen. Klesshopping som før var toppen av lykke, er nå redusert til å kaste et blikk inn i butikken, og snu på hælen dersom ikke noe peker seg ut fra første stund. Hva har skjedd??

Derfor skulle det bli deilig å se på den nye høstmoten i ro og fred, slippe innpåslitne ekspeditører som med krampe i smilemusklene spør om du vil ha noe hjelp, eller som freidig river opp prøveromsdøra mens du står med halve rumpa trykket inni et par jeans, og resten hengende over bukselinningen uflatterende likt en brøddeig på vei ut av forma. Og så smiler de til deg som om du er verdens 8. vidunder, eller som om du nettopp har svømt over den engelske kanal, syklet en etappe i 'Tour de France' og etterpå født tvillinger ved målstreken. "Den satt so et skudd asso! Herrlihet, dinna va skikkeli, skiiiikkeli stili!". Og så roper de gjerne på den andre kassadama også, som kommer springende til, og sammen står de der og beundrer synet foran seg: en badering av en bilring rundt midjen, og tendenser til rørleggersprekk som Kurt Nilsen i sine rørleggerdager ville gitt stående applaus for.

Etter å ha bladd gjennom katalogen satt jeg tilbake med en ny følelse. Følelsen av å ikke ha lyst på ett eneste plagg inni der. Og følelsen av at moteverdenen ikke vet helt hva de driver på med. Jeg mener, se på bildet. Genseren er da for all del grei nok. Og buksa også, selv om den ikke finner veien inni skapet mitt med det første. Men så! Brun strømpebukse, med blågrønne sokker utenpå, dandert lekkert i et par brune sko.

Rørleggersprekk - eller highwaterbukse akkompagnert av brun strømpebukse og et ekstra sokkepar?

Pest eller kolera.

To ting...

... som irriterte mej litt no når ej skolde sette mej ned her og skrive litt.

1) På nyheitene i radioej sa dei i dag tidlig at dinne helga kom 70 jente, altso: sytti; sju-null; søtti; seven - oh, jente til å verte voldtatt. Dei fleste kjeme til å verte voldtatt på vei heim frå byn eller på naschspiel, og då e det vel helst laurdagskveld vi snakka om i sofall. 70 stykk på ei laurdagsnatt e et tall so e so uto dinne verden, at ej kjenne ej verte varme og kolsvarte inni mej. Ej verte so sinte.

No e det masse so kan verte sagt om voldtektsmannane. Ej las nettopp et intervju i et ta dissa dameblada vi site og kosa oss me på nattevaktene, og der va det en fyr so hadde voldtatt ei jente på en so grusom måte at ej ikkje vil begynne å tenke på det en gong, so va intervjuobjektet. Han fe kvar veke rusle fri og fornøgd uto fengselet han site i og ta bussen inn til Bergen by førr sprade rundt i gatene et par tima før han går til terapi. No tenke sikkert fleire at "det må han no få lov til, han he jo sikkert vorte rehabilitert, og alle fortjena en ny sjanse...". NEEEEI! Det tenkte nemli ej me, når ej las ingressen. Men so veit du, ette å ha lest mej gjøna heile intervjuet kjeme spørsmålet vi alle venta på: "Tror du at du kan komme til å voldta igjen?". Og han svara som sikkert sant e: "Jeg kan ikke love noe...".

Ej trur, med handa på hjertet, at folk som han e skikkelig sjuke. En verte ikkje berre en so grusom voldtektsmann uten vidare. En eller annej plass ligge der nåke grunnleggande feil, nåke som he skjedd eller ikkje skjedd i løpet av oppvekst, ungdomstid eller voksen alder. Nåke som gjer at akkurat dinne personen føle at han he retten til å invadere et anna menneske sitt liv og kropp på en sånn måte at det e fristande å frarøve han det same. Ej provoserast sånn over disse mannfolka som skal sette sej som herra over våre liv, bestemme ka eller kor vi skal gå, ka vi skal ha på oss eller om vi kan reise på tur uten andre. Ken trur dei at dei e?!?

So kan vi sjølsagt diskutere kvinna si rolle oppi det heile. Skitt au, vi gjer det- vi hoppa i det og teke diskusjonej om påkledning og det faktum at nesten halvparten av mannane so vart spurt i en undersøkelse i ei ta landets større avise førr ei stund sida, svarte at utfordrande påkledning og oppførsel hadde nåke å seie. Og førr å vær ærlig, so trur ej også det. I NÅKREN tilfelle. Og då skrike dei og bære sej, alle rødstrømpene og alle dei faste tilhengarane av miniskjørt som dekke 15 cm av raua deira og lete resten, rubbel og bit verte hengande ned- og utføre. Her en laurdag va ej og nåkren venna på et utested når det kom ei jente - full som en dupp bort til nabobordet. Ho va tydeligvis ute på tur og hadde sej en skikkeli heilaften. Før ej veit ordet ta det, teke ho et grepa tak om puppane sine, drege dei uto utringinga og vise dei fram til ken som no måtte ha lyst til å ta en kikk eller studere dei nærmare, før ho gir en fyr en litej lap-dance og drikke opp restej ta øla hass. Og då tenke ej i mitt stille sinn at ej kanskje e einige me den lisje halvparten ta mannane so seie at oppførsel og påkledning i visse tilfelle e avgjerande. Kan ikkje vi høyre litt på dei da? Når so monge seie at det he nåke å seie, so må det no vel vær nåke i det?

Men uansett hjelpe det allikavel ikkje stort førr den jenta so kledde sej so en fjøsnisse, tok en joggetur i stadenførr å gå på byn og fortsatt vart overfalt... Ej tenke at en må, -sjøl om ei voldtekt e forferdelig uansett ka måte det foregår på, innsjå at der e ulike typa ta dei. Der e han som venta i fleire tima på jenta ved byporten i Bergen før ho endeli kom og han kunne ta fram skrujernet og saksa han hadde i lomma. Der e han som he vorte grafsa og gnidd på heile kvelden, som he funne helgas møkkafulle one-night-stand, som e klar som berre det og som ikkje førr nåke ting i verden akta å gi sej hvis ho, ette å ha varma opp, allikavel ombestemme sej og ikkje vil ha sex allikavel. Akkurat siste typen trur ej utgjer fleirtale ta dei 70 voldtektene som kjeme til å skje, og som sjelden eller aldri verte anmelde.

2) Oookay, den andre tingen ej va litt irriterte over i stad e kje like masse å irritere sej over lenger, kjenne ej.

Det va berre det at det låg 12 mail frå facebook når ej logga mej på hotmail i dag, om at folk hadde kommentert og kosa sej på sida mi, å so kom facebook å sa at dei dreiv på me ett eller anna oppdateringsopplegg so gjor at ej ikkje kunne logge mej på på et par tima. Og altso, vel, ja ... peanuts.

God helg!

Hei!

Det har blitt sommer igjen. Ukene går så fort, og før en vet ordet av det er de tjukke boblejakkene og ullgenserne byttet ut med kortarmede sommerklær og lette sko. Gradestokken stiger for hver dag som går, det er grønt og gjengrodd overalt og jeg nyter det. Det som derimot legger en liten demper på den store sommerfølelsen er en muntlig eksamen som ligger og godter seg der fremme i begynnelsen av neste uke, og om dagene sitter jeg med nesa godt plassert i ulike pensumbøker. Jeg har til nå lest litt om hjerte- og karsykdommer, diabetes og fedme, og funnet bombesikre tegn på at jeg sikkert lider av alt i hop. Det er ikke det spor vanskelig å bli litt smårar når en begir seg ut på sykdomslære.

Når en ikke har bedre ting å ta seg fore er det Facebook som stjeler litt tid om dagen. Der har jeg til nå funnet tilbake til mitt første kyss, medlemmer av ungdomskoret jeg engang var ivrig medlem av, samt bekjente jeg ikke har snakket med på år og dag. En og annen har jeg gjenopptatt kontakten med, mens andre blir ofre for min godt skjulte kikkertilbøyelighet. Det er utrolig morsomt å snoke rundt i andres bilder, se hvordan de ser ut nå, hvem de er sammen med, om det ble han og henne, om slekta er videreført og så videre. Jeg er ikke flau når jeg sier at det er ganske genialt.

Siden sist har jeg fått meg ny jobb, og starter i morgen. Det er nattevaktstilling ved psykiatrisk avdeling på sykehuset i Ålesund, og jammen blir det pendling på meg et halvår til. Tror det vil bli veldig spennende å begynne der inne, har hatt noen opplæringsvakter til nå, og trives veldig godt allerede. Så får en bare håpe at det blir nok vakter av det, har til nå kun 52% stilling - noe som betyr 11 herlige vakter i løpet av seksukers turnus. Ikke akkurat noe å se mørkt på. Har såvidt tenkt tanken på å luske til skolekontoret og stille meg åpen for vikartimer for å fylle ukene (!) med fri som dukker opp mellom vaktene. Dersom det går i boks tror jeg nok jeg skal klare å ordne nok kronasjer i lommeboka til å få en fiin Sør Amerika- tur med Rita fra januar av. Vi har ikke kommet så veldig langt i planlegginga enda, men til nå frister det ganske mye kan du si, med femdagers kajaktur på Cuba, spanskkurs, salsadansing, fjellvandring i Argentina og dykking med kjempeskilpaddene på Galapagosøyene. Jeg gleder meg iallefall utrolig mye allerede, og innser mer og mer hvor heldig jeg er som skal få oppleve enda en go'tur.

Her om lørdagsnatta gikk jeg, Torill, Endre og Asgeir hjemover fra en hyggelig kveld på Bryggen da Asgeir ganske bestemt informerte om at det var på høy tid med oppdatering her inne. "Ka ej ska skrive om da liksom?!" spurte jeg mens vi rundet hjørnet på Bergsøy skole og fortsatte nedover veien. "Skriv om dinne turej her!" svarte Torill.

Så da var det gjort...:)