Det kribler i beina...

Snart tre uker i hjemlandet - og de føles lengre enn alle de vi hadde på tur tilsammen. Jeg er reisesjuk. Og det kommer i bølger. Store, feite surfebølger av sorten som skyller over deg og drar deg etter sandbunnen til du ender opp hjelpeløs i strandsonen med bikinitrusa rundt anklene, bh'en rundt øra og alle kroppsåpninger fulle i sand. Brasil sniker seg inn med stadig kortere mellomrom, og fyller hodet med minner om sene kvelder på en brygge ved en elvemunning, hvite strender, krystallklart hav og middag per quilo. Jeg svinger rompa til bossanovatakter og drømmer om varme, late dager på stranda og regnskyll som etterlater små bekker i gatene og luft som føles frisk, i den forstand det går an. Jeg savner til og med det å dytte ørepropper i ørene hver morgen i sekstida for å stenge ute skvaldringen til papegøya på taket.

Hver gang jeg forteller utenforstående om turen vår, ender jeg opp med å male dem et überskjønt bilde av Brasil. Det er uten tvil det mest fantastiske stedet jeg noen gang har befunnet meg. Heretter har jeg på følelsen at jeg kommer til å måtte benytte meg av en ny type tidsregning. Bp og Ap; Before og After PARATY.

Sånn utenom alt dette går livet sin skjeve gang på Nærøen. Det er til tider så dødt her at jeg innimellom må kikke litt på videoen fra bungyjumpinga i Thailand for i det hele å kjenne etter om jeg er i live. Det fungerer til gjengjeld hver bidige gang. Det mest spennende jeg gjorde i går var å redde en flue som satte seg fast i den våte malinga på stakittgjerdet. Det mest spennende dagen før det var å begynne å male stakittgjerdet. Det gikk innmari fort over. Stakitt er ikke akkurat a bundle of joy. Men det er da deilig når det er gjort. Nå har det plutselig tatt seg opp med vakter på jobben, og selv om jeg ikke føler meg helt klar for å sitte til knes i vakter igjen, så er det vel bedre enn å drive dank. Og hakket bedre enn å male stakitten.

Nei, nå løy jeg. Ukens bilderesymé kommer her!

"Svigersøstrene" på båttur. Jeg fikk være med på "dubbeldate"! Lillebror og storebror med følge - og meg. Anstand? Don't mind if I do.

Enda et skrytebilde. Vi kan egentlig bare nyte det i stillhet... Nyt, nyt.

Asgeir med sin utkårede; Karoline. Det som er så kjekt med å være så mange søsken er at det etterhvert kommer veldig mange flere trivelige folk inn i familien..!

Piknik i farmorhagen med Benjamin og Karoline.

"Jordbær a la Maurice": Vineddik og sukker røres sammen til en dressing og blandes med jordbærene. Det høres nesten umulig ut at jordbær kan bli bedre enn de i utgangspunktet er, men det er faktisk mulig!

... Ben likte det iallefall ...

Nattevakt. Aaah... Vi kan egentlig bare nyte det i stillhet.

Gi et varmt velkommen tiiiiil.... Annéa!

Hun er det nyeste tilskuddet i venneflokkens barnerekke - en bestemt liten dame, med seriøse hjerteknusertendenser. I dag bar Ann Sofi og Kristoffer lillejenta til dåp, og jeg fikk være med som fadder! Det var utrolig kjekt, og en ære å bli spurt. I går kveld ble jeg spurt om en annen ting også, nemlig å lese noen vers i kirka. Ikke noe problem, folk har jeg da stått foran før, tenkte jeg.

Siden jeg er meg selv lik, kom jeg meg ikke avgårde til kirka før jeg var heeelt nødt. Det slår ikke feil. Skal du sitte på baken og stirre i veggen en hel dag kan du vedde på at håret er helt perfekt - til ingens glede. Skal du spre møkk på jordet, beise verandaen eller sløye fisk kan du satse penger på at håret ditt ser ut som det er bragt deg av engler fra himmerik. Skal du derimot se litt normal ut en gang det gjerne teller, kan du bare gi opp. Jeg slet som en hund,- med det resultat at jeg endte opp med å se ut som en. Tilslutt måtte jeg innse at årets verste hairday hadde inntruffet med full styrke, og det var bare å ty til det eneste mulige: den dølle oppsatsen. Well - det var ikke håret som var hovedsaken her,- jeg ville bare så veldig gjerne poengtere at jeg ikke gjorde det med vilje, det å komme tredve sekunder før dørene lukkes, klokkene slutter å kime, og herlighetene ruller i gang. Og da skulle jeg helst vært der "litt i god tid", som Ann Sofi sa kvelden før. I døra ble jeg møtt av presten som gratulerte meg hjerteligst med dagen, før han spurte om jeg ikke kunne lese litt til.

Brått stod jeg der fremme og bladde, leste det siste verset først og omvendt, og ble spurt av presten om å repetere den siste setningen for å understreke poenget. Det var da jeg ikke fant den siste setningen. Den stod jo der - i all sin prakt, men jeg fant ikke begynnelsen på den! Jeg lette etter punktum og store bokstaver, stotret og stammet, før presten tok saken i egne hender og geleidet meg inn på sporet igjen. Det gav vel ikke akkurat ekstrapoeng eller stjerner i margen at jeg lo brydd samtidig som jeg fullførte seansen.

Annéa oppførte seg eksemplarisk over døpefronten, og glippet med øynene akkurat nok til å gi presten et salig smil før hun forsvant inn i drømmeland igjen. Det kan vel kanskje sies at hun var prakteksemplaret denne himmelfartsdagen. Det var nemlig to dåpsbarn til, et brødrepar på 2 og 4 år. Mens fireåringen bøyde seg resolutt over sitt eget speilbildet i vannet og mottok det som mottas kunne, satte toåringen seg på bakbeina. Det er da noe sjarmerende når dåpsbarnet selv kan nekte for å tas inn i det gode selskap. "Kan ikke jeg bare få ha litt vann i panna di da..?" mumlet presten i mikrofonen, før guttungen svarte med et kraftig "Nææææææi!!!". Han trengte ikke mikrofon.

En herlig dag, med et herlig lite vesen som jeg gleder meg til å følge gjennom årene som kommer. Det er virkelig stort å få være fadder!

Kvalitetstid i sofakroken.

Jeg tar gladelig et par av denne sorten, takk.

Fantastiske vesen...

Stolte mamman... Ann Sofi med en (fortsatt) sovende Annéa.

Takk for sist du...!

Da var vi igang igjen på "heimabloggjen". Jeg har sittet foran skjermen de siste dagene og vridd hjernen i håp om å komme opp med noe interessant, men etter reiseblogging blir det liksom litt vanskelig å produsere noe som kan måle seg med det, føler jeg. Det har jo tross alt skjedd noe så godt som hver dag de siste 9 ukene, mens det til gjengjeld ikke har skjedd så veldig mye siden jeg plantet føttene på norsk jord igjen.

Jovisst var det deilig å komme hjem. Det var skjønt å kunne gå i skapet og gnage på en grov brødskive med brunost. Det var ytterst behagelig å legge seg i sin egen seng, og sove så lenge en måtte ønske. Allikevel er det ting som henger igjen fra turen, som jeg fortsatt forventer å støte på i løpet av en dag:

• Hvorfor står det ingen taxisjåfører i gangen min? Hvor er de, disse som må ha tatt kurs, sikkert brevkurs, i å ikke gi opp en eventuell passasjer selv om denne avslår gang på gang.

• Hvorfor svetter jeg ikke? Eller, det vil si: hvorfor svetter jeg som regel ikke? I dag svettet jeg som en gris - men det var bare fordi jeg forlot heimen iført den største vinterjakka jeg kunne oppdrive. Det er allikevel merkelig å kunne bevege seg raskere enn fem meter i minuttet uten å bli våt på ryggen. Det sies forresten her i kretsen at det er så deilig og varmt om dagen. I beg to differ...

• Hvorfor får jeg ingen sure miner og krasse kommentarer når jeg ombestemmer meg og ikke kjøper noe på Coop'en allikevel?

• Hvor er de syngende firfislene på rommet mitt?

• Hvorfor står det ikke en elefant nedi gata og gjør i fra seg?

• Hvor er minibaren på rommet mitt?

• Er det virkelig meningen at vannet i springen skal smake så friskt og godt?

• Kan dopapiret kastes i do sier du...?

• Hvorfor er det lyst ute så godt som hele døgnet?! Jeg går rundt med en konstant følelse av at klokken er 17:00, og før jeg vet ordet av det har alle rundt meg lagt seg!

• Og hvor, HVOR er fargen? Den lille gløden som bredte seg siste uka? Den dro vel tilbake dit den kom fra, tenker jeg.

Ellers går jeg her da, og i dag var jeg ute for å sjekke tilstandene på jobb. Jeg kom krypende og spurte etter ledige vakter, og tror du ikke at jeg var så heldig å få litt da? Hele fire stykker! Frem til 10. juni! Ja, nei dette blir det klingende mynt av! Så nå blir det gårdsarbeid på denne jenta neste måneden. Og det gjør meg ingenting. Jeg skal male stakitten, klippe plenen og rake på plass all grusen plogen tok med seg uti grøfta i løpet av vinteren. Og oppi det hele skal jeg ha bossanova på øret mens jeg venter på sommeren. For i år kommer den. Det vet jeg at den gjør.

Bilder fra fisketur med brødrene ligger vedlagt. Jo, jammen er det deilig å være hjemme..!

Lua er på plass. Yes.. det e sommar på Sunnmøre.

Full likestilling ombord...

Yngstebror Asgeir prøver ut ny fiskepatent. Sveiseblind og glad - iført siste skrik innen solbrillemoten for damer; søsterns "Dior".

Thailand er Thailand, og Brasil er Brasil - Sunnmøre er allikevel uslåelig. Helt objektivt sett, selvsagt.

Jeg og Gudmund venter på fisken...

...og venter ikke forgjeves. Seeei!

Jo takk, det e no litt kjekt å vær heimatt igjen me...