Gi et varmt velkommen tiiiiil.... Annéa!

Hun er det nyeste tilskuddet i venneflokkens barnerekke - en bestemt liten dame, med seriøse hjerteknusertendenser. I dag bar Ann Sofi og Kristoffer lillejenta til dåp, og jeg fikk være med som fadder! Det var utrolig kjekt, og en ære å bli spurt. I går kveld ble jeg spurt om en annen ting også, nemlig å lese noen vers i kirka. Ikke noe problem, folk har jeg da stått foran før, tenkte jeg.

Siden jeg er meg selv lik, kom jeg meg ikke avgårde til kirka før jeg var heeelt nødt. Det slår ikke feil. Skal du sitte på baken og stirre i veggen en hel dag kan du vedde på at håret er helt perfekt - til ingens glede. Skal du spre møkk på jordet, beise verandaen eller sløye fisk kan du satse penger på at håret ditt ser ut som det er bragt deg av engler fra himmerik. Skal du derimot se litt normal ut en gang det gjerne teller, kan du bare gi opp. Jeg slet som en hund,- med det resultat at jeg endte opp med å se ut som en. Tilslutt måtte jeg innse at årets verste hairday hadde inntruffet med full styrke, og det var bare å ty til det eneste mulige: den dølle oppsatsen. Well - det var ikke håret som var hovedsaken her,- jeg ville bare så veldig gjerne poengtere at jeg ikke gjorde det med vilje, det å komme tredve sekunder før dørene lukkes, klokkene slutter å kime, og herlighetene ruller i gang. Og da skulle jeg helst vært der "litt i god tid", som Ann Sofi sa kvelden før. I døra ble jeg møtt av presten som gratulerte meg hjerteligst med dagen, før han spurte om jeg ikke kunne lese litt til.

Brått stod jeg der fremme og bladde, leste det siste verset først og omvendt, og ble spurt av presten om å repetere den siste setningen for å understreke poenget. Det var da jeg ikke fant den siste setningen. Den stod jo der - i all sin prakt, men jeg fant ikke begynnelsen på den! Jeg lette etter punktum og store bokstaver, stotret og stammet, før presten tok saken i egne hender og geleidet meg inn på sporet igjen. Det gav vel ikke akkurat ekstrapoeng eller stjerner i margen at jeg lo brydd samtidig som jeg fullførte seansen.

Annéa oppførte seg eksemplarisk over døpefronten, og glippet med øynene akkurat nok til å gi presten et salig smil før hun forsvant inn i drømmeland igjen. Det kan vel kanskje sies at hun var prakteksemplaret denne himmelfartsdagen. Det var nemlig to dåpsbarn til, et brødrepar på 2 og 4 år. Mens fireåringen bøyde seg resolutt over sitt eget speilbildet i vannet og mottok det som mottas kunne, satte toåringen seg på bakbeina. Det er da noe sjarmerende når dåpsbarnet selv kan nekte for å tas inn i det gode selskap. "Kan ikke jeg bare få ha litt vann i panna di da..?" mumlet presten i mikrofonen, før guttungen svarte med et kraftig "Nææææææi!!!". Han trengte ikke mikrofon.

En herlig dag, med et herlig lite vesen som jeg gleder meg til å følge gjennom årene som kommer. Det er virkelig stort å få være fadder!

Kvalitetstid i sofakroken.

Jeg tar gladelig et par av denne sorten, takk.

Fantastiske vesen...

Stolte mamman... Ann Sofi med en (fortsatt) sovende Annéa.