Skjønnhetens pris

Noen dager er det meste feil når man ser seg i speilet. Kanskje spesielt etter 4 dager under dyna i senga, hvorpå man ikke har sett snurten av sol foruten gjennom kjøkkenvinduet. Og når man merker at vikene i panna er blitt mer omfangsrike enn man liker å innse og posene under øynene er like store som de man legger frukta i på Coop, er det godt å vite at litt make-up og en tur til frisøren kan være løsningen på alle ens problemer. Med noen små knep går man med ett fra å være småtrøtt og kjedelig til....

...direkte U-DELI-KAAAT!!!!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Nettstedet for bladet KK står frem med Norges første nettjeneste som "trinn for trinn viser hvordan du ville sett ut med det aller siste innen makeup og hårfrisyrer."

I mitt tilfelle gav det ikke akkurat de utslagene makeupkjedene og hårstylistene nok er ute etter. Vikene mine var plutselig ikke så aller verst allikevel. Let's keep 'em!

-Marianne-

Frustrasjonen stiger til uante høyder...

I går la jeg meg med friskt mot. Alt så virkelig ut til å gå rette veien. Jeg gledet meg til å sove. Kl 3:30 kom første varmebølge, tett påfulgt av en annen en snau time senere. Da disse endelig så ut til å være overstått meldte en ny plage seg - nemlig verdens mest stikkende og sviende hals. Det kjentes ut som om hele svelget mitt bestod av en gulrotrasp. Jeg blir så drit lei. Da jeg ringte på jobben for å si fra at jeg nok ikke kommer i morgen heller, fikk jeg beskjed om at vaktene mine allerede var dekket opp. Dagvaktene i allefall. Nattevaktene var de så generøse å la meg beholde. Dette betyr i praksis at jeg kommer til å labbe rundt her hjemme helt til onsdag kveld, og tar ikke krampa meg så kjeder jeg meg vel rett i hjel tenker jeg.

Men dette er ikke det som provoserer mest i kveld. Nunei. Nå skal det som sant er, sies at hadde det ikke vært for at jeg var litt oppgitt over personlig folkehelse, så hadde jeg heller ikke blitt så varm i toppen som det jeg ble av å se Tv2- nyhetene i kveld.

Muhammed. Du så møkka lei det går an å bli av en gjeng barnslige ekstremister. For rett ut sagt så er det etter min mening nettopp det de er. Seriøst umodne mennesker. Ja, ja, JAAA!! - det ble trykket bilder av Muhammed. Og ja da - flere har fyrt opp under. Som den fjompeministeren fra Italia som i en tv- debatt knappet opp skjorta og viste enda et bilde. Det var veldig lurt. Særlig i disse OL- tider. Han hadde sikkert følt seg innmari smart hvis noen hadde brukt bildet hans til å fyre opp med i en eller annen OL- leir.

Men når jeg ser hvordan de driver på rundt omkring, hva de sier og hva de gjør så får jeg bare flashback til ungdomsskolen og gutta på bakerste rad som alltid måtte ha gjengen i ryggen. Enten de skulle på dass, hente melk eller fram på tavla. Det er greit at det ble reaksjoner, men nå er det vel jammen meg på tide å bli ferdig vel? Blir de aldri lei? Hese i stemmen?

I kveld så jeg også et annet innslag der en liten muslimsk gutt på maks 4 år bli holdt frem mot en av lederne for Hamas for at denne skulle kysse og velsigne gutten. Og det hadde ikke vært noe rart i det - hadde det ikke vært for at fireåringen var utstyrt med maske, armyklær og GEVÆR! Hvem vil i det hele tatt vise barnet sitt i slikt?!?

Så til det som virkelig fikk meg til å se rødt. I dag ble fire ungdommer drept i en front mot front kollisjon med en trailer ikke langt fra Vestnes utenfor Molde. To gutter og to jenter - borte for alltid. Og hva viser Tv2- nyhetene først? Nyheten fra OL i Torino der det Østerikske OL- laget blir tatt i dopingkontroll. Makan til ikkefungerende dømmekraft i Tv2- redaksjonen skal du lete lenge etter. Jeg ble helt dårlig. I Enda større grad enn jeg i utgangspunktet er. Hvordan går det an å sende det som førstesak når det går nyheter fra OL 24/7?!?

Fytti så sur jeg ble av å skrive denne bloggen. *urk*

-Marianne-

I et klart øyeblikk...

Jeg har influensa på tredje dagen. Og da snakker vi sånn minst 50 i feber, pottetett nese, hoste-til-du-brekker-deg-og-et-par-ribbein-influensa. Jeg kan virkelig ikke fordra det. Et par ganger i løpet av de siste mørke månedene har jeg satt det ene benet på gulvet et kvarter etter at det andre mirakuløst kom seg dit og åpnet to trøtte øyne samtidig som tanken har streifet meg. Et ørlite ønske,- en knøttliten drøm; Å, om jeg bare hadde vært litt syk i dag. For dét hadde vært deilig det. Ringe jobben og bruke egenmelding, krype under dyna og sove videre. Så glemmer man den lille bagatellen om at det faktisk er hundre ganger bedre å sitte stuptrøtt på jobben enn å ligge i senga med smerter som man ellers bare oppdriver ved å gå rundt og tisse på strømgjerder. Jeg skal ALDRI tenke den tanken igjen. Å være frisk er virkelig det beste som finnes i hele verden! Jeg benytter herved anledningen til å gi min fulle forståelse for fuglene som gir opp kampen i disse dager. Jeg ville lyve dersom jeg sa at jeg ikke har tenkt på det samme.

Nå er jeg derimot på en liten opptur. Jeg takker herved luringene som gav oss Paracet og Ibuprofen. Etter å ha ligget rett ut i tåka de siste timene er jeg nå endelig på min egen lille happytrip. Ikke fryser jeg, ikke svetter jeg, ei heller kjenner jeg følelsen som minner om at noen har koblet deg til startkablene på bilen. Det hele er nesten å beskrive som behagelig. Etter at jeg gikk ned fra tv- stua åpnet nesen min seg igjen også, så nå tror jeg at jeg har nådd kveldens toppunkt.

På tirsdag er det 3 uker til jeg og Agnetha reiser på tur. Og nå skal du få komme inn i mitt innerste indre, og jeg skal lukke døra stilt bak deg før jeg ... BRØLER HØYT! Hjelp! Dette går altfor fort! Jeg som har gått rundt og hatt god tid på meg til å roe meg ned før avreise. Jeg som har ligget om kveldene og sukket fordi det tross alt har vært en hel evighet og tilbake før avreisedagen oppdriver. Jeg kan herved sette meg ned ved et hvilket som helst middagsbord på aldershjemmet og nikke samtykkende mellom havregrynssuppa og rullatorer til de som sier at tida har gått så altfor fort. Det er ingenting i denne verden som sier meg at de neste 23 dagene kommer til å snegle seg av gårde.

Jeg og Agnetha er da ikke ukjente for feriering sammen, nånei. Vi har tross alt et opphold i Hellas med folkehøyskolen vi gikk på, bak oss. For ikke å snakke om pensjonist- og småbarnsfamilieoppholdet vi hadde på Gran Canaria. Og folk kan si hva de vil om GC, men at det ikke lenger står øverst på min liste over aktuelle reisemål kan jeg vel ærlig innrømme. Gran Canaria er da fint, det er ikke det! Men når man får kjøpt makrell i tomat og leverpostei med heilnorske sunne ungar på gul boks på nærbutikken får man litt følelsen av at man kanskje likesågjerne kunne blitt hjemme og brukt pengene på 'Brun og Blid'- sjappa borti gata. Men altså... gøy var det. Og underholdningen om kvelden var jo upåklagelig. Enkelt og greit et sammensurium av unge skandinaviske reiseledere med mer eller mindre talent for sang, dans og drama, et knippe parykker i ulike farger og former og et karaokeanlegg som med sine forskjellige plater satte standarden for kveldens tema. "Kramgoda favoriter", "Norsktoppen", "From the world of ABBA" osvosv. Vi var vel stort sett de eneste under 50 som var tilstede, helt til vi midt i oppholdet fant ut at det ble holdt et annet show på hotellet rett overfor. Slik endte vi opp med Star Tours småbarnsfamiliehyggekvelder, og merkelig nok steg kvaliteten hva underholdning angikk med flere hakk. Når klokken bikket 23:00 var vi som regel kommet i seng, fått slukket lyset og sagt god natt. Jeg håper og tror at disse tre månedene blir litt annerledes.

Nei, du store. Her har nesen tetnet til og hosten vendt tilbake. Det er vel bare å innse at det bærer downhill igjen. Jeg er sjukmeldt i morgen også, og håper innerst inne at jeg i løpet av natta skal bli mirakuløst bedre sånn at jeg kan sove uten å våkne hver eneste halvtime. Er det ikke det de sier da? At "da e da trie døgeret so e da avgjerande"? Det er da det bærer eller brister, man enten kommer seg eller går usikre dager i møte med svak puls og lakenhvite kinn? Sånn var det i allefall i gamle dager. De skulle hatt paracet veit du.

Å! Nå kom jeg forresten på at jeg har glemt å fortelle noen av dere at jeg har søkt på nytt studie til høsten! Dersom jeg blir tatt opp etter at alle poeng er fordelt og talt opp finner dere meg ved høgskulen i Volda med kroppsøvingsbøker under armen, og sunnmørsfjella i ryggen. Jeg håper det går i orden.

-Marianne-

På gamle trakter...

Å komme hjem igjen til Hadeland var veldig koselig. Det ligger en spesiell atmosfære i huset til bestemor,- alt er slik det alltid har vært. Lukta i gangen, snurredoen som bråker og luka på kjøkkenet som førte ned til potetkjelleren. Fortsatt kjenner jeg suget i magen når jeg går over den. Som lita jente kunne jeg sitte og se bestemor gå fram og tilbake, inn og ut fra spisskammerset, til og fra komfyren. Og hver gang lurte jeg på om den luka virkelig kunne holde. Jeg var sikker på at den en dag ville gi etter, og en av oss ville befinne seg nede i den kalde mørke kjelleren.

Her finner jeg porten inn på tunet - den som skrapte opp hele siden på pappas bil da jeg som nyetablert førerkortinnehaver skulle kjøre min første tur alene på gamle veier. Og da tok man også heeele siden. Jeg har alltid vært tilhenger av å fullføre når man først har begynt.

Her ligger veien bort mot Benterud - jordet der man så altfor raskt befant seg mellom barken og veden på en kvelende sommerdag. Hengende på grinda der veien sluttet kunne vi se bort på den iskalde bekken som rant og rant og rant. Den hvisket med lokkende stemmer og ba oss bade i kulpen, bygge demning i utløpet og avkjøle solbrente føtter i lekende strømmer. Bak kulpen stod derimot 12 dritsure kuer. Kuer i permanent premenstruell tilstand. Kuer med snøftende neser, såre jur og nyfødte kalver på stotrende ben. De sinteste kuene i verden hadde selvsagt sitt mekka på Benterud.

På de varmeste dagene med de sinteste kuene fylte bestemor et gammelt badekar bak veggen med kaldt vann fra springen. Selv med 4 småsøsken sittende i kø bakover i karet fantes det ikke et herligere sted på jord akkurat da.

Det man derimot merker når man kommer tilbake og får være i bestemorhuset over noen dager er at man er blitt eldre. Og lengre. Den hvitmalte senga under skråtaket som jeg krøp rød og varm oppi hver sommer er plutselig for kort. Allikevel nektet jeg å sove noen annen plass denne gangen. Jeg dro for gardina som deler av rommet inn til der mamma og pappa alltid sov, krøket meg sammen - og sov som om jeg var åtte igjen.

I løpet av dagene vi var der kom mange minner fram igjen. Og selv om klumpen i halsen aldri var langt unna denne gangen, lo vi tilsvarende mye. Snurredassen var mer enn én gang grunn til latterutbrudd. Bestemor fikk nemlig aldri godkjennelse for å få lagt kloakk på gården, og måtte derfor nøye seg med et monster av en snurrdo. For de som ikke er innvidd på området, så er dette en stor doning av en beholder med toalettsete på og en hendel på siden. Resten klarer dere kanskje å skjønne selv. Jeg for min del kunne ikke fordra dette utysket, og fant det høyst traumatisk å måtte gjøre mitt fornødne der de dagene vi tilbrakte sommerferien på Iversrud. Den yngste broren min var derimot av en helt annen oppfatning. En gang han eksploderte i sinne, fant han det like godt å la all frustrasjon over alle ting han fant urettferdig her i verden slippe ut. Etter en kraftsalve av de sjeldne avsluttet han med det som visstnok plaget han mest: "...og bare så du veit det mamma! Den doen vi har her heime er bare SØPPEL!! Men bestemor sin! Håhåhåj! Der har du do der!!"

Alt var som før der hjemme... Bestemor var den eneste som manglet. I allefall rent fysisk. Jeg for min del så henne overalt når jeg tenkte tilbake. Det håper jeg fortsetter hver gang jeg kommer tilbake dit.

-Marianne-

Til bestemor...

I morgen drar jeg nedover på Østlandet. I helga mistet jeg nemlig bestemor, som bodde på Hadeland. Så på fredag er det begravelse. Det høres vel fælt ut å si det, men jeg gleder meg litt. Når alt kommer til alt har vi vel god grunn til å være glad for hvordan tingene endte for bestemor. Hun fikk være hjemme til siste slutt, i huset der hun oppdro mamma og hennes åtte søsken. Hun hadde det ikke vondt, men dro bare pusten en siste gang, og "flyttet"... Det blir fint å møte slekt igjen, og høre mamma og tantene mine minnes moren deres. Det blir gjerne gråt og latter pent flettet sammen da.

Jeg gleder meg også til å komme tilbake til Hadeland, denne gangen i vinterdrakt. Dette var barndommens sommerparadis, med markjordbær borti bakken og illsinte kuer på beitet "Benteru". Hvordan det vil føles uten bestemor der har jeg ikke helt klart å innstille meg på enda. Det blir nok veldig trist når vi står der i tunet i morgen kveld, og hun ikke kommer ut og møter oss og sier "Ååå, men så voksne dere har blitt! Næi harru seeett!" Jeg tror allikevel at jeg skal møte henne igjen en annen dag, og det trøster stort.

I natt er det selvsagt meldt snøvær over all fatteevne, og det ser jeg og mitsubishien virkelig fram til. Ingenting som en rusletur nedover dalene på slapseføre. Jeg har vært på bensinstasjonen og kjøpt "Kjetting på boks", klister som skal sprayes på dekkene og visstnok gi bedre veigrep. Høres helt tåpelig ut for meg. Hvordan kan noe klistre seg til et vått underlag? Men jeg stoler heller ikke akkurat på at helårsdekkene mine klarer brasene på egenhånd. Boksekjettingen har med andre ord mye å bevise og en god del tungt arbeid foran seg.

Ønsker bare alle en fin helg jeg.

-Marianne-

Så var det oss igjen da...

Jeg har vel egentlig ikke det dugg fornuftige å komme med om dagen. Det finnes også grenser for hvor lenge man kan leve på en fornøyelig historie om vått dopapir. Så her får vi bara kjøra på.

Den siste uken har jeg blitt en kløpper på internettshopping. I disse dager begynner det å bære frukter, og damene på postkontoret har i det siste hatt meg innom daglig, med en hentelapp i hånda. De er da forsåvidt vant med meg og hentelapper fra før av, H&Ms nettbutikk er farlig enkel å sveipe innom på jakt etter diverse plagg man ikke finner på stripa her ute i havgapet. "Det va frå hennes og mauritz ja..." sier postdamen i sennepsfarget strikkajakke og matchende sjal mens hun roter gjennom hyllene blant pakker og esker fra ELLOS, sparkjøp, hyttebutikken, norgeskatalogen og andre mer eller mindre anonyme avsendere. Så smiler hun, nesten umerkelig, i det jeg forlater postkontoret med "drømmeplagget" under armen.

Det nesten umerkelige smilet har hun dagen etter også, i det jeg kommer inn dørene, smeller pakken på disken og fiser ut igjen. Så står hun sikkert og drøvtygger litt før hun flytter vekta over fra det ene benet til det andre og legger pakningen i utboksa. "Det va til Hennes og Mauritz ja..."

Jeg har en god del flere utgifter denne måneden og hadde det ikke vært for at jeg fant ut at kommunen skyldte meg en ekstra månedslønn så hadde det hele sett fryktelig mørkt ut. Hver dag har bunken med giroer på hylla over dataen blitt hakket fyldigere. Med dobbel lønn nå den 12. kan jeg heldigvis ta meg av alle i et jafs. Det er merkelig å tenke på at ved neste lønnsdato befinner jeg meg mest sannsynlig i en eller annen fase i en eller annen form for sjokktilstand oppunder skråtaket på soverommet. Da er det nemlig kun to dager igjen til avreise. To dager til 17:05 flyet fra London til Rio. To dager til champagne over atlanterhavet.

I dag har jeg vært til vaksinering og fått det jeg manglet for turen. HepA+B i høyre arm og Polio i venstre. Ved spørsmål om jeg ikke ville ha drikkevaksine for turistdiaré fortalte jeg helsesøsteren og den andre dama som stod der at jeg ikke tok den til Etiopiaturen i fjor vinter, og at jeg da umulig kunne trenge den nå. De var enige. Blikkene jeg fikk gikk overens med tanker som "Heeeeite deet... ka majej din består ta? Et eige malmutvinningsverk?". Jeg følte meg unik. Rett og slett U-NIK.

Tilslutt må jeg si at denne flaggbrenningen muslimer driver på med nå er ganske urovekkende. Det at en folkegruppe reagerer så sterkt som de nå har gjort pga at aviser har trykket Muhammed, er for meg helt uforståelig. En som ikke er muslim i land som ikke er muslimske skal jo ikke behøve å føle frykt for å vise bilde av en profet han selv ikke tror på? I muslimenes hellige bok står det at de ikke skal billedliggjøre profeten - men det står da vel ikke at andre ikke kan gjøre det? Det må vel være innad i egen religion dette skal gjelde?

Nå har universitetet i Bergen gått ut og fjernet et bilde av Muhammed fra sine nettsider, av frykt for ansatte og studenters sikkerhet. Bildene som ble vist på nettsiden var av ikontypen og hentet fra muslimske land som Iran, der det visstnok er lov å vise slike bilder. Hvordan kan det da bli et verdensomspennede rabalder uten like, når noen av deres egne selv fremstiller Muhammed i todimensjonal form? Hvor går grensa hen da? Trenger folk bare en grunn for å trøble og starte bråk? Jeg bare spør...

Min tro blir latterliggjort hver dag. Min Gud blir skrønet og harsellert med i beste sendetid på norsk tv, i media ellers og i verden rundt meg generelt. Men jeg går da ikke ut og brenner bilder av Trond Kirkevåg eller Otto Jespersen av den grunn? Ikke sender jeg løfter til Nrk- bygget om å sprenge hele sulamitten inn i forrige århundre heller. Jeg kan ikke gjøre annet enn å svelge det, selv om det kan gjøre vondt å se noe som betyr så mye for meg bety så utrolig lite for andre. Jeg kan ikke presse andre til å følge min tro, selv om jeg selv vet at det er den beste - etter mitt syn. Jeg kan jo utfra egne følelser forstå at muslimene reagerer, men at de går så kraftig ut som de gjør nå gjør meg bare bekymret. Da er det noe som ikke stemmer.

Så hadde jeg litt bloggfyll allikavæl...

-Marianne-