1. februar 2006

Så var det oss igjen da...


Jeg har vel egentlig ikke det dugg fornuftige å komme med om dagen. Det finnes også grenser for hvor lenge man kan leve på en fornøyelig historie om vått dopapir. Så her får vi bara kjøra på.

Den siste uken har jeg blitt en kløpper på internettshopping. I disse dager begynner det å bære frukter, og damene på postkontoret har i det siste hatt meg innom daglig, med en hentelapp i hånda. De er da forsåvidt vant med meg og hentelapper fra før av, H&Ms nettbutikk er farlig enkel å sveipe innom på jakt etter diverse plagg man ikke finner på stripa her ute i havgapet. "Det va frå hennes og mauritz ja..." sier postdamen i sennepsfarget strikkajakke og matchende sjal mens hun roter gjennom hyllene blant pakker og esker fra ELLOS, sparkjøp, hyttebutikken, norgeskatalogen og andre mer eller mindre anonyme avsendere. Så smiler hun, nesten umerkelig, i det jeg forlater postkontoret med "drømmeplagget" under armen.

Det nesten umerkelige smilet har hun dagen etter også, i det jeg kommer inn dørene, smeller pakken på disken og fiser ut igjen. Så står hun sikkert og drøvtygger litt før hun flytter vekta over fra det ene benet til det andre og legger pakningen i utboksa. "Det va til Hennes og Mauritz ja..."

Jeg har en god del flere utgifter denne måneden og hadde det ikke vært for at jeg fant ut at kommunen skyldte meg en ekstra månedslønn så hadde det hele sett fryktelig mørkt ut. Hver dag har bunken med giroer på hylla over dataen blitt hakket fyldigere. Med dobbel lønn nå den 12. kan jeg heldigvis ta meg av alle i et jafs. Det er merkelig å tenke på at ved neste lønnsdato befinner jeg meg mest sannsynlig i en eller annen fase i en eller annen form for sjokktilstand oppunder skråtaket på soverommet. Da er det nemlig kun to dager igjen til avreise. To dager til 17:05 flyet fra London til Rio. To dager til champagne over atlanterhavet.

I dag har jeg vært til vaksinering og fått det jeg manglet for turen. HepA+B i høyre arm og Polio i venstre. Ved spørsmål om jeg ikke ville ha drikkevaksine for turistdiaré fortalte jeg helsesøsteren og den andre dama som stod der at jeg ikke tok den til Etiopiaturen i fjor vinter, og at jeg da umulig kunne trenge den nå. De var enige. Blikkene jeg fikk gikk overens med tanker som "Heeeeite deet... ka majej din består ta? Et eige malmutvinningsverk?". Jeg følte meg unik. Rett og slett U-NIK.

Tilslutt må jeg si at denne flaggbrenningen muslimer driver på med nå er ganske urovekkende. Det at en folkegruppe reagerer så sterkt som de nå har gjort pga at aviser har trykket Muhammed, er for meg helt uforståelig. En som ikke er muslim i land som ikke er muslimske skal jo ikke behøve å føle frykt for å vise bilde av en profet han selv ikke tror på? I muslimenes hellige bok står det at de ikke skal billedliggjøre profeten - men det står da vel ikke at andre ikke kan gjøre det? Det må vel være innad i egen religion dette skal gjelde?

Nå har universitetet i Bergen gått ut og fjernet et bilde av Muhammed fra sine nettsider, av frykt for ansatte og studenters sikkerhet. Bildene som ble vist på nettsiden var av ikontypen og hentet fra muslimske land som Iran, der det visstnok er lov å vise slike bilder. Hvordan kan det da bli et verdensomspennede rabalder uten like, når noen av deres egne selv fremstiller Muhammed i todimensjonal form? Hvor går grensa hen da? Trenger folk bare en grunn for å trøble og starte bråk? Jeg bare spør...

Min tro blir latterliggjort hver dag. Min Gud blir skrønet og harsellert med i beste sendetid på norsk tv, i media ellers og i verden rundt meg generelt. Men jeg går da ikke ut og brenner bilder av Trond Kirkevåg eller Otto Jespersen av den grunn? Ikke sender jeg løfter til Nrk- bygget om å sprenge hele sulamitten inn i forrige århundre heller. Jeg kan ikke gjøre annet enn å svelge det, selv om det kan gjøre vondt å se noe som betyr så mye for meg bety så utrolig lite for andre. Jeg kan ikke presse andre til å følge min tro, selv om jeg selv vet at det er den beste - etter mitt syn. Jeg kan jo utfra egne følelser forstå at muslimene reagerer, men at de går så kraftig ut som de gjør nå gjør meg bare bekymret. Da er det noe som ikke stemmer.

Så hadde jeg litt bloggfyll allikavæl...

-Marianne-

3 kommentarer:

Agnetha sa...

Syns postkontordamene virka så morsomme jeg...det blir champagne over atlanteren ja..definitivt:)

Anonym sa...

Jeg digger deg Marianne!!! Jeg sitter her og leser og ler så jeg rister;) Ser deg for meg og hører stemmen din i hver setning:)! Glad i deg min gode venn!

marianne sa...

Ååå, Kæren...:) Ej digga dej me! Uten dej hadde ej virkelig flippa ut enkelte gonga. SMASK!