And tchomorrow...??

*herlig intern*

Vinterfriluftsliv på Standal med K4

Ivrige K4'ara på vei mot Standalhytta og tre daga i snøen!
Ane, Kristian og Aud Johanne e klare!



Sjåførej vår, Miranda, og DJ på turen opp; Jan Erik



Vel installert på rommet vårt.
Kaldt, koselig, gammalt og med litt for korte senge..:)
Men ingen bedre plass å slokne når dagen e over
og soveposen he vorte varm...
Aud og Siv.



Morgenstund med gull i munn.
Lene, Aud Johanne og Reidar
nyte foreløpig stillheit og nykokt havregraut.




Dagen bjynt me litt tuppekos i tunet...

...før Aud Johanne, ej og resten ta gruppa legg ut på tur.



Ingenting å seie på været,- fyrste dagen i allefall..:)



Kristian (t.v) e vilt begeistra!



Standalhytta ... og Vivian klar for tur!



Erlend fe teste ut kordan det kjennes ut 
å finne folk i skred med søkestang.
Vivian fe teste ut kordan det 
kjennes ut å verte funne...



Vi testa nødbivuakk.
Kristian, ej, Karl Andreas, Ane, Marthe og Tor Sivert
hadde fint overlevd i dinne ei natt eller to.
Om blodsirkulasjonen hadde vore heilt den same ettepå,
e vel kanskje nåke anna...:)



Miranda he brote foten og må spjelkast og
fraktast tilbake til hytta.
Heldigvis berre en øvelse,
men veldig kjekt å ha fått prøve ut -
til en annen gong det evt e fullt alvor...



Igloobygging.
Aud Johanne, Ingvild og Vivian.
Vi skar ut store blokke av snøen,
lempa, bar og bygde til mestreverket stod ferdig.
Kjempekjekt!

Iglooen vår e ferdig! Ute bjynte det å verte mørkt,
og det e på tide å gå innatt i varmen.
Det va aldri nåke særlig alternativ å legge sej ute,
men dersom det skulle vore et must ...



...so ha iglooen vore et alternativ so kom longt opp på lista.
Va kje so gale kaldt, og det e kje verst
når det kjeme frå mej so fryse berre ej ser nedi fryseboksa...

Middag må til ette lange daga... 
Ette undervisning frå halv ni til fem- halv seks kvar dag,
va det utrulig deilig å kome innatt,
ta en dusj, labbe rundt i tjukkelesta og få god god mat.
Ej liiiika hytte!:)

Takk for turen!

Fjellvettlausunge...

Lørdagsnatta krøp mot morgen, og gitarsoloer og heftige riff hadde fylt stua til Simon i et par timer allerede ("GuitarHero", playstation2). Margrethe luftet ideen om fjelltur på Hidsegga dagen derpå. Som den irriterende friske og konstant opplagte Herøyungdommen vi er, trengtes det ikke lange stunda før de fleste var med på tanken. Ordene "hvis det verte fint veir..." gav ørsmå garantier om at joda, dersom regnet kom sideveis, ble vi hjemme.

Jeg våknet helt av meg selv, strakte meg etter mobilen og skrudde den på. Så ble jeg liggende og vente på eventuelle pip som signaliserte at andre der ute i verden hadde tenkt på meg mens jeg var i drømmeland. Først kom det ett pip. Så kom det ett til. Og så ble det stille. I innboksen lå Margrethe, med fjellsko og ullundertøy. Klokka var 12:00, sms'en preget av trangen etter å kjenne melkesyre i beina - og ute høljregna det.

Hidsegga er et ganske stort fjell. Det kan ikke sammenlignes med verken sunnmørsalper eller andre alper, men er en gigantisk koloss av en stein med noe som minner om tundra i Russland og vidder i Finnmark når du kommer på toppen. Den bretter seg ut i det du har komt opp fra dalen, og på fremsiden har fjellet stupbratte sider som 556 meter lenger ned, omkranses av vei mellom bygdene her ute i havgapet og havet selv. Siden jeg derimot verken har sett tundra eller Finnmarksvidda, kan jeg vel egentlig ikke garantere at jeg gir et rett inntrykk av toppen på Hidsegga. Men som Margrethe sa: "Ej ha kje vorte det minste overraska dersom det ha komt reinsdyr uto skodda her no...". Og her er den vesentlige delen av historien: Skodda. Eller tååågen, som de sier på østlandet og der omkring. For selv om en kanskje ikke skulle tro det, så går det altså an å gå seg bort oppe på Eggja, og det trengs det forsåvidt ikke tåke til engang. Men i går satte den derimot en spennende spiss og en ny vri på hele.

Det er ikke tull det folk sier om at det blåser på toppen. Det blåste og regnet og var i bunn og grunn lite trivelig der oppe. Så etter å ha skriblet ned navnene våre i boka, fått litt påfyll av mat og drikke, satte vi kursen mot Sædalen og bilen igjen. Jeg var gjennomvåt, iskald og tenkte at det sikkert var lurt å jogge litt nedover for å få tilbake varmen i kroppen. Og dermed var det vel egentlig gjort. Etter et par små minutter var jeg helt alene, stien var borte og tåka var nysgjerrig på å stifte nærmere bekjentskap med denne skrøpelige skapningen, og trykket seg rundt meg. Jeg gikk hitover og ditover, oppover og nedover igjen. Tilbake dit jeg kom fra, for så å oppdage at: "nei, årreheeeeite det asso... her he no ej aldri vore føøøør!".

Midt i forvirring og småjogging hit og dit fikk tåka rundt meg et merkelig blåskjær. I tillegg hørte jeg lyden av bølger! Plutselig drev den vekk framfor meg, og der - fjord, holmer - og stupet rett ned, 15 meter fra føttene mine. Her har du jenta med retningssans..! Jeg hadde rota meg fram på stupet og burde vært helt på andre siden av fjellet. Nå stod det ikke verre til enn at jeg fikk tatt litt bilder og roa meg en smule - akkurat i tide til at Margrethe, Asgeir og Simon dukka opp. Jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at det var dagens beste øyeblikk. Jeg lover med samme hånd på samme hjerte, at jeg aldri, aldri, aldri skal gå fra noen i tåka på fjellet igjen. Grøss.

I dag våknet jeg...

... til det som må være verdens mest behagelige måte å møte en ny dag på. Sol. Varm, stikkende, skarp, lav vintersol som fylte hele rommet mitt fra innerste krok til øverste skaptopp. De sterke solstrålene stod rett i øynene på meg, og når jeg kastet blikket bort på klokka ved senga, forstod jeg raskt at de allerede hadde drevet en god stund med å få meg våken.

Jeg visste at rommet mitt sikkert var like kaldt som det pleier å være, men før jeg samlet mot til meg og satte bena på det iskalde gulvet, ble jeg liggende litt under dyna og se på mønsteret fra sola som treffer sjøen utenfor veggen og som gjør at det beveger seg i soveromstaket. Det kjentes ut som sommer. Jeg latet som et kvarters tid,- fantaserte om 20 grader pluss, jordbær og is på et teppe i hagen, tenkte tanken ”steike bra veir ute asso – morgenbad, anyone?” før jeg stod opp og kjente blodet fryse til is mens kroppen min skrek at dette var utilgivelige greier. Jeg sparer nemlig i disse dager strøm på samme måte som gamle folk sparer på brukt julepapir. Dette gir først og fremst utslag i at huset mitt er driiiitkaldt fra det øyeblikk jeg slår opp øynene, og at det er badstuvarmt når jeg kryper fornøyd og – vel, badstuvarm til køys når dagens dag er omme. Jeg fyrer med ved. Usannsynlig mye ved. Jeg fyrer så mye at jeg drømte en natt at pappa kom og fortalte meg at jeg var i skikkelig trøbbel. Jeg hadde drevet uansvarlig fyring, noe som hadde resultert i at veggene var fullstendig tørka ut, at branntilsynet hadde vært på kontroll og sagt at dette ikke var til å tro! Ingen hadde klart noe sånt før i hele Herøys historie! Det hele endte med at jeg måtte flytte alt jeg eide og hadde ut på plenen, og spyle alle husets vegger. Innenfra og utenfra, for å gjenopprette kravet om tilstrekkelig fuktighet.

Etter frokost og litt kvalitetstid med to ”kritisk syke” (les: ”aaau, litt vondt i kroppen, uff, litt tung i haudet, ååå, det står sooo ille til…”) brødre, var det tid for en tur ut. Med musikk på ørene kravlet jeg meg opp på Hornseten, en liten knaus på knappe 170 meter over havet og med utsikt til hver en holme og hvert skjær i kommunen, samt sunnmørsalpene i vinterdrakt innafør. Kaldt, men utrolig flott. Disse vinterne tar jeg gladelig. Kaldt, sol – null snø.

I kveld gikk jeg og søstra mi på kino og såg ”The Holiday” med bl.a Cameron Diaz og Jude Law. Det var så deilig. 2 timer og 15 minutter, en film som ikke akkurat sitter igjen på netthinna, og det beste av alt: en pose smågodt så stor som en sekk med poteter. Sjokolade, masse masse sjokolade, Hey Jude, harde kinoseter – og en følelse av komplett velbehag. Det er skjønt når sånne små ting gjør en glad fra ytterst til innerst. 

Alt i alt - en god, god onsdag... Og sola blir iallefall til fredag!