Studiestart...

Ikke for denne jenta, selvfølgelig, men for en god del andre. Studentbyene fylles i disse dager opp med alt fra uthvilte og opplagte førstegangsstudenter til de mer rutinerte traverne som tar til på sitt ørtende år på studiebenken.

På én måte skulle jeg ønske jeg var en av dem. Studenttilværelsen er en til tider kaotisk boble å befinne seg i, men når man plutselig ikke befinner seg i den lengre, føler man kanskje at man går glipp av noe som arbeidslivet ikke helt klarer å erstatte. Nå har jo arbeidslivet sine lyse sider også; lønn, ingen lekser eller skremmende eksamener ved semesterslutt,- men allikevel er det noe som kribler litt på innsiden ved tanken på alle de jeg kjenner som nå tar til på et nytt skoleår.

Vi er utrolig heldige som har alle disse mulighetene rundt oss. Vi kan bli det vi vil, vi kan boltre oss i bachelor og masterstudier, årsenheter, deltidsfag og heltidsfag. Men av og til kan alle disse mulighetene kanskje gjøre avgjørelsene vanskeligere å ta også. Mamma sier alltid at "lærdommen er ikke en tung bør å bære...", når jeg sutrer over sluttsummen på brevet fra lånekassa som minner meg om at de brødfødde meg gjennom en fireårig lærerutdannelse. En utdannelse som sitter litt som en klump i magen nå, fordi jeg føler jeg skylder et fjell av penger for noe som egentlig ikke passer. Litt som å ha hastekjøpt en skikkelig stygg bukse bare fordi jeg fikk den over rumpa og ikke visste at de hadde andre modeller i rommet ved siden av.

Men, men... Nå har jeg iallefall meldt meg på skolekontoret som lærervikar, og her om dagen fikk jeg telefon fra ungdomsskolen der jeg gikk før, om jeg var interessert i å komme tilbake til kjente omgivelser. Og det tror jeg kan bli veldig gøy! Så får jeg se da, om jeg mot alle odds og magefølelser har valgt rett allikevel.

Lykke til alle dere som kjører i gang et nytt studieår! Kos dere med bøkene, kantinematen, fredagspilsen, morgenene der dyna vinner over første time, slunkne kontoer 14 dager før stipend, studentrabatt på bussen, kollokviegrupper, bråkete kollektivsamboere, rotete kjøkken, tomme kjøleskapshyller, pasta i alle varianter, strømregninger, depositum og husleier, turer i skog og mark, eksamensnerver og "studieuker". KOS dere..:)

Blipp, blopp, det regner i dag...

Det regner. Og regner og regner og regner. En av disse jentene som melder været på tv2 var intervjuet i avisen for litt siden. Hun fikk spørsmålet Theisen og Siri Kalvig og resten av gjengen alle har måttet svare på før seg, nemlig hva hun gjorde når hun meldte feil.

For hvordan føles det, når du salig har fortalt de mange der ute i de tusen hjem at et høytrykk så stort som Russland nå kommer for å bli, kjølebag og sommerpils skal vandre hånd i hånd de neste dagene, is og brus og aftersun, varme kvelder med venner og en hel gris på bålet som brenner mot en solbrent rygg, søvnløse tropenetter med fuglesang som aldri slutter,- alt er nå innen rekkevidde. Sommeren, den vidunderlige sommeren som har latt vente på seg er her.

Hvordan føles det da, og våkne dagen etter, dra opp rullegardina og se at alt løvet på treet i hagen i løpet av natta har kapitulert til vinden og i samlet flokk forflyttet seg over i naoens hage. På fjelltoppene i det fjerne ligger nysnøen og naboen ... vel, han står under treet, det uten blader, i din hage, i altfor liten speedo, med kjølebagen i ene hånda og et hylende avkom i den andre, og regnet høljer ovenfra og spretter nedenfra mens han roper ord du ikke hører, men som du ikke trenger bachelorgrad i kommunikasjon for å forstå. Så tramper de gjennom rosehagen din på vei hjemover mens femåringen, blåhvit av sunblock (som viser seg å holde vannfastheten den lover), snur seg mot deg og flipper deg fingeren.

"Då får eg lyst te å legge meg nedatt å dra dyno åve håve..." svarte værmelderdama. Welcome to my woooorld, won't you come on in. For det er virkelig lite som er så nitrist som når en etter den første dagen med gløtt av sol på lenge, får beskjeden om at "godveret fortsette i mårå, folkens", og så gjør det bare ikke det. Jeg begynner så smått å lure på om alle de faste meterologene har tatt ferie på samme tid. Og er byttet ut med to hagenisser som har tatt internettkurs i å tyde værtegn a la "Andre bil fra høyre, den er rød ja, hah! Da blir det sol!"

Vi håper vel alle på at sommeren vi går i møte skal bli den beste i manns minne. Vi drømmer om sydentemperaturer og tropenetter, og føler oss snytt når været kun kan sammenlignes med høsten som var, vinteren som var og våren som var. En enkel sjel fra Nord-Norge sa det de fleste av oss vel i utgangspunktet bør være klar over, men som allikevel ikke slår oss. "Vi bor jo tross alt så nærme Nordpolen det nesten er mulig å komme, kanskje vi ikke skal legge lista så altfor høyt.".

Vi har vel enda litt å gå på når det gjelder ekstremvær, og bør vel takke for at vi ikke ser kjellerne oversvømte eller kuene hos naboen drive til havs. Det kan allikevel være vanskelig å se glasset som halvfullt når kalenderen bikker august og en sitter inne med julestemning og trang til å fyre på peisen. For det er nemlig sånn at årets sommervær minner mistenkelig mye om juleregnet som falt i fjor. Hurra for Norges vestkyst!

Fashionstatement....

Altså.

Slik skal vi tydeligvis gå høsten i møte, jenter. Jeg fikk h&m- katalogen i posten i går, og rev plasten forventningsfullt av ved frokostbordet i morges. Jeg har blitt litt slækk på shopping i det siste, så sent som mandag var jeg innom Moa og snuste litt på klesstativene der uten at det gav meg den deilige følelsen av å skulle finne noe nytt og spennende. Jeg endte opp med å gå på KID interiør og kjøpe nye persienner til soverommet mitt i stedet. Der har vi meg om dagen. Klesshopping som før var toppen av lykke, er nå redusert til å kaste et blikk inn i butikken, og snu på hælen dersom ikke noe peker seg ut fra første stund. Hva har skjedd??

Derfor skulle det bli deilig å se på den nye høstmoten i ro og fred, slippe innpåslitne ekspeditører som med krampe i smilemusklene spør om du vil ha noe hjelp, eller som freidig river opp prøveromsdøra mens du står med halve rumpa trykket inni et par jeans, og resten hengende over bukselinningen uflatterende likt en brøddeig på vei ut av forma. Og så smiler de til deg som om du er verdens 8. vidunder, eller som om du nettopp har svømt over den engelske kanal, syklet en etappe i 'Tour de France' og etterpå født tvillinger ved målstreken. "Den satt so et skudd asso! Herrlihet, dinna va skikkeli, skiiiikkeli stili!". Og så roper de gjerne på den andre kassadama også, som kommer springende til, og sammen står de der og beundrer synet foran seg: en badering av en bilring rundt midjen, og tendenser til rørleggersprekk som Kurt Nilsen i sine rørleggerdager ville gitt stående applaus for.

Etter å ha bladd gjennom katalogen satt jeg tilbake med en ny følelse. Følelsen av å ikke ha lyst på ett eneste plagg inni der. Og følelsen av at moteverdenen ikke vet helt hva de driver på med. Jeg mener, se på bildet. Genseren er da for all del grei nok. Og buksa også, selv om den ikke finner veien inni skapet mitt med det første. Men så! Brun strømpebukse, med blågrønne sokker utenpå, dandert lekkert i et par brune sko.

Rørleggersprekk - eller highwaterbukse akkompagnert av brun strømpebukse og et ekstra sokkepar?

Pest eller kolera.

To ting...

... som irriterte mej litt no når ej skolde sette mej ned her og skrive litt.

1) På nyheitene i radioej sa dei i dag tidlig at dinne helga kom 70 jente, altso: sytti; sju-null; søtti; seven - oh, jente til å verte voldtatt. Dei fleste kjeme til å verte voldtatt på vei heim frå byn eller på naschspiel, og då e det vel helst laurdagskveld vi snakka om i sofall. 70 stykk på ei laurdagsnatt e et tall so e so uto dinne verden, at ej kjenne ej verte varme og kolsvarte inni mej. Ej verte so sinte.

No e det masse so kan verte sagt om voldtektsmannane. Ej las nettopp et intervju i et ta dissa dameblada vi site og kosa oss me på nattevaktene, og der va det en fyr so hadde voldtatt ei jente på en so grusom måte at ej ikkje vil begynne å tenke på det en gong, so va intervjuobjektet. Han fe kvar veke rusle fri og fornøgd uto fengselet han site i og ta bussen inn til Bergen by førr sprade rundt i gatene et par tima før han går til terapi. No tenke sikkert fleire at "det må han no få lov til, han he jo sikkert vorte rehabilitert, og alle fortjena en ny sjanse...". NEEEEI! Det tenkte nemli ej me, når ej las ingressen. Men so veit du, ette å ha lest mej gjøna heile intervjuet kjeme spørsmålet vi alle venta på: "Tror du at du kan komme til å voldta igjen?". Og han svara som sikkert sant e: "Jeg kan ikke love noe...".

Ej trur, med handa på hjertet, at folk som han e skikkelig sjuke. En verte ikkje berre en so grusom voldtektsmann uten vidare. En eller annej plass ligge der nåke grunnleggande feil, nåke som he skjedd eller ikkje skjedd i løpet av oppvekst, ungdomstid eller voksen alder. Nåke som gjer at akkurat dinne personen føle at han he retten til å invadere et anna menneske sitt liv og kropp på en sånn måte at det e fristande å frarøve han det same. Ej provoserast sånn over disse mannfolka som skal sette sej som herra over våre liv, bestemme ka eller kor vi skal gå, ka vi skal ha på oss eller om vi kan reise på tur uten andre. Ken trur dei at dei e?!?

So kan vi sjølsagt diskutere kvinna si rolle oppi det heile. Skitt au, vi gjer det- vi hoppa i det og teke diskusjonej om påkledning og det faktum at nesten halvparten av mannane so vart spurt i en undersøkelse i ei ta landets større avise førr ei stund sida, svarte at utfordrande påkledning og oppførsel hadde nåke å seie. Og førr å vær ærlig, so trur ej også det. I NÅKREN tilfelle. Og då skrike dei og bære sej, alle rødstrømpene og alle dei faste tilhengarane av miniskjørt som dekke 15 cm av raua deira og lete resten, rubbel og bit verte hengande ned- og utføre. Her en laurdag va ej og nåkren venna på et utested når det kom ei jente - full som en dupp bort til nabobordet. Ho va tydeligvis ute på tur og hadde sej en skikkeli heilaften. Før ej veit ordet ta det, teke ho et grepa tak om puppane sine, drege dei uto utringinga og vise dei fram til ken som no måtte ha lyst til å ta en kikk eller studere dei nærmare, før ho gir en fyr en litej lap-dance og drikke opp restej ta øla hass. Og då tenke ej i mitt stille sinn at ej kanskje e einige me den lisje halvparten ta mannane so seie at oppførsel og påkledning i visse tilfelle e avgjerande. Kan ikkje vi høyre litt på dei da? Når so monge seie at det he nåke å seie, so må det no vel vær nåke i det?

Men uansett hjelpe det allikavel ikkje stort førr den jenta so kledde sej so en fjøsnisse, tok en joggetur i stadenførr å gå på byn og fortsatt vart overfalt... Ej tenke at en må, -sjøl om ei voldtekt e forferdelig uansett ka måte det foregår på, innsjå at der e ulike typa ta dei. Der e han som venta i fleire tima på jenta ved byporten i Bergen før ho endeli kom og han kunne ta fram skrujernet og saksa han hadde i lomma. Der e han som he vorte grafsa og gnidd på heile kvelden, som he funne helgas møkkafulle one-night-stand, som e klar som berre det og som ikkje førr nåke ting i verden akta å gi sej hvis ho, ette å ha varma opp, allikavel ombestemme sej og ikkje vil ha sex allikavel. Akkurat siste typen trur ej utgjer fleirtale ta dei 70 voldtektene som kjeme til å skje, og som sjelden eller aldri verte anmelde.

2) Oookay, den andre tingen ej va litt irriterte over i stad e kje like masse å irritere sej over lenger, kjenne ej.

Det va berre det at det låg 12 mail frå facebook når ej logga mej på hotmail i dag, om at folk hadde kommentert og kosa sej på sida mi, å so kom facebook å sa at dei dreiv på me ett eller anna oppdateringsopplegg so gjor at ej ikkje kunne logge mej på på et par tima. Og altso, vel, ja ... peanuts.

God helg!

Hei!

Det har blitt sommer igjen. Ukene går så fort, og før en vet ordet av det er de tjukke boblejakkene og ullgenserne byttet ut med kortarmede sommerklær og lette sko. Gradestokken stiger for hver dag som går, det er grønt og gjengrodd overalt og jeg nyter det. Det som derimot legger en liten demper på den store sommerfølelsen er en muntlig eksamen som ligger og godter seg der fremme i begynnelsen av neste uke, og om dagene sitter jeg med nesa godt plassert i ulike pensumbøker. Jeg har til nå lest litt om hjerte- og karsykdommer, diabetes og fedme, og funnet bombesikre tegn på at jeg sikkert lider av alt i hop. Det er ikke det spor vanskelig å bli litt smårar når en begir seg ut på sykdomslære.

Når en ikke har bedre ting å ta seg fore er det Facebook som stjeler litt tid om dagen. Der har jeg til nå funnet tilbake til mitt første kyss, medlemmer av ungdomskoret jeg engang var ivrig medlem av, samt bekjente jeg ikke har snakket med på år og dag. En og annen har jeg gjenopptatt kontakten med, mens andre blir ofre for min godt skjulte kikkertilbøyelighet. Det er utrolig morsomt å snoke rundt i andres bilder, se hvordan de ser ut nå, hvem de er sammen med, om det ble han og henne, om slekta er videreført og så videre. Jeg er ikke flau når jeg sier at det er ganske genialt.

Siden sist har jeg fått meg ny jobb, og starter i morgen. Det er nattevaktstilling ved psykiatrisk avdeling på sykehuset i Ålesund, og jammen blir det pendling på meg et halvår til. Tror det vil bli veldig spennende å begynne der inne, har hatt noen opplæringsvakter til nå, og trives veldig godt allerede. Så får en bare håpe at det blir nok vakter av det, har til nå kun 52% stilling - noe som betyr 11 herlige vakter i løpet av seksukers turnus. Ikke akkurat noe å se mørkt på. Har såvidt tenkt tanken på å luske til skolekontoret og stille meg åpen for vikartimer for å fylle ukene (!) med fri som dukker opp mellom vaktene. Dersom det går i boks tror jeg nok jeg skal klare å ordne nok kronasjer i lommeboka til å få en fiin Sør Amerika- tur med Rita fra januar av. Vi har ikke kommet så veldig langt i planlegginga enda, men til nå frister det ganske mye kan du si, med femdagers kajaktur på Cuba, spanskkurs, salsadansing, fjellvandring i Argentina og dykking med kjempeskilpaddene på Galapagosøyene. Jeg gleder meg iallefall utrolig mye allerede, og innser mer og mer hvor heldig jeg er som skal få oppleve enda en go'tur.

Her om lørdagsnatta gikk jeg, Torill, Endre og Asgeir hjemover fra en hyggelig kveld på Bryggen da Asgeir ganske bestemt informerte om at det var på høy tid med oppdatering her inne. "Ka ej ska skrive om da liksom?!" spurte jeg mens vi rundet hjørnet på Bergsøy skole og fortsatte nedover veien. "Skriv om dinne turej her!" svarte Torill.

Så da var det gjort...:)

For ett år siden....

I mangel på både tid og kreativitet om dagen (tro det eller ei, men tre dagers eksamensoppgave av typen mekanisk- organisk analyse av gange i motbakke gjør slikt mot en...) rusler jeg gladelig ett år tilbake i tid og mimrer om bedre dager... For et år siden på denne dag satt vi og svetta på en liten internettkafé i Phuket (det er ikke noe jeg stolt henviser til akkurat... Reise til Thailand på packpacking og ende opp i noe som minner skrekkelig mye om tilstandene ved frysedisken i Strømstad like før jul. Alle snakker svensk, og vil prakke på deg ting du egentlig ikke trenger, men som du faktisk ikke har råd til å la være å kjøpe.).

So, ladies and gentlemen - bli med på denne lille svippturen tilbake til solbrent rygg og reisenerver. Det var tider det. Og unnskyld meg, men jeg må tilbake til den forbaskedes møkkaanalysa. I morgen er det derimot oooover!:)

15. MAI 2006

Det er under to timer til taxien vaar skal plukke oss opp ved hotellet og ta oss til flyplassen her i Phuket. Vi har pakket og ryddet, og er klare for avgang. For oss vil denne tiden i morgen bety at vi er paa Gardermoen naar som helst, - bare at vi da har "sneket inn" fem timer ekstra i doegnet vaart. Det blir deilig tenker jeg. De siste dagene har vi brukt paa aa loffe rundt, ligge ved bassengkanten og kose oss. Etter strikkhoppinga var det ganske saa kjaerkomment. Jeg tror vi lett kan si at vi moeter sommeren hjemme utvilte og opplagte - saa raskt vi kommer oss etter et evt. jetlag som maatte oppstaa.

Det er litt merkelig aa tenke paa at det hele om litt er over. Dette vi har jobbet saa hardt for, og som vi har planlagt i det vide og brede i over et aar. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg satt i trappa hjemme med Agnetha i andre enden av telefonroeret som kastet forslaget ut der. "Vi kan jo bare stikke da...!?". Og saa er det 1 og et halvt aar siden - allerede!

Selv om turen ble kortere enn vi i utgangspunktet hadde tenkt, har vi saa mye aa vaere glade over aa faatt opplevd. I gaar spiste vi vaar siste middag her i Phuket, og jeg spurte Agnetha om det var noe hun angret paa ved turen. Vi kom frem til at det eneste det er mulig aa gremmes over er at vi har funnet ut at backpacking ikke er vaar stoerste styrke, og at overnatting i hengekoeye i jungelen eller i en myggsverm paa en oede strand aldri appelerte saerlig til oss. I neste oeyeblikk var vi enige om at det derimot ikke er verdt aa kaste bort tid eller energi paa aa gremmes over det. Vi har laert mer om hvem vi er, hva vi liker og ikke liker, mye om og av de menneskene og kulturene vi har moett underveis og slik har turen blitt nettopp det jeg oensket meg.

Well, well - nok filosofering! Vi er paa vei hjem i allefall. Siste (?) bilderunde kommer her!

Latterkrampe i bassenget.

Denne lille kompisen satt rett innfor doera en kveld vi kom for aa legge oss. Den som tror en frosk er enkel aa faa ut kan tro om igjen. Agnetha imponerte stort, tok ansvar, og fikk krabaten ut etter et litt vifting med et badehaandkle og en slippers.

Disse skiltene staar naa overalt i Phuket. Absurde greier... De er det eneste som minner om det som skjedde her.

Elefantriding. Flotte dyr, med oeyne saa store som hjernen min.

Her er jentene som koser seg i varmen. Alle andre fikk parasoll paa elefantryggen - men ikke vi. Solhungrige som vi er saa vi paa det som en fordel og bare det.

Rafteinstruktoerene vaare. To greie gutter som fikk et par hylende, hvite jenter ned elva. (Han til venstre er forresten heldig om han i etterkant er i stand til aa bli far, - ettersom jeg sparket han ganske hardt i hans 'holy area' paa vei oppi flaaten igjen.)

Denne karen nyter godt av turistene som stroemmer til "Monkey cave" utenfor Phuket. Her er det USA- tendenser av den store sorten. Bananer og noetter - unlimited.

"Banan? Du har kje naaken noette daa? Helt aerlig tala e eg drittlei av banan.."

Agnetha i paradis...

Det var motoren sin tenker jeg!

Ahhh...

Norge vs. Thailand...

Middagstid...

Om noen skulle vaere i tvil om hvordan kvelden vil ende dersom du kaster innpaa av denne sorten forfriskninger... innmari greit. Ikke smakte det godt heller!

Takk og bukk og nikk og nei for oss for denne gang, Thailand!

Agnetha kjeme i morgaaaaaa!

Ej he sagt det før...

... og ej seie det igjen. Ej gler mej til sommar. Spesielt til én type sommarkvelda, der sola enda kan sjåast på fjelltoppane, mens det he vorte skygge og gufsete lenger nede. Det he vore en ta dei få dagane det e vindstille og varmt, og overalt ligge det ting og tang so minne om ka folk he dreve med. Pledd på plenen i hagen, rett ved sida av flaggstanga oppe på vollen. En volleyball nede på marka, et blad i steintrappa opp til verandaen på framsida av huset. Ei mugge som va fylt med saft og isbita tidligare, nåkren glas med ei flue på kanten av det eine. Et par slippersa og en badehandduk som heng til tørk over en stol, ei flaske med solkrem som ikkje he vore åpna på heile dagen, og en plass går nåken rundt med raude skuldre, arma og rygg. No e det heilt stilt, overalt - nåkren e ute med venna, andre site inne og ser på nyheitene. Alle he gått kvar til sitt, og naboa e kje å sjå lenger. Alle e fornøgde og late.

Sånne sommarkvelda veit en at en må rydde inn alt so ligge ute. Det fins liksom ingen garantia førr at fineveiret e der dagen ette, sjøl om det e vanskeli å forestille sej at det kan vær grått og vått og med tung, tjukk ulldottskodde hengande nedette fjellsidene når en står opp neste morgen. Å det e då, når en rusla rundt i gras so allereie bjunt å verte vått av dogg, og fryse inni strikkajakka hinna mamma som gnege mot såre og raude hud mens en plukka opp stolpute og pledd, solbrille og volleyballen, -at en ønska og håååpa på at resten ta sommarkveldane skal verte akkurat sånn.

Morrro...:)

Påskeferien har

skyllet innover Nærøya med lange dager og relativt lite å gjøre. Det er merkelig å kjenne at all den søvnen en de siste ukene lengtet etter å ta igjen, allerede er i boks, og at morgenene ønsker å komme i gang tidligere og tidligere. Før kunne jeg gitt deler av kroppen min i bytte for å få sove til 12:30. Nå blir jeg like lykkelig hver morgen jeg snur meg under dyna og ser at nattbordsklokka ikke viser mer enn kvart på ti. Oh, how the tables have turned... Nå er det vel heller sjelden at jeg spretter opp, danser over golvet og utpå badet - det viser seg nemlig at ånden er villig, men at kjødet er heller skrøpelig... Jeg er klar, - kroppen min bryr seg derimot ikke om at jeg står overivrig ved sidelinja og heier i store bevegelser for å få den til å sette beina på golvet og starte dagen. Før jeg vet ordet av det, har jeg pinadø sovnet igjen, klokkeradioen viser 11:30, og sola som skinte inn vinduet mitt tidligere, er erstattet med lavt skydekke og trusler om regn.

Bilen min har harde dager for tida. Jeg har følelsen av at den har vært på en evigvarende nedadgående kurve siden jeg kjøpte den, og det har den vel egentlig også. Jeg har et elsk/hat- forhold til den bilen. Den er alltid klar for en forbikjøring, og smetter opp i fart så raskt jeg tenker på å plassere foten på gassen. Den starter alltid med et fornøyd brum, uansett hva gradestokken viser, eller hvor mye snø den har ligget begravd under siste døgnet. Den er varm på et øyeblikk, og har gjort sitt absolutt beste for å holde meg kokheit til og fra Volda i vinter. Den er derimot en mitsubishi lancer. Og hvit. Den er konstant skitten, konstant ulekker og antifancy å se til. Brødrene mine drømmer om en extreme makeover, og jeg er redd for at dersom jeg skulle la den stå alene her en helg ville jeg komme hjem til en bil "Pimp my ride"- folka på MTV ville sett storøyde etter.

Siden i høst har mitsuen min med jevne mellomrom bestemt seg for å lage ulike rare lyder; skrangle, bråke, riste og hviiiiine. Jeg har skiftet bremseklosser, viftereim, kjølevæske-et-eller-annet (den var det greit å vite litt om, forstod jeg. Mannen som fikset bilen min i høst så på meg som om han opplevde et ekte under,- et eksempel på at englevakt virkelig finnes) luftfilter og nå til sist baklykt og støtfanger. De to siste der skal jeg rakrygget ta på egen kappe. Ja, det var min feil at jeg glemte å dra opp håndbrekket og lot bilen stå og gå i det man kun kan beskrive som verdens slakkeste nedoverbakke mot barndomshjemmet (det er flatt der!!). Og jeg kan vel ikke stikke under en stol at det var meg som kræsja i Diplomisbilen, og ikke omvendt. Heldigvis var det en veldig koselig Diplomisbilsjåfør, som etter å ha beroliga meg om at alt var bra med både han og monsterbilen hans, bretta sammen støtfangeren min, pressa den inn i bagasjerommet mitt og gav meg den største isen han hadde, som trøst. Den var ganske bittersøt skal jeg si deg. Og å kjøre hjem uten bakskjerm var akkurat like lite flatterende som å gå med skjørtet stappa oppi trusa bak,- eneste forskjellen er at en er fullstendig klar over det, og ute av stand til å gjøre noe som helst med det. Je følte mej nakjin.

Nå er derimot bilen fiksa, jeg monterte egenhendig baklykta, og lillebror tok seg av den nye støtfangeren. I tillegg fikk jeg overta et sett med relativt snæsne felger, noe som sikkert doblet markedsprisen, eventuelt gav den markedspris i det hele tatt. Stakkars lille bilen min...

GOD PÅSKE alle sammen!:)