Life as we know it...

Tida går, og rundt mej e det tre i knallfarga kar hen ej snur mej. Det he vorte haust i Volda, og akkurat no site ej på bibilioteket på høgskulen og skal friske opp litt på ei oppgåve. Ej he en stabel med fysiologibøke rundt mej på alle kanta, og ej va sovidt komt i gong når trangen til å skrive litt blogg igjen, kom over mej. So no site ej her og kosa mej me yoghurtej min og he det vel egentlig ganske greitt, til tross førr at fysiologiboka prøva å sjarmere mej tilbake til sej. Ha! "Arbeidslyst - treng dig paa, her skal du motstand finde!"

Det e heilt utrulig at tida he gått so fort so den he gjort dinne hausten. Ej føle at ej knapt nok he starta på kroppsøvingshalvåret mitt, og so vise det sej at det straks e over. Til no he det iallefall vore utrulig kjekt her inne, og Volda e en nydelig plass. Det e merkelig, men det tok ikkje monge dagane før ej følte at ditte va en god plass å vær. Sjøl om høgskulen her he litt fleire studenta enn NLA på Breistein i Bergen, so ligge det allikavel ei anna atmosfæra over dinne plassen. Det e kanskje fjorden, fjella rundt, eller det faktum at alt e so masse mindre her enn i Bergen, Trondheim eller Oslo so gjer at en føle sej trygge, glade og fornøgde. Ej ha vel aldri trudt ej skolde seie det, men det vise sej at Volda virkelig e alt det folk he sagt det e. En skikkelig trivelig plass!

Sida sist he ej vore meir eller mindre redusert. Det heile begynte med at ryggen sa stopp. Han ville ikkje være med på hverken orientering, stup eller turn lenger. Ej gjekk rundt i konstant pillerus, og hadde mej 4 besøk til to forskjellige kiropraktora før det heldigvis gjekk over. Kiropraktoren låste opp, og ryggen låste igjen igjen. Den eine sa ej burde gå mykje på fjellet, mens den andre sa at ej burde halde mej i ro.

So havna ej på sjukehuset en liten tur. Det viste sej at den tjukkasleiken vi bruka i oppvarminga (der du kaste dej på en tjukkas sånn at den flytta sej bortover golvet), ikkje va heilt gunstig. Den fyrste legen ej va hos, såg frå dataskjermej og bort på mej når han spurte om han hadde forstått øvelsen rett: "Dokke teke also en tjukk person ... og kasta dokke på han..?!?".

Ej blei iallefall lagt inn, og måtte igjennom en del betryggande testa, og en ej forsovidt konde vore foruten. Det e ikkje so greitt å bli undersøkt ta en relativt OK lege, som med ett klistra på sej en plastikkhanske og et medlidande ansiktsuttrykk før han ber dej om å drage ned buksa og snu dej me ansikte inn mot veggej. So he du dei so påstår at en sånn undersøkelse ikkje e nåke problem i det heile tatt, so lenge en berre slappa heeeilt av. Ikkje all verdens beroligande middel, ylang-ylang eller stressless-musikk kunne fått mej til å slappe av i dinna situasjonej. Om so Moder Theresa ha stått ved mi side og haldt mej i handa ha det ikkje hjulpe. Når ej tenke mej om so ha det faktisk berre gjort det verre trur ej.

Anyway... Ej blei skreve ut dagen derpå ette å ha grene mej til en ultralyd so ikkje viste nåke gale, ei oppfordring om å bevege mej sakte og med treningsforbud i 14 dage. Men ej lure på om ej ikkje skal begynt so smått å være med frå i morga av igjen. Vi he ganske intens stupetrening for tida, og ej innser at ej går glipp ta mykje moro for kvar time ej site på kanten. Ikkje det at det ikkje e like artig å sjå på dei forskjellige - sånn som to utvekslingsstudenta frå Kenya, som uten frykt i sinn går opp på 5- meterej og kasta sej ut. For so å treffe vatnflata med et brak. Kvar gong. Ej verte ikkje sjokkerte om dei enda opp på mottaket på sjukehuset. Med en turnusleges finger longt oppi der sola aldri skjine.

Aaahh... fysiologiboka - you win me over. Again, and again, and again...

Africa, Africa lets go back to Africa

I dag sat ej og rydda litt her og der, no e det tross alt rett rundt hjørnet at ej kan flytte alle tinga mine ut frå skapet på rommet mitt, og ned i skapet i huset mitt. I ei kasse med alt det gamle skulerusket mitt frå Lærar- akademiet fann ej også rapporten min frå alternativ praksis i Etiopia. Det e so lenge sida ej he tenkt på det, og det va godt å forflytte sej tilbake til Addis ei lita stund, og tenke på alt det kjekke og flotte vi fekk oppleve der. Vi hadde det so utrulig artig!

Det e et kjempeprivilegium å få ha vore 5 veke i det landet, og alle burde berre få sjansen til å reise dit og sjå og verte kjent med det utrulige folkeslaget Etioperane e. Dei e dei einaste av to afrikanske folkeslag som aldri he vorte kolonisert - og det kan du sjå på dei også! Dei e et stolt folkeslag, og e glade i ditte landet som dei sjøl, og andre som ette kvart he opplevd Etiopia, kalla "Smilets land". No e der et anna land ej he vore i som også kalla sej ditte (Thailand), og ej he tatt ei uhøgtidlig kåring mylla disse to. Stillinga blei 1-0 til Etiopia. Dei trenge ikkje en gong å stille opp til kampen førr å vinne en gong, dei.

Etiopia kjøre litt sitt eige løp, også når det gjelde klokke og kalender. Der nede ligge dei 7 år ette oss i tid, nåke so vil seie at dei ikkje he komt sej lenger enn til 1999. Dei he 13 måneda i året, og klokkedøgnet deira begynt når sola står opp. Då e klokka 12:00. Unødvendig å seie at vi va forvirra dei fyrste dagane. Det va kje berre berre å vite ka tid vi skolde møte opp på skulen, og snart vart det litt sånn at vi møtte opp og satsa på at vi va i rute. Dei e uansett ikkje so strenge på det i Etiopia.

No he ei so ej va i praksis att me, bestemt sej førr å ha sej enda en tur tilbake til Addis. Ho går interkulturell forståelse ved NLA i Sandviken, og skal om ikkje lenge sette sej på flyet som teke ho tilbake til Addis, gatene, taxiane, Enculala Fabrica og alle dei utrulig herlige folka der nede. Ej e so misunnelig at ej kjenne det gnege. Nåkren so vil være me mej en tur? Ej kan være guide!

Kaffikos på trammen. Ikkje nåke 'Instant coffee' her i garden.

Injera - Etiopias nasjonalrett. Før du verte vant me det, e det som å ete ei tynn skumgummimatte so smaka gjær. Men so - brått e du avhengig. Mmm!

Bygartnaren e ute på jobb. Han klippe graset. Med saks!

Dinne lisje jenta va kje blyge en gong, men gjekk rett opp til tavla og sette i gong me å lede klassa i å lære engelske ord. C! A! T! - CAT!!! Fantastiske vesen...

Og hvis du e ta den oppfatninga av at Etiopia berre e støv, grus og stråhytte, fattige folk, sult og nød - so må du tenke om igjen. Her e vi ute på byn en kveld, og møtte folk som ba oss tynt om å reise heimatt og fortelle at Etiopia e so utrulig masse meir enn nettopp det nyheitene fortelle. Sjøl om Etiopia he masse dei må jobbe med for å bli kvitt fattigdom og vanskeligheite, so klare dei ikkje å kome sej utav det dersom vi går rundt og helde dei nede ved å sjå på dei som fattige og berre det.

Ååå, bli med en tur til Afrika! :)

10 000!!!

No nærma vi oss raskt 10 000 treff på tellaren min, og ej legge mej flate. Det e so kjekt at so monge he vore innom i løpet ta det siste året! Den so verte nummer 10 000 må nok legge igjen en liten kommentar!

Svusj....!

Dagane går so fryktelig fort førr tida! Ej fe knapt nok snudd mej rundt mej sjøl før dei e borte. Det visast vel egentlig ganske godt her inne også. Ej prøva so godt ej kan å få tida til å strekke til og blogge litt før ej sleppe haudet på puta og sovna med et brak klokka 23:30 kvar kveld.

Kroppsøving e bra da. Det går for tida i svømming og orientering, kropp – trening – trivsel, og kordan vi skal være med på å utvikle ungane sin sansemotorikk under leik og moro. Det e alt i alt ganske spennande. Og so pendla ej da. Ej som liksom skulle bu i Volda og hadde funne mej leilighet og greier, kunne ikkje anna enn å slå på tråden til han som skulle ha vorte huseigaren min og seie at ej ikkje ville bu der allikavel. Det va sopp i det eine hjørne i stua, og då orka ej berre ikkje. Det E ikkje det at ej e so himla kresa nei, det e berre sånn at ej he vore der før, og sopp og mugg og sånne kamerata skal en berre ikkje opphalde sej me over lengre tid. I learned it the hard way. I allefall vart nesten-huseigaren min ganske sinna. Og det forstår ej da virkelig.

So no, no veit du! No he ej fått installert mej i farmorstua, den lisje hytta et lite steinkast frå mamma og pappa. (Akkurat det kunne kaste vore litt lenger vekk da. Ikkje det at ej he nåke i mot å bu oppi mamma og pappa, men det e kanskje litt skremande at ej dei siste åra he vorte på dinne plassen som ej på en måte bestemte mej førr å boikotte – koste ka det koste ville. Utviklinga ser noko spanande ut…) Ej he då dreve å pussa opp kjøkkenet, og her om dagen fekk ej endelig dei to sofane mine, som ej i dag endelig kunne pakke ut. Det va som julaften der nede. Som julaften, berre at du veit akkurat ka du fe, og at du he betalt for det.

Men – nok om mej for dinne gong. Ej site her og e so trøtte at ej ikkje veit å kome på nåke meir å skrive om. Det e berre det at Liv Jorunn sin kommentar om at ej aldri blogga meir, va litt vel vanskelig å svelle. Å kor ej savna å ha tida til å blogge som i gode gamle dage.

Å herlighet – ej kan umulig ha hatt nåke liv med tanke på all blogginga ej faktisk fekk tid til då.

Hunting high and low...

Ej og ei veninne va dei desidert største A-ha- fansa so fantes på planeten. Det va iallefall vi ganske sikre på. Det va ikkje sjelden at ej overnatta bort me ne Ann Sofi, og som oftast va det ikkje nåke problem for oss å gå og legge oss.

Ette å ha fått kneippbrød med nugatti (det va sake det. Kneippbrød va himmerik på jord for ei lita jente so berre va vant me heimebaka brød, og som kom frå en syskenflokk der en boks nugatti forsvann før du fekk knivej mylla fingrane.) traska vi ned på rommet hinna med en stabel eventyrbøke under armen og kraup ned under kvar vår dyne. Ej låg på madrass på golvet, og va heilt oppslukt i disse fantastiske bøkene med all verdens eventyr og fantastiske bilde til. Det va kun én ting so kunne rive mej vekk frå dei, og det va når Ann Sofi spurte om vi skolde leike A- ha leiken. A- ha leiken va enkel og grei, og vi vart aldri lei ta den. Vi forsvant inn i verda der Morten, Magne og Pål plutselig va i passande alder, og vi budde på same barneheim.

Å jada.

På barneheimen va det sjølsagt veldig, veldig strengt, med gutefløy og jentefløy, og ei illsinte nonne so styrte heile opplegget. Ho brukte å gå uanmeldte runde for å sjekke om nåkren hadde sneke sej ut eller inn og ditte va stort sett det det heile gjekk ut på. Vi va sjølsagt dei søtaste jentene på heile heimen, og kvar gong vi åpna glaset der nede på jenterommet, kom Morten på haude inn, med Magne og Pål hakk i hel. So sat vi der da, i kvar vår seng og snakka me drømmegutane. Der og då la vi ikkje lenger merke til ka den andre sa eller gjorde, for tross alt snakka vi jo ikkje lenger med kvarandre, men ej me Morten og Ann Sofi (framsynt so ho va) med Magne. Vi fniste og lo og rødma ta gutane si hemningslause flørting før vi brått høyrde skritt i gangen og måtte sette himmel og jord i bevegelse for å gøyme dei under dei spinkle sengene våre.

Opp i all dinne romantikken va det veldig lett å gløyme Pål. Stakkars Pål. Han va liksom aldri heilt på høyden han, i forhold til dissa to andre. Han va so hengslete og nerdete på en måte, og det endte som regel opp me at Pål vart sitande i en krok og lese i eventyrbøkene. Eller klimpre på gitar. Det e kje det at ej trur han hadde so masse i mot det, for tross alt so va dissa eventyrbøkene virkelig ekstraordinært bra, og gitarspelinga he han jo virkelig nytt godt ta i ettetid. Han va liksom berre meir kompistypen, han. Men av og til synst vi synd på na, som når han alltid va den so blei tatt av den strenge nonna. Når vi ser tilbake på det no, so va det nok litt slemt gjort at vi alltid prioriterte å gøyme Morten og Magne fyrst. Vi må berre håpe han he tilgitt oss førr det.

I helga va ej iallefall på A-ha konsert og såg gutane igjen. Og no skal ikkje ej bedrive nåke anmeldelse på nåke måte, men la mej berre sei det sånn: Ann Sofi - du gjorde nok rett i valget du tok for alle dissa åra sida. Han Magne va konsertens store opptur. Paal, som han no so internasjonalt he bekledd sej, va verken pinglete eller nerdete lenger, og framstod som den lisje helten han e. Morten derimot... Uff, uff, uff. Morten - du e herved advart: vinduet mitt står IKKJE på gløtt lenger. Ej ha kje gjømt dej under senga mi om det so stod om livet.

Ej fatta ikkje at ej kasta vekk so masse tid på dej. Ej hadde mine anelsa der på barneheimen, men lot mej lure ta det ej synst va fascinerande og filosofiske tanka om krig, fred og religionspolitikk. Altfor seint fann ej ut at ej burde brukt meir tid i hjørnet sammen med Pål.

Sagt med kjærleik.

Sida sist he ej...

... vore på én einaste liten, puslete fjelltur.

... tatt opp igjen en muntlig eksamen i Bergen, og kjørt heim i lykkerus over "bragden" det e (førr mej iallefall..) å ha fått en C i Natur-, samfunn- og miljøfag. På siste spørsmål vart nok sensor rørt over at engasjementet va tilstades og augene mine blei blonke - men sannheita e at ej va berre so hinsides glad. Ej forstod ej faktisk straks va i mål...

... lært at å køyre heilt til Bergen og tilbake med en liiiiitej lyd i motorej, ikkje e særlig smart. Då står en plutselig hos bilmekanikaren og sler haudet i disken, bite sej i sutreleppa og trygla om å få dele opp betalinga i tre omgonga.

... begynt på Kroppsøving i Volda og funne plassa på kroppen som ej ALDRI trudde kunne verke so mykje. Det gjorde direkte låkt å legge sej i går kveld. Det skal det aldri, aldri gjer. Men det e verdt det altso... Kan nesten å stå på henda no!

... funne mej verdens stiligaste, om so kanskje minste, ettromsleilighet i Volda. Dyre va den me. Einaste positive e at et telys burde halde til oppvarming, og slik unngår vi tåpeligheita det e å leige leilighet der straumen kjem i tillegg. Når Norge visstnok går mot tidenes verste straumkrise og Volda faktisk e en ta dei få plassane der du fortsatt he gode sjansa førr å finne dej bustad med inkludert straum, so seie det vel sej sjøl at en eller anna plass innimylla der va der et økonomisk moment so skreik ette litt meir oppmerksomheit. Og som berre ikkje fekk det.

... fått mej kajakk! Ej he fått mej kajakk! Ja, det he ej! Å du og du, den e bra lekker. Raud og fin. No he ej lært mej å kome mej inn og ut av den når den ligge ved flytebrygga. Ej må innrømme ej skamma mej litt når ej merka kor lett og lite skummelt det va - kontra tida ej brukte på å site på hekken og tenke gjennom alt som kunne gå gale ved å slenge raua ti cm opp, til venstre og forhååååpentligvis trygt i bryggeplankane.

... sett lisjebrorej min, en kamerat og ei venninde gifte sej. Ikkje med kvarandre nei...

... hatt Rita, Linda og Agnetha på besøk - kollektivet frå Skrivergata reunited!

... nesten jobba mej i hjel, og lært at ikkje alt i livet kan kjøpast førr penga. Neste sommar skal ej ha litt meir fri.

..."vokst" ut to alle buksene mine.

... innsett at å ete smågodt so godt som kvar dag gjøna heile sommaren gjerne gjer det med buksene dine. Hypotesa "A moment on the lips - a lifetime on the hips" e herved utprøvd og vedtatt. Ej og Shakira e skjønt einige: her e det ingen hofte so klare å lyge sej unda nåke ting so helst.

Takk og lov førr at hausten e i gong, at Volda e utstyrt me masse fine turløype, at sola framleis skine og førr at DU e her og lese bloggej min, sjøl om ej he tatt den longe bloggeferiej. Hjarteleg velkommen e du i allefall. No rusha vi mot 10 000 besøkande, gjer kje vi?

I det siste har jeg sittet ved dataen opptil flere ganger daglig og stirret på denne skjermen, i håp om å komme på noe å skrive. Men ingenting skjer hverken skrivemessig eller generelt i livet mitt forøvrig, og i stedet for å sitte her med noe som ligner på litt dårlig samvittighet legger jeg ned hele bloggen for en stund og holder

87SOMMERSTENGT87

Deilig... Sommeren burde vel uansett brukes til annet enn å sitte foran datan?? Ha noen fine dager og kvelder framover, enten de innebærer regn og kuling (nordvestlandet) eller sol og grilling i fjæra (sørøstlandet .. blæh.).

Vi sees til høsten!

Jo-hooo!

Sommer, sommer, sommeeeeer!

Det er sol på Sunnmøre, og det har vært det i to hele dager nå. I morgen er det meldt regn igjen, så det var vel dette vi skulle ha denne sommeren. I kveld kommer Rita, Linda og Agnetha - kollektivet er reunited for en langhelg. Jeg gleder meg, og håper at Gud hørte bønnene mine om mere sol, mere sol. Han er vel tross alt den eneste som kan få lavtrykket som er på vei til å ta en uventet u-sving og reise tilbake dit det kom fra (Jeg beklager til den det måtte angå.. Jeg tar gladelig et lavtrykk en annen gang i bytte. Bare ikke denne helga!!)

Siden sist har jeg vært i bryllup i Bergen, og fikk presset inn noen timer med kvalitetstid sammen med Liv Jorunn og Marianne C mellom slagene. Snart skal det bli storoppdatering her inne, men ikke nå. Ikke nå når sola skinner, og jeg har kjøpt meg ny volleyball. Vi tar en liten sommerferie, alle mann.

Jeg vil male verden rød...

I dag fant jeg en link på www.startsiden.no som ledet meg til en webside som lar deg få en enkel og grei oversikt over de landene du har besøkt. Førstemann til å farge hele verden rød!

HER kan du lage ditt eget verdenskart!

Obrigada, Ronaldo!

Altså - nå kunne jeg, og normalt ville jeg, holdt meg for god til å kaste meg inn i rekken av bloggere som i disse dager peprer sidene sine med VM- stoff. Men, akk - jeg kan ikke la det være. Til nå har jeg fått med meg en og annen kamp, og de fleste har vært mer eller mindre skuffende, siden det som oftest har vært Brasil jeg har fulgt. Selv om jeg ikke har større greie på fotball enn at jeg forstår hovedpoenget - ball i motstanders nett, har Brasils kamper til nå vært like spennende som å se støvsugeren ta en tur over gulvet.

Men i kveld snudde det. For første gang forstår jeg nå fotballfrelste som legger i vei om at fotball kan være ren kunst. Med øynene spikret på storskjermen i farmorhytta fikk jeg og tre brødre pluss en hel gjeng av deres kamerater med oss at Brasil knuste Japan. Det var så utrolig gøy! Arne Skeie sa midt i andre omgang at "de brasilianske spillerne ikke bare vil ha mål, de vil også ha vakre mål". Det var ikke så vanskelig å se hva han mente. Jeg tror ikke jeg har sett bedre ballføring enn de gutta der, de takler og leker med den lærkula på en måte som en ikke skulle tro var mulig. Jeg tror faktisk at du kan sette noen av de i samme rom som ballettdansere, og de vil komme like godt - om ikke bedre ut av det. Det var rett og slett ren nytelse. Målet fra 25 meter som Juninho smelte av, var i noens øyne bare et rent lykketreff- og en trist miss for Japans keeper, men jeg synes det var en fantastisk måte å gjøre det klart at Brasil på ingen måte vil gi fra seg VM- tittelen uten å kjempe for det først. I tillegg var det selvsagt mektig herlig å se Ronaldo ta revansj, han fortjente å sette de kraftig fast, kritikerne som har vært ute etter han den siste tida. Ronaldo er og blir genial. Case closed.

Aaaahhh... det var deilig å få det ut. Men bare en sånn siste gang (for i kveld):

***BRASIL***