Obrigada, Ronaldo!

Altså - nå kunne jeg, og normalt ville jeg, holdt meg for god til å kaste meg inn i rekken av bloggere som i disse dager peprer sidene sine med VM- stoff. Men, akk - jeg kan ikke la det være. Til nå har jeg fått med meg en og annen kamp, og de fleste har vært mer eller mindre skuffende, siden det som oftest har vært Brasil jeg har fulgt. Selv om jeg ikke har større greie på fotball enn at jeg forstår hovedpoenget - ball i motstanders nett, har Brasils kamper til nå vært like spennende som å se støvsugeren ta en tur over gulvet.

Men i kveld snudde det. For første gang forstår jeg nå fotballfrelste som legger i vei om at fotball kan være ren kunst. Med øynene spikret på storskjermen i farmorhytta fikk jeg og tre brødre pluss en hel gjeng av deres kamerater med oss at Brasil knuste Japan. Det var så utrolig gøy! Arne Skeie sa midt i andre omgang at "de brasilianske spillerne ikke bare vil ha mål, de vil også ha vakre mål". Det var ikke så vanskelig å se hva han mente. Jeg tror ikke jeg har sett bedre ballføring enn de gutta der, de takler og leker med den lærkula på en måte som en ikke skulle tro var mulig. Jeg tror faktisk at du kan sette noen av de i samme rom som ballettdansere, og de vil komme like godt - om ikke bedre ut av det. Det var rett og slett ren nytelse. Målet fra 25 meter som Juninho smelte av, var i noens øyne bare et rent lykketreff- og en trist miss for Japans keeper, men jeg synes det var en fantastisk måte å gjøre det klart at Brasil på ingen måte vil gi fra seg VM- tittelen uten å kjempe for det først. I tillegg var det selvsagt mektig herlig å se Ronaldo ta revansj, han fortjente å sette de kraftig fast, kritikerne som har vært ute etter han den siste tida. Ronaldo er og blir genial. Case closed.

Aaaahhh... det var deilig å få det ut. Men bare en sånn siste gang (for i kveld):

***BRASIL***