80 - tallsparty i Gjerdsvika

Elisabeth og John tek opp tråden der "Dirty Dancing" enda.

.

"And I've haaad the time of my li-i-i-fe"

Hadde ej vore babe på 80- talet? Ja, det hadde ej. Utvilsomt. U-TVIL-SOMT.

Våken ja!?

Enda en helg er over, den rusler i dette øyeblikk bort til de andre helgene som har kommet før denne, og kaster seg inn i diskusjonen om hvem av dem som simpelten ikke kan måles med noen av de andre. Forrige helg står henslengt med armene i kors og legger ut om 80- tallsfesten den brakte med seg - en lørdagskveld fylt til randen med kreppa hår, skyhøy rougefaktor, Final Countdown, Bobbysocks, hvite tennissokker og snæsne gutter med oppbrettede dressjakker og slips i rosa skinn. Adolfbuda i Gjerdsvika var åstedet, og med en perfekt solnedgang ute i horisonten og temperatur som kunne minne bittelitt om sommer, er forrige helg sikker i sin sak; det var tider det.

Men denne helga har vært koselig også. På fredag fikk jeg besøk av Eli, en god veninne fra tida i Kristiansund. Da jeg introduserte henne og kjæresten for brødrene mine og fortalte at vi hadde gått i samme klasse på St.Hanshaugen i to år, rynket den ene på øyebrynene. Han kunne nemlig ikke huske at jeg hadde bodd der. Andre sliter kanskje med å legge slike opphold i Kristiansund bak seg, men vi hadde det alt i alt ganske fint der. Jeg og Berit bodde sammen det første året i en ganske stor toppleilighet øverst i et av byens mange bedehus. Vi betalte 1200,- kroner hver i måneden, og mistenkte vaktmesteren som bodde under oss for å røyke hasj og forføre jenter som ifølge Berit var "myttji ønger enn oss ja!". En kveld kom jeg trøtt og sliten hjem fra ekstrajobben jeg hadde ved "Automaten Grill", der jeg nok med sikkerhet kan si at jeg drog på meg noen kilo ekstra rundt ... -ja, who am I kidding; sånn overalt egentlig.

Etter å ha sittet som en sekk med poteter i en stol fremfor tv'en et lite kvarter, ringer det på døra, og utenfor står det to politimenn som lurer på om jeg vil være med på politistasjonen. Og slik ble det til at jeg som 17- åring befant meg i mitt første politiavhør. Vår kjære vaktmester var nemlig mistenkt for å ha "mistet" håndkleet sitt etter en dusj, og det i nærvær av to tiårige jenter fra speideren som kom på døra for å spørre om han hadde tomflasker de kunne få til panting. (Om det er den vanlige måten speiderne i Kr. Sund får fart i budsjettet på, må fuglene vite.)

Jeg og Berit invisterte iallefall ganske kjapt i kjettinglås etter den episoden, og snek oss musestille forbi døra hans hver gang vi kom hjem, i frykt for at han en dag skulle komme i skade for å miste noesomhelst i vår nærhet. Det ble selvsagt ikke gjort noe mer med saken, og for alt jeg vet kan den gamle grisen fortsatt sprade rundt i badehåndkleet sitt og vente på at neste speidertropp skal dukke opp.

I natt hadde jeg da nattevakt igjen, og krøp i dag tidlig til sengs trøtt som bare jeg kan være etter 10 herrrlige timer i en dårlig stressless og litt mopping på tunet. Til vanlig bruker jeg å skru av mobiltelefonen når jeg legger meg under dyna, men i dag fikk jeg bare ikke gjort det i tide, i og med at øynene allerede var lukket og låst i det øyeblikket hodet møtte puta. Alle som har bodd sammen med meg over lengre tid, vet hvordan jeg er når jeg blir vekket med det mål for øyet å få noe fornuftig ut av meg. Noen har sagt at når du nettopp har stått opp, kan det sammenlignes med å være drita full - og jeg tror det så gjerne.

Klokka 13:00 ringte nemlig telefonen, og jeg fikk fokusert såpass på displayet at jeg så et nummer jeg ikke kjente. Nå bruker jeg å svare ukjente anrop med både for- og etternavn, men i det jeg trykket på 'svar'- tasten, kunne jeg ikke for mitt liv komme på hva jeg het. Jeg var derimot både blid og omgjengelig da jeg ropte 'Haallooo!' i røret, og hørte såvidt en mannsstemme presentere seg og si at han ringte fra Høgskulen i Volda, og at de hadde en ringerunde der de spurte årets søkere om det var noe de lurte på. Altså - det er mye jeg lurer på ang. studiet jeg har søkt på neste år, og hadde han møtt meg på et litt annet tidspunkt hadde vi fått en trivelig prat om litt av hvert. I stedet fikk han på tråden en superblid (jeg var såå blid, du vil ikke tro det...) flicke med fistel i stemmen, som ikke sluttet å rose Høgskulen i Volda for at de faktisk ringer rundt og SPØR om vi vil spørre om noe. Ja, jeg var "altso so utrulig positivt overraska og imponerte" at jeg fant ikke ord. (Jeg gjorde det vet du. Altfor, altfor mange ord...) Han takket og bukket, og sa at jeg bare måtte slå på tråden igjen, dersom det skulle være noe mer. Akkurat der lurer jeg på om jeg ikke må ta han på ordet... For alt jeg vet kan han, etter å ha lagt på røret, funnet fram en feit, svart permanent-marker sprittusj, og strøket frk. Nærø av lista. Han kan glatt ha trodd jeg var splitter pine gal.

Aksjon: "Get back into HiVolda" altså;- i morgen den dag.

Enslig, ung kvinne søker svar...

Rett rundt hjørnet ligger sommerdagen som sangen så fint forteller er min. Jeg beveger meg på enden av mitt 24. år, det året som gav meg følelsen av å se ungdommen forsvinne i det fjerne, men som allikevel beroliget meg med at jeg iallefall ikke var 25 år enda. Men de snart 365 dagene som 24- åring har forsvunnet som dugg for sola, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg lurer på er om jeg har fylt disse dagene maksimalt. Svaret er vel et åpenbart 'nei'.

Jeg gjennomgår en liten identitetskrise om dagen. Plutselig går det opp for meg at jeg enda en gang ikke har snøring på hva jeg vil gjøre fremover - og tanken på denne utdannelsen som ligger bak meg, og som jeg så gjerne skulle latt være å brukt så innmari masse penger på, holder på å drive meg til vannvidd. Alle disse som sier at jeg kan bruke den til sååå mye annet enn å stå bak et kateter, må gjerne føle seg fri til å utdype det. Jeg vet nemlig ikke hvor jeg skal snu meg når jeg står der om et års tid med tittelen i lomma, lånekassen på nakken - og resten av mitt såkalte liv vinker der fremme på meg.

Jeg besøkte en vennine her om dagen, og med bena plantet godt oppunder meg i sofaen hennes gikk det opp for meg at jeg må være verdens mest ustadige person. Hun så på meg og svarte at det hadde hun da visst lenge. Hun er den tredje personen som sier dette, og i det øyeblikket slo det meg med full styrke. Alle andre har sett det- bare ikke jeg! Jeg har alltid sett på meg selv som en avbalansert, jordnær og gjennomtenkt person, og så slår det meg med midt i fleisen at det ikke er tilfellet i det hele tatt. Jeg roter rundt i blinde, bestemmer meg for det ene i det ene øyeblikket - for så å ha en helt ny plan uka etter. Jeg skifter mening raskere enn jeg skifter et par sokker.

Nå er det kommet til det punktet i livet (utenom berg-og-dalbane-årene, også kjent som puberteten) der alt rundt meg forandres så utrolig mye. Venner gifter seg, flytter inn i nysnikra mønsterboliger og blir foreldre. De legger studietida bak seg og betaler på hus-, bil- og studielån til de mister både nattesøvn og matlyst. De skaffer seg fast jobb og får et liv som innebærer å legge seg før 22:30, stå opp før hanen galer, samt være sikre på at de har melk i kjøleskapet til minstemanns frokostblanding dagen derpå. Og jeg befinner meg helt utenfor deres gode selskap. Ikke kan jeg diskutere melkespreng eller det ekstra rommet over garasjen. Ikke vet vel jeg hvordan det kjennes ut å krype til køys og finne ut at min bedre halvdel har stukket av med dyna mi, og at han sover med den under, og sin egen over seg. Jeg aner ikke hvordan det føles å slå seg til ro noe sted, og vite at dette meget mulig kan bli stedet man blir sittende på resten av livet.

For et par måneder siden var det fristende å begynne et slikt liv. Nå har jeg -bombe- ombestemt meg. Igjen. Og det er ganske frustrerende! For selv om jeg drømmer om å gjøre andre ting - reise mer, oppleve mer, gjøre andre ting enn å ha en åtte-til-fire-jobb, så misunner jeg samtidig de som har det slik. Det må være så deilig å være "i rute". Mens andres liv tusler og går, slik "normale" liv skal, føler jeg at jeg fortsatt sitter med rumpa godt plassert i en 18- årings tilværelse. Jeg aner ikke om jeg skal se på livet foran meg som et stort eventyr der alt er mulig, eller om jeg skal flippe ut over mangelen på fremtidsknagger å henge jakka på. Hvorfor kan man ikke få litt lenger tid på seg? Hvorfor, hvorfor er jeg snart 25 år, når jeg ikke er klar for å være det?

Og neida - 25 er virkelig ingen alder å gremme seg over. Det er bare det at når jeg ser andre på min egen alder vite hva de driver på med (eller iallefall later som de gjør det), så trøster det aldersutsagnet meg like lite som det der folk forteller meg alt jeg kan bruke lærerutdannelsen min til. Uten å egentlig fortelle meg hva jeg kan bruke lærerutdannelsen min til!

Det kribler i beina...

Snart tre uker i hjemlandet - og de føles lengre enn alle de vi hadde på tur tilsammen. Jeg er reisesjuk. Og det kommer i bølger. Store, feite surfebølger av sorten som skyller over deg og drar deg etter sandbunnen til du ender opp hjelpeløs i strandsonen med bikinitrusa rundt anklene, bh'en rundt øra og alle kroppsåpninger fulle i sand. Brasil sniker seg inn med stadig kortere mellomrom, og fyller hodet med minner om sene kvelder på en brygge ved en elvemunning, hvite strender, krystallklart hav og middag per quilo. Jeg svinger rompa til bossanovatakter og drømmer om varme, late dager på stranda og regnskyll som etterlater små bekker i gatene og luft som føles frisk, i den forstand det går an. Jeg savner til og med det å dytte ørepropper i ørene hver morgen i sekstida for å stenge ute skvaldringen til papegøya på taket.

Hver gang jeg forteller utenforstående om turen vår, ender jeg opp med å male dem et überskjønt bilde av Brasil. Det er uten tvil det mest fantastiske stedet jeg noen gang har befunnet meg. Heretter har jeg på følelsen at jeg kommer til å måtte benytte meg av en ny type tidsregning. Bp og Ap; Before og After PARATY.

Sånn utenom alt dette går livet sin skjeve gang på Nærøen. Det er til tider så dødt her at jeg innimellom må kikke litt på videoen fra bungyjumpinga i Thailand for i det hele å kjenne etter om jeg er i live. Det fungerer til gjengjeld hver bidige gang. Det mest spennende jeg gjorde i går var å redde en flue som satte seg fast i den våte malinga på stakittgjerdet. Det mest spennende dagen før det var å begynne å male stakittgjerdet. Det gikk innmari fort over. Stakitt er ikke akkurat a bundle of joy. Men det er da deilig når det er gjort. Nå har det plutselig tatt seg opp med vakter på jobben, og selv om jeg ikke føler meg helt klar for å sitte til knes i vakter igjen, så er det vel bedre enn å drive dank. Og hakket bedre enn å male stakitten.

Nei, nå løy jeg. Ukens bilderesymé kommer her!

"Svigersøstrene" på båttur. Jeg fikk være med på "dubbeldate"! Lillebror og storebror med følge - og meg. Anstand? Don't mind if I do.

Enda et skrytebilde. Vi kan egentlig bare nyte det i stillhet... Nyt, nyt.

Asgeir med sin utkårede; Karoline. Det som er så kjekt med å være så mange søsken er at det etterhvert kommer veldig mange flere trivelige folk inn i familien..!

Piknik i farmorhagen med Benjamin og Karoline.

"Jordbær a la Maurice": Vineddik og sukker røres sammen til en dressing og blandes med jordbærene. Det høres nesten umulig ut at jordbær kan bli bedre enn de i utgangspunktet er, men det er faktisk mulig!

... Ben likte det iallefall ...

Nattevakt. Aaah... Vi kan egentlig bare nyte det i stillhet.

Gi et varmt velkommen tiiiiil.... Annéa!

Hun er det nyeste tilskuddet i venneflokkens barnerekke - en bestemt liten dame, med seriøse hjerteknusertendenser. I dag bar Ann Sofi og Kristoffer lillejenta til dåp, og jeg fikk være med som fadder! Det var utrolig kjekt, og en ære å bli spurt. I går kveld ble jeg spurt om en annen ting også, nemlig å lese noen vers i kirka. Ikke noe problem, folk har jeg da stått foran før, tenkte jeg.

Siden jeg er meg selv lik, kom jeg meg ikke avgårde til kirka før jeg var heeelt nødt. Det slår ikke feil. Skal du sitte på baken og stirre i veggen en hel dag kan du vedde på at håret er helt perfekt - til ingens glede. Skal du spre møkk på jordet, beise verandaen eller sløye fisk kan du satse penger på at håret ditt ser ut som det er bragt deg av engler fra himmerik. Skal du derimot se litt normal ut en gang det gjerne teller, kan du bare gi opp. Jeg slet som en hund,- med det resultat at jeg endte opp med å se ut som en. Tilslutt måtte jeg innse at årets verste hairday hadde inntruffet med full styrke, og det var bare å ty til det eneste mulige: den dølle oppsatsen. Well - det var ikke håret som var hovedsaken her,- jeg ville bare så veldig gjerne poengtere at jeg ikke gjorde det med vilje, det å komme tredve sekunder før dørene lukkes, klokkene slutter å kime, og herlighetene ruller i gang. Og da skulle jeg helst vært der "litt i god tid", som Ann Sofi sa kvelden før. I døra ble jeg møtt av presten som gratulerte meg hjerteligst med dagen, før han spurte om jeg ikke kunne lese litt til.

Brått stod jeg der fremme og bladde, leste det siste verset først og omvendt, og ble spurt av presten om å repetere den siste setningen for å understreke poenget. Det var da jeg ikke fant den siste setningen. Den stod jo der - i all sin prakt, men jeg fant ikke begynnelsen på den! Jeg lette etter punktum og store bokstaver, stotret og stammet, før presten tok saken i egne hender og geleidet meg inn på sporet igjen. Det gav vel ikke akkurat ekstrapoeng eller stjerner i margen at jeg lo brydd samtidig som jeg fullførte seansen.

Annéa oppførte seg eksemplarisk over døpefronten, og glippet med øynene akkurat nok til å gi presten et salig smil før hun forsvant inn i drømmeland igjen. Det kan vel kanskje sies at hun var prakteksemplaret denne himmelfartsdagen. Det var nemlig to dåpsbarn til, et brødrepar på 2 og 4 år. Mens fireåringen bøyde seg resolutt over sitt eget speilbildet i vannet og mottok det som mottas kunne, satte toåringen seg på bakbeina. Det er da noe sjarmerende når dåpsbarnet selv kan nekte for å tas inn i det gode selskap. "Kan ikke jeg bare få ha litt vann i panna di da..?" mumlet presten i mikrofonen, før guttungen svarte med et kraftig "Nææææææi!!!". Han trengte ikke mikrofon.

En herlig dag, med et herlig lite vesen som jeg gleder meg til å følge gjennom årene som kommer. Det er virkelig stort å få være fadder!

Kvalitetstid i sofakroken.

Jeg tar gladelig et par av denne sorten, takk.

Fantastiske vesen...

Stolte mamman... Ann Sofi med en (fortsatt) sovende Annéa.

Takk for sist du...!

Da var vi igang igjen på "heimabloggjen". Jeg har sittet foran skjermen de siste dagene og vridd hjernen i håp om å komme opp med noe interessant, men etter reiseblogging blir det liksom litt vanskelig å produsere noe som kan måle seg med det, føler jeg. Det har jo tross alt skjedd noe så godt som hver dag de siste 9 ukene, mens det til gjengjeld ikke har skjedd så veldig mye siden jeg plantet føttene på norsk jord igjen.

Jovisst var det deilig å komme hjem. Det var skjønt å kunne gå i skapet og gnage på en grov brødskive med brunost. Det var ytterst behagelig å legge seg i sin egen seng, og sove så lenge en måtte ønske. Allikevel er det ting som henger igjen fra turen, som jeg fortsatt forventer å støte på i løpet av en dag:

• Hvorfor står det ingen taxisjåfører i gangen min? Hvor er de, disse som må ha tatt kurs, sikkert brevkurs, i å ikke gi opp en eventuell passasjer selv om denne avslår gang på gang.

• Hvorfor svetter jeg ikke? Eller, det vil si: hvorfor svetter jeg som regel ikke? I dag svettet jeg som en gris - men det var bare fordi jeg forlot heimen iført den største vinterjakka jeg kunne oppdrive. Det er allikevel merkelig å kunne bevege seg raskere enn fem meter i minuttet uten å bli våt på ryggen. Det sies forresten her i kretsen at det er så deilig og varmt om dagen. I beg to differ...

• Hvorfor får jeg ingen sure miner og krasse kommentarer når jeg ombestemmer meg og ikke kjøper noe på Coop'en allikevel?

• Hvor er de syngende firfislene på rommet mitt?

• Hvorfor står det ikke en elefant nedi gata og gjør i fra seg?

• Hvor er minibaren på rommet mitt?

• Er det virkelig meningen at vannet i springen skal smake så friskt og godt?

• Kan dopapiret kastes i do sier du...?

• Hvorfor er det lyst ute så godt som hele døgnet?! Jeg går rundt med en konstant følelse av at klokken er 17:00, og før jeg vet ordet av det har alle rundt meg lagt seg!

• Og hvor, HVOR er fargen? Den lille gløden som bredte seg siste uka? Den dro vel tilbake dit den kom fra, tenker jeg.

Ellers går jeg her da, og i dag var jeg ute for å sjekke tilstandene på jobb. Jeg kom krypende og spurte etter ledige vakter, og tror du ikke at jeg var så heldig å få litt da? Hele fire stykker! Frem til 10. juni! Ja, nei dette blir det klingende mynt av! Så nå blir det gårdsarbeid på denne jenta neste måneden. Og det gjør meg ingenting. Jeg skal male stakitten, klippe plenen og rake på plass all grusen plogen tok med seg uti grøfta i løpet av vinteren. Og oppi det hele skal jeg ha bossanova på øret mens jeg venter på sommeren. For i år kommer den. Det vet jeg at den gjør.

Bilder fra fisketur med brødrene ligger vedlagt. Jo, jammen er det deilig å være hjemme..!

Lua er på plass. Yes.. det e sommar på Sunnmøre.

Full likestilling ombord...

Yngstebror Asgeir prøver ut ny fiskepatent. Sveiseblind og glad - iført siste skrik innen solbrillemoten for damer; søsterns "Dior".

Thailand er Thailand, og Brasil er Brasil - Sunnmøre er allikevel uslåelig. Helt objektivt sett, selvsagt.

Jeg og Gudmund venter på fisken...

...og venter ikke forgjeves. Seeei!

Jo takk, det e no litt kjekt å vær heimatt igjen me...

Trykk HER for å komme til reisebloggen vår!

Nå skjer det..!!!

Jeg holder på å pakke litt da. Pakke til en jordarundt-tur som skal vare i tre måneder. Hva legger man da i sekken? En sekk som forøvrig er mindre enn hva litermålet skulle tilsi? Til nå har jeg lagt til side:

- en dongeribukse
- to skjørt
- to t- skjorter
- en hvit topp
- en brun topp
- en grønn armybukse
- en superundertøyskjorte
- fire bikinier
- et belte
- en fin topp
- undertøy
- to par sko

Hva med resten av klærne mine? Hvorfor, å hvorfor kan ikke de også være med?? Jeg kommer til å savne de noe grusomt, og se frem imot å møte dem igjen. Nå hørtes jeg fryktelig grunn og en smule overfladisk ut. Men jeg liker klær og har aldri vært særlig flink til å velge bort noe når jeg skal på ferie. Resultatet har alltid vært at jeg har reist steder med hele skapet på ryggen. Pappa spurte meg en gang jeg kom hjem til jul, om det var for godt denne gangen. Han var helt seriøs da han spurte. Så du skjønner kanskje at jeg sliter litt nå. Jeg trenger en pakkeliste! Noen som har gjort dette før meg, og som vet hva de snakker om. Erfarne backpackere ville sikkert kastet et blikk på pakkelista mi og ledd rått, før de ville sagt at den var en skam for alle packpackere around the globe. Skjørt? BH?!

Det jeg også ville i denne bloggen - som blir den siste før avreise, er å fortelle hvor utrolig heldig jeg var i helga. Lørdag morgen stod jeg opp kl. 06:00, og kjørte til Bjorli sammen med Torill. Der oppe ventet enda flere venner, 10 kjølige minusgrader, strålende sol fra vinterblå himmel og perfekte løyper. Snøen såg ved første øyekast ut til å være hard skare, men når vi kom oss opp i bakkene, viste den seg å være helt perfekt. Etter litt knall og fall på nytt snowboard, fant jeg endelig mer eller mindre balansen. Og selv om jeg ikke fikk til en eneste sving, var det utrolig gøy å bare kjøre fra side til side og merke at brettet lystret.

Som sagt - veldig heldig som med få dagers mellomrom kan nyte det beste fra to verdener: sol og snø på fjellet, og sol, sand og føtter i vann,- i RIO DE JANEIRO.

Det er så sykt.

Herfra blir det full stopp på småblogten de kommende tre måneder! Link til reisebloggen vår, som du selvfølgelig må følge med på, og som vi håper vi får til å holde oppe og gående, ligger ute i margen! Og så kommer den som egen link øverst på siden her også etterhvert.

Mobilen blir liggende hjemme - noe jeg gleder meg noe helt utrolig masse til...:)
Ha det fint, til vi sees igjen!

-Marianne-

Walking in a winter wonderland...

... my ass.

Det finnes mennesker, og noen av denne sorten har jeg møtt, som faktisk synes at snømåking gir ro i sjelen og dagens lille opptur. De måker gladelig sitt eget og andres oppmålte uteareal, vinker blidt og smiler bredt. De subber rundt med måka på slep, og bryr seg hverken om snøen er pudderlett og fløyelsmyk, eller gjennomvåt og blytung. Det er ikke så altfor mange av sorten, men når jeg har dumpet borti en og annen har jeg alltid endt opp med en blandet følelse innvendig. Jeg vet rett og slett ikke om jeg blir imponert eller frustrert over slike folk. Altså, misforstå meg rett. Det handler ikke om frustrasjon overfor selve måkeren, men mer frustrasjon over mangel på måkeentusiasme i eget liv.

I dag tenkte jeg nemlig å gjøre en innsats da skjønner du. Det har kommet minst tusen meter nysnø de siste dagene, av den überlette sorten. Jeg kom overraskende opplagt hjem fra min siste nattevakt og satt i en snau time og ventet på at posten skulle åpne slik at jeg kunne hente billetter til min og Jan Magnes opptur etter "all talk - no action" på det kulturelle området de siste... tja, 10 årene. Nå ligger de to (smertefullt dyre) papirlappene her rett foran nesa på meg, og beviser at vi skal underholdes av A-ha og diverse gjesteartister på Color Line stadion i Ålesund, lørdag 26.8.2006 fra klokka 18:00 og utover.

Med Morten Harket i bakhodet følte jeg meg veldig så inspirert til å ta fatt på litt snømåking. Strengt tatt kunne jeg lett latt det være, siden mamma og pappa er borte den neste uka, og snøen aldri i livet kommer til å bli liggende så lenge. Men i vinterstemningens ånd fikk jeg det for meg at dette måtte da være en god måte å kjenne sol i ansiktet på. I første omgang så jeg for meg at snøfreseren og jeg kunne knytte sterkere vennskapsbånd, og drog dette sjokkoransje monsteret ut av fjøset. Jeg var gjennomvarm helt inntil beinet etter å ha dratt, dyttet og lirket den over dørstokken og ut på gårdsplassen. Og varmere skulle jeg bli. Startsnor. For en idiotisk oppfinnelse! Båtmotor, gressklipper, snøfreser - totalt ubrukelige i mine hender. Jeg klarer aldri starte noen ting som helst med startsnor! Jeg drar og drar, til skuldrer knaker og albuer knirker. Tilslutt ender jeg som regel opp med å snerre på pappa eller brødre, som med et enkelt mannedrag starter utysket, kaster et oppgitt blikk på meg og tørt utbryter "Ka du syyte ette...?".

Etter å ha fått snøfreseren tilbake på plass, ser jeg etter snømåka. Den vi har hatt i alle år, og som jeg ikke eier et eneste godt minne forbundet til. Men jeg går på med ny giv. Aha- gutta danser i snøhaugene rundt meg og tråkker i kattebæsj som ligger der den normalt aldri i livet ville ligget, hadde det ikke vært for at katten ikke går lenger enn høyst nødvendig i disse unntakstilstander. Og ærlig talt så har jeg full forståelse for det. Hadde jeg måttet stå til låra og gjort mitt fornødne i fnugglett nysnø som virvler både hit og dit, så hadde jeg sikkert ikke ofret følelse i både ben og privatområder for å være korrekt handlende. Da hadde jeg med barnlig naivitet, noe som Pus visstnok har rikelig av, kamuflert som besatt og satset på at ingen noensinne kom til å se det. Jeg er glad vi har vannklosett.

Morten forsvinner først, og før jeg vet ordet av det, har både Magne og Pål tatt gitar og keyboard på nakken og stukket av. Jeg henger over tverrliggeren på snømåka og sjekker om ribbena er fulltallige. Foran meg har jeg klart å kjøre måka flere cm nedi bunnfryst grusvei. Å, hvor minnene strømmer på. Dette har vi gjort før ja! Det eneste som mangler er sprengte kinn og tårekanaler. Nedenfor ser du resultatet etter dagens gledesstund.

Vi begynner bra. Optimismen er rådende. Flerfeltsmåking.

"Also... trenge no egentlig ikkje ta heile plassej da... Skal no berre kome mej fram til bilej liksom..! Og bilej trenge no absolutt ikkje stå her oppe på tunet da.. Gjer ingenting at ej ikkje kjeme mej opp bakken me den. He berre godt ta en friske tur ned dit den står. No måka ej fint ned til bildøra, og so e det bere velstand."

En og en halv meter senere:

"Stein hakkande det asso.. forbaskades skitsnøøøv!!! Ææææ!! Ej ska pinadø steike mej ALDRI busette mej NÅKEJ plass der det må måkast! Neveeer!!"

I skrivende stund kommer min bror inn og forteller at han fortsatte der jeg slapp. Med snøfreser vel og merke. "Måtte berre pumpe litt fann ej ut..."

-Marianne-

Jadda, så neida, så sånn er det...!

Jeg har skrivesperre. En gigantisk sådan. I slike stunder går det opp for meg at jobb i en avis som daglig spaltist gjerne ikke hadde gitt smør på brødskiva. Det hadde ikke gitt mer enn en tur på kontoret til sjefen, og fri fra klokken tolv. Og da helst langtidsfri som i Ikke-kom-tilbake.

Jeg har aldri vært særlig god på å skrive litt om dagen min eller slikt. Nå er det jo ikke så mye å si om mine dager. Det skjer nemlig så godt som ingenting. Men, siden jeg blir dritlei av å se de samme stygge bildene hver gang jeg kommer innom lunden, så får dere derfor nå mine siste bevegelser.

• Jeg har klipt meg. Fornøyd med den egentlig. Visse folk så det ikke, men siden jeg ikke la merke til at den samme personen hadde brukt flere hundre kroner på solarium de siste ukene, så kan man vel si at man er skuls.

• Jeg eier ikke økonomisk sans. Noe jeg enda en gang fikk bekreftet da jeg bare skulle en liten tur til nærmeste handelsstand for å kjøpe en flaske leskedrikk, og endte opp med en snowboardpakke.

• På den andre siden eier jeg nå en snowboardpakke!!

• Jeg spiser som en gal om dagen. Hver tredje time er det fram med brødskivene, gjerne tre stykker, salat, agurk og cherrytomater. Og bare så det er sagt: Jeg er sulten hele tida.

Nå. Opp med hånda de som syntes at dette var spennende lesestoff. Dette, Liv Jorunn, er grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund.

Jeg er sulten.

-Marianne-