24. november 2006

Post nr 102!!

Post nummer 100 kom og gjekk uten so mykje so et kryss i taket. Det gjorde Rita sin bursdag også, og ej kan vel ikkje sei at ej e stolte ta den bragda. Kan du tenke dej å ringe nåkren på bursdagen, og so he du glømt at det e bursdagen deira? Du seie hei og hallo, prata litt om vind og vær, takka førr dej og legge på. Sorry Rita! Bursdaga e ej virkelig ikkje nåke gode på.

Helga i Oslo va veldig koselig. Ej fekk litt kvalitetstid med flickorna, og fekk shoppa masse. Kredittkortet mitt he gnagsår og gongsperre, og bønnfelle mej om å få ligge i fred ei lita stund framover. Det e kje store faren for at det ikkje fe ønsket oppfylt, so lite det kan bidra me i disse dage. Det kjeme til å verte en tronge måned. Og ej he kje en gong spaghetti i skapet til å hjelpe mej i gjøna dei dagane ej veit kjeme til å kome når lønningsdag nærma sej. Takk og pris for at mamma og pappa e næraste nabo.

Det går fortsatt i eitt på kroppsøving, og i går fekk ej endelig levert inn ei oppgåve so he hengt over mej dei siste vekene. Folk i klassa sperra augene opp til det uanstendige når dei fekk vite at ej ikkje hadde begynt på den enda, men når ej fyrst kom i gong gjekk det so glatt so berre det. Ej trøsta mej me at 3 år på lærarskulen i det minste he lært mej å skrive oppgåve.

I går hadde vi turn igjen da. Og på neste torsdag skal vi få gleda av å instruere resten ta klassa i en øvelse vi he fått utdelt. Det e både kråkestuping og ringhenging på programmet, det e balansering på bommen og hopping over kasse. Ej va litt spent når ej scrolla mej nedover lista over ken so he fått ka, og fann tilslutt namnet mitt. Fingeren fulgte setninga ut og stoppa ved skrifta i kursiv. "Skranketips nr. 6" stod det. "Skranktips nr. 6..." gjentok ej førr mej sjøl og vridde hjerna mi. Ka skranke va førr nåke no igjen da..? Og so tenkte ikkje ej so masse meir på det der og då.

Men i går veit du! Då stod jubelej i gymsaltaket når dei andre drog fram skranken. Det e ditte monsteret ta et apparat - en høge bom og en lave bom so dissa små menneska frå Kina og Thailand og Vietnam fær å slynga sej rundt meda dei tenke på ka dei skal ha til middag, eller om dei huska å låse døra ette sej når dei fór heimafrå. Og skranketips nummer seks va ingenting ringare enn å begynt hengande i den høgste skranken, pendle til du fe stor nok fart til å kaste knena over den lavaste, og i samme øyeblikk so du he låst knehasene rundt den, sleppe taket i den øvste, pendle som en GAL inntil du ligge nåkelunde paralellt med golvet, førr so å åpne grepet rundt knena, og lande med et "hepp" på tjukkasen under. På føta.

Opp me handa dei so trur ej fekk det til.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Eeeehhhh! Ingen hånd fra meg....
Å d e så deiligt når eg komme inn på siå di å der ligge det et nytt innlegg!! Følle med vennen, selv om eg ikkje e så flink t å gi lyd fra meg....
Klem fra Marianne C....
(Som reiser til Zanzibar 28 mars, etter halvannen mnd i Etiopia og Kenya, vil du vær med i kofferten min?) :)

marianne sa...

Buhuhuuuu.... Om ej viiiil! Ej fatta ikkje at du skal nedatt igjen, det gjer låkt inni mej! God tur beib, og kjempekjekt at du fortsatt henge me!

You know me girl, ang turn...;) You know me too well;) Klem!

Agnetha sa...

Jeg er faktisk SUR for at jeg ikke var der når dette skjedde! Ganske sikker på at livet mitt hadde blitt forlenget med et par år...

marianne sa...

:D Ja, det trur ej so gjerne det ha vorte. Ikkje grasiøst på en plass skal ej fortelle dej...