På gamle trakter...

Å komme hjem igjen til Hadeland var veldig koselig. Det ligger en spesiell atmosfære i huset til bestemor,- alt er slik det alltid har vært. Lukta i gangen, snurredoen som bråker og luka på kjøkkenet som førte ned til potetkjelleren. Fortsatt kjenner jeg suget i magen når jeg går over den. Som lita jente kunne jeg sitte og se bestemor gå fram og tilbake, inn og ut fra spisskammerset, til og fra komfyren. Og hver gang lurte jeg på om den luka virkelig kunne holde. Jeg var sikker på at den en dag ville gi etter, og en av oss ville befinne seg nede i den kalde mørke kjelleren.

Her finner jeg porten inn på tunet - den som skrapte opp hele siden på pappas bil da jeg som nyetablert førerkortinnehaver skulle kjøre min første tur alene på gamle veier. Og da tok man også heeele siden. Jeg har alltid vært tilhenger av å fullføre når man først har begynt.

Her ligger veien bort mot Benterud - jordet der man så altfor raskt befant seg mellom barken og veden på en kvelende sommerdag. Hengende på grinda der veien sluttet kunne vi se bort på den iskalde bekken som rant og rant og rant. Den hvisket med lokkende stemmer og ba oss bade i kulpen, bygge demning i utløpet og avkjøle solbrente føtter i lekende strømmer. Bak kulpen stod derimot 12 dritsure kuer. Kuer i permanent premenstruell tilstand. Kuer med snøftende neser, såre jur og nyfødte kalver på stotrende ben. De sinteste kuene i verden hadde selvsagt sitt mekka på Benterud.

På de varmeste dagene med de sinteste kuene fylte bestemor et gammelt badekar bak veggen med kaldt vann fra springen. Selv med 4 småsøsken sittende i kø bakover i karet fantes det ikke et herligere sted på jord akkurat da.

Det man derimot merker når man kommer tilbake og får være i bestemorhuset over noen dager er at man er blitt eldre. Og lengre. Den hvitmalte senga under skråtaket som jeg krøp rød og varm oppi hver sommer er plutselig for kort. Allikevel nektet jeg å sove noen annen plass denne gangen. Jeg dro for gardina som deler av rommet inn til der mamma og pappa alltid sov, krøket meg sammen - og sov som om jeg var åtte igjen.

I løpet av dagene vi var der kom mange minner fram igjen. Og selv om klumpen i halsen aldri var langt unna denne gangen, lo vi tilsvarende mye. Snurredassen var mer enn én gang grunn til latterutbrudd. Bestemor fikk nemlig aldri godkjennelse for å få lagt kloakk på gården, og måtte derfor nøye seg med et monster av en snurrdo. For de som ikke er innvidd på området, så er dette en stor doning av en beholder med toalettsete på og en hendel på siden. Resten klarer dere kanskje å skjønne selv. Jeg for min del kunne ikke fordra dette utysket, og fant det høyst traumatisk å måtte gjøre mitt fornødne der de dagene vi tilbrakte sommerferien på Iversrud. Den yngste broren min var derimot av en helt annen oppfatning. En gang han eksploderte i sinne, fant han det like godt å la all frustrasjon over alle ting han fant urettferdig her i verden slippe ut. Etter en kraftsalve av de sjeldne avsluttet han med det som visstnok plaget han mest: "...og bare så du veit det mamma! Den doen vi har her heime er bare SØPPEL!! Men bestemor sin! Håhåhåj! Der har du do der!!"

Alt var som før der hjemme... Bestemor var den eneste som manglet. I allefall rent fysisk. Jeg for min del så henne overalt når jeg tenkte tilbake. Det håper jeg fortsetter hver gang jeg kommer tilbake dit.

-Marianne-