Gratulerer Gunnhild og Erik!

Mitt gode vennepar Gunnhild og Erik fikk jente nummer to i går. Hun skal hete Idun og var sunn og frisk ved fødselen. Gunnhild gikk litt over tida, og jeg tippet på at tirsdag kom til å bli dagen. Uheldigvis var det ingen som veddet i mot. Det syntes jeg egentlig var ganske tiltaksløst av mine venner. Hvis man ikke kan tjene noen kroner på simpel gambling, hva skal man da tjene på? GRATULERER i allefall! Tenker det var godt å få det overstått jeg! I forhold til visse andre jeg kjenner som påstår at å føde er en dans på roser (sitat: en av det annet kjønn), og riene er høyst overdrevet, tror jeg på teorien om at det faktisk gjør skikkelig dritvondt. Og ingen kan egentlig få meg til å tro noe annet heller. Kom ikke og fortell meg at å presse en unge ut av noe som vanligvis er på størrelse med en tjuekroning, ikke gjør vondt! Uansett hvor fantastisk alt måtte være etterpå! Jeg sier jo ikke at det ikke er verdt det,- bare at vi damene sikkert hadde gått rett i grava av det dersom det ikke var for at den lille klumpen trenger oss så innmari når de først har kommet ut!

Mens andre bloggere jeg kjenner er skikkelige ræcere, og har innlegg nummer 50 ute i skrivende stund, sitter jeg her foran dataen og lurer på hva annet enn fødsler jeg skal skrive om. Jeg er nettopp kommet igjen fra min faste trasketur, og i dag gikk det unna. Jeg fikk krampe på baksiden av begge lår, og leggene mine skrek som to kattunger der de knirket seg opp Frøystadskaret i lett trav. Er jeg virkelig i så dårlig form, eller er dette en positiv ting? Jeg klarer aldri å ta kramper for å være noe positivt. Det er det samme som når man skal presse seg selv til høyre halvdel av kroppen visner, det hvite i øyet dekoreres av sprengte blodkar og hjerterytmen ligger 40% over makspuls. Det synes jeg ingenting om når jeg kjenner etter. Allikevel skulle jeg gjerne vært en av dem som klarer å jogge mer enn 20 meter før det flimrer for meg. Jeg er da faktisk ikke i så dårlig forfatning! Når folk som veier det samme som en mini-morris, i "Slankekrigen" på tvnorge, klarer å jogge, så bør da vel jeg også være i stand til det. Jeg håper selvfølgelig på at det er noe rent fysiologisk det står og faller på hos meg, og ikke manglende viljestyrke.

Jeg kan ikke si at jeg utenom har det helt store å komme med, og en viss kamerat av meg har ytret ønske om følgende:

Mer om Nissan micraen.

Flatterende at en av mine venner finner dette høyst underholdende. Selv synes jeg egentlig micraen er utbrodert så mye som den utbroderes kan. Her strever jeg med min frykt for å ikke finne mannen i mitt liv, samtidig som jeg kaldsvetter ved tanken på at han faktisk skal finne det for godt å dukke opp. Og det er jo forståelig i seg selv at dette kan være koselig høytlesing for alle dere som i dette øyeblikk sitter med kjæresten klistra til leppene deres. Men jeg synes kanskje vi skal få lagt bak oss den nå. Tilbakemeldinger som "tenk så mye gøy du får det som singel da-a!", gjorde ikke heeelt susen. Dessuten mistenker jeg min gode venn for at hans fascinasjon for micraen henger tett sammen med at han kanskje føler seg mindre mislykket på sin forholdsfront når han leser om mine problemer. Lyset i tunnelen friskes opp, og skadefroheten kan kastes rundt som en pose konfetti.

Det var litt fra meg denne gangen. Kanskje like greit at det ikke ble side opp og side ned? Jeg håper på å komme sterkere tilbake.. Nå har jeg derimot en helg med fyllt opp av nattevakter, og evt. forhåpninger en måtte ha om noe mer fra denne kanten på en stund, kan bare senkes kraftig... Det føles ut som om jeg går en bulldoser i møte.

-Marianne-