And tchomorrow...??

*herlig intern*

Vinterfriluftsliv på Standal med K4

Ivrige K4'ara på vei mot Standalhytta og tre daga i snøen!
Ane, Kristian og Aud Johanne e klare!



Sjåførej vår, Miranda, og DJ på turen opp; Jan Erik



Vel installert på rommet vårt.
Kaldt, koselig, gammalt og med litt for korte senge..:)
Men ingen bedre plass å slokne når dagen e over
og soveposen he vorte varm...
Aud og Siv.



Morgenstund med gull i munn.
Lene, Aud Johanne og Reidar
nyte foreløpig stillheit og nykokt havregraut.




Dagen bjynt me litt tuppekos i tunet...

...før Aud Johanne, ej og resten ta gruppa legg ut på tur.



Ingenting å seie på været,- fyrste dagen i allefall..:)



Kristian (t.v) e vilt begeistra!



Standalhytta ... og Vivian klar for tur!



Erlend fe teste ut kordan det kjennes ut 
å finne folk i skred med søkestang.
Vivian fe teste ut kordan det 
kjennes ut å verte funne...



Vi testa nødbivuakk.
Kristian, ej, Karl Andreas, Ane, Marthe og Tor Sivert
hadde fint overlevd i dinne ei natt eller to.
Om blodsirkulasjonen hadde vore heilt den same ettepå,
e vel kanskje nåke anna...:)



Miranda he brote foten og må spjelkast og
fraktast tilbake til hytta.
Heldigvis berre en øvelse,
men veldig kjekt å ha fått prøve ut -
til en annen gong det evt e fullt alvor...



Igloobygging.
Aud Johanne, Ingvild og Vivian.
Vi skar ut store blokke av snøen,
lempa, bar og bygde til mestreverket stod ferdig.
Kjempekjekt!

Iglooen vår e ferdig! Ute bjynte det å verte mørkt,
og det e på tide å gå innatt i varmen.
Det va aldri nåke særlig alternativ å legge sej ute,
men dersom det skulle vore et must ...



...so ha iglooen vore et alternativ so kom longt opp på lista.
Va kje so gale kaldt, og det e kje verst
når det kjeme frå mej so fryse berre ej ser nedi fryseboksa...

Middag må til ette lange daga... 
Ette undervisning frå halv ni til fem- halv seks kvar dag,
va det utrulig deilig å kome innatt,
ta en dusj, labbe rundt i tjukkelesta og få god god mat.
Ej liiiika hytte!:)

Takk for turen!

Fjellvettlausunge...

Lørdagsnatta krøp mot morgen, og gitarsoloer og heftige riff hadde fylt stua til Simon i et par timer allerede ("GuitarHero", playstation2). Margrethe luftet ideen om fjelltur på Hidsegga dagen derpå. Som den irriterende friske og konstant opplagte Herøyungdommen vi er, trengtes det ikke lange stunda før de fleste var med på tanken. Ordene "hvis det verte fint veir..." gav ørsmå garantier om at joda, dersom regnet kom sideveis, ble vi hjemme.

Jeg våknet helt av meg selv, strakte meg etter mobilen og skrudde den på. Så ble jeg liggende og vente på eventuelle pip som signaliserte at andre der ute i verden hadde tenkt på meg mens jeg var i drømmeland. Først kom det ett pip. Så kom det ett til. Og så ble det stille. I innboksen lå Margrethe, med fjellsko og ullundertøy. Klokka var 12:00, sms'en preget av trangen etter å kjenne melkesyre i beina - og ute høljregna det.

Hidsegga er et ganske stort fjell. Det kan ikke sammenlignes med verken sunnmørsalper eller andre alper, men er en gigantisk koloss av en stein med noe som minner om tundra i Russland og vidder i Finnmark når du kommer på toppen. Den bretter seg ut i det du har komt opp fra dalen, og på fremsiden har fjellet stupbratte sider som 556 meter lenger ned, omkranses av vei mellom bygdene her ute i havgapet og havet selv. Siden jeg derimot verken har sett tundra eller Finnmarksvidda, kan jeg vel egentlig ikke garantere at jeg gir et rett inntrykk av toppen på Hidsegga. Men som Margrethe sa: "Ej ha kje vorte det minste overraska dersom det ha komt reinsdyr uto skodda her no...". Og her er den vesentlige delen av historien: Skodda. Eller tååågen, som de sier på østlandet og der omkring. For selv om en kanskje ikke skulle tro det, så går det altså an å gå seg bort oppe på Eggja, og det trengs det forsåvidt ikke tåke til engang. Men i går satte den derimot en spennende spiss og en ny vri på hele.

Det er ikke tull det folk sier om at det blåser på toppen. Det blåste og regnet og var i bunn og grunn lite trivelig der oppe. Så etter å ha skriblet ned navnene våre i boka, fått litt påfyll av mat og drikke, satte vi kursen mot Sædalen og bilen igjen. Jeg var gjennomvåt, iskald og tenkte at det sikkert var lurt å jogge litt nedover for å få tilbake varmen i kroppen. Og dermed var det vel egentlig gjort. Etter et par små minutter var jeg helt alene, stien var borte og tåka var nysgjerrig på å stifte nærmere bekjentskap med denne skrøpelige skapningen, og trykket seg rundt meg. Jeg gikk hitover og ditover, oppover og nedover igjen. Tilbake dit jeg kom fra, for så å oppdage at: "nei, årreheeeeite det asso... her he no ej aldri vore føøøør!".

Midt i forvirring og småjogging hit og dit fikk tåka rundt meg et merkelig blåskjær. I tillegg hørte jeg lyden av bølger! Plutselig drev den vekk framfor meg, og der - fjord, holmer - og stupet rett ned, 15 meter fra føttene mine. Her har du jenta med retningssans..! Jeg hadde rota meg fram på stupet og burde vært helt på andre siden av fjellet. Nå stod det ikke verre til enn at jeg fikk tatt litt bilder og roa meg en smule - akkurat i tide til at Margrethe, Asgeir og Simon dukka opp. Jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at det var dagens beste øyeblikk. Jeg lover med samme hånd på samme hjerte, at jeg aldri, aldri, aldri skal gå fra noen i tåka på fjellet igjen. Grøss.

I dag våknet jeg...

... til det som må være verdens mest behagelige måte å møte en ny dag på. Sol. Varm, stikkende, skarp, lav vintersol som fylte hele rommet mitt fra innerste krok til øverste skaptopp. De sterke solstrålene stod rett i øynene på meg, og når jeg kastet blikket bort på klokka ved senga, forstod jeg raskt at de allerede hadde drevet en god stund med å få meg våken.

Jeg visste at rommet mitt sikkert var like kaldt som det pleier å være, men før jeg samlet mot til meg og satte bena på det iskalde gulvet, ble jeg liggende litt under dyna og se på mønsteret fra sola som treffer sjøen utenfor veggen og som gjør at det beveger seg i soveromstaket. Det kjentes ut som sommer. Jeg latet som et kvarters tid,- fantaserte om 20 grader pluss, jordbær og is på et teppe i hagen, tenkte tanken ”steike bra veir ute asso – morgenbad, anyone?” før jeg stod opp og kjente blodet fryse til is mens kroppen min skrek at dette var utilgivelige greier. Jeg sparer nemlig i disse dager strøm på samme måte som gamle folk sparer på brukt julepapir. Dette gir først og fremst utslag i at huset mitt er driiiitkaldt fra det øyeblikk jeg slår opp øynene, og at det er badstuvarmt når jeg kryper fornøyd og – vel, badstuvarm til køys når dagens dag er omme. Jeg fyrer med ved. Usannsynlig mye ved. Jeg fyrer så mye at jeg drømte en natt at pappa kom og fortalte meg at jeg var i skikkelig trøbbel. Jeg hadde drevet uansvarlig fyring, noe som hadde resultert i at veggene var fullstendig tørka ut, at branntilsynet hadde vært på kontroll og sagt at dette ikke var til å tro! Ingen hadde klart noe sånt før i hele Herøys historie! Det hele endte med at jeg måtte flytte alt jeg eide og hadde ut på plenen, og spyle alle husets vegger. Innenfra og utenfra, for å gjenopprette kravet om tilstrekkelig fuktighet.

Etter frokost og litt kvalitetstid med to ”kritisk syke” (les: ”aaau, litt vondt i kroppen, uff, litt tung i haudet, ååå, det står sooo ille til…”) brødre, var det tid for en tur ut. Med musikk på ørene kravlet jeg meg opp på Hornseten, en liten knaus på knappe 170 meter over havet og med utsikt til hver en holme og hvert skjær i kommunen, samt sunnmørsalpene i vinterdrakt innafør. Kaldt, men utrolig flott. Disse vinterne tar jeg gladelig. Kaldt, sol – null snø.

I kveld gikk jeg og søstra mi på kino og såg ”The Holiday” med bl.a Cameron Diaz og Jude Law. Det var så deilig. 2 timer og 15 minutter, en film som ikke akkurat sitter igjen på netthinna, og det beste av alt: en pose smågodt så stor som en sekk med poteter. Sjokolade, masse masse sjokolade, Hey Jude, harde kinoseter – og en følelse av komplett velbehag. Det er skjønt når sånne små ting gjør en glad fra ytterst til innerst. 

Alt i alt - en god, god onsdag... Og sola blir iallefall til fredag!

Bloggebesettelse og utferdstrang...

Det går ikke en dag forbi uten at jeg har tenkt at jeg må blogge noe. Et eller annet, noe som Liv Jorunn kan lese på mens hun strisvetter over crocksa sine i Indonesia. Nå hadde jeg kanskje trodd at en ny og freshere utgave av småblogten ville holde henne fornøyd en liten stund, men allerede i første kommentar etter nylanseringen kom det fryktede spørsmålet "nå blir det vel kanskje litt mer oppdatering fremover også nå da?!".

Så kan man altså spørre seg hvorfor jeg ikke blogger oftere. Det kan da vel umulig skje så lite i livet mitt? Men det gjør det... Selvsagt skjer det mye moro på skolen, det er trening og oppgaver om hverandre, ski som skal smøres og ikke smøres, snø som kommer og snø som går. Her hjemme skjer det derimot lite eller ingenting. Så derfor lurer jeg litt på å forandre adresse igjen, når sommeren kommer og jeg endelig er ferdig utdannet. Kanskje det da blir mer å blogge om? Jeg er daglig inne på "stilling ledig"-sidene på nettet og avisene fra hovedstaden, og med flere og flere venner som enten allerede bor eller er på vei til Oslo, frister det mer og mer. Jeg hadde vel egentlig strengt tatt lovet meg selv at jeg var ferdig med storbyer etter Bergen (og i tillegg er jo Bergen bare en flis i forhold til Oslo...), men jeg er visst så genialt utrustet at jeg ikke husker hva som var så ille med å bo i by i utgangspunktet. Nå er det jo langtfra sikkert at det blir tigerstaden på meg fra høsten av, og det vil i såfall bli veldig trist å reise fra gjengen her hjemme som jeg har hengt med de siste årene. Samtidig er jeg så utrolig klar for å rusle på Majorstua, drikke kaffe på utekafé når høsten kommer, gå på vindusshopping i Bogstadveien, lete etter leilighet, ha valget mellom flere enn to steder å spise ute, tjene penger igjen, finne en menighet å være med i, ha mulighet til å gå på forestillinger og teater, konserter og mye mye mer.

Jeg er,- og har lidd under det en stund- en uforbederlig vinglepetter. Mennsker rundt meg forstår ikke alltid hvorfor jeg ikke kan slå meg til ro en plass, at jeg ikke kan finne ut hva eller hvordan jeg vil være. Det har irritert meg like mye eller mer mange ganger også, og av og til er jeg redd for at jeg skal bruke hele livet på å bo ett år her, så to år der, gjøre ditt, ønske datt. Men nå bekymrer det meg ikke like mye lenger. Jeg begynner å sette mer og mer pris på den lysten til å oppleve noe nytt, noe annerledes, flytte fra landet til byen, tilbake til landet, tilbake til byen for så å flytte på landet. Og jeg ser absolutt ikke bort ifra at dersom jeg velger å flytte tilbake på landet - så er Herøy et øverst-på-lista-valg. Det er bare litt for tidlig for meg enda... Frem til en eventuell flytting skal jeg likevel nyte tilværelsen min her ute blant øyene.

For gu kor dritfint her e.

Ta-daaaaaah!

Hjertelig velkommen til den nye og forbedra småblogten!

Ej he nettopp skifta over frå den gode gamle Blogger'n til den nye og meir interessante Google Blogger! Nåke som bringe med sej nye og uante muligheite. Som den galningen ej e ette å forandre, ommøblere og gjer ting nye og spennande - verte det no litt forandring her inne. Som enkelte kanskje ser, e heile lista mi med linka til andre bloggara borte vekk. Ej håpe og ber om at den ligge lagra en plass og at ej kan finne den igjen.

I allefall - trofaste venna, ha tålmod me mej og småblogten. Vi kjeme sterkare tilbake, ette et lite ansiktsløft. Inntil då kan no dokke repetere litt ta tidligare fagstoff frå menyen til venstre. Sjøl om monge vil påstå at nåke e utdatert, vil ej ta til motmæle og fastslå at mykje framleis står like fast den dag i dag. Som for eksempel ditte, eller den her (suuukk) og jada - dinne me, om so med litt mindre dramaqueen tendensa dersom den skulle vore skreve i dag. Ej he nemlig en plan...

Men iallefall kan det no være godt førr nåkren å ta en trip down memory lane og stille sitt enorme behov for gjensyn me dinna forbaskades nissan micraen...

See you!

Bæææ!! Oæææ!!

Som dei fleste sikkert veit e New Zealand et av dei landa i verda der det fins mest sau. Der går det sikkert 100.000 sau pr innbyggar, og ditte he no filmverdenen tenkt å dra nytte av. I dag fann ej då dinne filmsnutten på dagbladet sine webside, og ej kjente ej vart fylt med oppriktig interesse førr ka dinne traileren kunne kome til å vise mej. Ej e kje so redde førr å sjå en og annej skrekkfilm, og sjøl om det virka heilt usannsynlig rammeskeivt at en grøssar om sauda kunne få adrenalinet til å pumpe i kroppen, so tenkte ej at ej iallefall skolde vær åpen og optimistisk til det. Til det motsatte va bevist, liksom. Og det gjekk ikkje longe stunda før ej fekk rett.

Du-å-du-å-du. Ej vil sjå den som verte skremde ta scena der to ulldotta står å kjika på mannej i kvite frakk. Eller når tusentals sauda kjeme rennande over bakketoppej i ekte Ringenes Herre stil. Ej kan ikkje anna enn tru at ditte må være en spøk.

No kom ej forresten på at ej va ganske redde førr sauda ei periode. Når ej va lita vel å merke. Men det va fordi ej drømte at et ta lamma våre va døde, at han pappa kom bærande med det inn på kjøkkenet, og la det frå sej midt oppå middagsbordet. Ej gjekk med små og vare bornesteg fram til lammet for å klappe det og mens ej retta ut handa for å ta på den mjuke ulla, spratt plutselig haudet på sauden opp og augene stirra på mej. Og dei va heilt kvite. Det e det einaste ej kjeme på so kunne skremt mej. Men dét ha kje vorte longe filmej da.

Vel, på en dag der det aller meste he gått gale - va det iallefall godt å le litt.

Ka so he gått gale spør du? Ditte e vel strengt tatt fyrste gongen i løpet ta året at ej he følt at det ikkje e so kjekt å gå kroppsøving egentlig. Og kurva gjekk frå topp til bunn i løpet av to volleyballtima. Volleyball he ej alltid hatt utrulig lyst til å kunne spele, og no føle ej at ej endelig begynt å få det til. Og so kjeme det sånne daga so i dag. I det øyeblikk du sete føtene i gymsalen, veit du at "åhneei... her skulle du vel kanskje ikkje vore akkurat i dag". Du gjer feil heile tida, og sjøl om du he fått til akkurat dei rette servane eller perfekte opplegg 100 gonga tidligare, so e det en liten luring en plass so he som jobb å bidra til at du ikkje verte førr høge på pæra, og so drege dej nedatt på jorda. Og det gjer mej ingenting at ej ikkje e særlig gode, men ha ej på en måte sluppe å vore so vimsete og klønete...! Ej tryna i balla,- store, tydelige, gule og blå balla so berre ligge der på golvet. Ej traff andre i tide og utide, og når ej då vart på mitt mest oppgidde, tok ej ballen og smasha den so hardt ej kunne i bakken. Ej kan ikkje huske det, men kunne ej spelt det heile i sakte film, kunne ej nok sett kar det heile gjekk gale, kar ballen skar ut i feil vinkel - og med ganske god fart returnerte der den kom frå og small til over nase og munn. Kald kompress og naseblodsjekk va me et nødvendig.

Vel, vel - i morgon er det atter ein ny dag. Med blonke ark og fargestifter tel. Då skal vi ta makspulstest, og vi måtte ikkje verte overraska om vi kasta opp når vi va ferdig. I tillegg skulle vi delast opp i pulje, sånn at det alltid va folk i veikanten til å oppmuntre underveis. Sånt lika vi. So kan du no sjøl avgjere om du vil legge haudet på skakke, sukke mildt og tenke "beundringsverdig optimisme he ho iallefall..." eller om du vil prøve med et ironisk tilsnitt på det siste der.

"Get ready - for the violence of ... the lambs!"

2006 - sånn ej kan huske det...

Året begynte veldig bra... Sjøl om det på dinne tida for eit år sida kun va én ting so stod i haudet på mej, nemlig mannfolk ... ej meina ... reising og sol, strende og sjø, blei det allikevel tida til en tur på Bjorli for å stå på snowboard! Ej og Torill (til høgre) stod opp før natt blei til dag, og tok en dagstur opp for å treffe resten ta gjengen so va på helgatur. For et vær! Føre! Folk! Glimrande...

Brettet mitt va klart for action! Og blei litt skuffa trur ej. Men kjekt va det!

Tre daga ette vinter og snø sto ej plutselig med føtene i vatn på Copacabana beach i

Rio de Janeiro... Bildet over e derimot frå Thailand, på vei tilbake til hotellet vårt i en liten tuk-tuk med eige diskolys.

Ut på tur! 9 veke:

Brasil - Los Angeles - Taiwan - Singapore - Malaysia - Thailand

Overtrøtte og med latterkrampe på flyet heim frå Bangkok.

Vel heime va det rett i dåp til Ann Sofi si lisje prinsesse: Annéa, og ej fekk vere fadder!

So sette sommaren inn, med irrgrøne marke og sol frå skyfri himmel. Når ej tenke på det no kan ej ikkje huske at vindej blåste eller at skodda låg nedover fjella. Det va berre soooommar....

Bryllupstid: Geir Jarle fe si Jorunn i Bergen, og...

...Margareth kan krysse av 'gifte mej' på lista si over ting ho skal gjer før ho fylle 25. (Det gjekk akkurat det...:)) Odd Arve e den heldige utkåra.

På vei ut til Krøkja på den årlige sommarturej. Krøkja e ei øy med en gammal gard på, og kvart år e kje det heilt sommar før vi he vore der ute og prøvd om trappa til andre etasjen fortsatt helde, hoppa frå verandaen, lest i avisene frå 1909 som e limt under tapeten - og ikkje minst: drømt mej vekk i tanken om kordan ej skulla pussa opp heile greiene dersom det berre va mitt!

Sommarkveld på Nærøyna. Ej finne ingen plass so e beire akkurat då...

Den perfekte sommardagen: fri frå jobb, fjelltur på Hidsegga, bading i Gjerdsvika før...

...grilling på verandaej. Sjå kor stilt og fint det e... Og sjå fine snekka ved brygga der nede. Pappa si stoltheit og drøm.

Som eine bror min glatt køyrde opp på et skjær ei seine sommarnatt.

Grilling i Gjerdsvika. Rune, John, Bjørnar, Bjørn, Elisabeth og Merethe.

Besøk av jentene frå kollektivet i Bergen. Agnetha, Rita og Linda. Morgenbad i sol, før regnet sette inn og Vestlandet viste sej frå si meir sannsynlige sommarside.

Og før ej visste ordet ta det, sette hausten inn. K4, høgskulen i Volda traska i vei på sin fyrste overnattingstur i Langedalen i Ørsta kommune.

Trudde du dét va dét..? Der e meir i posten under!:)

2006 ... fortsettelsen

Solnedgong over Yksnøya. 3 dagers kystfriluftsliv med kano, telt og...

.... "hausting ta naturen". Smørstekte albogeskjell med grillkrydder. M-m-m.

Soppsanking. Dinna karen stakk av med meir enn ej gjor, førr å seie det sånn...

Øving på kajakkrulle i bassenget i Volda.

Tanteungane he ej fått sett litt meir til også i året so he gått, og Hannah e glad førr skovariasjonej ho fe kvar gong tanta kjem på besøk.

Benjamin og Hannah.

En og annej fest he det vorte i løpet ta året, og her e det ej og Merethe so prøva å hindre en ta dei i å døy ut. Vi gjer det enkelt: stjel en sko, og gøym den vekk. So e der iallefall én so ikkje kan gå heimatt før vi seie so.

"So you think you can dance" møter "Idol". Den programideej teke ej patent på! Legen og sjukepleiarej i fri utfoldelse.

So blei det jul i lisjehuset mitt me...

Ska tru ka bilde ej sete igjen me ette 2007?