Hva var det jeg sa? Hva var det du sa? Hæ?

Etter en dag i bakken var jeg som regel klar for middag, en strevsom tur opp trappene til 3. etasje og så senga. Ikke vet jeg hva resten av studentene gikk på, men noe var det tydeligvis. De kunne holde det gående til langt utpå morgenkvisten, for så å møte i bakken - tydeligvis mer opplagt enn meg som hadde sovet mine 8 gode timer og vel så det.

På naborommet vårt var det selvutnevnt festbule opptil flere ganger i uka, med klirrende ølflasker, roping, hopping og dansing til hva man bare kan kalle et utvalg danskebåtlåter. Det var ikke så lett å sovne vegg i vegg når DDE kjørte E6, Andersen suste forbi i sin cabincruiser med alle sine venner ombord og spørsmålet om å værra med noen hjem i natt ble spurt om og om igjen. Selvsagt kunne man vente til kl. 23:00 når det skulle være stilt, men altså... er man trøtt kl. 21:00, så er man trøtt kl. 21:00. Løsningen ble dopapir i øret. Litt vått dopapir trykket sammen til en liten ball, og lagt ytterst ute i øret som vendte opp fra puta. Virket som bare det!

"Karen... pssst. Karen! Du må våkne Karen!"

Jeg satt i senga i bekmørket, klokka var halv fem om morgenen, på naborommet var nachspielet godt i gang - og jeg hadde null hørsel på øret som hadde vendt opp fra puta 7 og en halv time tidligere. Siden da hadde jeg snudd meg sikkert flere ganger, og før jeg gjorde det, - stappet dopapirproppen godt inni øregangen. Den satt fast. Noe så infernalsk langt inni der. Karen var våken på et blunk og forsikret meg om at dette kom til å gå så bra! Hadde den først komt seg inn der, så ville den så absolutt komme ut igjen også. Det var bare til å ta det helt med ro. Jeg vet ikke om hun trodde på det selv, men Karen er jammen overbevisende. Hadde Karen vært ombord 'Titanic' idet skipet stod med raua i været og nesa mot dypet ville hun sikkert fått folk ombord til å gjøre det samme som hun fikk meg til å gjøre. Nemlig legge seg igjen - og sove som et barn.

Klokka halv ti dagen derpå bar det ned i resepsjonen. I full skipåkledning og med brettet under armen stod jeg rødmende foran resepsjonisten og brølte at jeg hadde bomull i øret og at jeg trengte en taxi til legekontoret. Bomull hørtes liksom ikke fullt så idiotisk ut som vått dopapir. Alle spørsmål fra mannen bak skranken ble besvart med "Hæ!?", "Ka du sa no?" og tegn om å "speak into my good ear" mens jeg forsøkte å lese på leppene hans.

Etter en relativt kjapp tur med 'Hemsedal partybuss' befant vi oss på legevakta. Damen bak glassruta såg på meg med milde øyne mens hun smilte forståelsesfullt. "Var det du som hadde fått bomull for langt inni øret?" Dette var tydeligvis noe hun hadde opplevd mange ganger før. "Ja.. men altså.. berre at det ikkje e bomull kan du sei... Det e på en måte.. dopapir..." Jeg smilte brydd mens jeg så damen rynket øyebrynene og gispet. Det var helt sikkert ikke meningen at det skulle høres. Så snudde hun seg, slettet ordet 'bomull' fra setningen bak navnet mitt på dataskjermen og erstattet det med 'dopapir'.

Tydeligvis hårfin balanse mellom en enkel tabbe og det komplette vannvidd.

Så kunne man håpe at historien endte der. At en gammel skrukkete doktor med kaffiånde fikk pirket papiret ut av øret og sendt meg på dør. Den gjorde selvsagt ikke det. Navnet mitt ble ropt opp av en mørk stemme - som jeg selvsagt bare såvidt hørte, og bak meg stod vel kanskje ukas peneste mann. Ny runde med intens rødming, mens han dyttet en trakt i øret på meg og trakk ut små biter av blåmønstrete dopapir. "Fliser seg så lett når det blir vått, serru".

Så satt vi der da, i pinlig stillhet. Ikke fordi vi ikke hadde noe å snakke om, -han hadde tross alt skia sine stående på kontoret og ute falt nysnøen, men rett og slett fordi jeg ikke hørte et ord av det han sa når han først sa noe. Å, om jeg bare hadde brukket noe i stedet...

-Marianne-

Eg va tjuefira da året eg lærde meg skji...

Da var turen til Hemsedal over, og enda et etterlemningsmoment fra NLA overstått. Nå har jeg bare én eksamen i naturfag igjen, før jeg kan vinke farvel til lærerskolen på Breistein for godt. Det er deilig med alt en blir ferdig med!

Hemsedal var bare utrolig artig. Som flere vet har jeg alltid hatt så usannsynlig lyst til å kunne stå på ski, men samtidig har jeg vært redd for å få disse tingene på beina som det bare ikke synes å få kontroll over.

Vi ankom Hemsedal mandag formiddag og ble møtt av en dal ganske glissen for snø. Når vi kom var det bare skarve 20 cm på bakken, og 6 minusgrader i lufta. Vi kastet fra oss bagasjen på hotellet, dyttet på oss ullundertøy og skiklær og satte kursen rett mot bakken. Etter en ganske langtekkelig og strabasiøs affære i skiutleien stod vi der endelig med ski på bena, strekk i leggen og hjelm på hodet. Allerede i stolheisen trykket hjelmen på steder det umulig kunne være meningen at den skulle trykke på, og ved et snarlig blikk på lappen inni såg vi grunnen.

'Juniorhjelm'.

Vel oppe på toppen vokste skrekken og jeg så for meg brukne armer og ben, samt en hastig tur på båre innpakket i reinsdyrskinn bakpå en snøscooter nedover løypene. Snart ble det derimot ikke tid til å tenke på slikt lenger, for før jeg visste ordet av det var vi i gang. Carvingski er vel strengt tatt noe av det morsomste jeg har vært borti. Og mens vi kjørte løypene om og om igjen begynte snøen og lave ned. Og det fortsatte den med hver dag og hver natt frem til vi reiste hjem! På tre dager kom det over en meter deilig nysnø - lett som bare den kan være.

Etter to dager på ski ble det tid for snowboard. Frustrasjonsnivået jeg oppnådde den første dagen var utover fatteevne. Mens jeg lå ute i grøfta og snerret suste danske femåringer forbi med perfekte svinger mens de ropte gledesstrålende til foreldrene bak. Dansker. Som ikke har fjell en gang! Men det gikk seg da til det også, og etter en del stygge fall på både bratt og flat mark var det noe som bare sa 'klikk' - og svingen satt. Jeg opplevde endelig mestring.

Jeg hadde en periode for lenge siden der jeg var hekta på kabal på dataen. Selv om jeg ble dritlei etter en stund klarte jeg likevel ikke legge det helt bort. Jeg måtte hele tiden tilbake og prøve å oppnå bedre score, kortere tid. Slik ble det på en måte i bakken også. Driven etter å få den perfekte turen lå hele tiden i bakhodet og presset på. Jeg kunne bli liggende i bakken og sverge på å gå rett til skiutleien og levere inn planken jeg hadde på beina. Til tider var jeg så sint at jeg følte for å reise meg opp, brøle høyt og knekke brettet mot nærmeste tre. Jeg sverget overfor meg selv, de jeg stod på brett sammen med og en haug forbipasserende dansker at dette var den siste gangen jeg no-en-sinne kom til å nærme meg et brett igjen. Vel nede i bakken var allting glemt og enda en tur i stolheisen likevel et faktum.

Det var så utrolig gøy. Og nå angrer jeg bare på at det ikke ble mer kjøring enn det ble. Skulle ha kuttet ut både lunsj og middag for å stått mer! Men alt i alt var det en fantastisk opplevelse. Nå er det ingenting jeg ikke kan prøve meg på lenger.

Tur på legevakta ble det forresten også.

Men det er en helt annen historie.

-Marianne-

God helg!

Tur, tur, jeg skal på tu-ur!! I morgen setter jeg meg på 17.29 flyet til Bergen for å møte gamle kjente igjen! Jeg gleder meg som en unge! På mandag går turen videre til Hemsedal, med lærerakademiet. Jeg kunne ikke være med i fjor, så da blir det i år i stedet. En uke ski og snowboard, og som den ekstremnybegynneren jeg er, troor jeg det blir polstring både foran og bak.

Jeg sier bare god helg jeg! Og ha en fin uke alle sammen. Nå skal jeg pakke sekken, før jeg fiser av gårde og tar siste nattevakta,- for denne gang.

Hej så lenge!

-Marianne-

Tante? Æj?

Her om dagen fikk jeg høre at jeg kjører som ei tante. Jeg. Som ei tante. Jeg lurer litt på hvordan noen som var på utrykningskjøring klarte å se det i løpet av det tiendedels sekundet vi passerte hverandre. Burde ikke sjåføren av sykebilen kanskje heller konsentrert seg om andre ting? Burde ikke han heller fulgt med på veien? Sjekket med ambulansepersonellet om blodtrykk, høytrykk, lavtrykk og andre trykk holdt seg innenfor rimelighetens grenser hos personen på båra? Hoderegnet på antall minutter til avgang delt på antall meter til ferja?

Kjører som ei tante. I beg to differ.

Hvorfor har man forresten ikke slike uttrykk her i Norge? 'Beg to differ' synes jeg er et glanseksempel på et uttrykk som hardt og slagferdig gjør den andre motparten oppmerksom på at en selv såvisst ikke akter å sitte igjen med ballen i eget mål. Nå har det seg kanskje slik at ballen ble liggende i eget mål akkurat denne gangen. Utspark flere dager etter hendelsen stiller en selv svært sjelden i godt lys, men får en derimot til å virke lettere handlingslammet i det gjeldende øyeblikket. Men neste gang noen påstår at jeg kjører som noe annet enn det jeg er, så skal jeg være klar. Som et egg.

På jobb i kveld fikk vi drive med andre ting enn det vi vanligvis er vant med. I stedetfor å skjenke kaffi, porsjonere tobakk og med jevne mellomrom få heller lite flatterende spørsmål om å vise høyst private kroppsdeler, fikk vi ommøblere, spikre, pynte og pusle. Vi har malt personalrommet på dugnad. På dugnad spør du kanskje? Hadde det ikke vært normalt at kommunen selv gjorde det, siden vi tross alt har andre ting å ta oss av? Nei, dette måtte vi ordne. Det endte med at vi malte hele røkla selv. Med to små vegger igjen gikk vi tom for maling og reiste ut i Vågen for å få oss en bøtte til. Der fikk vi beskjeden om at dette kunne vi ikke gjøre, noen fra kommunen måtte selv komme med de rette nummerene og de rette signaturene. Ellers kunne det bli et salig rot i kommunebudsjettet. Men med blunkende øyne og hvite smil fikk vi da en ny bøtte. 10- literssådan. Nå er vi ferdig, alt ble fint og vi har 9 liter maling igjen. Som ikke kan byttes inn. Tenker teknisk etat angrer på at de ikke satte inn et par karer på den jobben der.

Midt i det jeg stod med drillen i ene hånda og et kontaktpanel i den andre, spurte en kollega av meg om jeg ikke kunne si setningen "Ej skal flytte til Oslo". Jeg stusset ikke særlig, og sa det. "Sei det en gong til da" sa hun, og jeg sa det en gang til. "Ka ditte e førr en syk greie.." tenkte jeg. "Ej ska flytte til Oslo". Hun fikk et uttrykk som tilsa at hun var enig i noe noen hadde sagt, og forklarte: "Simone (en annen på jobb) sa at du sa 'ej' på en rare måte. At du seie litt meir 'æj' liksom... Og no haure ej det ej me! Ikkje det at det e nåke gale i det asso - berre litt arti."

På et slik sted som jobben min må en bare regne med at en blir snakket om fra tid til annen. Jeg har ofte lurt på hva de sier om meg. Er jeg virkelig den som sier "æj" istedetfor "eji"?!?

Hjelp.


-Marianne-

Ved foten av Mount Twothousandandsix...

Det er hele 6 år siden man hamstret alt man kunne av hermetikk og gravde bomberom i hagen. Det er 6 år siden TV2- nyhetene viste mennesker med det siste innen generatorer og varmepledd. Folk gikk mann av huse for å sikre seg siste boksen med joikakaker, ananas i biter og tomatpuré. Millenniumet var bare timer unna og her skulle en være forberedt dersom alle verdens datamskiner ikke taklet presset, takket for seg og lyset gikk. Det var 6 år siden, jeg var 18 og la meg rundt halv ett den natta. Og jeg måtte selv slukke lyset på nattbordet. Det var vel det man kan kalle tidenes nedtur. Iallefall for amerikanerne som stod der i overlevelsesdrakt og vernestøvler med en vanndunk under armen og en 12- pack batterier til reiseradioen.

Nyttårsaften 2005 var derimot en sann glede. Bortsett fra at jeg hadde senvakt og gikk glipp av pappas pinnekjøtt med mammas rabbestappe, så var det bra. Klokka elleve var jeg og tre veninner på vei opp på fjellet, med kakao i sekken, masse klær og luene godt trukket nedover ørene. Det var stjerneklart og kaldt, og bakken under oss var tørr og hard. Med lommelykter gikk turen raskt og greit, og snart var vi oppe på fjellet med utsikt over alle øyene som ligger strødd her ute i havgapet. Etter å ha hilst litt på noen andre sjeler som vi hverken kjente siluetter eller målet på, og som vi syntes det var litt uforskammet å lyse midt i ansiktet, gikk vi ut på kanten av fjellet og fikk Fosnavåg sentrum fra fugleperspektiv. Det var utrolig flott å kunne se alle rakettene skytes opp fra de forskjellige øyene, og når klokka rundet midnatt var det et eneste stort smell alt sammen.

Det sies at nyttårsaften er det typiske tidspunktet å ta opp status på, og jeg prøvde å gjøre det samme. For et år siden satt jeg i Bergen og ventet på avreisedagen for 5 uker praksis i Etiopia, og nå sitter jeg her og venter på den nye avreisedatoen som nærmer seg med sjumilsstøvler på. I dag reiste en venn av meg på sin jorda-rundt-tur og på torsdag reiser enda en til India. Ved å se at deres dager plutselig er der gjør at det går opp for meg at min også vil komme. Og den vil komme veldig veldig fort.

Kjære Deg: GODT NYTT ÅR! Håper det bringer deg stunder fylte av kribling i magen, netter fylte av trygghet og tider fulle av fred. Det ønsker jeg deg.

-Marianne-

Back in bloggsness...

Vi er midt i romjula, og her hjemme har roen senket seg fullstendig. Vi har blitt betydelig færre i løpet av de siste dagene, og selv om jeg ikke trodde det så har jeg kanskje vært litt stressa. Sjuk har jeg også blitt, og sitter her med en hals like gjensnurpet som en sekk. Hvert svelg føles likedan ut som en båt nedover korintkanalen. Det går, men bare på hengende håret.

I går hadde jeg og en kamerat en lang kveld der vi snakket om det meste mellom himmel og jord. I blant er det greit med slike kvelder der en til slutt er så trøtt at alt en tenker på sies høyt før en i det hele tatt får tid til å ta sikkerhetssjekk på det. Jeg hengte meg en stund opp i venner som kommer og venner som går. Lars Lillo Stenberg i gruppa DeLillos sier det ganske greit i sangen 'Fullstendig oppslukt av frykt':

Når du våkner midt på natten

Husker en gammel venn

Som du vet du aldri vil

bli kjent med igjen

Da er livet tilstede

Og det stirrer på deg.

Jeg hadde en slik natt her for ikke så lenge siden der jeg våknet om morgenen med hodet fylt av mennesker som en gang utgjorde viktige elementer i livet mitt. Mennesker jeg tidligere ikke trodde jeg kunne leve uten, men som jeg av ulike grunner ikke lenger kunne leve med heller. Bare tanken på at vi ikke skulle ha kontakt kunne gi meg følelsen av at jeg ville bli sittende igjen med et savn utover det som godt var. Så går tiden, og før en vet ordet av det går det opp for en at en ikke har tenkt på vedkommende på lenge. Livet har kjørt på med nye dager, mennesker og inntrykk, og grasiøst geleidet tidligere venner stille ut bakdøra mens en selv er opptatt med å se i en annen retning. Man savner ikke.

En dame ved navn Amanda Bradley har sagt at "når du er sammen med en du stoler på, en du ikke behøver å spille en rolle overfor, en som hjelper deg til å lære deg selv bedre å kjenne... da er du sammen med en venn." Med ett våkner man en morgen og innser at de man trodde hadde disse egenskapene, kanskje ikke hadde dem allikevel. Kanskje har man ikke selv vært det den andre parten trengte heller.

På folkehøgskole brukte jeg veggene på badet til å henge opp sitater om vennskap. Et sitat var plassert rett ovenfor dorullen og ble slik det som sjelden kunne unngås å ta med videre: "Dine venner er dem du kan ringe til kl. 4 om morgenen". Det finnes mye fint som er sagt om venner, og når jeg leser andres sitater skulle jeg noen ganger ønske det var mine ord. Et av de fineste tror jeg må være dette, av en A. Fibriger: "En venn er det mennesket man helst vil ha hos seg i sitt livs aller lykkeligste og aller tyngste stunder. De som vårt hjerte straks går til, slik at vi tenker: 'Å, om hun eller han var hos meg akkurat nå!'".

Livet har en forunderlig metode å rydde opp i ens bekjentskaper på. De blir stående de som skal bli stående. Og de vennskap som man frykter skal forgå har vel kanskje allerede i det øyeblikket man føler frykten forgått...? Jeg er i allefall glad for mine få venner og mange bekjente - og glad for å vite hvem som er hvem.

(Nei, det var ikke mitt sitat det siste der heller...)

-Marianne-

Glade Jul, Hellige Jul...

Det er julaften. Og jeg som har lengtet etter julestemninga har endelig fått den. Den kom sniiiikende som en katt rundt føtter sånn utpå ettermiddagen en gang når 13 av 14 satt rundt langbordet og spiste julegrøt med mandel i. Nevøen min kastet innpå og syntes han såg mandelen på hver skje han tok. "Der e 'an! E ser 'an!" Alles øyne vendtes mot fireåringen. Onkel Gudmund bøyer seg over skjeia og gransker grøtkladden. "E du sikker på det, Benjamin? Ej trur kanskje ikkje det e den asså... Ditta va ei rosin.." Benjamin rynker et øyebryn før han ser oppgitt på onkel. "E' tror iallefall på at det e den..."

Senere på kvelden står Benjamin og farmor og ser på julekrybba. Samtalen fikk jeg med meg fra der jeg stod og vaska opp, og gikk som følger:

Farmor: "Vet du hva detta er for no da, Benjamin?"
Ben: "Ehh... neeei?"
Farmor: "Detta er det jula handler om detta skjønner du..."
Ben: "Å? Ængla å ku og sånn?"
Farmor: "Veeel... Jesusbarnet ble født i en stall, og det er det vi feirer i jula"
Ben: "Å! Men du farmor?! E kan en sang om jula!!"
Farmor: "Å ja! En du har lært i barnehagen kanskje!?"
Ben: "Ja - 'an e skikkeli bra..."
Så drog han pusten og sang: "Vi nissa, vi nissa, vi gjør så godt vi ka-aaaan!"

For meg er det ikke først og fremst nisser som er jula da. Og ikke er det de eldgamle tradisjonene som jeg har skrevet om her inne de siste dagene heller. Det er ikke først og fremst Jesus i krybba heller. Jeg feirer Jesus som den han er nå. Ikke lenger en liten guttebaby på en seng av strå, men Jesus som venn, trygghet og frelser. Jesus er en stilig type. Jeg er ikke den som sier det oftest, og noen kan nok tvile på om han i det hele tatt har plass i livet mitt. Men Jesus - han er den ene tingen i livet mitt som er konstant. Og det er veldig godt.

Ej slær et slag førr Jesus... :)

GOD JUL - alle sammen!

-Marianne-

ps. nå kan det hende det blir en ørliiiiten pause i blogginga her inne. Jeg føler meg litt ... utblogga.

Lille julaften!!

Nå begynner det for alvor å nærme seg den store dagen her hjemme. Mamma går med konstant makspuls, og jeg har inntrykket av at det ikke kan være annerledes. Selv om jeg prøver å hjelpe til så godt jeg kan, vil hun gjerne ha det siste ordet uansett. Vasker jeg gangen, så vasker hun den bare en gang til. Innerst inne tror jeg hun liker hardkjøret...

Pappa har i dag funnet fram pinnekjøttet fra stabburet, og er i denne stund i kjelleren og bruker sirkelsaga. (Slike scenarioer liker Agnetha så inderlig godt...) Mamma har bakt julebrød, laget enda flere juledekorasjoner og kaster i denne stund sammen lunsj for småbrødrene mine som får julefri klokken 12. Jeg er mektig imponert over hvor mye styr som skal til før jula endelig kan komme sigende. Her en dag satt vi ved kjøkkenbordet og tok en liten pause. Jeg fortalte om min manglende julestemning, og regnet egentlig med å få et samtykkende nikk fra mamma. Hun måtte jo bare være sliten! Men neida, hun hadde julestemning så det holdt! "Nå er 5- timersbrøda i ovnen, og da er e jul!".

Dagen som følger ser slik ut her hjemme:

• Siste finish på julepynting av sjøbuda der tante Ester skal sove. For de som ikke vet det så er sjøbuda fullt innredd altså.
• Prøve enda en gang å få juletreet til å stå rett i gammel fot. Hvert år blir det sagt at vi skal kjøpe ny fot neste år. Også i år.
• Hastig juletrefotinnkjøp.
• Pynte treet.
• Koke grøt.
• Hente tante Ester.
• Nevø, niese, storebror og svigersøster kommer.
• Grøtspising og marsipangris.
• Gratulasjoner av bursdagsbarnet. (Storebror John)
• Hente eldstebror på hurtigbåtkaia sent i kveld/ natt.
• Gå til sengs... og høre regnet piske på ruta.

Da må jeg bare springe! Ha en skikkelig fin lillejulaften!

-Marianne-

Årets lengste natt...

I dag er dagen de før i tida kalte Thomasmesse. Dagen hadde flere navn, deriblant "Thomas brygger" som kom av at man ventet på at St. Thomas denne dagen skulle komme med mildvær og gi bryggevann. Mildværet har iallefall slått til her hos oss, så dette stemmer jo det!

I folketroa var denne dagen spesiell,- den varslet nemlig at julen var kommet! Derfor var det viktig å bli ferdig med arbeidet og med juleforberedelsene - for i morgen ble det nemlig lyst julefred. Jeg synes det høres skikkelig koselig ut. Men i stedet for å lyse julefred og gå jula rolig i møte, løper vi rundt på butikker og handler til krampa rett og slett tar oss. Jeg hørte i dag at julehandlende besvimte i alt stresset inne på et kjøpesenter ved Ålesund. Da er det kanskje på tide å sette seg ned og omprioritere littegrann...

Før var dette dagen man også prøvesmakte på juleølet. Man stakk gjerne bortom naboen for å gi de en smak, smake litt på deres øl og avgjøre om en overgikk eller ble overgått denne julen. Ofte endte visst hele prøvesmakinga i direkte flatfyll, og de fleste som endte opp i den tilstanden var nok mer enn fornøyd med at dagen derpå var såkalt julefredet.

For de som ikke rota rundt i ølglasset, gikk denne kvelden med på å se over juleklærne enda en gang. Ungene begynte dessuten å kjenne julestemningen ekstra nå. De gledet seg til alt de snart skulle spise,- menyen hadde vært særdeles tynn siden 23. november eller Klemetsmesse. Fra den dagen var det nemlig skikk at foreldrene knep igjen på maten til ungene. Slik skulle de lære å sette enda mer pris på julematen. Ungene fikk ikke mindre å spise, men maten som ble laget var mye enklere enn til vanlig.

Vi går inn i årets lengste natt, og her har kvelden kommet allerede. Det er litt godt å vite at i morgen snur sola og at vi går mot lysere tider - igjen.

-Marianne-

Og der er ferien i gang, dere!

Jeg har hatt min siste vakt før jul, og nå har jeg noen gode fridager fram til morgenen 2. juledag. Egentlig skulle jeg jobbe både julaften og 1. juledag, men fikk byttet (!) de med en på jobben som heller ville ha fri nyttårsaften og første nyttårsdag. Siden nyttårsaften i Herøy er like spennende som å se maling tørke, tok det meg ikke mange sekundene å takke ja til det tilbudet.

Så nå sitter jeg altså her. Og er i følge flere på jobben griseheldig fordi jeg har så mange fridager før jul. Disse som mener det er selvfølgelig av rakett-i-baken-typen 50+ som er ferdig med både goro, fattigmann og dørkranser til både seg og naboen. De ser det som sin store rolle her i livet å ha så julerent et golv, et tak og fire vegger at man kan kaste julegrøten rett derpå og spise den derav igjen uten at det gjør den ting. Om ikke jeg skal vaske, spør du? Klaaart jeg skal! Jeg skal også vaske. Jeg skal vaske hele 4 kvadratmeter eller noe slikt. Rommet mitt her hjemme er nemlig ikke større enn det. Men der skal det ikke kastes så mye som en liten klædd med grøt når jeg er ferdig.

Mangelen av julestemning er forresten total. Det kunne likegjerne vært juli ute, hadde det ikke vært for at folk sklir hit og dit på holka. Det er stort sett den eneste forskjellen. Sier kanskje en del om sumaren på Sunnmøre. Og er det ikke typisk.. Nå savner jeg den!

Jeg får vel gå og ta fatt på mine 4 kvadratmeter! Når jeg kjenner etter skal det bli godt å ta en laaang dusj før jeg legger meg i kveld i rent flanell-jule-sengesett og kjenne lukta av grønnsåpe. Da blir det i tillegg godt å kjenne at jeg ikke skal jobbe på noen dager også...

Jeg sier som Livvi: Hurra for 20. desember!

-Marianne-