28. august 2006

Hunting high and low...

















Ej og ei veninne va dei desidert største A-ha- fansa so fantes på planeten. Det va iallefall vi ganske sikre på. Det va ikkje sjelden at ej overnatta bort me ne Ann Sofi, og som oftast va det ikkje nåke problem for oss å gå og legge oss.

Ette å ha fått kneippbrød med nugatti (det va sake det. Kneippbrød va himmerik på jord for ei lita jente so berre va vant me heimebaka brød, og som kom frå en syskenflokk der en boks nugatti forsvann før du fekk knivej mylla fingrane.) traska vi ned på rommet hinna med en stabel eventyrbøke under armen og kraup ned under kvar vår dyne. Ej låg på madrass på golvet, og va heilt oppslukt i disse fantastiske bøkene med all verdens eventyr og fantastiske bilde til. Det va kun én ting so kunne rive mej vekk frå dei, og det va når Ann Sofi spurte om vi skolde leike A- ha leiken. A- ha leiken va enkel og grei, og vi vart aldri lei ta den. Vi forsvant inn i verda der Morten, Magne og Pål plutselig va i passande alder, og vi budde på same barneheim.

Å jada.

På barneheimen va det sjølsagt veldig, veldig strengt, med gutefløy og jentefløy, og ei illsinte nonne so styrte heile opplegget. Ho brukte å gå uanmeldte runde for å sjekke om nåkren hadde sneke sej ut eller inn og ditte va stort sett det det heile gjekk ut på. Vi va sjølsagt dei søtaste jentene på heile heimen, og kvar gong vi åpna glaset der nede på jenterommet, kom Morten på haude inn, med Magne og Pål hakk i hel. So sat vi der da, i kvar vår seng og snakka me drømmegutane. Der og då la vi ikkje lenger merke til ka den andre sa eller gjorde, for tross alt snakka vi jo ikkje lenger med kvarandre, men ej me Morten og Ann Sofi (framsynt so ho va) med Magne. Vi fniste og lo og rødma ta gutane si hemningslause flørting før vi brått høyrde skritt i gangen og måtte sette himmel og jord i bevegelse for å gøyme dei under dei spinkle sengene våre.

Opp i all dinne romantikken va det veldig lett å gløyme Pål. Stakkars Pål. Han va liksom aldri heilt på høyden han, i forhold til dissa to andre. Han va so hengslete og nerdete på en måte, og det endte som regel opp me at Pål vart sitande i en krok og lese i eventyrbøkene. Eller klimpre på gitar. Det e kje det at ej trur han hadde so masse i mot det, for tross alt so va dissa eventyrbøkene virkelig ekstraordinært bra, og gitarspelinga he han jo virkelig nytt godt ta i ettetid. Han va liksom berre meir kompistypen, han. Men av og til synst vi synd på na, som når han alltid va den so blei tatt av den strenge nonna. Når vi ser tilbake på det no, so va det nok litt slemt gjort at vi alltid prioriterte å gøyme Morten og Magne fyrst. Vi må berre håpe han he tilgitt oss førr det.

I helga va ej iallefall på A-ha konsert og såg gutane igjen. Og no skal ikkje ej bedrive nåke anmeldelse på nåke måte, men la mej berre sei det sånn: Ann Sofi - du gjorde nok rett i valget du tok for alle dissa åra sida. Han Magne va konsertens store opptur. Paal, som han no so internasjonalt he bekledd sej, va verken pinglete eller nerdete lenger, og framstod som den lisje helten han e. Morten derimot... Uff, uff, uff. Morten - du e herved advart: vinduet mitt står IKKJE på gløtt lenger. Ej ha kje gjømt dej under senga mi om det so stod om livet.

Ej fatta ikkje at ej kasta vekk so masse tid på dej. Ej hadde mine anelsa der på barneheimen, men lot mej lure ta det ej synst va fascinerande og filosofiske tanka om krig, fred og religionspolitikk. Altfor seint fann ej ut at ej burde brukt meir tid i hjørnet sammen med Pål.

Sagt med kjærleik.

10 kommentarer:

Liv Jorunn sa...

Er det mulig??? For en fantasi du er utrusta med! Jeg sitter her i Indoen og ler høyt!
Du nevnte på blogen min at du ikke bruker sminke om dagen. Velkommen i gjengen. Jeg har ikke tatt og smørt noe i dette ansiktet mitt siden jeg satte mine bein på indonesisk jord. Og vet du hva? Jeg liker det!!! Indoneserne syns nok jeg er vakker (og feit) for det om. Når det gjelder mld di så fikk jeg den, og jeg svarte. Men da er du typisk en av de som ikke får mld mine kanskje?? Jaja, jeg er jo back i business her! Klemklemklem

Agnetha sa...

DU FÅR SAGT DET. Punktum. (både Marianne og Livvi).

Anonym sa...

Hei igjen Marianne - så fint at du har åpnet butikken etter sommeren!
Dette var en fryktelig festlig historie. Du mangler ikke fantasi og formuleringsevne iallfall. Og siden du er den søteste jenta på barnehjemmet i tillegg, så skulle vel fremtiden være rosenrød! :)
Håper du har det fint i Volda.

Anonym sa...

Hahahahaha... Ja du Marianne. Det er heldigvis ikke bare jeg som har flydd av gårde i dagdrømmer.. Jeg deriot brukte å drømme om å bo på prærien, kjøre hest å kjerre, gå i gamle kjoler, mange friere som kom på besøk til jeg plutselig oppdaget mitt livs store kjærlighet, få mange mange barn, og sitte under piletrærne nede ved elven og filosofere over hvor lykkelig jeg er.. Bare les stilene mine fra barne og ungdomskolen.. Ordet piletrær går igjen ganske så altfor mye ofte.

Liv Jorunn sa...

Tidligere så jeg på deg som dronningen av blogging, men nja...nå vet jeg ikke helt. JEG VIL HA OPPDATERING!!! Hvor ofte får du slikt et ønske fra Indonesia?? Åssen gikk det på teltturen??

marianne sa...

Ej e so DRTLEI ta blogger! Det e jo ikkje mulig å legge inn nåke! Kor liteoppmuntrande e kje det når du he skreve det innlegget om telttur og so klikka heile skiten i det du skal legge det ut?!?!?! Kom ikkje og rakk ned på oppdateringa mi frøken! Ej prøva, men gidda ikkje å site og be og hååååpe på at Blogger skal være mej nådig! Æææææ! Spreng Blogger to pieces!

Anonym sa...

hehe. aldeles fantastisk !

Lotte sa...

Såh.. aner jeg litt frustrasjon ute i blogger-sfæren?
Hadde det på nøyaktig samme vis en periode jegå, men plutselig så funker den igjen. Og nå har jeg prøvd meg frem på diverse andre bloggis-ting, men det er blogspot jeg liker best, assa..
Kjære Marianne-tuppa; skriv innleggene dine i word-dokumenter først, og SÅ kopier og lim inn i blogger. Lurt ;)
Må stikke og bære tuuuung skinnsofa. :P
Klem

marianne sa...

Å. Lotte. Å kjære Dej. Livet lyse plutselig til mej igjen kjenne ej. Du e lure du!:) TAKK!!

Lotte sa...

Hø hø.. det var da så lite. ;)
Har revet meg i håret mang en gang over slike frustrerende hendelser selv, og man mister motet litegrann mer for hver gang.
Men DU av alle kan jo simpelthen ikke slutte å blogge! Jeg VET du har mye på hjertet, og JEG vil gjerne fortsette å lese om dine innfall/utfall og ting og tang du måtte føle for å dele med resten av verden.
Jeg har nå en egen mappe på pc'en for blogg-greier. Publisert, ikke-ennå-publisert, under konstruksjon osv.. Litt nerdete, kanskje, men utrooolig praktisk. :)
Keep going strong! -og SKRIV, darling, SKRIV! ;)