18. februar 2006

I et klart øyeblikk...

Jeg har influensa på tredje dagen. Og da snakker vi sånn minst 50 i feber, pottetett nese, hoste-til-du-brekker-deg-og-et-par-ribbein-influensa. Jeg kan virkelig ikke fordra det. Et par ganger i løpet av de siste mørke månedene har jeg satt det ene benet på gulvet et kvarter etter at det andre mirakuløst kom seg dit og åpnet to trøtte øyne samtidig som tanken har streifet meg. Et ørlite ønske,- en knøttliten drøm; Å, om jeg bare hadde vært litt syk i dag. For dét hadde vært deilig det. Ringe jobben og bruke egenmelding, krype under dyna og sove videre. Så glemmer man den lille bagatellen om at det faktisk er hundre ganger bedre å sitte stuptrøtt på jobben enn å ligge i senga med smerter som man ellers bare oppdriver ved å gå rundt og tisse på strømgjerder. Jeg skal ALDRI tenke den tanken igjen. Å være frisk er virkelig det beste som finnes i hele verden! Jeg benytter herved anledningen til å gi min fulle forståelse for fuglene som gir opp kampen i disse dager. Jeg ville lyve dersom jeg sa at jeg ikke har tenkt på det samme.

Nå er jeg derimot på en liten opptur. Jeg takker herved luringene som gav oss Paracet og Ibuprofen. Etter å ha ligget rett ut i tåka de siste timene er jeg nå endelig på min egen lille happytrip. Ikke fryser jeg, ikke svetter jeg, ei heller kjenner jeg følelsen som minner om at noen har koblet deg til startkablene på bilen. Det hele er nesten å beskrive som behagelig. Etter at jeg gikk ned fra tv- stua åpnet nesen min seg igjen også, så nå tror jeg at jeg har nådd kveldens toppunkt.

På tirsdag er det 3 uker til jeg og Agnetha reiser på tur. Og nå skal du få komme inn i mitt innerste indre, og jeg skal lukke døra stilt bak deg før jeg ... BRØLER HØYT! Hjelp! Dette går altfor fort! Jeg som har gått rundt og hatt god tid på meg til å roe meg ned før avreise. Jeg som har ligget om kveldene og sukket fordi det tross alt har vært en hel evighet og tilbake før avreisedagen oppdriver. Jeg kan herved sette meg ned ved et hvilket som helst middagsbord på aldershjemmet og nikke samtykkende mellom havregrynssuppa og rullatorer til de som sier at tida har gått så altfor fort. Det er ingenting i denne verden som sier meg at de neste 23 dagene kommer til å snegle seg av gårde.

Jeg og Agnetha er da ikke ukjente for feriering sammen, nånei. Vi har tross alt et opphold i Hellas med folkehøyskolen vi gikk på, bak oss. For ikke å snakke om pensjonist- og småbarnsfamilieoppholdet vi hadde på Gran Canaria. Og folk kan si hva de vil om GC, men at det ikke lenger står øverst på min liste over aktuelle reisemål kan jeg vel ærlig innrømme. Gran Canaria er da fint, det er ikke det! Men når man får kjøpt makrell i tomat og leverpostei med heilnorske sunne ungar på gul boks på nærbutikken får man litt følelsen av at man kanskje likesågjerne kunne blitt hjemme og brukt pengene på 'Brun og Blid'- sjappa borti gata. Men altså... gøy var det. Og underholdningen om kvelden var jo upåklagelig. Enkelt og greit et sammensurium av unge skandinaviske reiseledere med mer eller mindre talent for sang, dans og drama, et knippe parykker i ulike farger og former og et karaokeanlegg som med sine forskjellige plater satte standarden for kveldens tema. "Kramgoda favoriter", "Norsktoppen", "From the world of ABBA" osvosv. Vi var vel stort sett de eneste under 50 som var tilstede, helt til vi midt i oppholdet fant ut at det ble holdt et annet show på hotellet rett overfor. Slik endte vi opp med Star Tours småbarnsfamiliehyggekvelder, og merkelig nok steg kvaliteten hva underholdning angikk med flere hakk. Når klokken bikket 23:00 var vi som regel kommet i seng, fått slukket lyset og sagt god natt. Jeg håper og tror at disse tre månedene blir litt annerledes.

Nei, du store. Her har nesen tetnet til og hosten vendt tilbake. Det er vel bare å innse at det bærer downhill igjen. Jeg er sjukmeldt i morgen også, og håper innerst inne at jeg i løpet av natta skal bli mirakuløst bedre sånn at jeg kan sove uten å våkne hver eneste halvtime. Er det ikke det de sier da? At "da e da trie døgeret so e da avgjerande"? Det er da det bærer eller brister, man enten kommer seg eller går usikre dager i møte med svak puls og lakenhvite kinn? Sånn var det i allefall i gamle dager. De skulle hatt paracet veit du.

Å! Nå kom jeg forresten på at jeg har glemt å fortelle noen av dere at jeg har søkt på nytt studie til høsten! Dersom jeg blir tatt opp etter at alle poeng er fordelt og talt opp finner dere meg ved høgskulen i Volda med kroppsøvingsbøker under armen, og sunnmørsfjella i ryggen. Jeg håper det går i orden.

-Marianne-

6 kommentarer:

Liv Jorunn sa...

Da lurer jeg på: har du prøvd å tisse på strømgjerdet? Har du prøvd å bli koblet til startkablene til bilen?
i sommer, da jeg lå dødssyk her aleine i Bergen, og jeg savna mamma mer enn noen sinne, så bestemte jeg meg også for å ALDRI ønske/fake meg syk igjen. Maken til kjedelig aktivitet skal man leite lenge etter.
God bedring, babe!

marianne sa...

Broren min he tissa på strømgjerdet. Det verken såg eller hørtes godt ut i følge kilde som va me på galskapen.

Agnetha sa...

GOD bedring..og FYTTIKATTA. 3 uker i svarteste huleste graaanskauen. :D

marianne sa...

Thanks babe...:) Trur faktisk ej trenge det. Ringte på jobb i stad, og der he dei sjukmeldt mej til tirsdag - sånn berre førr sikkerhets skyld. Kjeme ej til å kjede mej i hel her heime? Verte det filmmaraton i dag? JA.

kissa sa...

Volda ligne ikkje på Oslo. Så eg kan kikka lenge i vinduet itte Marianne som ska passere fobi...

marianne sa...

Sorry beib...;) Mista fullstendig lyst på all storby ette Bergensbesøket forrige måned. Ikkje det at det ikkje va kjekt å vær der og treffe folk igjen, men det va til gjengjeld so himla masse folk der - overalt, heile tida! Blei sliten ej...:D Ha kje trudt ej ha komt til å seie nåke sånt, men sånn ser det visst ut. Men nattbussen går til OSlo KVAR kveld frå Volda. Ikkje e han dyr helder!:)