23. januar 2006

Hva var det jeg sa? Hva var det du sa? Hæ?

Etter en dag i bakken var jeg som regel klar for middag, en strevsom tur opp trappene til 3. etasje og så senga. Ikke vet jeg hva resten av studentene gikk på, men noe var det tydeligvis. De kunne holde det gående til langt utpå morgenkvisten, for så å møte i bakken - tydeligvis mer opplagt enn meg som hadde sovet mine 8 gode timer og vel så det.

På naborommet vårt var det selvutnevnt festbule opptil flere ganger i uka, med klirrende ølflasker, roping, hopping og dansing til hva man bare kan kalle et utvalg danskebåtlåter. Det var ikke så lett å sovne vegg i vegg når DDE kjørte E6, Andersen suste forbi i sin cabincruiser med alle sine venner ombord og spørsmålet om å værra med noen hjem i natt ble spurt om og om igjen. Selvsagt kunne man vente til kl. 23:00 når det skulle være stilt, men altså... er man trøtt kl. 21:00, så er man trøtt kl. 21:00. Løsningen ble dopapir i øret. Litt vått dopapir trykket sammen til en liten ball, og lagt ytterst ute i øret som vendte opp fra puta. Virket som bare det!

"Karen... pssst. Karen! Du må våkne Karen!"

Jeg satt i senga i bekmørket, klokka var halv fem om morgenen, på naborommet var nachspielet godt i gang - og jeg hadde null hørsel på øret som hadde vendt opp fra puta 7 og en halv time tidligere. Siden da hadde jeg snudd meg sikkert flere ganger, og før jeg gjorde det, - stappet dopapirproppen godt inni øregangen. Den satt fast. Noe så infernalsk langt inni der. Karen var våken på et blunk og forsikret meg om at dette kom til å gå så bra! Hadde den først komt seg inn der, så ville den så absolutt komme ut igjen også. Det var bare til å ta det helt med ro. Jeg vet ikke om hun trodde på det selv, men Karen er jammen overbevisende. Hadde Karen vært ombord 'Titanic' idet skipet stod med raua i været og nesa mot dypet ville hun sikkert fått folk ombord til å gjøre det samme som hun fikk meg til å gjøre. Nemlig legge seg igjen - og sove som et barn.

Klokka halv ti dagen derpå bar det ned i resepsjonen. I full skipåkledning og med brettet under armen stod jeg rødmende foran resepsjonisten og brølte at jeg hadde bomull i øret og at jeg trengte en taxi til legekontoret. Bomull hørtes liksom ikke fullt så idiotisk ut som vått dopapir. Alle spørsmål fra mannen bak skranken ble besvart med "Hæ!?", "Ka du sa no?" og tegn om å "speak into my good ear" mens jeg forsøkte å lese på leppene hans.

Etter en relativt kjapp tur med 'Hemsedal partybuss' befant vi oss på legevakta. Damen bak glassruta såg på meg med milde øyne mens hun smilte forståelsesfullt. "Var det du som hadde fått bomull for langt inni øret?" Dette var tydeligvis noe hun hadde opplevd mange ganger før. "Ja.. men altså.. berre at det ikkje e bomull kan du sei... Det e på en måte.. dopapir..." Jeg smilte brydd mens jeg så damen rynket øyebrynene og gispet. Det var helt sikkert ikke meningen at det skulle høres. Så snudde hun seg, slettet ordet 'bomull' fra setningen bak navnet mitt på dataskjermen og erstattet det med 'dopapir'.

Tydeligvis hårfin balanse mellom en enkel tabbe og det komplette vannvidd.

Så kunne man håpe at historien endte der. At en gammel skrukkete doktor med kaffiånde fikk pirket papiret ut av øret og sendt meg på dør. Den gjorde selvsagt ikke det. Navnet mitt ble ropt opp av en mørk stemme - som jeg selvsagt bare såvidt hørte, og bak meg stod vel kanskje ukas peneste mann. Ny runde med intens rødming, mens han dyttet en trakt i øret på meg og trakk ut små biter av blåmønstrete dopapir. "Fliser seg så lett når det blir vått, serru".

Så satt vi der da, i pinlig stillhet. Ikke fordi vi ikke hadde noe å snakke om, -han hadde tross alt skia sine stående på kontoret og ute falt nysnøen, men rett og slett fordi jeg ikke hørte et ord av det han sa når han først sa noe. Å, om jeg bare hadde brukket noe i stedet...

-Marianne-

13 kommentarer:

Liv Jorunn sa...

Jeg er glad for at det ikke er lytt i dette huset jeg bor, for hvis ikke trur jeg at jeg hadde irritert naboene med latter nå!! HAHA! Jeg beundrer deg for at du forteller denne (litt flaue???) historien så detaljert. Takk for en god latter seint på kvelden! Hva slags dopapir vil du anbefale???

marianne sa...

Ej legge da heller ikkje skjul på at det va flaut... :)

Agnetha sa...

HAHAHAHA FYYYfeite MARIANNE!!!!!!!!!! Jeg lo så jeg grein nå og vel SÅ DET!
Du ekke sann...alt for god nattesøvn..det er deg i et nøtteskall...:) good going!

Liv Jorunn sa...

Historien din skapte god stemning på arbeidsplassen i dag:) Takk!!!

Anonym sa...

HERRLIGHEEET :)
sinnsykt morsomt! *ler mye*

Anonym sa...

phhhhhhheeeeeeeeeehaaa....Takk, du redda dagen.. hahahaha... rene komedien du..

Agnetha sa...

billig moro, nå leste jeg alt på nytt, og lo litt til..:)

Anonym sa...

..hehe..

marianne sa...

ojsann! heisann! Beate! Pål!:)

Lotte sa...

hihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihiiiiiiiiiiiiihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihihiiiiiiii..*hikst*..*luft*..hiiiihiiiiiii

kissa sa...

Eg kan sei d sånn, at Marianne snakkte ikkje direkte lågt heller. D va stilige opplevelse å ver vitne t ja.

marianne sa...

:D
Ej trudde virkelig ej hviska den natta der ej... Va helt bombesikker på det! Konde ikkje FORSTÅ at du fekk det me dej oppå hemsen..:D Artig, artig...

Anonym sa...

Nei, nå må det snart komme oppdateringer her...