Ingen vei tilbake!

Det kjennes ut som om jeg har blitt dratt oppover verdens bratteste berg-og-dalbane, og at jeg såvidt har bikket toppen. De bakerste vognene holder fortsatt igjen, men jeg vet at det kun er snakk om få sekunder før jeg forsvinner nedover skinnene med et hyl og et ansiktsuttrykk ingen bør ta bilde av. Jeg kan ikke snu, og ikke vil jeg heller. Men følelsen av å være livredd og supergira på en gang er en merkelig miks.

I går fikk jeg og Agnetha nemlig giroen med betalingsfrist. Etter at vi har betalt, går det maks 10 dager før billettene ligger i postkassa! ReiseSiv på Kilroy har lagt siste hånd på verket når det gjelder reiseruten og hotell er booket i Rio de Janeiro og i Los Angeles. De har faktisk allerede navnene våre inne i sine registere, og rom klare for oss! Vi har et hotellnavn å gi drosjesjåføren når vi lander på flyplassen utenfor Rio; bleke, trøtte og døgnville. Det hele er bare vilt. Dette er ikke lenger bare en drøm, men livet mitt - i aller høyeste grad! Agnetha skrev i bloggen sin for en god stund siden at hun gjerne kunne reist i morgen den dag. Jeg må faktisk si meg uenig. Akkurat nå trenger jeg hvert mulige minutt til å stålsette meg. Jeg klarer ikke å engang forestille meg hvordan dette kommer til å bli! Bare at det kommer til å bli SÅ bra! Jeg skal rundt jorda! Jeg!

Så bare for å innvie dere som ikke har hørt om ruten tidligere,- og for at jeg atter en gang skal få fortelle den til dere som allerede har hørt om den - her er den!

• Gardermoen 14. mars 2006, kl. 17.05: Vi går ombord. Med egne spyposer. Mellomlander i London kl. 18.30. Kaster nok opp litt der også, mens vi haster mellom terminalene. Klokken 21:10 fester vi på nytt sikkerhetsbeltene, og har en natt i flysetene foran oss.
• 15. mars: Vi ankommer Rio! Brasil! En måned!
• 17. april: Los Angeles neste! En uke blant kjendiser og baywatchere. Jeg kommer til å tro at jeg ser Mel Gibson u-av-brutt.
• 25. april: 13 timer og 45 minutter. Jeg bare sier det, China airlines bør ha bedre benplass enn hva Braathens opererer med. Hvis ikke må jeg til med støttestrømper, og det kan jeg aldri tenke meg er særlig flatterende. Strømper eller ei - vi lander på Taiwan!
• 2. mai: Etter en uke i Taipei, (som da er hovedstaden på Taiwan) setter vi oss igjen på flyet, og sveiper over Sør- Kinas rismarker før vi går ned for landing i Singapore. Herfra er vi på egen hånd. 6 uker med tog, buss og båt gjennom- og oppover kysten av Malaysia og Thailand. Det eneste vi har å forholde oss til er innsjekkingsskranken på flyplassen i Bangkok som skal sende oss og våre proppfulle ryggsekker hjem til Norge igjen den 17. juni 2006.

Jeg er så utrolig takknemlig. Jeg er så glad for at jeg har fått denne sjansen. Og foruten om å vende takken oppover, er jeg takknemlig overfor Agnetha. Uten henne hadde jeg jo ikke gjort dette! Jeg gleder meg så sykt til å hoppe i hotellseng etter hotellseng etter hotellseng - sammen med henne. Det blir så braaaa!

-Marianne-