19. oktober 2005

Lykke?

Jeg har nettopp sittet en halvtime på en plaststol i min brors hage. Han er velsignet med den fineste utsikta, der huset hans ligger innerst i vika som er med på å gjøre Nærøya til den lille halvøya den er. Jeg skulle så gjerne hatt et bilde av hvordan det så ut der i kveld. Et sommerbilde gir nok ikke samme effekten, men allikevel. Visualiser, folkens. Visualiser!

De siste dagene har frosten satt seg her ute i havgapet, det har vært knallblå himmel og strålende sol hver dag siden før helga, og hver kveld har fullmånen kommet frem. I kveld gikk jeg meg først en lang tur før jeg endte opp nede i hagen som før tilhørte farmor og farfar. Det var til å grine av! Jeg har aldri sett noe så pent før! Over en speilblank sjø lå det et lag med frostrøyk og Moltufjellet reiste seg majestetisk og mørkeblått mot en opplyst horisont med hundrevis av stjerner. Månen lyste så sterkt at en helt klart kunne se hver eneste fure i fjellet. I gresset blinket frosten som millionvis av diamanter, og på ørene hadde jeg Ray Charles og "Somewhere over the rainbow". Sier seg kanskje selv at jeg ble en smule blank i øynene...

Mens jeg satt der- og mens jeg gikk tur tidligere, tenkte jeg på hvor utrolig bra jeg egentlig har det nå. Hadde noen sagt til meg at jeg skulle få det slik her hjemme, så hadde jeg aldri trodd dem. For jeg har det virkelig bra! Selvfølgelig er det ting som sikkert kunne vært bedre, men det er akkurat som om hele meg har tatt en pause fra mas og kjas for en stund, og bare puster. Og det er visse ting som mer enn andre gjør at jeg føler det slik:

Jeg er ikke forelska. For første gang på så lenge jeg kan huske, er jeg ikke forelska. Og selv om det for noen sikkert kan virke helt ulogisk at dette kan gjøre meg lykkelig, så gjør det det! Det er faktisk godt å kunne krype til sengs om kvelden og ikke ha noen spesiell å tenke på. Det er skjønt å slippe og føle sorg når noe ikke går, og å slippe bekymringer for hva den spesielle måtte mene og tenke om meg. Det føles ut som om hodet og hjertet har tatt fullstendig ferie og ligger og drar seg på en strand et sted, uten tanke for noe annet enn å sove, hvile,- glemme. Det er bare deilig. En følelsesmessig rengjøringsrunde.

Jeg er frisk. Det har jeg en tendens til å glemme altfor lett! En fokuserer på alt annet,- på at en er for tjukk eller for tynn, eller at øyelokkene henger litt og rumpa slenger litt, at tennene er skeive og ørene står litt for masse ut. For en stund siden inviterte mamma og pappa to med cereberal parese hjem hit på kveldsmat. Begge to sitter i rullestol, og har gjort det helt siden de var små. Ingen av de kan prate noe særlig, men bruker en tavle med bokstaver til å peke seg frem til det de vil si. Maten gikk litt hit og dit, reker gikk både ned og kom opp igjen, og de trengte hjelp til alt ved bordet. Hun ene har så lyst til å være dannet, søt og pen, men kroppen hennes vil bare ikke lystre. Begge har sikkert drømt om å gjøre det samme som alle andre gjør,- studere, gifte seg, få barn, gå på fjellet, reise jorda rundt... Ting som utelukkes for dem. Allikevel har de et humør som gikk mitt eget en høy gang. Jeg skammet meg noe skikkelig den kvelden, over hvordan jeg kan tenke og oppføre meg noen ganger. Jeg har ingenting å klage over, men derimot så fantastisk mye å takke for!

Jeg trives i jobben! Det er faktisk litt utrolig. Dette er jobben jeg de siste sommerne ikke har kunnet komme meg raskest mulig bort i fra. Og nå gjør det meg ingenting å trappe opp der på både tidligvakter, seinvakter eller nattevakter (altså; det skal sant sies at ikke alle dager er like fascinerende, men alt i alt trives jeg veldig, veldig godt). Jeg går godt overens med de jeg jobber med, og vi ler mye. Selv om det er et par stykker som tidligere nesten har gått meg på min siste nerve, så begynner det å rette seg med de aller fleste av dem.

Mamma og pappa. Når alle søsken som i utgangspunktet skulle bo hjemme dette året, plutselig bestemte seg for å stikke på folkehøyskole og internatskole, ble jeg litt svett i henda. Jeg hadde tenkt å dele oppmerksomheten fra mine foreldre jevnt utover oss alle, istedetfor bare på meg og min eldre bror (les: Meg. John fikk jo farmorhuset, -mens jeg fikk rommet fra barndommen...). Men det går som en drøm! Jeg har det virkelig bra her hjemme! Til og med denne bloggen hadde ikke vært noe særlig uten mor og far Nærø.

Bil! Jeg har aldri gått så mye som etter at jeg fikk bil. Men etter jeg fikk den har gåingen blitt av den frivillige sorten, og jeg vet at bilen står der, klar til å bli kjørt dersom jeg skulle ombestemme meg og ville kjøre istedet.

TUR! Jeg har nettopp betalt 16000,- kroner inn på en konto. Noe som betyr at jeg skal reise. Langt og lenger enn langt. Jeg har det som jeg hadde det da jeg var liten, kvelden før julaften. Den kriblende følelsen som jeg trodde var borte for alltid. Den var ikke det vet du! Og jeg skal ha den i et halvt år fremover!

Jeg har det fint. Jeg har virkelig mye å takke for.

-Marianne-

7 kommentarer:

Jan Magne sa...

Heisann sveisann!
Utrulig bra å høre at du he dinna innstillinga der, å at du he d bra!:) Ganske utrulig, men ej føle det på akkurat same måten, livet e rett å slett herlig om dagen, tom i Polen!!!!
Ej he drive å tenkt litt på et prosjekt på heimlige trakte,å du e sterkt involvert! Men skal skrive om det i bloggen min..
Ha en særdeles fin dag, å ikkje vent for lenge med å poste neste blogg..

Anonym sa...

Marianne!!! Godt å høre at du ikke er forelska. Kjekt å høre om dine foreldre. Hvordan går det med bilen? Vi blir skada av å være på forelsning....Vi kaller læreren for sovemannen...eller Karen gjør det hvertfall...gjerne litt høyt når han er i nærheten.

marianne sa...

Karen! Liv Jorunn!! :D Ååå, kor ej savna dokke! Ej tenkte faktisk på begge to ta dokke so seint so i går!:) Syns det e kjempegøy at dokke to he funne kvarandre. tippa dokke he det skikkelig artig i lag! Kan ikkje dokke ta dokke en seinhausttur opp hit og besøke mej ei helg da? Bussen kosta ingenting nesten! Gla i dokke!

Anonym sa...

skal nevne det for karen neste gang jeg treffer ho. for min egen del trur jeg det blir vanskelig før jul, men etter derimot!!!! Lo forresten godt av Thor Hushovd-fortellinga i dag:)

Anonym sa...

:)
Klem fra Berit

Anonym sa...

Sååå godt å høre at du har d bra Mario! ikkeno er bedre enn det..og, slikt er smittsomt! Når man ser at andre har det godt, klarer å glede seg over alt det som faktisk ER godt her i livet, ja..da gjør andre det og!

Agnetha sa...

Vet du..jeg tenkte akkurat det samme selv. Jeg har utrolig mye å takke for!