I'm leaving on a jetplane...

I dag har jeg og Agnetha fått tilsendt den redigerte reiseplanen vår. Vi har forandra litt, klippet bort en måned og kuttet ut noen steder som noen sikkert vil rive seg i håret over at vi har kuttet ut. Allikevel føler jeg at vi har gjort det rette. Nå skal vi konsentrere oss om Brasil, LA og sør og sør-øst Asia, og vi har tre herlige måneder å gjøre det på. Fiji, New Zealand og Australia ligger sammenkrøllet i bosskorga, og sjefene våre har fått beskjeden om at vi kan jobbe en måned lenger enn det vi først gav beskjed om. Dermed går vi også glipp av karnevalet i Rio, noe som er skikkelig kjipt. Jeg hadde gledet meg til å sprade ned paradegaten i Rio iført et minimalt påfuglkostyme, sammen med hundretusenvis av andre mer eller mindre nakne og feststemte mennesker. Nå blir det derimot bare meg. Og Agnetha selvsagt, dersom hun er 'up for it'. Oss to, en måned senere enn alle andre, solbrente inn til beinet, og om jeg tror rett - veldig synlige. Men hva gjør man vel ikke for litt karnevalsstemning?

Og jeg går glipp av Oscar- utdelinga i Los Angeles i mars. For det hadde vært gøy å stå der ved den røde løperen og skrike til stemmen var borte, en eller annen blodåre sprengte og knærne sviktet. Agnetha syns ikke det er så spennende da. Men det er vel ikke så rart. Jeg ville stått og skreket: "Agnetha! Sjå! Will Smith! Russel Crowe! BRAD PIIIITT!!" Og hun ville stått på tå ved siden av meg, med en hals så langstrukken, med øyne så blanke som juletrelys og de lyse lokkene blåsende i LAs varme kveldsluft. "Hvem er det 'a?!"

Kanskje like greit at vi går glipp av det. Vi skal allikevel få med oss filmstjernenes hender i sement og jeg skal beordre Agnetha til å legge sine små, nette på avtrykket av Mel Gibsons store mandige, mens jeg skal knipse i vei. Hun kommer til å smile henrykt på hvert et bilde, peke begeistret på navnene på stjernene bortover, mens jeg tør vedde på at hun inni seg roper:"Hvem er detta a?!?" Kanskje det egentlig er mer et sunnhetstegn at hun ikke vet slike ting. Tror kanskje det...

Vi har snakket en del om turen i dag. Det er plutselig veldig ekte, og litt skummelt. Vaksiner og malariatabletter, overnattinger og øvrig reise forutenom fly. Hva gjør vi dersom vi kommer til et nytt sted midt på natta? Og ikke har noe sted å sove? Kan tenke meg det blir bra. Trøtte som to hagenisser, på en ukjent plass. Litt småkalde og usikre. Joda, det kan bli veldig bra. Jeg tenker litt sånn at det får vi ta når vi kommer dit. Når vi kommer dit tenker jeg nok at jeg tenker at jeg gjerne hadde tenkt litt på det bittelitt før.

Nei, det er tid for senga! Jeg har fri om dagen, tre dager forrige uke, tre dager denne uka. Hvem har sagt at 100% terapeutstilling er slitsomt? Jeg synes jeg har det veldig så greit, selv om det er jobb annenhver helg. Ha en god dag i morgen, alle sammen!

-Marianne-