TJOLAHOOOOI!

Tru det eller ei, men bloggen va ikkje død...

Det e eksamenstid i Volda, det e sikkert 100 grade minus ute, og vi på kunst og handverk site spredd på ymse opphaldsstadar og dele idéa, vatnkokar, mandarine og dårlig inneluft. Det seie sej vel sjøl at det fyrste en gjer når en he rydda opp ette sej og tusla heim en gong utpå natta, e å drage utelufta longt ned i lungene og takke sin skapar førr at en framleis he vet og førstand i behald. Herr Andersen kan nemlig gjer slikt med en...

Ej e då komt godt i gong med den praktiske eksamenej i visuell kommunikasjon, der vi skal lage forside og illustrasjona til et eventyr av H.C. Andersen. En versjon til den yngste garde, og en til oss litt eldre so liksom skal kunne lære nåke ta verdiane og moralane han he gjømt (hinsides) bra inni der en plass. Ej he valgt å hive mej over eventyret "Tepotta", der den stakkars tepotta -tidligare queen of the teatable- en vakker dag dette i golvet og mista både tut og hank. Og ka skal en då me ei tepotte?

H.C. Andersen skal ha skryt førr eventyra han he skreve, absolutt. Vi he vel alle et forhold til både "Piken med fyrstikkene" og "Den stygge andungen", men ej kjenne at ta dei 171 eventyra han skreiv før han parkerte tøflene i 1875, so he kunst- og handverklærarane mine virkelig lagt sej i selej førr å plukke ut dei so enda opp me å stille Hans Christian i et litt dårlig lys. Og då snakka vi om et "her-he-du-nok-fått-i-dej-litt-førr-masse-absinth"-lys. Det e kje berre berre å skulle gjere tepotta menneskelig. Men hakket enklare enn finne symbolisma i eventyra "stoppenålen" eller "pengegrisen", som andre rundt mej he plukka, det e det.

Hausten he vore travel, og til tider he ej lurt litt på ka ej egentlig gjer her inne. Men no som eksamenstida står på, og vi møtast over en kopp kaffe i kantina me jamne myllorom før vi hasta vidare kvar til vårt, so trivst ej godt allikavel ej... Det e nok og gjer - men ej he vel funne ut at so lenge det e det, so synst ej egentlig alt e greitt. Det vise sej at ej e et arbeidsjarn uten like.

Ditte visste du nok ikkje...

... om mej (ej va ganske uvitande sjøl også, viste det sej...)

I disse bloggetørketide stjele en idea som ravna stjele sølvtøy. Som so monge andre he gjort før mej, va det i kveld min tur til å ta mej en tur ut i den vide verdsveven og sjå ka den he klart å rote ihop om mej. I dinne omgong va det Liv Jorunn som ga mej inspirasjonej til å google og wikipedie mej sjøl, takk førr det. Og det fyrste ej he lært i kveld e at ej he vorte ført bak lyset. Ej he vorte ført bak lyset av et postkort. Ditte kortet hadde en gong hengt på ei bursdagsgave og hong trufast på opphengstavla mi gjøna heile pubertetej, det møtte mej med åpne arma kvar gong livet va litt trist, kvar gong kvisene tok overhand, strengej va det einaste so viste når du smilte, fregnene vart litt førr monge og det raude håret litt førr ensomt i et mylder ta brunt, svart og blondt. Kortet va ei trøst når drømmej om mi fyrste levi's-bukse en gong i 9.klasse smuldra vekk som sandkake myllå fingrane, den gongej ej endelig hadde fått penga til å kjøpe ei. Buksa hadde derimot ingen plana om å ta sej opp og over utsette utkantstrok - raua mi. Nederlaget va so stort, raua enda større og ej stod på rommet mitt og hylte mot høgare makte so konde gjer ditte mot mej. Det va i sånne stunde at ditte kortet lyste mot mej. Det hong der som en gammale venn og minte mej om mitt sanne mej. Om alt anna i livet konde være vanskelig, om alt gjekk en i mot so hadde foreldra mine iallefall gjort én ting rett: dei hadde gitt mej navnet Marianne. Som ifylge kortet betydde "vakker".
Det stod det.
Vakker.

Vel, mine damer og herrer! Det e no då ikkje heilt sant. Det kan ej no berre seie med en gong! Wikipedia he en litt annej informasjon å kome med, og ej sitera gladelig:
"Marianne er et kvinnenavn med flere opphav. Det kan være en fransk form av Maria, som kan bety «den tykkfalne»."

Akkurat ja. Den tykkfalne. Det e vel fleire enn mej so ser et lite sprik der. Og ej kan forstå dissa produsentane som sat der og lagde dissa korta som va fryktelig populære en gong på nittitalet og som spratt mylla bursdagsbarn, dåpsunga, unge og eldre som en squashball. Ej he kje problem me å sjå dilemmaet: "Nei steine det asso, Marianne betyr no pinadø tykkfallen det! Då fe kje vi solgt et einaste ta dei. Nei, det droppa vi. Vi seie det betyr vakker istadej!" Og sjøl om ej he levd på ei løgn og spredd den vidare med et beskjedent smil, so e kje ej verre på det enn at ej ser at det kanskje va greitt at dei pynta en smule på det. Ej trur ikkje det ha fungert so bra førr verken mej eller sjøltillita mi å komt heimatt frå buksebutikken den dagej i 9. klasse - og sett kortet der det stod det ej nettopp hadde funne ut heilt på eiga hand, liksom.

Navnet mitt kan visst også ha opprinnelse i den franske revolusjonej, der det blei gitt til en kvinnefigur som symboliserte friheit. Ei bondedøtte med lue på snei, tricoloren i handa, stormande framover med en kjole so utifrå maleriet tydeligvis må ha vore et makk å halde styr på. Men det ser no ut som ho fekk folk me sej iallefall.

Heisann!

Nå begynner det å bli en stund siden det var oppdatering her inne, så da får jeg prøve å gjøre noe med det. Det har atter en gang blitt sommer på Nærøya, og det er atter en gang den typen sommer som vi kjenner så altfor godt. 10 forfriskende grader i lufta og like vått over vann som under. Men jeg klager ikke! I går hadde vi sol! Da ble det grilling på sjøbuda, et par cider og nyplukka jordbær. Det var ikke akkurat sommerkjolen på og vassing i vannkanten idet sola forsvant bak Hornseten, men en må tilslutt bare bestemme seg for at nå skal en kose seg, koste hva det koste vil! Og det ble en fin kveld der ved utepeisen sammen med Torill og Margrethe, mens hegrene brølte ifra greinene sine på den andre siden av vaulen og sloss om beste utsiktsplass. Vi ble i alle fall sittende til sola begynte å stige igjen, og hegrene (endelig) tok natta. Da pakket vi sammen thermodress og bøttegrill og tuslet oss hjem i sommernatta.

Forrige helg var jeg på 10-årstreff på folkehøgskolen. Det var utrolig koselig å se gamle kjente igjen, og mest koselig var det vel at vi fikk samlet go'gjengen; Katrine, Elin, Gunnhild (som bestemte seg for å flytte termindatoen sin fram et par uker, slik at hun også kunne komme) og Berit. Selv om vi har blitt ti år eldre utenpå, merket vi ganske kjapt at vi fortsatt er ganske unge til sinns. De stolte fedre tok seg av ungene så godt som hele helga, og gjorde sitt til at vi kunne rangle, mimre og le. Mye.

Sommeren videre er ganske fullbooka. I morgen er det jobb, før jeg i gryotta reiser til Bergen sammen med Miranda på lørdag. Neste helg kommer jentene fra Volda på besøk, og forhåpentligvis blir det lange sommernetter rundt bordet utenfor sjøbudveggen da også. Så blir det full fart med mye jobb fremover, før en muligens liten sverigetur med smågodt, småbrødre og tur på Liseberg. Jeg er litt klar for å hyle litt i en berg- og dalbane igjen, kjenner jeg.

Ellers har jeg det jo bra da. Men er litt rastløs for tida. Hadde du tilbudt meg en flybillett i dag, til Havanna, Buenos Aires, Rio eller ... ja, hvor som helst i Sør Amerika egentlig, så hadde det vel vært en liten sjanse for at jeg hadde hatt hodet mitt ute av døra allerede. Men, men. Vi tar noen flere bilder i stedet.

Berit med siste skudd på stammen, Trygve.

Berit, Marianne og Gunnhild.

Elin med Johanna...

Katrine, Berit, Marianne, Gunnhild og Elin

Høg marshmallowsføring...

Min kjære bror og mej på båttur. Veldig kamerasky begge to ja...

Alt er lov...

Opp med hånda de som har sett programmet "Hjelpekorpset" på tv2. Det der Helén Vikstvedt og Solveig Kloppen gir råd og veiledning på spørsmålene som aldri har, og som mest sannsynlig kanskje aldri vil ende opp på desken til "Tv2 hjelper deg". For litt siden tok de for seg hvordan vi jenter kler oss, og om vi egentlig kan stole på moteindustrien når de sier at i år er alt lov.

Jeg har vært innom det før her på bloggen, men blir til stadighet overraska over H&M's friske satsing på websidene sine. Og jeg må bare kaste meg på bølgen og si det samme som hjelpekorpset. For dette,- det kan UMULIG være lov:

As time goes by...

Yes - då va det nytt år gitt! Ej he begitt mej so raskt og smertefritt over i 2008 at ej føle det kanskje går litt vel kjapt til tide. Ej jobba då fulltid og vel so det, på gode gamle jobben. I det siste he det vore nok av vakte å ta av, og det he då resultert i at ej he kunne gått kvar einaste dag dei siste tre vekene. Dagane mine begynt å krinse kraftig rundt klokkeslettet 15:00, når ej enten lukkeleg går av tidligvakta eller gir mej i kast med enda ei kveldsvakt.

Når en går sånn, og heile tida skal på jobb, verte jo sjølsagt dagane ikkje so veldig innhaldsrike. Iallefall ikkje førr min del. Ej føle førr å sove eller ligge på sofanej nesten konstant når fritimane endelig innhenta mej. Der og då e det so usigelig godt å berre slappe av frå alt rundt om mej, men ettekvart innser ej at tida berre renne unda, og dagane mine forsvinne uten at ej he fått gitt dei nåke særlig innhald. Når ej stod på marka nedaførr huset vårt i det klokka slo midnatt, og det nye året sette inn, fekk ej en følelse ta at ej nettopp hadde stått der, nettopp hadde sett dei same rakettene på himmelej, nettopp ønska syskena mine et godt år 2007 - og nettopp traska heimatt til sengs førr å møte opp på tidligvakt 1. nyttårsdag. Og brått står vi der igjen. Vi står der i dei tjukke jakkene våre, med frostrøykej rundt oss og lova kvarandre og oss sjøl at ditte, ditte årets nyttårsforsett skal halde, at vi skal ta oss tida til å gjere dei tinga vi ikkje rakk i løpet av dei månedane som gjekk i frå oss.

Til våren ser vi førr oss at den fyrste iskalde isen og dei fyrste varme solstrålane skal nytast på ei mark som egentlig e altførr kalde til å site på enda. Til sommaren drøyme vi om å køyre på måfå til ukjente utkantsstrok og oppleve dela av Norge som vi aldri he sett før, eller kapre en restplass på et fly til syden førr å tine opp forfrosne og blåkvite kroppa. Då skal liksom fjell bestigast, brygga brukast til å stupe frå, kajakka slitast og sommarnette nyttast til fulle. Då skal haustkvelda tilbringast i lag med gode venna, varm drikke og en skal spele brettspel eller dele pledd og sjå skumle filma sammen. Då skal vinterdagane tilbringast i bakken, med ski på føta og kinn so e raude ta minusgrade. Då skal vi få tida til nye studie, jobb eller fritidsaktiviteta vi ikkje he dreve med tidligare, til å verte kjent med nye menneske - og til å ta vare på dei vi allereie e so velsigna med å ha i liva våre, men som vi ser altførr sjeldent. I tillegg skal vi takle det som måtte kome, både det som kjeme til å få oss til å smile, men også dei tinga som kjeme til å gjere låkt og som vi heldigvis ikkje veit om enda.

Ej lure meir og meir på om det på nåken måte e mulig å stå på dinna marka nedom løda den siste kveldej i året og føle at en endelig fekk gjennomført alle planane en hadde, at tida strakk til og at dei fleste dagane i året som gjekk står igjen som meiningsfulle. Akkurat no e det et ta ønska som står øverst på lista mi for året som ligge framføre.

Ej ønska dej og dine et produktivt, interessant, givande, meiningsfylt, godt nytt år, ispedd monge gode stunde der du føle dej elska og tatt vare på. Ej veit at å ønske dej et år heilt fritt førr smerte, mindre gode daga eller frustrasjon e å be om nåke som ikkje kan innfriast, men ej ønska dej menneske rundt dej som veit å ta vare på dej når ting skjære sej, og som verte med å gå attme dej når du e dritleide ta å gå motbakka aleine.

Nåke å sjå fram i mot...

Billetta bestilt, og datoen klar. Berre masse penga so mangla og roa som fylge me når du veit at alt kjeme til å ordne sej. Men alt kjeme til å ordne sej. Ej skal på T U R igjen! Og Rita skal være me! Ej gleda mej! HURRA!

... med sommaren 2007

På plussida:

• Ej visste det va en grunn til at ej ikkje pakka vekk vinterkleda mine
• Ej sleppe heldigvis å bry mej om heslige bikiniskille og solbrende område; ej e jammen mej like porselenskvite i fargen,-no som når sommaren begynte
• Det he aldri vore so lite edderkoppa, stankelbeinara og mygg som dinne sommaren; ej lure på om dei he fråse i hel
• Ingen sjenerande bållukt ta kleda
• Kaloria spart: grillmat, iskrem
• Godt og kaldt på rommet, kvar bidige kveld når ej he lagt mej
• Trivelig knaking i takbjelkane over haudet, og konstante, søvndyssande regnbyge på taksteinane
• Deilig med thermodyne, det e no berre so herlig å sleppe å leite fram dinna tynne, lette, mjuke sommardyna
• Budsjettsparing: lite utgifte på shavekrem og barberblad. Håret på leggane beholdt som ekstra isolasjon
• Kajakken fortsatt i upåklagelig stand, god som ny!
• Strømprisane til vinterej bør ette mine kalkuleringa bli rekordlave. Velsigna nedbør.
• Du veit den dagen du kjenne den litt skarpe, deilige haustlufta som lukta so godt? Den forlot oss aldri ette forrige haust den. Shuttan mej kor heldige vi e:)

På minussida:

• Kasta vekk tid på å legge om til sommardekk, ej og bilen sklei heim frå nattevakt her en morgen. E kje det uforsvarligt so veit ikkje ej!
• Litt for monge reprise på tv'en no på sommarstida
• Altførr lenge til jul, kaffør kan ikkje vi her på Sunnmøre få legge den til den årstida der den egentlig passa best..?

Men no skal ikkje vi sjå mørkt på det..;)

Studiestart...

Ikke for denne jenta, selvfølgelig, men for en god del andre. Studentbyene fylles i disse dager opp med alt fra uthvilte og opplagte førstegangsstudenter til de mer rutinerte traverne som tar til på sitt ørtende år på studiebenken.

På én måte skulle jeg ønske jeg var en av dem. Studenttilværelsen er en til tider kaotisk boble å befinne seg i, men når man plutselig ikke befinner seg i den lengre, føler man kanskje at man går glipp av noe som arbeidslivet ikke helt klarer å erstatte. Nå har jo arbeidslivet sine lyse sider også; lønn, ingen lekser eller skremmende eksamener ved semesterslutt,- men allikevel er det noe som kribler litt på innsiden ved tanken på alle de jeg kjenner som nå tar til på et nytt skoleår.

Vi er utrolig heldige som har alle disse mulighetene rundt oss. Vi kan bli det vi vil, vi kan boltre oss i bachelor og masterstudier, årsenheter, deltidsfag og heltidsfag. Men av og til kan alle disse mulighetene kanskje gjøre avgjørelsene vanskeligere å ta også. Mamma sier alltid at "lærdommen er ikke en tung bør å bære...", når jeg sutrer over sluttsummen på brevet fra lånekassa som minner meg om at de brødfødde meg gjennom en fireårig lærerutdannelse. En utdannelse som sitter litt som en klump i magen nå, fordi jeg føler jeg skylder et fjell av penger for noe som egentlig ikke passer. Litt som å ha hastekjøpt en skikkelig stygg bukse bare fordi jeg fikk den over rumpa og ikke visste at de hadde andre modeller i rommet ved siden av.

Men, men... Nå har jeg iallefall meldt meg på skolekontoret som lærervikar, og her om dagen fikk jeg telefon fra ungdomsskolen der jeg gikk før, om jeg var interessert i å komme tilbake til kjente omgivelser. Og det tror jeg kan bli veldig gøy! Så får jeg se da, om jeg mot alle odds og magefølelser har valgt rett allikevel.

Lykke til alle dere som kjører i gang et nytt studieår! Kos dere med bøkene, kantinematen, fredagspilsen, morgenene der dyna vinner over første time, slunkne kontoer 14 dager før stipend, studentrabatt på bussen, kollokviegrupper, bråkete kollektivsamboere, rotete kjøkken, tomme kjøleskapshyller, pasta i alle varianter, strømregninger, depositum og husleier, turer i skog og mark, eksamensnerver og "studieuker". KOS dere..:)

Blipp, blopp, det regner i dag...

Det regner. Og regner og regner og regner. En av disse jentene som melder været på tv2 var intervjuet i avisen for litt siden. Hun fikk spørsmålet Theisen og Siri Kalvig og resten av gjengen alle har måttet svare på før seg, nemlig hva hun gjorde når hun meldte feil.

For hvordan føles det, når du salig har fortalt de mange der ute i de tusen hjem at et høytrykk så stort som Russland nå kommer for å bli, kjølebag og sommerpils skal vandre hånd i hånd de neste dagene, is og brus og aftersun, varme kvelder med venner og en hel gris på bålet som brenner mot en solbrent rygg, søvnløse tropenetter med fuglesang som aldri slutter,- alt er nå innen rekkevidde. Sommeren, den vidunderlige sommeren som har latt vente på seg er her.

Hvordan føles det da, og våkne dagen etter, dra opp rullegardina og se at alt løvet på treet i hagen i løpet av natta har kapitulert til vinden og i samlet flokk forflyttet seg over i naoens hage. På fjelltoppene i det fjerne ligger nysnøen og naboen ... vel, han står under treet, det uten blader, i din hage, i altfor liten speedo, med kjølebagen i ene hånda og et hylende avkom i den andre, og regnet høljer ovenfra og spretter nedenfra mens han roper ord du ikke hører, men som du ikke trenger bachelorgrad i kommunikasjon for å forstå. Så tramper de gjennom rosehagen din på vei hjemover mens femåringen, blåhvit av sunblock (som viser seg å holde vannfastheten den lover), snur seg mot deg og flipper deg fingeren.

"Då får eg lyst te å legge meg nedatt å dra dyno åve håve..." svarte værmelderdama. Welcome to my woooorld, won't you come on in. For det er virkelig lite som er så nitrist som når en etter den første dagen med gløtt av sol på lenge, får beskjeden om at "godveret fortsette i mårå, folkens", og så gjør det bare ikke det. Jeg begynner så smått å lure på om alle de faste meterologene har tatt ferie på samme tid. Og er byttet ut med to hagenisser som har tatt internettkurs i å tyde værtegn a la "Andre bil fra høyre, den er rød ja, hah! Da blir det sol!"

Vi håper vel alle på at sommeren vi går i møte skal bli den beste i manns minne. Vi drømmer om sydentemperaturer og tropenetter, og føler oss snytt når været kun kan sammenlignes med høsten som var, vinteren som var og våren som var. En enkel sjel fra Nord-Norge sa det de fleste av oss vel i utgangspunktet bør være klar over, men som allikevel ikke slår oss. "Vi bor jo tross alt så nærme Nordpolen det nesten er mulig å komme, kanskje vi ikke skal legge lista så altfor høyt.".

Vi har vel enda litt å gå på når det gjelder ekstremvær, og bør vel takke for at vi ikke ser kjellerne oversvømte eller kuene hos naboen drive til havs. Det kan allikevel være vanskelig å se glasset som halvfullt når kalenderen bikker august og en sitter inne med julestemning og trang til å fyre på peisen. For det er nemlig sånn at årets sommervær minner mistenkelig mye om juleregnet som falt i fjor. Hurra for Norges vestkyst!

Fashionstatement....

Altså.

Slik skal vi tydeligvis gå høsten i møte, jenter. Jeg fikk h&m- katalogen i posten i går, og rev plasten forventningsfullt av ved frokostbordet i morges. Jeg har blitt litt slækk på shopping i det siste, så sent som mandag var jeg innom Moa og snuste litt på klesstativene der uten at det gav meg den deilige følelsen av å skulle finne noe nytt og spennende. Jeg endte opp med å gå på KID interiør og kjøpe nye persienner til soverommet mitt i stedet. Der har vi meg om dagen. Klesshopping som før var toppen av lykke, er nå redusert til å kaste et blikk inn i butikken, og snu på hælen dersom ikke noe peker seg ut fra første stund. Hva har skjedd??

Derfor skulle det bli deilig å se på den nye høstmoten i ro og fred, slippe innpåslitne ekspeditører som med krampe i smilemusklene spør om du vil ha noe hjelp, eller som freidig river opp prøveromsdøra mens du står med halve rumpa trykket inni et par jeans, og resten hengende over bukselinningen uflatterende likt en brøddeig på vei ut av forma. Og så smiler de til deg som om du er verdens 8. vidunder, eller som om du nettopp har svømt over den engelske kanal, syklet en etappe i 'Tour de France' og etterpå født tvillinger ved målstreken. "Den satt so et skudd asso! Herrlihet, dinna va skikkeli, skiiiikkeli stili!". Og så roper de gjerne på den andre kassadama også, som kommer springende til, og sammen står de der og beundrer synet foran seg: en badering av en bilring rundt midjen, og tendenser til rørleggersprekk som Kurt Nilsen i sine rørleggerdager ville gitt stående applaus for.

Etter å ha bladd gjennom katalogen satt jeg tilbake med en ny følelse. Følelsen av å ikke ha lyst på ett eneste plagg inni der. Og følelsen av at moteverdenen ikke vet helt hva de driver på med. Jeg mener, se på bildet. Genseren er da for all del grei nok. Og buksa også, selv om den ikke finner veien inni skapet mitt med det første. Men så! Brun strømpebukse, med blågrønne sokker utenpå, dandert lekkert i et par brune sko.

Rørleggersprekk - eller highwaterbukse akkompagnert av brun strømpebukse og et ekstra sokkepar?

Pest eller kolera.