Fjellvettlausunge...

Lørdagsnatta krøp mot morgen, og gitarsoloer og heftige riff hadde fylt stua til Simon i et par timer allerede ("GuitarHero", playstation2). Margrethe luftet ideen om fjelltur på Hidsegga dagen derpå. Som den irriterende friske og konstant opplagte Herøyungdommen vi er, trengtes det ikke lange stunda før de fleste var med på tanken. Ordene "hvis det verte fint veir..." gav ørsmå garantier om at joda, dersom regnet kom sideveis, ble vi hjemme.

Jeg våknet helt av meg selv, strakte meg etter mobilen og skrudde den på. Så ble jeg liggende og vente på eventuelle pip som signaliserte at andre der ute i verden hadde tenkt på meg mens jeg var i drømmeland. Først kom det ett pip. Så kom det ett til. Og så ble det stille. I innboksen lå Margrethe, med fjellsko og ullundertøy. Klokka var 12:00, sms'en preget av trangen etter å kjenne melkesyre i beina - og ute høljregna det.

Hidsegga er et ganske stort fjell. Det kan ikke sammenlignes med verken sunnmørsalper eller andre alper, men er en gigantisk koloss av en stein med noe som minner om tundra i Russland og vidder i Finnmark når du kommer på toppen. Den bretter seg ut i det du har komt opp fra dalen, og på fremsiden har fjellet stupbratte sider som 556 meter lenger ned, omkranses av vei mellom bygdene her ute i havgapet og havet selv. Siden jeg derimot verken har sett tundra eller Finnmarksvidda, kan jeg vel egentlig ikke garantere at jeg gir et rett inntrykk av toppen på Hidsegga. Men som Margrethe sa: "Ej ha kje vorte det minste overraska dersom det ha komt reinsdyr uto skodda her no...". Og her er den vesentlige delen av historien: Skodda. Eller tååågen, som de sier på østlandet og der omkring. For selv om en kanskje ikke skulle tro det, så går det altså an å gå seg bort oppe på Eggja, og det trengs det forsåvidt ikke tåke til engang. Men i går satte den derimot en spennende spiss og en ny vri på hele.

Det er ikke tull det folk sier om at det blåser på toppen. Det blåste og regnet og var i bunn og grunn lite trivelig der oppe. Så etter å ha skriblet ned navnene våre i boka, fått litt påfyll av mat og drikke, satte vi kursen mot Sædalen og bilen igjen. Jeg var gjennomvåt, iskald og tenkte at det sikkert var lurt å jogge litt nedover for å få tilbake varmen i kroppen. Og dermed var det vel egentlig gjort. Etter et par små minutter var jeg helt alene, stien var borte og tåka var nysgjerrig på å stifte nærmere bekjentskap med denne skrøpelige skapningen, og trykket seg rundt meg. Jeg gikk hitover og ditover, oppover og nedover igjen. Tilbake dit jeg kom fra, for så å oppdage at: "nei, årreheeeeite det asso... her he no ej aldri vore føøøør!".

Midt i forvirring og småjogging hit og dit fikk tåka rundt meg et merkelig blåskjær. I tillegg hørte jeg lyden av bølger! Plutselig drev den vekk framfor meg, og der - fjord, holmer - og stupet rett ned, 15 meter fra føttene mine. Her har du jenta med retningssans..! Jeg hadde rota meg fram på stupet og burde vært helt på andre siden av fjellet. Nå stod det ikke verre til enn at jeg fikk tatt litt bilder og roa meg en smule - akkurat i tide til at Margrethe, Asgeir og Simon dukka opp. Jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at det var dagens beste øyeblikk. Jeg lover med samme hånd på samme hjerte, at jeg aldri, aldri, aldri skal gå fra noen i tåka på fjellet igjen. Grøss.