Bloggebesettelse og utferdstrang...

Det går ikke en dag forbi uten at jeg har tenkt at jeg må blogge noe. Et eller annet, noe som Liv Jorunn kan lese på mens hun strisvetter over crocksa sine i Indonesia. Nå hadde jeg kanskje trodd at en ny og freshere utgave av småblogten ville holde henne fornøyd en liten stund, men allerede i første kommentar etter nylanseringen kom det fryktede spørsmålet "nå blir det vel kanskje litt mer oppdatering fremover også nå da?!".

Så kan man altså spørre seg hvorfor jeg ikke blogger oftere. Det kan da vel umulig skje så lite i livet mitt? Men det gjør det... Selvsagt skjer det mye moro på skolen, det er trening og oppgaver om hverandre, ski som skal smøres og ikke smøres, snø som kommer og snø som går. Her hjemme skjer det derimot lite eller ingenting. Så derfor lurer jeg litt på å forandre adresse igjen, når sommeren kommer og jeg endelig er ferdig utdannet. Kanskje det da blir mer å blogge om? Jeg er daglig inne på "stilling ledig"-sidene på nettet og avisene fra hovedstaden, og med flere og flere venner som enten allerede bor eller er på vei til Oslo, frister det mer og mer. Jeg hadde vel egentlig strengt tatt lovet meg selv at jeg var ferdig med storbyer etter Bergen (og i tillegg er jo Bergen bare en flis i forhold til Oslo...), men jeg er visst så genialt utrustet at jeg ikke husker hva som var så ille med å bo i by i utgangspunktet. Nå er det jo langtfra sikkert at det blir tigerstaden på meg fra høsten av, og det vil i såfall bli veldig trist å reise fra gjengen her hjemme som jeg har hengt med de siste årene. Samtidig er jeg så utrolig klar for å rusle på Majorstua, drikke kaffe på utekafé når høsten kommer, gå på vindusshopping i Bogstadveien, lete etter leilighet, ha valget mellom flere enn to steder å spise ute, tjene penger igjen, finne en menighet å være med i, ha mulighet til å gå på forestillinger og teater, konserter og mye mye mer.

Jeg er,- og har lidd under det en stund- en uforbederlig vinglepetter. Mennsker rundt meg forstår ikke alltid hvorfor jeg ikke kan slå meg til ro en plass, at jeg ikke kan finne ut hva eller hvordan jeg vil være. Det har irritert meg like mye eller mer mange ganger også, og av og til er jeg redd for at jeg skal bruke hele livet på å bo ett år her, så to år der, gjøre ditt, ønske datt. Men nå bekymrer det meg ikke like mye lenger. Jeg begynner å sette mer og mer pris på den lysten til å oppleve noe nytt, noe annerledes, flytte fra landet til byen, tilbake til landet, tilbake til byen for så å flytte på landet. Og jeg ser absolutt ikke bort ifra at dersom jeg velger å flytte tilbake på landet - så er Herøy et øverst-på-lista-valg. Det er bare litt for tidlig for meg enda... Frem til en eventuell flytting skal jeg likevel nyte tilværelsen min her ute blant øyene.

For gu kor dritfint her e.