Jeg må bare innrømme at julekalenderen min har begynt å få noen ørsmå hull her og der. I går var det ikke en halvtime til overs på hele dagen der det ble tid til å mekke sammen luke nummer 18. Jeg våknet ganske sent etter nattens bruduljer. Atter en personalfest, og atter så moro. Jeg kan ikke få understreket nok hvor utrolig flott personalgruppe jeg er del av her hjemme, og mistenker at månedene ville sneglet seg av gårde dersom det ikke hadde vært for at jeg jobber sammen med de jeg gjør.
Som sagt, stod opp i tolv- tida (faktisk ikke så verst, tatt i betraktning at jeg la meg 5.) og det første som møtte meg var verdens fineste vintervær. Klart og kaldt med sola mysende fram bak fjellet. Det var rett og slett den perfekte 4. søndag i advent. Jeg og Gudmund, min bror og trofaste juletremakker, fant raskt ut at det var dagen for å finne årets juletre. Vi pakket på oss og la i vei oppover Einedalen. Snøen var skarete og grei å gå i, og det gikk forholdsvis lett oppover bakkene, når man tar med at jeg ikke har vært så innmari aktiv på fjelltoppene her hjemme i det siste. Vi lette og lette, og som man leter finner man da også. Vi merket av to trær som vi skal tilbake til før julehelga og velge mellom.
Den er veldig fin den tradisjonen vi har, jeg og Gudmund. Denne turen har etterhvert blitt obligatorisk for begge, og av og til er det flere som henger seg på også. Men som regel har vi oss i allefall en tur der det bare er oss to. Da får vi prata om løst og fast, om kjæresterier og ... ja, som regel mest om det faktisk. Setninger som "Du, ka guta meina når dei seie og seie sånn og sånn?" og "Der e ei skikkelig bra kvige på skule asso..." (yes, kvige e jente i ditte tilfelle, og yes, det e i positiv forstand, forstå det den som kan...) går ofte igjen imellom granene. Og så har vi selvfølgelig konkurranse om hvem som klarer å velte den andre. Gjerne inni einebærbusker og andre ting som stikker. Jeg taper mye der.
Oppover dalen er det flere skogspartier så tjukke som sirup. Hvert år roter vi oss inni samme buskaset, skraper oss opp og kryper på barnåler mens vi roper til hverandre at her må vi bare ikke gå neste år!
I år intet unntak. Jeg kryper etter Gudmund som bruker den mer kraftige og om mulig, mer effektive metoden der han kaster seg fram så grener gir etter, et kast av gangen. I tillegg synger han "Christmastree, my christmastree" fra "Home Alone". I falsett. Tilslutt kommer vi oss ut av smørja og setter oss øverst oppe i dalen. Selv om det ikke er særlig høyt, så er det like flott hver gang. Akkurat der og da er det ingen grunn i verden til å mislike stedet vi er oppvokst på.
Så sånn er det! Vi har iallefall funnet årets juletre. Var bare det jeg ville informere om liksom...
(Etter juletresøket var jeg invitert på nissefest hos en veninne. Og allerede med ordet 'nissefest' burde jeg luktet lunta. Jeg burde også forstått det når hun svarte bursdagsmeldingen min kvelden før med "Tusen takk førr det! Ej gleda mej til festen i morga ej også! Du må sove godt no da, vi nissa trenge masse søvn veit du!". Men nei da... møtte jeg opp i vanlige klær? Ja, det gjorde jeg. Gjorde de 16 andre som var der det? Nei, det gjorde de ikke. Resten av kvelden gikk med til å lage julepynt, noe som passet meg perfekt. Smalltalk når du er litt trøtt og ikke særlig nissete, hadde gått trått i går...)
-Marianne-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar