Fra perm til perm og hjem igjen...

Jeg har brukt mer tid på biblioteket enn på en god stund. Jeg har på en måte gjenoppdaget hvor genialt hele konseptet er. I en tid der alt koster penger, er det helt sykt å kunne slentre inn blant det jeg bare kan sammenligne med smågodthyllene på Rimien på storsenteret i Bergen, plukke med seg ALT en vil ha, og slentre ut igjen - og det var det. Når damene bak disken i tillegg er damer du vanligvis ikke ville tatt så mye som et kamferdrops av, sier det seg selv at jeg går ut av bibliotekets dører med samme følelse som Toska sikkert hadde etter NOKAS- ranet. "Nei.. årreheitedet.. Ej trur jammen ej greidde det.."

Nå er jeg med i et par bokklubber også, og selv om det gir ro i sjelen å fylle opp egen bokhylle med bøker som får en til å virke både spennende og intellektuell, så gir det en helt annen følelse å kunne gå og låne en bok på biblioteket, lese litt i den og levere den tilbake til damen bak skranken samtidig som en legger hodet litt på skrå, ruller oppgitt med øynene og viser med hele mitt vesen at: "takk og lov for at ej ikkje betalte frakt for den der du...".

Jeg har lånt mange bøker som jeg bare har lest et par sider i, for så å levere de tilbake. Én av disse heter "PS: Jeg elsker deg", og er skrevet av en jente på min egen alder. Omslaget på boka innbød til en kos-deg-i-hjel-lesestund nederst i godstolen,- det var roser og kjoler og klissklass i muntre farger, og jeg kunne allerede se for meg hvordan min kveld skulle bli. Etter å ha lest 10 sider var jeg lei. Det var ikke det at konseptet ikke var bra: en ung dame mister ektemannen, han lager en lapp for hver måned i et helt år med ting hun skal gjøre for å komme seg videre i livet, poster det hele til henne rett før han vandrer hen, og signerer hver lapp med "PS: Jeg elsker deg". Så får hun pakken (hvem vet hvordan han fikk postet den - han hadde jo ikke krefter til å spise en riskjeks en gang..) et par dager etter begravelsen, og hulker seg øredøvende gjennom hver lille konvolutt mens hun stryker fingrene over "PS: Jeg elsker deg" før hun trykker det mot brystet og føøøler at han enda er hos henne. Altså. Han er jo ikke det! Det var virkelig fryktelig koselig av han å lage de lappene til henne. Og hadde jeg fortsatt å lese, så hadde det hele sikkert tatt seg betraktelig opp, grininga hadde blitt mer kontrollert og humøret bedre etterhvert. Men jeg ble så ustyrtelig opprevet inni meg av å prøve å sette meg i hennes situasjon, at jeg måtte bare gi opp. En bok som i det store og hele handler om å komme over den personen som, å nei, ikke slår opp med deg - men som går og dør i fra deg, det var ikke noe særlig.

Så da tok jeg for meg "BERLIN - nederlaget 1945" av Anthony Beevor i stedet. En liten bok om tysklands fall under den andre verdenskrig. 900- og noe- sider, med egen ordbok for alle de militære uttrykkene. Det var ikke det at den var kjedelig eller noe, men jeg ble bare så innmari trøtt i hånda av å holde den. Det føltes som en evighet til midten av boka og jevn byrde for begge hender.

Men, anyways. Jeg slår et slag for biblioteket! Uansett hvilket humør man er i, eller hva man trenger, så finner man noe der i hyllene som kan trigge områdene en ønsker. Enten det er behov for å le, hvordan bygge lettvegger, knyte klatreknuter eller strikke mammelukker, (evt. låne ordbok og slå opp ordet 'mammelukker'), drømme seg bort i andre og til tider mer spennende verdener, eller bare ha en real grinings - ja, så er bibliotekets bokskatter tingen! Nå kommer i tillegg 'Norgeskortet', som gjør at du kan gå inn på alle bibliotek i hele norge og låne bøker! Og levere de HVOR du vil! Tenk på det da! Håhåhåj!!!

I dag har jeg lånt Are Kalvøs 'NØD', og ledd ganske mye allerede. Virker lovende. Så nå skal jeg dusje før jeg legger meg (åh, topp av lukka, sildrande vatn i bøvlege mengdar..) og tilbringe noen myke minutter med Are og Etiopia.

-Marianne-