Crash, boom, bang

Mamma og pappa krasja i dag. Eller det vil si, de ble krasjet på. Jeg var på jobb og sjekket telefonen når vakta var over. Det var fire ubesvarte anrop, 1 fra mamma og 3 fra Jan Magne. Telefonsvareren hadde mamma på bånd, og alt jeg hørte var en noe skjelvende stemme som innimellom en hel masse skraping og skurring fikk frem ordene "Marianne *chrhcrhc* krasja *chrhcrh* indre herøy kirke *chrhcrh* buss rygga *chrhrch*. Og så den utrolig irriterende telefonsvarerdama som ganske upassende nok lurte på om jeg vill slette, lagre eller høre neste melding. Kjente at jeg fikk litt panikk og såg for meg mine foresatte under raua på en mørebil. Klarte likevel å opptre fattet og rolig overfor mine kolleger, og ringte pappa. "Hei ja! Nei vi he det berre bra ja. Site heime i stova. Ville berre ringe å seie at du ikkje måtte bekymre dej når du såg bilen på verkstedet når du sykla heimatt"

Vel hjemme ringte telefonen igjen, og Jan Magne befant seg i andre enden. Jan Magne er vår alles kjære oppdateringssentral her hjemme, og nå måtte han sjekke om det var meg, min bror eller andre som var kvestet for livet... Jan Magne har derimot, etter å ha blitt lege, kommet i skade for å skrive under på alskens taushetsplikter, og således lært seg å bli fryktelig god på å holde på andres hemmeligheter. (Jan Magne er forresten en knakende singel, kjekk og pen mann, lege og uttrykningskjøretøyssjåfør med egen bil og hus med leiligheter til utleie. Han kan du ringe til lenge etter at han har lagt seg, og han blir ikke sur selv om han skal opp skikkelig tidlig dagen etterpå og gjøre folk friske. De som syntes digresjonen om Jan Magne er mer interessant enn selve innlegget i kveld, kan legge igjen tlf.nr, mail og litt om seg selv, og merke kommentaren med "911 - heartache".)

Men i allefall! Vel hjemme fant jeg de forulykkede på tv-stua der de fulgte valget på tv'en. Mamma satt med armer og ben i kors og så ikke det minste ødelagt ut. "Vi kom kjørende etter bussen, og inne i Tjørvåg satt det en type i busskuret da veit du, og det så vel ikke bussjåføren må du tru, så han bråbremsa jo veit du, og før vi visste ordet a'de så bjynte bussen og rygge veit du! Gjert kasta seg jo på tuta, men det var jo for seint. Det gjaldt bare å plante beina i gølvet og stå i mot!" Pappa traktet seg en ny kopp te. "Men kaffør dokke ikkje rygga førr da? Det kan jo ikkje ha skjedd so fort vel?" Spurte jeg. "Med henger med en 2000 liters vanntank bakpå så går ikke det veit du..." Det kunne jeg være enig i. Nå når det hele viste seg å gå relativt bra (Bilen trenger en liiiiten lakkering) synes jeg egentlig det er ganske fornøyelig å tenke på mamma og pappa som sitter der og ser en gigantisk scaniabuss med ryggelysene som lyser opp deres etterhvert bleke og blodfattige ansikter, komme mot dem. Pappa som ligger på hornet og mamma som skriker "Å nej! Åååå nej!!!". Okay, kanskje ikke fornøyelig da, men litt artig.

Takk og lov at det gikk bra i allefall. Puh.


Godt valg alle sammen! Og kjør forsiktig!

-Marianne-