Bombe. Det regner.

Politikkskriverier er ikke noe for meg tror jeg. Nå skriver jeg en ny blogg bare for å få den andre litt lenger ned på sida. Synes ikke det var noe moro å tråkke litt på Stoltenberg egentlig. Vet ikke helt hva denne følelsen betyr, kan minne litt om dårlig samvittighet. Den har kommet mer og mer når det gjelder forskjellige ting. Som for eksempel når jeg vet at de trenger folk på jobb akkurat den dagen jeg har første dag fri på leeenge. Jeg skaffer meg en god grunn til hvorfor jeg ikke kan jobbe, en liten hvit løgn som er så fryktelig liten og så blendende hvit at du ikke kunne tatt den for å være løgn om så den lille løgnen selv stod og brølte til deg at det var nettopp en liten løgn den var. "Du Marianne, vi he ei vakt her på laurdag som e so vanskelige å få dekt. Det e virkelig krise. Kunne du trur du?" Og selv om spørsmålet har vært ventet hele dagen, ja kanskje i flere, så blir jeg like mye tatt på senga hver gang. "Ehmm... Ej skal på en måte... Ikkje det at... No he det sej egentlig sånn at... Altså, ej trur ikkje... He vel på en måte plana og greier. He en del krabbe so skulle vore fiska før båten verte tatt på land..." Og så står du der og har levert en skikkelig dårlig unnskyldning som ikke var i nærheten av den vanntette du egentlig skulle servere. Og det slår sprekker så det bare knaser. Stillhet i rommet. Og lav mumling fra hjørnet; "Men krabbe kan en jo fiske en annen gong kanskje. Skriv mej opp du."

Jeg skulle ønske livet mitt var litt mer fascinerende enn dette da. Det hadde vært veldig artig å kunne servert dere saftige historier om det spennende jetzet-livet mitt, kjekkasene på jobben som ber meg ut på date hele tida og om mine fornøyelige kuriositeter på den personlige fronten. Når 'kjekkasene' på jobben derimot koker ned til å bli brukerne jeg jobber med, og 'flørtingen' de driver med er av en noe huleboeraktig og (i mange feministers øyne) sjåvinistisk art (a la: "SKA HA KAFFI EJ!!!"), så ser jeg jo at det ikke akkurat er noe å skrive hjem om.

I helga skjedde det iallefall noe. Var i bryllup på Nordmøre og det var veldig koselig. Elin som jeg gikk på folkehøyskole med for 8 år siden fikk sin Voldagutt i Aure kirke. Det var så koselig å møte gamle venner igjen, ALLE smidd i hymnens lenker. Jeg var faktisk den eneste uten mann +/- barn! Dypt inne i meg var det noe som ropte "Men så kom i gang da for svingende!" Og det var selvsagt den biologiske klokken som sammen med livmoren min minte meg på at min beste tid er nå. Uff. Hvor er du hen da, mann? Vet at jeg ikke har tid til deg akkurat nå, med jorda-rundt-tur og kvalitetstid med Agnetha på plakaten. Men det hadde virkelig vært veldig trivelig om du kunne stått på Gardermoen når vi kom vel tilbake.

-Marianne-