26. august 2005

Så drar vi ut og lyser etter krabber...


Så var vi i gang. Med 'vi' mener jeg selvsagt pappa. La meg først få konstatere: å bli møtt av en dampende 50-liters kjele full av krabber så store som hus er ikke så deilig rett etter at du har stått opp.

Men i dag var iveren stor og gryta fylt til randen. Pappa hadde tatt snekka ut og dratt opp teinene han satte for noen dager siden. Og gjett hva... Denne gangen hadde han satt teinene en fire-fem meter lenger øst for fjæresteinen med mest måkeskit på, akkurat sånn at du ser høyre hjørnet av båtplastringsfabrikken når du blunker med venstre øye, rynker på nesa og holder hånda på hofta. Og der! Der var jammen meg storkrabbene! "Ej bjunt å få det te no, Anni!" kunne han stolt proklamere med tommeltottene i armhulene, ikke ulikt en viss sjarkfisker nordfra. "No veit ej snart kar dei beste plassane e både når det gjelde torsjk, lyjr, makreil, hyjse å krabbe!" Mamma stod med fingrene i en bolle full av ripsbær og nikket tilsynelatende henrykt over situasjonen. Men egentlig tror jeg hun helst så at pappa skulle rote til huskeregelen, du vet; ta utgangspunkt i feil stein, rynke på øyet eller blunke med nesa... Hun er ikke overbegeistret for krabbe hun heller. Å sitte der og supe i seg noe som ser ut som vannet i kulpene mine småbrødre i sine yngste år fant i Mulevika og som best kunne beskrives som: "Å! Fytte! Kjenn hæææær da!! Denne var masse varmere! Og masse grønnere enn den andre! Kan ikke se låra mine en gang her!" Nei, ha meg frabedt.

Men i allefall. Det neste pappa fortalte var litt artig. Mamma syns i allefall det. Hun lo så det gynget i nylagt parkett. "Du Anni, i dag holdt ej på å gå ned med snekka.. Eller, opp kanskje rettare sagt" Sjekker reaksjon, - som blir som forventet: "Næmmen - å æææ're du siiiier?" "Det kom ei sånn vindkule kastande ned frå Leinehånne og tok altso det sånn tak i kalesja mi, at ej hadde altso det aldri trudt ho villa halde! Det tok liksom tak i båtej og rykkja mej opp ta vatna. So hvis du ha sett mej kome flygande over fjelle her..." Og her døde ordene ut og ble erstattet av en hjertelig latter. Av min mor. Fantasien tok tydeligvis overhånd og holdt henne gående en lang stund.

Litt etter hadde ting allikevel vendt tilbake til det normale. "Bærre ikkje ødelegg krabbene mine no! Skrur du ner på feil plate so e det gjort!"


-Marianne-

6 kommentarer:

Lotte sa...

Du læll.. velkommen inn i bloggernes univers, kjære Marianne! (du fikk meg til å føle meg som en gammel traver..) :)

Du skriver kjempebra, og jeg gleder meg til mer!! :)

marianne sa...

Tusen takk, Lottemor!:) Kjekt å høre. Du er jo litt traver i forhold til meg da.. Men så gleder jeg meg over å være i bloggernes verden sammen med deg også;) Håper vi får sees snart! Kanskje i London?!

Lotte sa...

Ja, gjerne! Du er superhjertelig velkommen!! :)

Anonym sa...

Å seriøst!! Ler so ej grine her!! Hehehehee..Driitbra! Kan d bli bedre liksom?:D

Anonym sa...

ååååh!!! marianne, du marianne!!! ha du bære visst korr ej satt å græin dær ej såg førr mej na Gjert stå dær me tommeltottane i armhulane, stolt å fornøgde!! hehhee..att d går and å fortelle so bra!!!! dør ej snart!! hehehehe..du e faktisk bære hælt RÅ, du=) hehehe..

marianne sa...

Å! Tusen takk Inga! Du e jammen mej ikkje dårlig på å gi positive tilbakemeldinga da! Kom dokke heimatte no snart, sånn at vi fe tatt en ny naturfagtur over fjedle!:) Ha det kjekt til vi sjåast igjen!