Morrro...:)

Påskeferien har

skyllet innover Nærøya med lange dager og relativt lite å gjøre. Det er merkelig å kjenne at all den søvnen en de siste ukene lengtet etter å ta igjen, allerede er i boks, og at morgenene ønsker å komme i gang tidligere og tidligere. Før kunne jeg gitt deler av kroppen min i bytte for å få sove til 12:30. Nå blir jeg like lykkelig hver morgen jeg snur meg under dyna og ser at nattbordsklokka ikke viser mer enn kvart på ti. Oh, how the tables have turned... Nå er det vel heller sjelden at jeg spretter opp, danser over golvet og utpå badet - det viser seg nemlig at ånden er villig, men at kjødet er heller skrøpelig... Jeg er klar, - kroppen min bryr seg derimot ikke om at jeg står overivrig ved sidelinja og heier i store bevegelser for å få den til å sette beina på golvet og starte dagen. Før jeg vet ordet av det, har jeg pinadø sovnet igjen, klokkeradioen viser 11:30, og sola som skinte inn vinduet mitt tidligere, er erstattet med lavt skydekke og trusler om regn.

Bilen min har harde dager for tida. Jeg har følelsen av at den har vært på en evigvarende nedadgående kurve siden jeg kjøpte den, og det har den vel egentlig også. Jeg har et elsk/hat- forhold til den bilen. Den er alltid klar for en forbikjøring, og smetter opp i fart så raskt jeg tenker på å plassere foten på gassen. Den starter alltid med et fornøyd brum, uansett hva gradestokken viser, eller hvor mye snø den har ligget begravd under siste døgnet. Den er varm på et øyeblikk, og har gjort sitt absolutt beste for å holde meg kokheit til og fra Volda i vinter. Den er derimot en mitsubishi lancer. Og hvit. Den er konstant skitten, konstant ulekker og antifancy å se til. Brødrene mine drømmer om en extreme makeover, og jeg er redd for at dersom jeg skulle la den stå alene her en helg ville jeg komme hjem til en bil "Pimp my ride"- folka på MTV ville sett storøyde etter.

Siden i høst har mitsuen min med jevne mellomrom bestemt seg for å lage ulike rare lyder; skrangle, bråke, riste og hviiiiine. Jeg har skiftet bremseklosser, viftereim, kjølevæske-et-eller-annet (den var det greit å vite litt om, forstod jeg. Mannen som fikset bilen min i høst så på meg som om han opplevde et ekte under,- et eksempel på at englevakt virkelig finnes) luftfilter og nå til sist baklykt og støtfanger. De to siste der skal jeg rakrygget ta på egen kappe. Ja, det var min feil at jeg glemte å dra opp håndbrekket og lot bilen stå og gå i det man kun kan beskrive som verdens slakkeste nedoverbakke mot barndomshjemmet (det er flatt der!!). Og jeg kan vel ikke stikke under en stol at det var meg som kræsja i Diplomisbilen, og ikke omvendt. Heldigvis var det en veldig koselig Diplomisbilsjåfør, som etter å ha beroliga meg om at alt var bra med både han og monsterbilen hans, bretta sammen støtfangeren min, pressa den inn i bagasjerommet mitt og gav meg den største isen han hadde, som trøst. Den var ganske bittersøt skal jeg si deg. Og å kjøre hjem uten bakskjerm var akkurat like lite flatterende som å gå med skjørtet stappa oppi trusa bak,- eneste forskjellen er at en er fullstendig klar over det, og ute av stand til å gjøre noe som helst med det. Je følte mej nakjin.

Nå er derimot bilen fiksa, jeg monterte egenhendig baklykta, og lillebror tok seg av den nye støtfangeren. I tillegg fikk jeg overta et sett med relativt snæsne felger, noe som sikkert doblet markedsprisen, eventuelt gav den markedspris i det hele tatt. Stakkars lille bilen min...

GOD PÅSKE alle sammen!:)

Det eneste som er

kjipt med å pendle til Volda, er morgener som denne. Opp klokka 6:00, vri søvnen ut av kroppen mens den ber innstendig om å få ligge et kvarter til. Kjøre i noe som må ligne farlig nært på fyllekjøring, halvsove på ferja og konsentrere seg om å holde min side av veien de siste svingene inn mot høgskolen. For så å møte smilende, hilsende klassekamerater i motsatt retning, og få en snikende mistanke om at noe er i gjære. På døra henger lappen med beskjed om at tre timer dans er utsatt til over påske. Influensaen mange i klassen har stridd med siden Bjorlituren, har tydeligvis gått til angrep på læreren. Trodde hun virkelig hun kunne slippe unna?

Så da sitter jeg her i stedet. På et tomt bibliotek, og skal ta til på siste innspurten på eksamensoppgaven som skal leveres i morgen. Klokka er halv ni og noen ligger fortsatt hjemme og sover. Jeg skulle ønske det var meg. Egentlig er det en god ting - nå kan jeg kanskje komme meg ut og hjem et par timer tidligere i ettermiddag. Kanskje mens det enda er sol og blå himmel ute. Det har selvfølgelig vært fantastisk vær siste uka, og vi har hatt denne oppgaven om kroppsøvingens egenart hengende over oss. Snart er det heldigvis over. For denne gangen. Våren framfor er fylt av ulike oppgaver, og det er noe som sier meg at når midten av mai er her, kommer jeg til å kjenne biblioteket og kantina like godt som stua og kjøkkenet hjemme.

Reising! Jeg skal ut å reise igjen! Det er så herlig å tenke på... Jeg har søkt om 100% stilling hjemme, samme jobb som forrige gang - samme regla en gang til. Jeg som har vært overlykkelig over tanken på at det snart, snart er slutt på vakter, melder meg frivillig til å kjøre på i mange måneder igjen. Av og til tenker jeg at jeg må være gal... Men det gikk forrige gang, og gjør det vel nå også.

Jeg går og lurer på om det kan være sant; at Rita har lyst til å bli med på tur. Hun har sagt det nå. Sa at hun var klar for å ta seg et vikariat et halvt års tid, og så sette seg på flyet sammen med meg til Sør Amerika. Selv om planene ikke er mer enn på skisseblokka ennå, drømmer jeg om Cuba, Ecuador, Peru, Argentina og Brasil. Om det blir disse, noen av disse eller andre, vet vi ikke helt enda - men samme det. Jeg skal ut å reise igjen!

Ååå, fryd og glede!

JAAA!!!!

Ej skal ut å reise igjen!

TATT!

Reglementet:
Bloggara som verte "tatt" må skrive seks ting om sej sjøl i sin eigen blogg,- enten ting folk ikkje veit, eller merkelige side ved en sjøl. I tillegg må en føre opp dissa reglane som ej nettopp he skreve her. Til slutt velge spelaren seks nye bloggara som "he den", og lista opp navna deira. Ette det e gjort, skrive han eller ho en kommentar på bloggane til kvar av dei, for å la dei få vite om at dei he vorte "tatt", og at dei må lese bloggen til den som tok dei førr å få meir informasjon.

Here we go... 6 fascinating, litt stusselige og til dels fryktelige facts about MaryJane.

1. Når ej går i fjellet, fe ej alltid en eller annen song på hjerna som ej "pustenynna" på underveis. Det gir sej som regel ikkje før ej he komt til toppen.
   
2. Ej huska ikkje ka Piaget eller Vygotskyj (to verdenskjente pedagoga) stod førr, til tross førr at ej he lest, pugga, studert og skreve oppgåve om dei i tre år på lærarskulen. Ikkje snakk om!
   
3. Når ej gjekk på vidaregåande i Kristiansund blei ej utvist én dag fordi ej og to venninde laga et lite flatterande flygeblad der vi smelte av mot ei russejente som smurte sej inn med blåbærsyltetøy førr å bli valgt til russepresident. (Vi fekk som fortjent førr å seie det sånn. Russa e veldig organiserte og står samen og sånn, so vi levde i frykt og gjekk longe omveia til og frå skulen kvar dag frå 1. til 17. mai. Finfin vår. Ej skamma mej enda, 7 år ettepå.)
   
4. Ej e ganske skitredde førr forhold egentli. Veit ikkje heilt kaffør, eller kordan bli kvitt det, men berre tanken på å like nåkren,- og omvendt, gjer at pulsen stige og ej føle mej uvel. Lenge leve singletilværelsen.
   
5. En annen gong i Kristiansund. Ej ha lagt mej førr kvelden og blei liggande våken i en time og tenke på smågodt. Stod opp, kledde på mej og sprong til Hydro Texaco'en førr å rekke godtehylla før den stengte. So ille e det ... va det. E det.
   
6. Ej verte so idiotisk beskjeden når ej lika nåkren. Stotring, stamming, fnising og rødming - ingen ukjente fenomen. Ej e litt beskjeden førr tida kjenne ej... og he ingen større plana om å gjer nåke me det. Ej velge kvilepuls...:)

Berit, Gunnhild, Aud Johanne, Ane, Jan Magne og Lotte - dokke e herved TATT!

Gratulerer med overstått, jenter...

Nå har jeg prøvd meg på samfunskritiske innlegg et par ganger før, og finner vel stadig ut at jeg ikke er den som stod lengst fremme i køen når Vårherre delte ut evnen til å uttale seg om slikt. Kjenner jeg meg selv rett var det nok en annen kø jeg hadde presset meg inn fremst i, og hvor jeg blind og naiv stod til jeg fikk utdelt evnen til å spise smågodt av utenkelige dimensjoner. Samma kan det være, kjører på allikevel...

I går formiddag fikk jeg med meg en reprise av Holmgangdebatten fra kvelden før. Det store temaet var selvfølgelig kvinnedagen og feminisme. I studio satt det en rødstrømpa fra FETT (feministisk tidsskrift) og så ut som hun ville stappe et helt års abonnement av magasinet ELLE oppi en viss ELLEredaktørs bakende. Alt fordi hun selger blader som visstnok oppfordret til at alle kvinner skal se ut som Angelina Jolie eller Sienna Miller. Og til en stor viss grad er jeg veldig enig i at alle disse bladene og media ellers er med på å gjøre livet surt for veldig mange som føler de mangler både midje, passelig låromkrets og riktig hårfeste. Men som Siv Jensen sa (hun satt midt i mellom disse to kamphønene...) er det faktisk ingen som blir presset til å kjøpe jentebladene eller se seg blinde på syltynne superstjerner med fyrstikkben. Vi gjør det faktisk fordi vi har lyst! Og når det kommer til sminke, som FETTfrøkena mente var helt forkastelig, så ligger det også til veldig mange jenters natur å ville se ut som noe annet enn febersjuke gutter. Det er dermed ikke sagt at jenter må være slik eller slik for å være jenter, der må det jo få være opp til hver enkelt! La oss få bestemme sjøl! Skulle feministene først bringe det temaet på bane burde de i tillegg i det minste sendt en representant som ikke er duggfrisk og porselensskjønn uansett når på døgnet du måtte møte på henne.

Jeg kaller meg mer enn gjerne feminist. Men i min verden gir det meg retten til å kunne være jentete. FE-MI. Det betyr at jeg kan komme til å ta vare på meg selv, shoppe bort mesteparten av lønna mi en gang iblant, gå i skjørt når jeg føler for det, eller pynte meg litt ekstra når jeg ønsker. Feminisme for meg er nettopp det å se forskjellene på gutt og jente, og sette pris på dem. Jeg brukte en time sammen med lillebroren min i går, på å jekke opp bilen min og skru av hjulet for å lære hvor bremseskivene satt og hvordan de skulle se ut. Jeg stod der i pappas knalloransje jakke med så mye refleks på at jeg kunne lyst opp et lite diskotek,- og følte meg fullstendig idiotisk. Ikke var det det minste interessant, og jeg merket at jeg elsket det faktum at jeg har en bror som synes det er gøy å gå løs på bilen min en gang iblant og ordne det som skrangler eller skaffe det som mangler. Takk og lov for at de fleste gutter vil ta seg av å sløye makrell i en time etter fisketuren, eller at de med glede legger gulv, bærer stein og måker snø. Det betyr da ikke at jeg ikke kan gjøre det dersom det trengs, eller at jeg ville blånektet dersom jeg ble spurt om det- det er bare det at jeg synes det er drit kjedelig. Jeg forstår at desto mer jeg kan av alle slike ting, desto sterkere og friere står jeg til å kunne gjøre alt selv. Men værsåsnill, alle rødstrømper- ikke kom og forlang at vi jenter må og skal gjøre det samme som gutta, bare fordi vi liksom skal være likestilte. Det blir jeg bare sur av å få slengt i trynet. Jeg forlanger å bli møtt med like stor respekt som menn, samme lønn for samme arbeide osv osv, men derfra og ut blir jeg ikke sur dersom jeg og menn ikke blir sett på på samme måte. Det at de to kjønnene er forskjellige betyr da vel ikke at noen av oss er mer eller mindre underlegne for det.

Jeg tar gjerne klesvask, middagslaging og støvsuging i bytte for staking av sluket, plenklipping og peiling av olje. Jeg takker for at jeg slipper å verve meg eller reise i krig, og tar heller på meg rollen som den som lapper sammen et kne eller et par ullsokker for den del.

Go ahead - Shoot me.

ps.: Flere kvinnedagstanker her....

And tchomorrow...??

*herlig intern*

Vinterfriluftsliv på Standal med K4

Ivrige K4'ara på vei mot Standalhytta og tre daga i snøen!
Ane, Kristian og Aud Johanne e klare!



Sjåførej vår, Miranda, og DJ på turen opp; Jan Erik



Vel installert på rommet vårt.
Kaldt, koselig, gammalt og med litt for korte senge..:)
Men ingen bedre plass å slokne når dagen e over
og soveposen he vorte varm...
Aud og Siv.



Morgenstund med gull i munn.
Lene, Aud Johanne og Reidar
nyte foreløpig stillheit og nykokt havregraut.




Dagen bjynt me litt tuppekos i tunet...

...før Aud Johanne, ej og resten ta gruppa legg ut på tur.



Ingenting å seie på været,- fyrste dagen i allefall..:)



Kristian (t.v) e vilt begeistra!



Standalhytta ... og Vivian klar for tur!



Erlend fe teste ut kordan det kjennes ut 
å finne folk i skred med søkestang.
Vivian fe teste ut kordan det 
kjennes ut å verte funne...



Vi testa nødbivuakk.
Kristian, ej, Karl Andreas, Ane, Marthe og Tor Sivert
hadde fint overlevd i dinne ei natt eller to.
Om blodsirkulasjonen hadde vore heilt den same ettepå,
e vel kanskje nåke anna...:)



Miranda he brote foten og må spjelkast og
fraktast tilbake til hytta.
Heldigvis berre en øvelse,
men veldig kjekt å ha fått prøve ut -
til en annen gong det evt e fullt alvor...



Igloobygging.
Aud Johanne, Ingvild og Vivian.
Vi skar ut store blokke av snøen,
lempa, bar og bygde til mestreverket stod ferdig.
Kjempekjekt!

Iglooen vår e ferdig! Ute bjynte det å verte mørkt,
og det e på tide å gå innatt i varmen.
Det va aldri nåke særlig alternativ å legge sej ute,
men dersom det skulle vore et must ...



...so ha iglooen vore et alternativ so kom longt opp på lista.
Va kje so gale kaldt, og det e kje verst
når det kjeme frå mej so fryse berre ej ser nedi fryseboksa...

Middag må til ette lange daga... 
Ette undervisning frå halv ni til fem- halv seks kvar dag,
va det utrulig deilig å kome innatt,
ta en dusj, labbe rundt i tjukkelesta og få god god mat.
Ej liiiika hytte!:)

Takk for turen!

Fjellvettlausunge...

Lørdagsnatta krøp mot morgen, og gitarsoloer og heftige riff hadde fylt stua til Simon i et par timer allerede ("GuitarHero", playstation2). Margrethe luftet ideen om fjelltur på Hidsegga dagen derpå. Som den irriterende friske og konstant opplagte Herøyungdommen vi er, trengtes det ikke lange stunda før de fleste var med på tanken. Ordene "hvis det verte fint veir..." gav ørsmå garantier om at joda, dersom regnet kom sideveis, ble vi hjemme.

Jeg våknet helt av meg selv, strakte meg etter mobilen og skrudde den på. Så ble jeg liggende og vente på eventuelle pip som signaliserte at andre der ute i verden hadde tenkt på meg mens jeg var i drømmeland. Først kom det ett pip. Så kom det ett til. Og så ble det stille. I innboksen lå Margrethe, med fjellsko og ullundertøy. Klokka var 12:00, sms'en preget av trangen etter å kjenne melkesyre i beina - og ute høljregna det.

Hidsegga er et ganske stort fjell. Det kan ikke sammenlignes med verken sunnmørsalper eller andre alper, men er en gigantisk koloss av en stein med noe som minner om tundra i Russland og vidder i Finnmark når du kommer på toppen. Den bretter seg ut i det du har komt opp fra dalen, og på fremsiden har fjellet stupbratte sider som 556 meter lenger ned, omkranses av vei mellom bygdene her ute i havgapet og havet selv. Siden jeg derimot verken har sett tundra eller Finnmarksvidda, kan jeg vel egentlig ikke garantere at jeg gir et rett inntrykk av toppen på Hidsegga. Men som Margrethe sa: "Ej ha kje vorte det minste overraska dersom det ha komt reinsdyr uto skodda her no...". Og her er den vesentlige delen av historien: Skodda. Eller tååågen, som de sier på østlandet og der omkring. For selv om en kanskje ikke skulle tro det, så går det altså an å gå seg bort oppe på Eggja, og det trengs det forsåvidt ikke tåke til engang. Men i går satte den derimot en spennende spiss og en ny vri på hele.

Det er ikke tull det folk sier om at det blåser på toppen. Det blåste og regnet og var i bunn og grunn lite trivelig der oppe. Så etter å ha skriblet ned navnene våre i boka, fått litt påfyll av mat og drikke, satte vi kursen mot Sædalen og bilen igjen. Jeg var gjennomvåt, iskald og tenkte at det sikkert var lurt å jogge litt nedover for å få tilbake varmen i kroppen. Og dermed var det vel egentlig gjort. Etter et par små minutter var jeg helt alene, stien var borte og tåka var nysgjerrig på å stifte nærmere bekjentskap med denne skrøpelige skapningen, og trykket seg rundt meg. Jeg gikk hitover og ditover, oppover og nedover igjen. Tilbake dit jeg kom fra, for så å oppdage at: "nei, årreheeeeite det asso... her he no ej aldri vore føøøør!".

Midt i forvirring og småjogging hit og dit fikk tåka rundt meg et merkelig blåskjær. I tillegg hørte jeg lyden av bølger! Plutselig drev den vekk framfor meg, og der - fjord, holmer - og stupet rett ned, 15 meter fra føttene mine. Her har du jenta med retningssans..! Jeg hadde rota meg fram på stupet og burde vært helt på andre siden av fjellet. Nå stod det ikke verre til enn at jeg fikk tatt litt bilder og roa meg en smule - akkurat i tide til at Margrethe, Asgeir og Simon dukka opp. Jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at det var dagens beste øyeblikk. Jeg lover med samme hånd på samme hjerte, at jeg aldri, aldri, aldri skal gå fra noen i tåka på fjellet igjen. Grøss.

I dag våknet jeg...

... til det som må være verdens mest behagelige måte å møte en ny dag på. Sol. Varm, stikkende, skarp, lav vintersol som fylte hele rommet mitt fra innerste krok til øverste skaptopp. De sterke solstrålene stod rett i øynene på meg, og når jeg kastet blikket bort på klokka ved senga, forstod jeg raskt at de allerede hadde drevet en god stund med å få meg våken.

Jeg visste at rommet mitt sikkert var like kaldt som det pleier å være, men før jeg samlet mot til meg og satte bena på det iskalde gulvet, ble jeg liggende litt under dyna og se på mønsteret fra sola som treffer sjøen utenfor veggen og som gjør at det beveger seg i soveromstaket. Det kjentes ut som sommer. Jeg latet som et kvarters tid,- fantaserte om 20 grader pluss, jordbær og is på et teppe i hagen, tenkte tanken ”steike bra veir ute asso – morgenbad, anyone?” før jeg stod opp og kjente blodet fryse til is mens kroppen min skrek at dette var utilgivelige greier. Jeg sparer nemlig i disse dager strøm på samme måte som gamle folk sparer på brukt julepapir. Dette gir først og fremst utslag i at huset mitt er driiiitkaldt fra det øyeblikk jeg slår opp øynene, og at det er badstuvarmt når jeg kryper fornøyd og – vel, badstuvarm til køys når dagens dag er omme. Jeg fyrer med ved. Usannsynlig mye ved. Jeg fyrer så mye at jeg drømte en natt at pappa kom og fortalte meg at jeg var i skikkelig trøbbel. Jeg hadde drevet uansvarlig fyring, noe som hadde resultert i at veggene var fullstendig tørka ut, at branntilsynet hadde vært på kontroll og sagt at dette ikke var til å tro! Ingen hadde klart noe sånt før i hele Herøys historie! Det hele endte med at jeg måtte flytte alt jeg eide og hadde ut på plenen, og spyle alle husets vegger. Innenfra og utenfra, for å gjenopprette kravet om tilstrekkelig fuktighet.

Etter frokost og litt kvalitetstid med to ”kritisk syke” (les: ”aaau, litt vondt i kroppen, uff, litt tung i haudet, ååå, det står sooo ille til…”) brødre, var det tid for en tur ut. Med musikk på ørene kravlet jeg meg opp på Hornseten, en liten knaus på knappe 170 meter over havet og med utsikt til hver en holme og hvert skjær i kommunen, samt sunnmørsalpene i vinterdrakt innafør. Kaldt, men utrolig flott. Disse vinterne tar jeg gladelig. Kaldt, sol – null snø.

I kveld gikk jeg og søstra mi på kino og såg ”The Holiday” med bl.a Cameron Diaz og Jude Law. Det var så deilig. 2 timer og 15 minutter, en film som ikke akkurat sitter igjen på netthinna, og det beste av alt: en pose smågodt så stor som en sekk med poteter. Sjokolade, masse masse sjokolade, Hey Jude, harde kinoseter – og en følelse av komplett velbehag. Det er skjønt når sånne små ting gjør en glad fra ytterst til innerst. 

Alt i alt - en god, god onsdag... Og sola blir iallefall til fredag!