Agnetha kjeme i morgaaaaaa!

Ej he sagt det før...

... og ej seie det igjen. Ej gler mej til sommar. Spesielt til én type sommarkvelda, der sola enda kan sjåast på fjelltoppane, mens det he vorte skygge og gufsete lenger nede. Det he vore en ta dei få dagane det e vindstille og varmt, og overalt ligge det ting og tang so minne om ka folk he dreve med. Pledd på plenen i hagen, rett ved sida av flaggstanga oppe på vollen. En volleyball nede på marka, et blad i steintrappa opp til verandaen på framsida av huset. Ei mugge som va fylt med saft og isbita tidligare, nåkren glas med ei flue på kanten av det eine. Et par slippersa og en badehandduk som heng til tørk over en stol, ei flaske med solkrem som ikkje he vore åpna på heile dagen, og en plass går nåken rundt med raude skuldre, arma og rygg. No e det heilt stilt, overalt - nåkren e ute med venna, andre site inne og ser på nyheitene. Alle he gått kvar til sitt, og naboa e kje å sjå lenger. Alle e fornøgde og late.

Sånne sommarkvelda veit en at en må rydde inn alt so ligge ute. Det fins liksom ingen garantia førr at fineveiret e der dagen ette, sjøl om det e vanskeli å forestille sej at det kan vær grått og vått og med tung, tjukk ulldottskodde hengande nedette fjellsidene når en står opp neste morgen. Å det e då, når en rusla rundt i gras so allereie bjunt å verte vått av dogg, og fryse inni strikkajakka hinna mamma som gnege mot såre og raude hud mens en plukka opp stolpute og pledd, solbrille og volleyballen, -at en ønska og håååpa på at resten ta sommarkveldane skal verte akkurat sånn.

Morrro...:)

Påskeferien har

skyllet innover Nærøya med lange dager og relativt lite å gjøre. Det er merkelig å kjenne at all den søvnen en de siste ukene lengtet etter å ta igjen, allerede er i boks, og at morgenene ønsker å komme i gang tidligere og tidligere. Før kunne jeg gitt deler av kroppen min i bytte for å få sove til 12:30. Nå blir jeg like lykkelig hver morgen jeg snur meg under dyna og ser at nattbordsklokka ikke viser mer enn kvart på ti. Oh, how the tables have turned... Nå er det vel heller sjelden at jeg spretter opp, danser over golvet og utpå badet - det viser seg nemlig at ånden er villig, men at kjødet er heller skrøpelig... Jeg er klar, - kroppen min bryr seg derimot ikke om at jeg står overivrig ved sidelinja og heier i store bevegelser for å få den til å sette beina på golvet og starte dagen. Før jeg vet ordet av det, har jeg pinadø sovnet igjen, klokkeradioen viser 11:30, og sola som skinte inn vinduet mitt tidligere, er erstattet med lavt skydekke og trusler om regn.

Bilen min har harde dager for tida. Jeg har følelsen av at den har vært på en evigvarende nedadgående kurve siden jeg kjøpte den, og det har den vel egentlig også. Jeg har et elsk/hat- forhold til den bilen. Den er alltid klar for en forbikjøring, og smetter opp i fart så raskt jeg tenker på å plassere foten på gassen. Den starter alltid med et fornøyd brum, uansett hva gradestokken viser, eller hvor mye snø den har ligget begravd under siste døgnet. Den er varm på et øyeblikk, og har gjort sitt absolutt beste for å holde meg kokheit til og fra Volda i vinter. Den er derimot en mitsubishi lancer. Og hvit. Den er konstant skitten, konstant ulekker og antifancy å se til. Brødrene mine drømmer om en extreme makeover, og jeg er redd for at dersom jeg skulle la den stå alene her en helg ville jeg komme hjem til en bil "Pimp my ride"- folka på MTV ville sett storøyde etter.

Siden i høst har mitsuen min med jevne mellomrom bestemt seg for å lage ulike rare lyder; skrangle, bråke, riste og hviiiiine. Jeg har skiftet bremseklosser, viftereim, kjølevæske-et-eller-annet (den var det greit å vite litt om, forstod jeg. Mannen som fikset bilen min i høst så på meg som om han opplevde et ekte under,- et eksempel på at englevakt virkelig finnes) luftfilter og nå til sist baklykt og støtfanger. De to siste der skal jeg rakrygget ta på egen kappe. Ja, det var min feil at jeg glemte å dra opp håndbrekket og lot bilen stå og gå i det man kun kan beskrive som verdens slakkeste nedoverbakke mot barndomshjemmet (det er flatt der!!). Og jeg kan vel ikke stikke under en stol at det var meg som kræsja i Diplomisbilen, og ikke omvendt. Heldigvis var det en veldig koselig Diplomisbilsjåfør, som etter å ha beroliga meg om at alt var bra med både han og monsterbilen hans, bretta sammen støtfangeren min, pressa den inn i bagasjerommet mitt og gav meg den største isen han hadde, som trøst. Den var ganske bittersøt skal jeg si deg. Og å kjøre hjem uten bakskjerm var akkurat like lite flatterende som å gå med skjørtet stappa oppi trusa bak,- eneste forskjellen er at en er fullstendig klar over det, og ute av stand til å gjøre noe som helst med det. Je følte mej nakjin.

Nå er derimot bilen fiksa, jeg monterte egenhendig baklykta, og lillebror tok seg av den nye støtfangeren. I tillegg fikk jeg overta et sett med relativt snæsne felger, noe som sikkert doblet markedsprisen, eventuelt gav den markedspris i det hele tatt. Stakkars lille bilen min...

GOD PÅSKE alle sammen!:)