26. september 2005

Thor Hushovd...? Du her...?

Nå har jeg skrevet veldig mye om foreldrene mine de siste gangene, og jeg begynner snart å bli redd for at de skal tro at jeg henger de ut her. Men ingen er vel i tvil om jeg at jeg ville skrevet disse foregående ting dersom det ikke var for at jeg synes det er hysterisk morsomt, på en veldig uskyldig måte. Allikevel ville jeg byttet alle mine tidligere innlegg omhandlende mamma og pappa, mot dette jeg skriver på nå. For å illustrere dagens lille notis legger jeg ved et bilde av min far. (Og lillesøstera mi, Kirsti)

Denne staselige mannen er da mitt opphav, mannen jeg har arvet høyde, skulderbredde og ureddhet fra (i noen situasjoner i alle fall..). Han har lært meg alt fra å kjøre snekke til å fuge flis, legge tapet, mate lam, drive utrykningskjøring (han var tidligere politi), skrive søknader, lage suppe (hans uten løk, min med), sy rull, lage plommesyltetøy og delfiakake, legge gulv, beise veranda, sette krabbeteiner og mye mye mer. Det neste på lista er å lære meg å sikre vinterens vedkvote, ved å bruke motorsag og kløyver. Jeg gleder meg! Endelig er det min tur!

I allefall. I natt drømte jeg det merkeligste og morsomste jeg har drømt på veldig lenge. Når jeg tenker meg om er det kanskje det mest bisarre noensinne. De som kjenner pappa, vet hvorfor.

Jeg drømte at jeg var på jobb da mamma ringte meg og sa at jeg måtte komme hjem, fortest mulig. Etter å ha kastet meg i bilen og råkjørt over Buholmslinja, stormet jeg inn på kjøkkenet og fant mamma oppløst i tårer, liggende strødd utover kjøkkenbordet. "Ka det e, mamma!?! Ka det e??" Hun rettet seg litt opp, tørket tårene og brilleglassene og prøvde å samle seg. Ordene kom med hikst i mellom. "Jo-o, nå reiser'n. Faren din reiser fra oss, Marianne..." (Jei sto som spiikret til jården) "Ka?!? Ka reise?! Kar han reise hen?" Jeg så et nytt sammenbrudd komme; "H-h-han vil reise til Italia..." -så sprakk stemmen- "...og bli proffesjonell syklist!"

(Jeg er overrasket over at jeg ikke våknet på dette tidspunktet i drømmen, for jeg må ha ledd så innmari i søvne. Men når jeg våknet i dag tidlig vet jeg hvorfor. Vårherre ville gi meg enda mer å le av. Takk, takk, kjære Gud!)

"Profesjonell syklist?!? " Jeg så på henne med trillrunde, tvilende og forskrekkede øyne. Min far? Sykkel? Han som jeg ikke har sett på sykkel mer enn en gang i hele mitt liv, og det var da han skulle sjekke bremsene på mammas sykkel og dunket knea opp i styret hver gang han trødde rundt.

Det var da høydepunktet skred frem, skal dere vite. "Det stemme det, Marianne! Ej he bestemt mej, og ingen kan få mej til å forandre meining. Ej reise med fyrste fly." Jeg snudde meg, og der stod han. Pappa. I noe jeg aldri før eller siden, i drøm eller virkelighet har eller vil få se ham i. I døra stod min egen far, klippen i mitt liv, som måler 198 cm på strømpelesten, og han var ikledd verdens trangeste, svarte sykkeltights og en gul trøye a la ledertrøya i Tour de France.

Har jeg ledd i dag? Ja, det har jeg.
-Marianne-

6 kommentarer:

Anonym sa...

Thihi.... D hadd da itj blitt så gale d da... Barsk som han e!
Min far i derimot, på 1,72(!), tynne føtter med utstikkerkne.. Han e best i fjøsdress og felleskjøpcaps. Nå, har nok sett han i stilongs et par ufrivillige ganger... Nei, Pappan min e go han;) Lille flørt`n som han e...
GOd natt Miamin.

Agnetha sa...

Å HERLIGHET!!!!! ;) så utrooolig bra!!

Eirin sa...

Marianne, jeg rett og slett ELSKER bloggen din! Morosam!!!

marianne sa...

Tusen tusen takk! *bøyer meg i støvet* (støv og støv,- hybelkaniner i alle fall;)) Det er like kjekt å høre HVER gang!!

marianne sa...

Du skulle vore her da veit du, Rita:) Hadde sikkert imponert både mej og pappa! Håpe du he de berre bra, kjære vennen min. Sentralfyring eller ei! Klem

Anonym sa...

Da hadde jeg i det misnte ENDELIG fått en god grunn til å begynne å følge med på en idrett! jeg lover deg, jeg hadde sitti klistra!! haha..råbra!
Gunnhild