Hjemme best...

2011-10-02T18:18:00.002+02:00

Nå flytter vi!

Ikke inn i huset vårt helt enda, men fra denne bloggen til den neste. Her inne blir det ikke så veldig mye aktivitet mer (ikke det at det har vært så mye av det på leenge) men på www.husetisvingen.blogspot.com vil det forhåpentligvis bli litt mer livat framover.

Hjertelig velkommen dit! Og takk for følge her:)

Over og ut.

KYPROS...

2010-05-27T00:11:00.020+02:00

Vår herlige utsikt frå verandaen vår og ned mot hotellet sitt basseng.. Her ha vi det fint gitt!

Sykkeltur i solnedgongen over Ayia Napa... Va fleire so rynka litt på nasa når vi sa vi skolde dit, men ej likte Ayia Napa veldig godt ej! Spørs vel om ej ha synst det same hvis det va høgsesong, men når vi va der va det heilt perfekt...

Kypros verte kalla kjærligheitas øy, mykje fordi dei meina at ditte e plassen der Afrodite sjøl steig opp frå havet... En fine køyretur på utrulig flotte veia tok oss dit (Veinette i Norge e ei skam, forresten...) og viste oss nyyydelige plassa underveis!

Heaven, we're in heaven!

Ette besøket på Afrodites strand, tok vi turen opp i fjella og besøkte en koselig litej vinlandsby.

Venstrekøyring og rattet på feil side ta bilen! Ette litt intens kroting nedi døra på leit ette girstaken, og nokren nesten-uti-grøfta-episode, kom vi tilslutt inni det.

Gliset vårt...:)

Min personlige grunn til å boikotte Tyrkia som feriemål i uoverskuelig framtid. Kypros e halvt kypriotisk og halvt tyrkisk, og i 1974 okkuperte Tyrkia det som då va øyas største turistby, Famagusta. No ligge dinne store byen heilt forlatt som en gedigen spøkelsesby. Rett og slett ekkelt heile greiene...

Christerej min lure på om han skal sjekke vatntemperaturen i grottene rett utføre Ayia Napa.

Mat, mat, maaasse gode mat! Ej lyge ikkje når ej seie at ej gjekk opp fem kilo -minst- på dinne turen.

Fine kjærstej min:)

Posebilde på strandpromenada en seine kveld...:)

Og meir mat! Her he vi bestilt meze, den greske varianten ta tapas. 25 retta kom på bordet på løpande band, og vi åt oss nesten i hel.

Men du og du kor godt det va! Anbefalast på det varmaste!:)

Ej lengta tilbake igjen... Takk førr turen, Christer:*

Kypros...

2010-04-24T20:34:00.002+02:00

... here we come!

Her e då heimen vår den neste veka, og ette en ganske longe busstur i morga, overnatting på Gardermoen Bed & Breakfast og so en flytur over et (takk og lov, og bank i bordet) oskefritt Europa e vi der!

Gleda oss kjempemasse til sol og sommar, god mat og fullstendig avkobling frå kvardagens kjas og mas! Christer e på kajakkurs på Tjøme i helga, so då verte det nesten tolv tima aleine på Møre- ekspressen førr mej, før vi møtes på Gardermoen. Men når en he nåke godt i vente so gjer ikkje det so masse.

Ha ei fin veke! So kjeme det litt bilde og oppdatering når vi kjeme heimatt..:)

Litt lei...

2010-04-14T21:23:00.006+02:00

... av å sjå at vi tenne det fyrste lys kvar gong ej kjeme inn her, so då fe ej prøve å oppdatere litt. He kje so masse nytt å melde, so då verte det litt nye (gamle) bilde i staden...

Litt bilde frå jula, sida det ikkje blei so masse av det.

Hannah og tanta pynta juletre. Dei bestaste vennane..

Lisje Peter under grautmiddag på julafta. Fornøgd som alltid.

Mine to kjære systre; Kirsti og Ane.

Kjærstejulegåve i fjøsen!

Søstrene Nærø veeeldig spente og begeistra!

Frå den gode kjærste min fekk ej verdas søtaste skap,

som han ha pussa ned og mala heilt sjøl!

Fint ja?! Gjett om ej vart glade!:)

Snart slutt på plassen heime i stova hinna mor.

Funka ikkje hvis syskenflokken fortsette å utvide sej:)

Men der det e hjerterom e det husrom...

Oliver og Hannah leika i vinduskarmen hinna farmor

mens dei voksne drikke kaffi...

Ei veke ette at Christer ha reist på sjø kom ej heimatt til verdas finaste rosebukett

utføre døra... Heldige mej:)
I morga fe ej kjærstej min heimatt, å det skal verte fryktelig koselig:)

I dag va det vasking og ommøblering på soverommet.

Elska å våkne opp her, med sola som kjem opp over fjellet midt i mot.

Kjøpmannsdisken kjøpte ej for konfirmasjonspengane mine

for snart 15(uff!) år sida,

og he fått sej et malingsstrøk og nye knotta. Siste tida he den stått på et roterom her, men i dag fekk den kome fram igjen...

Det gamle Jesusbilde fann ej på en fretex- butikk i Bergen.

Nå tenner vi det første lys...

2009-11-29T13:30:00.005+01:00

Det e fyrste søndag i advent! Og som om Vårherre sjøl skulle ha lyst til å spe på med litt ekstra stemning, so våkna ej til et tynt lag med snø ute! No site ej i sofaen med pleddet rundt skuldrane, julemusikk på spotify og det fyrste adventslyset tent. På bordet står ei skål med mandarine og ej he fått rydda litt og vaska et par omgonga med klede. Og enda e det over en time til ej skal på seinvakt. Og innimylla alt ditte kjenne ej julestemninga smyge sej fram. Ikkje so sterkt som når ej va lita, men her fe en berre ta dei små dryppa so kjeme og glede sej hemningslaust over dei.

Om dagen he ej fått et 4- vekes vikariat som samfunnsfag- og RLE- lærar på ungdomsskulen, og skal i tillegg få prøve mej som kontaktlærar for ei halve niandeklasse. Det e både spennande og kjempeskummelt på en og same gong, og ej kjenne at det e so masse ej ikkje kan eller he oversikt over. Men då må en berre svelge unna stoltheita og heller krype til korset og seie det som det e - at ej føle mej relativt lite kompetent stort sett heile tida. Heldigvis he ej en utrulig greide inspektør ej kan gå til førr å få råd og backup. Og backup trenge en i ungdomsskulen! Det står respekt ta dei so helde ut i den jobben i so monge år som nåkren gjer. Monge av lærarane ej hadde e der enda, og når ej ette en strie dag går heim att e det nesten sånn at ej lure på ka dei e laga ta. Ej forstår ette kvart beire og beire at lærara verte foretrukke i andre yrke. He du fyrst fått prøve dej, og fått erfare alt jobben kan føre med sej - so trur ej du kan takle det meste som måtte verte kasta din vei. Men det e veldig kjekt innimylla, i allefall dei dagane en e litt ekstra godt forberedt, og en klare å fange elevane med det en skal undervise dei i den dagen.

Og for dei av dokke so huska kor ej klaga over trearbeid på Kunst- og handverk førr et halvår sida, so kan ej då no fortelle at å få prøve sej som sløydlærar e nåke ta det meir givande ej he vore borti dinne hausten. Ken so hadde trudd det?? Ikkje ej iallefall! Men ej he vorte en ræææsar på bandsag og dimensjonshøvling!

Om ei lita veke e det to gode ting so står på plakatej. Førr det fyrste e det besøk av mi kjære Agnetha, og førr det andre so he ej et aldri so lite jubileum å skilte med. Då he ej og Christer vore i lag i et heilt år (sjøl om vi vel egentli ikkje vart skikkelig ilag før et par veke seinare, so va det iallefall då alt starta...) Hurra førr oss!

Å so nærma det sej jul med stormskritt, og ej gleeeeda mej til å feire i lag med alle mine heime i gara. Til no he ej fått prøvd mej på løfsebaking att me ne mamma og ne Hannah. Ho stod på en kjøkenstol attme benken, hadde mjøl over heile sej og golvet rundt. So la ho haudet på skakke, kjika på oss so stod å smurde løfse og sa: "DOKKE E VELDI FLINKE!". Søtaste fireåringen.

Utsikta frå stovevinduet mitt i dag...

En liten kompis...

GOD ADVENTSTID ALLE SAMEN!

Ei lita oppdatering...

2009-10-13T11:27:00.009+02:00

Padletreff på Averøya.

Meda klubben e ute på tur, fekk ej vær på land og ta litt bilde i staden.

Håholmen ved Atlanterhavsveien

Alfa! Søtaste kvalpen ej he vore borti. Ho blei "forlatt" av to trivelige trøndera so skulle ut å padle, og matfar lurte på om ej kunne ta mej av ne meda dei va vekk. Ingen problem me en kvalp som skal opplærast til å verte førarhund. Ho gjekk hakk i hel heile tida.

Tur til Bergen he det også vorte dinne hausten, og då e det obligatorisk med en tur på Fløyen. Ej, Christer og Oliver (som då e guten til Christer) kjørte ned for å endelig hente pianoet mitt som stod att ette studietida mi der, og fekk oss ei veldi kjekke helg med familie og venna der nede.

Tidlig i haust bytta Torill, Margrethe og ej ei helg i Hellas mot ei helg på Tingvoll og IKEA i Trondheim. Utenkelig, tenke sikkert monge - men me ei høggravid Torill og ikkje so masse i reisekassa mi passa det heilt flott. Ei kjempekjekke helg på hytta til fam. Steinsvik - og fem tima på IKEA Leangen. All ære til Fru Notø!

No skal ej oppatt på Ungdomsskulen ette å ha hatt et par fritima og ha to tima sløyd. Ej som likte trearbeid minst ta alt på Kunst og Handverk i Volda he funne ut at både bandsag og dimensjonshøvel egentli e veldi kjekt. Når ej berre fe ta det i mitt eige tempo, og ikkje he en lærar so henge over mej...

Hannah og tanta på blåbærtur...

2009-08-21T20:28:00.007+02:00

Blåbær! Store, søte og deilig blå. Innimellom edderkoppnett og hjortebæsj i blåbærskogen fann vi nokre få som enda ikkje hadde vorte med ein og annan ivrig bærplukkar heim enda.

Litt mat må ein ha når en er i plukkemodus. Etter å ha fylt botnen på Hello Kitty- bøtta med søte og store blåbær, var det på tide å finne ein stubbe og kvile litt på. Så fann vi fram heimelaga sjokoladekake og appelsinsaft og tok ein velfortent pust i bakken. Vi åt litt på kaka, og myggen åt litt på oss...

Det er mykje spennande å oppleve når ein er ute på tur! Hannah lærte meir om høgspentledningar og forstod at det ikkje er noko å spøke med. Ho syntes derimot tanken på at vi hadde gått oss bort i blåbærskogen var mykje meir skremande, og spurte kvart femte minutt om eg var heeeilt sikker på at vi kom til å finne vegen heim att...

Hannah sitt minne frå turen vår kan du sjå HER

SØTA:)

Bye bye...

2009-08-07T21:36:00.002+02:00

No skal ikkje ej so veldi longt vekk, men akkurat longt nok til å føle at ej flytta heimafrå igjen! Ej he fått mej leiligheit i Fosnavågen, og endelig (trur ej ej kan sei) e mi tid under føresettes tak over førr godt-godt-godt!

Det blei litt lenger enn ka ej nåkej gong ha trudd - ej som flytta heimafrå som 16åring skolde no vel aldri tilbake på jenterommet!? Men me alskens utanlandstura og sommara heime, he det vore sånn dei siste åra. No e det derimot over, og ej kan begynt på nytt førr mej sjøl igjen.

JIPPIIIII!!!

Leiligheta mi e derimot so store at ej he problem me å møblere den... Luksusproblem.

Då stikke ej avgårde og gjer Fosnavågar ta mej. Hjerteli velkomne på besøk i Vågsgata 55!

I dag...

2009-07-30T20:59:00.007+02:00

... gjor ej nåke forfriskande.

Ej tok likesogodt å la ned heile facebookkontoen min. Ej hadde grudd mej ei stund, og tenkt lenge og vel på om ej skolde gjer det eller ikkje. Det e no nåke rart me det. Førr i litt over to år he ej velta mej rundt i andre sin kvardag. Ej he visst ka den skal ha til middag, og ken ho he slått opp me, og sett den nye ho he vorte i lag me. Ej veit kordan babyen til ho som ej ikkje he sett på lenge, ser ut, og han som aldri hilse på mej i den vanlige verda, he ingen problem me å slå av en litej prat. Ej he fulgt folk verda rundt, og sett nåkren ta dei ej møtte på siste tur, reise til nye, ukjente plassa. Ej he irritert mej over dei som til stadigheit absolutt skal ha mej me på enten pokerturnering, mafiaoppgjer eller krig i verdsrommet. Ej må ha avslått å bli me i hundrevis ta gruppe. Tilslutt avslo ej alt, uansett ka det sko vær.

Det va veldi kjekt veldi lenge, og sladrekjeringa i mej lure litt på ka ho no skal gjer, sida ho ikkje lenger he tilgong Gossipcentralen A/S. Men ho leve over trur ej. Ej trur nok at ej he vore over middels interessert i facebook. Det merka ej når ej he sagt at ej vurdera å gi mej me det, og dei ser på mej me rynka augebryn. "Det e no vel berre å ikkje vær der inne so masse...?" seie dei. Men det e vel ikkje akkurat so lett. Ikkje førr mej. Ej blei litt avhengig.

So i dag fjerna ej alt ej kunne. Ej sletta alle meldinga, alle vegginnlegg, alle bilde, alle gruppe. Og alle venna. Akkurat det siste va litt merkelig. Men so tok det ikkje longe stunda før det ikkje va so merkelig lenger - og so va det gjort. Ej tenke jo på at det kjem til å verte vanskeligare å halde kontakt me folk framover no. Men he det ikkje alltid krevd en innsats det da? E det nåke unnskyldning førr å halde sej oppdatert på heile halve verda? Det e no vel egentli ikkje meininga at en skal det...?

Ej lengta litt ette et enklare liv om dagen. Mindre pc, mindre tv, meir bok og meir ro. E det nåke rart da? Ej begynt no tross alt å drage på åra...;) Ej kan ikkje nåke førr det, men ej føle mej på en merkelig måte litt friare. So fe vi sjå kor lenge det går før abstinensane melde sej...

Siden sist...

2009-07-07T13:57:00.014+02:00

Har jeg gått til anskaffelse av mannfolk...

Dette er da Christer, en hyggelig kar fra nabobygda. Tida flyr, og vi har holdt sammen i syv måneder allerede.

... har to små engler giftet seg. Agnetha og Aud Johanne fikk henholdsvis sin Elling og Eirik, forrige helg. Gratulerer!

Aud Johanne drikkes ut. Da er det pålagt med en kjøretur i trailer.

Storebror Jostein og svigerinne Ane har flyttet hjem til gården med sine tre små engleunger. De skal bygge hus litt lenger nede i marka her, og vi koser oss stort med å springe mellom husene. Det er så utrolig kjekt å ha de hjemme igjen!

Lille Benjamin er ikke så liten lenger, men er blitt en stor skolegutt på åtte år.

Hannah er blitt fire, og er familiens lille storsjarmør og posør. Søteste jenta på jord.
Helt objektivt sett - selvfølgelig!

Lille Peter minstemann er siste skuddet på Nærø- stammen.
En snillere og blidere baby skal en lete lenge etter.

Jeg er ferdig utdannet adjunkt med opprykk, etter året på kunst og handverk ved Høgskulen i Volda. Dette er en av eksamensoppgavene mine, som jeg vel må få lov å si jeg er litt stolt av å ha laget. Det er en dåpskjole laget av gammelt tøy, og her gikk bestemors gamle kjøkkengardiner med i prosessen. Det har vært et lærerikt år, men også utrolig stressende til tider.
Jeg kan vel med hånda på hjertet si at min tid som student (endelig) er over.

Nå er det Herøy som gjelder og teller.
Borte er bra - men det er da deilig å endelig vende hjem. Forhåpentligvis for godt denne gangen.

TJOLAHOOOOI!

2008-12-04T19:33:00.004+01:00

Tru det eller ei, men bloggen va ikkje død...

Det e eksamenstid i Volda, det e sikkert 100 grade minus ute, og vi på kunst og handverk site spredd på ymse opphaldsstadar og dele idéa, vatnkokar, mandarine og dårlig inneluft. Det seie sej vel sjøl at det fyrste en gjer når en he rydda opp ette sej og tusla heim en gong utpå natta, e å drage utelufta longt ned i lungene og takke sin skapar førr at en framleis he vet og førstand i behald. Herr Andersen kan nemlig gjer slikt med en...

Ej e då komt godt i gong med den praktiske eksamenej i visuell kommunikasjon, der vi skal lage forside og illustrasjona til et eventyr av H.C. Andersen. En versjon til den yngste garde, og en til oss litt eldre so liksom skal kunne lære nåke ta verdiane og moralane han he gjømt (hinsides) bra inni der en plass. Ej he valgt å hive mej over eventyret "Tepotta", der den stakkars tepotta -tidligare queen of the teatable- en vakker dag dette i golvet og mista både tut og hank. Og ka skal en då me ei tepotte?

H.C. Andersen skal ha skryt førr eventyra han he skreve, absolutt. Vi he vel alle et forhold til både "Piken med fyrstikkene" og "Den stygge andungen", men ej kjenne at ta dei 171 eventyra han skreiv før han parkerte tøflene i 1875, so he kunst- og handverklærarane mine virkelig lagt sej i selej førr å plukke ut dei so enda opp me å stille Hans Christian i et litt dårlig lys. Og då snakka vi om et "her-he-du-nok-fått-i-dej-litt-førr-masse-absinth"-lys. Det e kje berre berre å skulle gjere tepotta menneskelig. Men hakket enklare enn finne symbolisma i eventyra "stoppenålen" eller "pengegrisen", som andre rundt mej he plukka, det e det.

Hausten he vore travel, og til tider he ej lurt litt på ka ej egentlig gjer her inne. Men no som eksamenstida står på, og vi møtast over en kopp kaffe i kantina me jamne myllorom før vi hasta vidare kvar til vårt, so trivst ej godt allikavel ej... Det e nok og gjer - men ej he vel funne ut at so lenge det e det, so synst ej egentlig alt e greitt. Det vise sej at ej e et arbeidsjarn uten like.

Ditte visste du nok ikkje...

2008-07-21T01:20:00.001+02:00

... om mej (ej va ganske uvitande sjøl også, viste det sej...)

I disse bloggetørketide stjele en idea som ravna stjele sølvtøy. Som so monge andre he gjort før mej, va det i kveld min tur til å ta mej en tur ut i den vide verdsveven og sjå ka den he klart å rote ihop om mej. I dinne omgong va det Liv Jorunn som ga mej inspirasjonej til å google og wikipedie mej sjøl, takk førr det. Og det fyrste ej he lært i kveld e at ej he vorte ført bak lyset. Ej he vorte ført bak lyset av et postkort. Ditte kortet hadde en gong hengt på ei bursdagsgave og hong trufast på opphengstavla mi gjøna heile pubertetej, det møtte mej med åpne arma kvar gong livet va litt trist, kvar gong kvisene tok overhand, strengej va det einaste so viste når du smilte, fregnene vart litt førr monge og det raude håret litt førr ensomt i et mylder ta brunt, svart og blondt. Kortet va ei trøst når drømmej om mi fyrste levi's-bukse en gong i 9.klasse smuldra vekk som sandkake myllå fingrane, den gongej ej endelig hadde fått penga til å kjøpe ei. Buksa hadde derimot ingen plana om å ta sej opp og over utsette utkantstrok - raua mi. Nederlaget va so stort, raua enda større og ej stod på rommet mitt og hylte mot høgare makte so konde gjer ditte mot mej. Det va i sånne stunde at ditte kortet lyste mot mej. Det hong der som en gammale venn og minte mej om mitt sanne mej. Om alt anna i livet konde være vanskelig, om alt gjekk en i mot so hadde foreldra mine iallefall gjort én ting rett: dei hadde gitt mej navnet Marianne. Som ifylge kortet betydde "vakker".
Det stod det.
Vakker.

Vel, mine damer og herrer! Det e no då ikkje heilt sant. Det kan ej no berre seie med en gong! Wikipedia he en litt annej informasjon å kome med, og ej sitera gladelig:
"Marianne er et kvinnenavn med flere opphav. Det kan være en fransk form av Maria, som kan bety «den tykkfalne»."

Akkurat ja. Den tykkfalne. Det e vel fleire enn mej so ser et lite sprik der. Og ej kan forstå dissa produsentane som sat der og lagde dissa korta som va fryktelig populære en gong på nittitalet og som spratt mylla bursdagsbarn, dåpsunga, unge og eldre som en squashball. Ej he kje problem me å sjå dilemmaet: "Nei steine det asso, Marianne betyr no pinadø tykkfallen det! Då fe kje vi solgt et einaste ta dei. Nei, det droppa vi. Vi seie det betyr vakker istadej!" Og sjøl om ej he levd på ei løgn og spredd den vidare med et beskjedent smil, so e kje ej verre på det enn at ej ser at det kanskje va greitt at dei pynta en smule på det. Ej trur ikkje det ha fungert so bra førr verken mej eller sjøltillita mi å komt heimatt frå buksebutikken den dagej i 9. klasse - og sett kortet der det stod det ej nettopp hadde funne ut heilt på eiga hand, liksom.

Navnet mitt kan visst også ha opprinnelse i den franske revolusjonej, der det blei gitt til en kvinnefigur som symboliserte friheit. Ei bondedøtte med lue på snei, tricoloren i handa, stormande framover med en kjole so utifrå maleriet tydeligvis må ha vore et makk å halde styr på. Men det ser no ut som ho fekk folk me sej iallefall.

Heisann!

2008-06-26T18:42:00.012+02:00

Nå begynner det å bli en stund siden det var oppdatering her inne, så da får jeg prøve å gjøre noe med det. Det har atter en gang blitt sommer på Nærøya, og det er atter en gang den typen sommer som vi kjenner så altfor godt. 10 forfriskende grader i lufta og like vått over vann som under. Men jeg klager ikke! I går hadde vi sol! Da ble det grilling på sjøbuda, et par cider og nyplukka jordbær. Det var ikke akkurat sommerkjolen på og vassing i vannkanten idet sola forsvant bak Hornseten, men en må tilslutt bare bestemme seg for at nå skal en kose seg, koste hva det koste vil! Og det ble en fin kveld der ved utepeisen sammen med Torill og Margrethe, mens hegrene brølte ifra greinene sine på den andre siden av vaulen og sloss om beste utsiktsplass. Vi ble i alle fall sittende til sola begynte å stige igjen, og hegrene (endelig) tok natta. Da pakket vi sammen thermodress og bøttegrill og tuslet oss hjem i sommernatta.

Forrige helg var jeg på 10-årstreff på folkehøgskolen. Det var utrolig koselig å se gamle kjente igjen, og mest koselig var det vel at vi fikk samlet go'gjengen; Katrine, Elin, Gunnhild (som bestemte seg for å flytte termindatoen sin fram et par uker, slik at hun også kunne komme) og Berit. Selv om vi har blitt ti år eldre utenpå, merket vi ganske kjapt at vi fortsatt er ganske unge til sinns. De stolte fedre tok seg av ungene så godt som hele helga, og gjorde sitt til at vi kunne rangle, mimre og le. Mye.

Sommeren videre er ganske fullbooka. I morgen er det jobb, før jeg i gryotta reiser til Bergen sammen med Miranda på lørdag. Neste helg kommer jentene fra Volda på besøk, og forhåpentligvis blir det lange sommernetter rundt bordet utenfor sjøbudveggen da også. Så blir det full fart med mye jobb fremover, før en muligens liten sverigetur med smågodt, småbrødre og tur på Liseberg. Jeg er litt klar for å hyle litt i en berg- og dalbane igjen, kjenner jeg.

Ellers har jeg det jo bra da. Men er litt rastløs for tida. Hadde du tilbudt meg en flybillett i dag, til Havanna, Buenos Aires, Rio eller ... ja, hvor som helst i Sør Amerika egentlig, så hadde det vel vært en liten sjanse for at jeg hadde hatt hodet mitt ute av døra allerede. Men, men. Vi tar noen flere bilder i stedet.

Berit med siste skudd på stammen, Trygve.

Berit, Marianne og Gunnhild.

Elin med Johanna...

Katrine, Berit, Marianne, Gunnhild og Elin

Høg marshmallowsføring...

Min kjære bror og mej på båttur. Veldig kamerasky begge to ja...

Alt er lov...

2008-01-31T16:52:00.000+01:00

Opp med hånda de som har sett programmet "Hjelpekorpset" på tv2. Det der Helén Vikstvedt og Solveig Kloppen gir råd og veiledning på spørsmålene som aldri har, og som mest sannsynlig kanskje aldri vil ende opp på desken til "Tv2 hjelper deg". For litt siden tok de for seg hvordan vi jenter kler oss, og om vi egentlig kan stole på moteindustrien når de sier at i år er alt lov.

Jeg har vært innom det før her på bloggen, men blir til stadighet overraska over H&M's friske satsing på websidene sine. Og jeg må bare kaste meg på bølgen og si det samme som hjelpekorpset. For dette,- det kan UMULIG være lov:

As time goes by...

2008-01-03T20:49:00.000+01:00

Yes - då va det nytt år gitt! Ej he begitt mej so raskt og smertefritt over i 2008 at ej føle det kanskje går litt vel kjapt til tide. Ej jobba då fulltid og vel so det, på gode gamle jobben. I det siste he det vore nok av vakte å ta av, og det he då resultert i at ej he kunne gått kvar einaste dag dei siste tre vekene. Dagane mine begynt å krinse kraftig rundt klokkeslettet 15:00, når ej enten lukkeleg går av tidligvakta eller gir mej i kast med enda ei kveldsvakt.

Når en går sånn, og heile tida skal på jobb, verte jo sjølsagt dagane ikkje so veldig innhaldsrike. Iallefall ikkje førr min del. Ej føle førr å sove eller ligge på sofanej nesten konstant når fritimane endelig innhenta mej. Der og då e det so usigelig godt å berre slappe av frå alt rundt om mej, men ettekvart innser ej at tida berre renne unda, og dagane mine forsvinne uten at ej he fått gitt dei nåke særlig innhald. Når ej stod på marka nedaførr huset vårt i det klokka slo midnatt, og det nye året sette inn, fekk ej en følelse ta at ej nettopp hadde stått der, nettopp hadde sett dei same rakettene på himmelej, nettopp ønska syskena mine et godt år 2007 - og nettopp traska heimatt til sengs førr å møte opp på tidligvakt 1. nyttårsdag. Og brått står vi der igjen. Vi står der i dei tjukke jakkene våre, med frostrøykej rundt oss og lova kvarandre og oss sjøl at ditte, ditte årets nyttårsforsett skal halde, at vi skal ta oss tida til å gjere dei tinga vi ikkje rakk i løpet av dei månedane som gjekk i frå oss.

Til våren ser vi førr oss at den fyrste iskalde isen og dei fyrste varme solstrålane skal nytast på ei mark som egentlig e altførr kalde til å site på enda. Til sommaren drøyme vi om å køyre på måfå til ukjente utkantsstrok og oppleve dela av Norge som vi aldri he sett før, eller kapre en restplass på et fly til syden førr å tine opp forfrosne og blåkvite kroppa. Då skal liksom fjell bestigast, brygga brukast til å stupe frå, kajakka slitast og sommarnette nyttast til fulle. Då skal haustkvelda tilbringast i lag med gode venna, varm drikke og en skal spele brettspel eller dele pledd og sjå skumle filma sammen. Då skal vinterdagane tilbringast i bakken, med ski på føta og kinn so e raude ta minusgrade. Då skal vi få tida til nye studie, jobb eller fritidsaktiviteta vi ikkje he dreve med tidligare, til å verte kjent med nye menneske - og til å ta vare på dei vi allereie e so velsigna med å ha i liva våre, men som vi ser altførr sjeldent. I tillegg skal vi takle det som måtte kome, både det som kjeme til å få oss til å smile, men også dei tinga som kjeme til å gjere låkt og som vi heldigvis ikkje veit om enda.

Ej lure meir og meir på om det på nåken måte e mulig å stå på dinna marka nedom løda den siste kveldej i året og føle at en endelig fekk gjennomført alle planane en hadde, at tida strakk til og at dei fleste dagane i året som gjekk står igjen som meiningsfulle. Akkurat no e det et ta ønska som står øverst på lista mi for året som ligge framføre.

Ej ønska dej og dine et produktivt, interessant, givande, meiningsfylt, godt nytt år, ispedd monge gode stunde der du føle dej elska og tatt vare på. Ej veit at å ønske dej et år heilt fritt førr smerte, mindre gode daga eller frustrasjon e å be om nåke som ikkje kan innfriast, men ej ønska dej menneske rundt dej som veit å ta vare på dej når ting skjære sej, og som verte med å gå attme dej når du e dritleide ta å gå motbakka aleine.

Nåke å sjå fram i mot...

2007-09-15T20:13:00.001+02:00

Billetta bestilt, og datoen klar. Berre masse penga so mangla og roa som fylge me når du veit at alt kjeme til å ordne sej. Men alt kjeme til å ordne sej. Ej skal på T U R igjen! Og Rita skal være me! Ej gleda mej! HURRA!

2007-08-30T22:55:00.000+02:00

... med sommaren 2007

På plussida:

Ej visste det va en grunn til at ej ikkje pakka vekk vinterkleda mine
Ej sleppe heldigvis å bry mej om heslige bikiniskille og solbrende område; ej e jammen mej like porselenskvite i fargen,-no som når sommaren begynte
Det he aldri vore so lite edderkoppa, stankelbeinara og mygg som dinne sommaren; ej lure på om dei he fråse i hel
Ingen sjenerande bållukt ta kleda
Kaloria spart: grillmat, iskrem
Godt og kaldt på rommet, kvar bidige kveld når ej he lagt mej
Trivelig knaking i takbjelkane over haudet, og konstante, søvndyssande regnbyge på taksteinane
Deilig med thermodyne, det e no berre so herlig å sleppe å leite fram dinna tynne, lette, mjuke sommardyna
Budsjettsparing: lite utgifte på shavekrem og barberblad. Håret på leggane beholdt som ekstra isolasjon
Kajakken fortsatt i upåklagelig stand, god som ny!
Strømprisane til vinterej bør ette mine kalkuleringa bli rekordlave. Velsigna nedbør.
Du veit den dagen du kjenne den litt skarpe, deilige haustlufta som lukta so godt? Den forlot oss aldri ette forrige haust den. Shuttan mej kor heldige vi e:)

På minussida:

Kasta vekk tid på å legge om til sommardekk, ej og bilen sklei heim frå nattevakt her en morgen. E kje det uforsvarligt so veit ikkje ej!
Litt for monge reprise på tv'en no på sommarstida
Altførr lenge til jul, kaffør kan ikkje vi her på Sunnmøre få legge den til den årstida der den egentlig passa best..?

Men no skal ikkje vi sjå mørkt på det..;)

Studiestart...

2007-08-16T13:29:00.000+02:00

Ikke for denne jenta, selvfølgelig, men for en god del andre. Studentbyene fylles i disse dager opp med alt fra uthvilte og opplagte førstegangsstudenter til de mer rutinerte traverne som tar til på sitt ørtende år på studiebenken.

På én måte skulle jeg ønske jeg var en av dem. Studenttilværelsen er en til tider kaotisk boble å befinne seg i, men når man plutselig ikke befinner seg i den lengre, føler man kanskje at man går glipp av noe som arbeidslivet ikke helt klarer å erstatte. Nå har jo arbeidslivet sine lyse sider også; lønn, ingen lekser eller skremmende eksamener ved semesterslutt,- men allikevel er det noe som kribler litt på innsiden ved tanken på alle de jeg kjenner som nå tar til på et nytt skoleår.

Vi er utrolig heldige som har alle disse mulighetene rundt oss. Vi kan bli det vi vil, vi kan boltre oss i bachelor og masterstudier, årsenheter, deltidsfag og heltidsfag. Men av og til kan alle disse mulighetene kanskje gjøre avgjørelsene vanskeligere å ta også. Mamma sier alltid at "lærdommen er ikke en tung bør å bære...", når jeg sutrer over sluttsummen på brevet fra lånekassa som minner meg om at de brødfødde meg gjennom en fireårig lærerutdannelse. En utdannelse som sitter litt som en klump i magen nå, fordi jeg føler jeg skylder et fjell av penger for noe som egentlig ikke passer. Litt som å ha hastekjøpt en skikkelig stygg bukse bare fordi jeg fikk den over rumpa og ikke visste at de hadde andre modeller i rommet ved siden av.

Men, men... Nå har jeg iallefall meldt meg på skolekontoret som lærervikar, og her om dagen fikk jeg telefon fra ungdomsskolen der jeg gikk før, om jeg var interessert i å komme tilbake til kjente omgivelser. Og det tror jeg kan bli veldig gøy! Så får jeg se da, om jeg mot alle odds og magefølelser har valgt rett allikevel.

Lykke til alle dere som kjører i gang et nytt studieår! Kos dere med bøkene, kantinematen, fredagspilsen, morgenene der dyna vinner over første time, slunkne kontoer 14 dager før stipend, studentrabatt på bussen, kollokviegrupper, bråkete kollektivsamboere, rotete kjøkken, tomme kjøleskapshyller, pasta i alle varianter, strømregninger, depositum og husleier, turer i skog og mark, eksamensnerver og "studieuker". KOS dere..:)

Blipp, blopp, det regner i dag...

2007-08-08T15:22:00.000+02:00

Det regner. Og regner og regner og regner. En av disse jentene som melder været på tv2 var intervjuet i avisen for litt siden. Hun fikk spørsmålet Theisen og Siri Kalvig og resten av gjengen alle har måttet svare på før seg, nemlig hva hun gjorde når hun meldte feil.

For hvordan føles det, når du salig har fortalt de mange der ute i de tusen hjem at et høytrykk så stort som Russland nå kommer for å bli, kjølebag og sommerpils skal vandre hånd i hånd de neste dagene, is og brus og aftersun, varme kvelder med venner og en hel gris på bålet som brenner mot en solbrent rygg, søvnløse tropenetter med fuglesang som aldri slutter,- alt er nå innen rekkevidde. Sommeren, den vidunderlige sommeren som har latt vente på seg er her.

Hvordan føles det da, og våkne dagen etter, dra opp rullegardina og se at alt løvet på treet i hagen i løpet av natta har kapitulert til vinden og i samlet flokk forflyttet seg over i naoens hage. På fjelltoppene i det fjerne ligger nysnøen og naboen ... vel, han står under treet, det uten blader, i din hage, i altfor liten speedo, med kjølebagen i ene hånda og et hylende avkom i den andre, og regnet høljer ovenfra og spretter nedenfra mens han roper ord du ikke hører, men som du ikke trenger bachelorgrad i kommunikasjon for å forstå. Så tramper de gjennom rosehagen din på vei hjemover mens femåringen, blåhvit av sunblock (som viser seg å holde vannfastheten den lover), snur seg mot deg og flipper deg fingeren.

"Då får eg lyst te å legge meg nedatt å dra dyno åve håve..." svarte værmelderdama. Welcome to my woooorld, won't you come on in. For det er virkelig lite som er så nitrist som når en etter den første dagen med gløtt av sol på lenge, får beskjeden om at "godveret fortsette i mårå, folkens", og så gjør det bare ikke det. Jeg begynner så smått å lure på om alle de faste meterologene har tatt ferie på samme tid. Og er byttet ut med to hagenisser som har tatt internettkurs i å tyde værtegn a la "Andre bil fra høyre, den er rød ja, hah! Da blir det sol!"

Vi håper vel alle på at sommeren vi går i møte skal bli den beste i manns minne. Vi drømmer om sydentemperaturer og tropenetter, og føler oss snytt når været kun kan sammenlignes med høsten som var, vinteren som var og våren som var. En enkel sjel fra Nord-Norge sa det de fleste av oss vel i utgangspunktet bør være klar over, men som allikevel ikke slår oss. "Vi bor jo tross alt så nærme Nordpolen det nesten er mulig å komme, kanskje vi ikke skal legge lista så altfor høyt.".

Vi har vel enda litt å gå på når det gjelder ekstremvær, og bør vel takke for at vi ikke ser kjellerne oversvømte eller kuene hos naboen drive til havs. Det kan allikevel være vanskelig å se glasset som halvfullt når kalenderen bikker august og en sitter inne med julestemning og trang til å fyre på peisen. For det er nemlig sånn at årets sommervær minner mistenkelig mye om juleregnet som falt i fjor. Hurra for Norges vestkyst!

Fashionstatement....

2007-07-25T02:28:00.000+02:00

Altså.

Slik skal vi tydeligvis gå høsten i møte, jenter. Jeg fikk h&m- katalogen i posten i går, og rev plasten forventningsfullt av ved frokostbordet i morges. Jeg har blitt litt slækk på shopping i det siste, så sent som mandag var jeg innom Moa og snuste litt på klesstativene der uten at det gav meg den deilige følelsen av å skulle finne noe nytt og spennende. Jeg endte opp med å gå på KID interiør og kjøpe nye persienner til soverommet mitt i stedet. Der har vi meg om dagen. Klesshopping som før var toppen av lykke, er nå redusert til å kaste et blikk inn i butikken, og snu på hælen dersom ikke noe peker seg ut fra første stund. Hva har skjedd??

Derfor skulle det bli deilig å se på den nye høstmoten i ro og fred, slippe innpåslitne ekspeditører som med krampe i smilemusklene spør om du vil ha noe hjelp, eller som freidig river opp prøveromsdøra mens du står med halve rumpa trykket inni et par jeans, og resten hengende over bukselinningen uflatterende likt en brøddeig på vei ut av forma. Og så smiler de til deg som om du er verdens 8. vidunder, eller som om du nettopp har svømt over den engelske kanal, syklet en etappe i 'Tour de France' og etterpå født tvillinger ved målstreken. "Den satt so et skudd asso! Herrlihet, dinna va skikkeli, skiiiikkeli stili!". Og så roper de gjerne på den andre kassadama også, som kommer springende til, og sammen står de der og beundrer synet foran seg: en badering av en bilring rundt midjen, og tendenser til rørleggersprekk som Kurt Nilsen i sine rørleggerdager ville gitt stående applaus for.

Etter å ha bladd gjennom katalogen satt jeg tilbake med en ny følelse. Følelsen av å ikke ha lyst på ett eneste plagg inni der. Og følelsen av at moteverdenen ikke vet helt hva de driver på med. Jeg mener, se på bildet. Genseren er da for all del grei nok. Og buksa også, selv om den ikke finner veien inni skapet mitt med det første. Men så! Brun strømpebukse, med blågrønne sokker utenpå, dandert lekkert i et par brune sko.

Rørleggersprekk - eller highwaterbukse akkompagnert av brun strømpebukse og et ekstra sokkepar?

Pest eller kolera.

To ting...

2007-06-29T17:32:00.000+02:00

... som irriterte mej litt no når ej skolde sette mej ned her og skrive litt.

1) På nyheitene i radioej sa dei i dag tidlig at dinne helga kom 70 jente, altso: sytti; sju-null; søtti; seven - oh, jente til å verte voldtatt. Dei fleste kjeme til å verte voldtatt på vei heim frå byn eller på naschspiel, og då e det vel helst laurdagskveld vi snakka om i sofall. 70 stykk på ei laurdagsnatt e et tall so e so uto dinne verden, at ej kjenne ej verte varme og kolsvarte inni mej. Ej verte so sinte.

No e det masse so kan verte sagt om voldtektsmannane. Ej las nettopp et intervju i et ta dissa dameblada vi site og kosa oss me på nattevaktene, og der va det en fyr so hadde voldtatt ei jente på en so grusom måte at ej ikkje vil begynne å tenke på det en gong, so va intervjuobjektet. Han fe kvar veke rusle fri og fornøgd uto fengselet han site i og ta bussen inn til Bergen by førr sprade rundt i gatene et par tima før han går til terapi. No tenke sikkert fleire at "det må han no få lov til, han he jo sikkert vorte rehabilitert, og alle fortjena en ny sjanse...". NEEEEI! Det tenkte nemli ej me, når ej las ingressen. Men so veit du, ette å ha lest mej gjøna heile intervjuet kjeme spørsmålet vi alle venta på: "Tror du at du kan komme til å voldta igjen?". Og han svara som sikkert sant e: "Jeg kan ikke love noe...".

Ej trur, med handa på hjertet, at folk som han e skikkelig sjuke. En verte ikkje berre en so grusom voldtektsmann uten vidare. En eller annej plass ligge der nåke grunnleggande feil, nåke som he skjedd eller ikkje skjedd i løpet av oppvekst, ungdomstid eller voksen alder. Nåke som gjer at akkurat dinne personen føle at han he retten til å invadere et anna menneske sitt liv og kropp på en sånn måte at det e fristande å frarøve han det same. Ej provoserast sånn over disse mannfolka som skal sette sej som herra over våre liv, bestemme ka eller kor vi skal gå, ka vi skal ha på oss eller om vi kan reise på tur uten andre. Ken trur dei at dei e?!?

So kan vi sjølsagt diskutere kvinna si rolle oppi det heile. Skitt au, vi gjer det- vi hoppa i det og teke diskusjonej om påkledning og det faktum at nesten halvparten av mannane so vart spurt i en undersøkelse i ei ta landets større avise førr ei stund sida, svarte at utfordrande påkledning og oppførsel hadde nåke å seie. Og førr å vær ærlig, so trur ej også det. I NÅKREN tilfelle. Og då skrike dei og bære sej, alle rødstrømpene og alle dei faste tilhengarane av miniskjørt som dekke 15 cm av raua deira og lete resten, rubbel og bit verte hengande ned- og utføre. Her en laurdag va ej og nåkren venna på et utested når det kom ei jente - full som en dupp bort til nabobordet. Ho va tydeligvis ute på tur og hadde sej en skikkeli heilaften. Før ej veit ordet ta det, teke ho et grepa tak om puppane sine, drege dei uto utringinga og vise dei fram til ken som no måtte ha lyst til å ta en kikk eller studere dei nærmare, før ho gir en fyr en litej lap-dance og drikke opp restej ta øla hass. Og då tenke ej i mitt stille sinn at ej kanskje e einige me den lisje halvparten ta mannane so seie at oppførsel og påkledning i visse tilfelle e avgjerande. Kan ikkje vi høyre litt på dei da? Når so monge seie at det he nåke å seie, so må det no vel vær nåke i det?

Men uansett hjelpe det allikavel ikkje stort førr den jenta so kledde sej so en fjøsnisse, tok en joggetur i stadenførr å gå på byn og fortsatt vart overfalt... Ej tenke at en må, -sjøl om ei voldtekt e forferdelig uansett ka måte det foregår på, innsjå at der e ulike typa ta dei. Der e han som venta i fleire tima på jenta ved byporten i Bergen før ho endeli kom og han kunne ta fram skrujernet og saksa han hadde i lomma. Der e han som he vorte grafsa og gnidd på heile kvelden, som he funne helgas møkkafulle one-night-stand, som e klar som berre det og som ikkje førr nåke ting i verden akta å gi sej hvis ho, ette å ha varma opp, allikavel ombestemme sej og ikkje vil ha sex allikavel. Akkurat siste typen trur ej utgjer fleirtale ta dei 70 voldtektene som kjeme til å skje, og som sjelden eller aldri verte anmelde.

2) Oookay, den andre tingen ej va litt irriterte over i stad e kje like masse å irritere sej over lenger, kjenne ej.

Det va berre det at det låg 12 mail frå facebook når ej logga mej på hotmail i dag, om at folk hadde kommentert og kosa sej på sida mi, å so kom facebook å sa at dei dreiv på me ett eller anna oppdateringsopplegg so gjor at ej ikkje kunne logge mej på på et par tima. Og altso, vel, ja ... peanuts.

God helg!

Hei!

2007-06-04T00:27:00.000+02:00

Det har blitt sommer igjen. Ukene går så fort, og før en vet ordet av det er de tjukke boblejakkene og ullgenserne byttet ut med kortarmede sommerklær og lette sko. Gradestokken stiger for hver dag som går, det er grønt og gjengrodd overalt og jeg nyter det. Det som derimot legger en liten demper på den store sommerfølelsen er en muntlig eksamen som ligger og godter seg der fremme i begynnelsen av neste uke, og om dagene sitter jeg med nesa godt plassert i ulike pensumbøker. Jeg har til nå lest litt om hjerte- og karsykdommer, diabetes og fedme, og funnet bombesikre tegn på at jeg sikkert lider av alt i hop. Det er ikke det spor vanskelig å bli litt smårar når en begir seg ut på sykdomslære.

Når en ikke har bedre ting å ta seg fore er det Facebook som stjeler litt tid om dagen. Der har jeg til nå funnet tilbake til mitt første kyss, medlemmer av ungdomskoret jeg engang var ivrig medlem av, samt bekjente jeg ikke har snakket med på år og dag. En og annen har jeg gjenopptatt kontakten med, mens andre blir ofre for min godt skjulte kikkertilbøyelighet. Det er utrolig morsomt å snoke rundt i andres bilder, se hvordan de ser ut nå, hvem de er sammen med, om det ble han og henne, om slekta er videreført og så videre. Jeg er ikke flau når jeg sier at det er ganske genialt.

Siden sist har jeg fått meg ny jobb, og starter i morgen. Det er nattevaktstilling ved psykiatrisk avdeling på sykehuset i Ålesund, og jammen blir det pendling på meg et halvår til. Tror det vil bli veldig spennende å begynne der inne, har hatt noen opplæringsvakter til nå, og trives veldig godt allerede. Så får en bare håpe at det blir nok vakter av det, har til nå kun 52% stilling - noe som betyr 11 herlige vakter i løpet av seksukers turnus. Ikke akkurat noe å se mørkt på. Har såvidt tenkt tanken på å luske til skolekontoret og stille meg åpen for vikartimer for å fylle ukene (!) med fri som dukker opp mellom vaktene. Dersom det går i boks tror jeg nok jeg skal klare å ordne nok kronasjer i lommeboka til å få en fiin Sør Amerika- tur med Rita fra januar av. Vi har ikke kommet så veldig langt i planlegginga enda, men til nå frister det ganske mye kan du si, med femdagers kajaktur på Cuba, spanskkurs, salsadansing, fjellvandring i Argentina og dykking med kjempeskilpaddene på Galapagosøyene. Jeg gleder meg iallefall utrolig mye allerede, og innser mer og mer hvor heldig jeg er som skal få oppleve enda en go'tur.

Her om lørdagsnatta gikk jeg, Torill, Endre og Asgeir hjemover fra en hyggelig kveld på Bryggen da Asgeir ganske bestemt informerte om at det var på høy tid med oppdatering her inne. "Ka ej ska skrive om da liksom?!" spurte jeg mens vi rundet hjørnet på Bergsøy skole og fortsatte nedover veien. "Skriv om dinne turej her!" svarte Torill.

Så da var det gjort...:)

For ett år siden....

2007-05-15T11:03:00.000+02:00

I mangel på både tid og kreativitet om dagen (tro det eller ei, men tre dagers eksamensoppgave av typen mekanisk- organisk analyse av gange i motbakke gjør slikt mot en...) rusler jeg gladelig ett år tilbake i tid og mimrer om bedre dager... For et år siden på denne dag satt vi og svetta på en liten internettkafé i Phuket (det er ikke noe jeg stolt henviser til akkurat... Reise til Thailand på packpacking og ende opp i noe som minner skrekkelig mye om tilstandene ved frysedisken i Strømstad like før jul. Alle snakker svensk, og vil prakke på deg ting du egentlig ikke trenger, men som du faktisk ikke har råd til å la være å kjøpe.).

So, ladies and gentlemen - bli med på denne lille svippturen tilbake til solbrent rygg og reisenerver. Det var tider det. Og unnskyld meg, men jeg må tilbake til den forbaskedes møkkaanalysa. I morgen er det derimot oooover!:)

15. MAI 2006

Det er under to timer til taxien vaar skal plukke oss opp ved hotellet og ta oss til flyplassen her i Phuket. Vi har pakket og ryddet, og er klare for avgang. For oss vil denne tiden i morgen bety at vi er paa Gardermoen naar som helst, - bare at vi da har "sneket inn" fem timer ekstra i doegnet vaart. Det blir deilig tenker jeg. De siste dagene har vi brukt paa aa loffe rundt, ligge ved bassengkanten og kose oss. Etter strikkhoppinga var det ganske saa kjaerkomment. Jeg tror vi lett kan si at vi moeter sommeren hjemme utvilte og opplagte - saa raskt vi kommer oss etter et evt. jetlag som maatte oppstaa.

Det er litt merkelig aa tenke paa at det hele om litt er over. Dette vi har jobbet saa hardt for, og som vi har planlagt i det vide og brede i over et aar. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg satt i trappa hjemme med Agnetha i andre enden av telefonroeret som kastet forslaget ut der. "Vi kan jo bare stikke da...!?". Og saa er det 1 og et halvt aar siden - allerede!

Selv om turen ble kortere enn vi i utgangspunktet hadde tenkt, har vi saa mye aa vaere glade over aa faatt opplevd. I gaar spiste vi vaar siste middag her i Phuket, og jeg spurte Agnetha om det var noe hun angret paa ved turen. Vi kom frem til at det eneste det er mulig aa gremmes over er at vi har funnet ut at backpacking ikke er vaar stoerste styrke, og at overnatting i hengekoeye i jungelen eller i en myggsverm paa en oede strand aldri appelerte saerlig til oss. I neste oeyeblikk var vi enige om at det derimot ikke er verdt aa kaste bort tid eller energi paa aa gremmes over det. Vi har laert mer om hvem vi er, hva vi liker og ikke liker, mye om og av de menneskene og kulturene vi har moett underveis og slik har turen blitt nettopp det jeg oensket meg.

Well, well - nok filosofering! Vi er paa vei hjem i allefall. Siste (?) bilderunde kommer her!

Latterkrampe i bassenget.

Denne lille kompisen satt rett innfor doera en kveld vi kom for aa legge oss. Den som tror en frosk er enkel aa faa ut kan tro om igjen. Agnetha imponerte stort, tok ansvar, og fikk krabaten ut etter et litt vifting med et badehaandkle og en slippers.

Disse skiltene staar naa overalt i Phuket. Absurde greier... De er det eneste som minner om det som skjedde her.

Elefantriding. Flotte dyr, med oeyne saa store som hjernen min.

Her er jentene som koser seg i varmen. Alle andre fikk parasoll paa elefantryggen - men ikke vi. Solhungrige som vi er saa vi paa det som en fordel og bare det.

Rafteinstruktoerene vaare. To greie gutter som fikk et par hylende, hvite jenter ned elva. (Han til venstre er forresten heldig om han i etterkant er i stand til aa bli far, - ettersom jeg sparket han ganske hardt i hans 'holy area' paa vei oppi flaaten igjen.)

Denne karen nyter godt av turistene som stroemmer til "Monkey cave" utenfor Phuket. Her er det USA- tendenser av den store sorten. Bananer og noetter - unlimited.

"Banan? Du har kje naaken noette daa? Helt aerlig tala e eg drittlei av banan.."

Agnetha i paradis...

Det var motoren sin tenker jeg!

Ahhh...

Norge vs. Thailand...

Middagstid...

Om noen skulle vaere i tvil om hvordan kvelden vil ende dersom du kaster innpaa av denne sorten forfriskninger... innmari greit. Ikke smakte det godt heller!

Takk og bukk og nikk og nei for oss for denne gang, Thailand!

2007-04-12T16:36:00.000+02:00

Agnetha kjeme i morgaaaaaa!

Ej he sagt det før...

2007-04-10T00:27:00.000+02:00

... og ej seie det igjen. Ej gler mej til sommar. Spesielt til én type sommarkvelda, der sola enda kan sjåast på fjelltoppane, mens det he vorte skygge og gufsete lenger nede. Det he vore en ta dei få dagane det e vindstille og varmt, og overalt ligge det ting og tang so minne om ka folk he dreve med. Pledd på plenen i hagen, rett ved sida av flaggstanga oppe på vollen. En volleyball nede på marka, et blad i steintrappa opp til verandaen på framsida av huset. Ei mugge som va fylt med saft og isbita tidligare, nåkren glas med ei flue på kanten av det eine. Et par slippersa og en badehandduk som heng til tørk over en stol, ei flaske med solkrem som ikkje he vore åpna på heile dagen, og en plass går nåken rundt med raude skuldre, arma og rygg. No e det heilt stilt, overalt - nåkren e ute med venna, andre site inne og ser på nyheitene. Alle he gått kvar til sitt, og naboa e kje å sjå lenger. Alle e fornøgde og late.

Sånne sommarkvelda veit en at en må rydde inn alt so ligge ute. Det fins liksom ingen garantia førr at fineveiret e der dagen ette, sjøl om det e vanskeli å forestille sej at det kan vær grått og vått og med tung, tjukk ulldottskodde hengande nedette fjellsidene når en står opp neste morgen. Å det e då, når en rusla rundt i gras so allereie bjunt å verte vått av dogg, og fryse inni strikkajakka hinna mamma som gnege mot såre og raude hud mens en plukka opp stolpute og pledd, solbrille og volleyballen, -at en ønska og håååpa på at resten ta sommarkveldane skal verte akkurat sånn.

Morrro...:)

2007-04-05T22:40:00.000+02:00

Påskeferien har

2007-04-03T12:12:00.000+02:00

skyllet innover Nærøya med lange dager og relativt lite å gjøre. Det er merkelig å kjenne at all den søvnen en de siste ukene lengtet etter å ta igjen, allerede er i boks, og at morgenene ønsker å komme i gang tidligere og tidligere. Før kunne jeg gitt deler av kroppen min i bytte for å få sove til 12:30. Nå blir jeg like lykkelig hver morgen jeg snur meg under dyna og ser at nattbordsklokka ikke viser mer enn kvart på ti. Oh, how the tables have turned... Nå er det vel heller sjelden at jeg spretter opp, danser over golvet og utpå badet - det viser seg nemlig at ånden er villig, men at kjødet er heller skrøpelig... Jeg er klar, - kroppen min bryr seg derimot ikke om at jeg står overivrig ved sidelinja og heier i store bevegelser for å få den til å sette beina på golvet og starte dagen. Før jeg vet ordet av det, har jeg pinadø sovnet igjen, klokkeradioen viser 11:30, og sola som skinte inn vinduet mitt tidligere, er erstattet med lavt skydekke og trusler om regn.

Bilen min har harde dager for tida. Jeg har følelsen av at den har vært på en evigvarende nedadgående kurve siden jeg kjøpte den, og det har den vel egentlig også. Jeg har et elsk/hat- forhold til den bilen. Den er alltid klar for en forbikjøring, og smetter opp i fart så raskt jeg tenker på å plassere foten på gassen. Den starter alltid med et fornøyd brum, uansett hva gradestokken viser, eller hvor mye snø den har ligget begravd under siste døgnet. Den er varm på et øyeblikk, og har gjort sitt absolutt beste for å holde meg kokheit til og fra Volda i vinter. Den er derimot en mitsubishi lancer. Og hvit. Den er konstant skitten, konstant ulekker og antifancy å se til. Brødrene mine drømmer om en extreme makeover, og jeg er redd for at dersom jeg skulle la den stå alene her en helg ville jeg komme hjem til en bil "Pimp my ride"- folka på MTV ville sett storøyde etter.

Siden i høst har mitsuen min med jevne mellomrom bestemt seg for å lage ulike rare lyder; skrangle, bråke, riste og hviiiiine. Jeg har skiftet bremseklosser, viftereim, kjølevæske-et-eller-annet (den var det greit å vite litt om, forstod jeg. Mannen som fikset bilen min i høst så på meg som om han opplevde et ekte under,- et eksempel på at englevakt virkelig finnes) luftfilter og nå til sist baklykt og støtfanger. De to siste der skal jeg rakrygget ta på egen kappe. Ja, det var min feil at jeg glemte å dra opp håndbrekket og lot bilen stå og gå i det man kun kan beskrive som verdens slakkeste nedoverbakke mot barndomshjemmet (det er flatt der!!). Og jeg kan vel ikke stikke under en stol at det var meg som kræsja i Diplomisbilen, og ikke omvendt. Heldigvis var det en veldig koselig Diplomisbilsjåfør, som etter å ha beroliga meg om at alt var bra med både han og monsterbilen hans, bretta sammen støtfangeren min, pressa den inn i bagasjerommet mitt og gav meg den største isen han hadde, som trøst. Den var ganske bittersøt skal jeg si deg. Og å kjøre hjem uten bakskjerm var akkurat like lite flatterende som å gå med skjørtet stappa oppi trusa bak,- eneste forskjellen er at en er fullstendig klar over det, og ute av stand til å gjøre noe som helst med det. Je følte mej nakjin.

Nå er derimot bilen fiksa, jeg monterte egenhendig baklykta, og lillebror tok seg av den nye støtfangeren. I tillegg fikk jeg overta et sett med relativt snæsne felger, noe som sikkert doblet markedsprisen, eventuelt gav den markedspris i det hele tatt. Stakkars lille bilen min...

GOD PÅSKE alle sammen!:)

Det eneste som er

2007-03-28T08:40:00.000+02:00

kjipt med å pendle til Volda, er morgener som denne. Opp klokka 6:00, vri søvnen ut av kroppen mens den ber innstendig om å få ligge et kvarter til. Kjøre i noe som må ligne farlig nært på fyllekjøring, halvsove på ferja og konsentrere seg om å holde min side av veien de siste svingene inn mot høgskolen. For så å møte smilende, hilsende klassekamerater i motsatt retning, og få en snikende mistanke om at noe er i gjære. På døra henger lappen med beskjed om at tre timer dans er utsatt til over påske. Influensaen mange i klassen har stridd med siden Bjorlituren, har tydeligvis gått til angrep på læreren. Trodde hun virkelig hun kunne slippe unna?

Så da sitter jeg her i stedet. På et tomt bibliotek, og skal ta til på siste innspurten på eksamensoppgaven som skal leveres i morgen. Klokka er halv ni og noen ligger fortsatt hjemme og sover. Jeg skulle ønske det var meg. Egentlig er det en god ting - nå kan jeg kanskje komme meg ut og hjem et par timer tidligere i ettermiddag. Kanskje mens det enda er sol og blå himmel ute. Det har selvfølgelig vært fantastisk vær siste uka, og vi har hatt denne oppgaven om kroppsøvingens egenart hengende over oss. Snart er det heldigvis over. For denne gangen. Våren framfor er fylt av ulike oppgaver, og det er noe som sier meg at når midten av mai er her, kommer jeg til å kjenne biblioteket og kantina like godt som stua og kjøkkenet hjemme.

Reising! Jeg skal ut å reise igjen! Det er så herlig å tenke på... Jeg har søkt om 100% stilling hjemme, samme jobb som forrige gang - samme regla en gang til. Jeg som har vært overlykkelig over tanken på at det snart, snart er slutt på vakter, melder meg frivillig til å kjøre på i mange måneder igjen. Av og til tenker jeg at jeg må være gal... Men det gikk forrige gang, og gjør det vel nå også.

Jeg går og lurer på om det kan være sant; at Rita har lyst til å bli med på tur. Hun har sagt det nå. Sa at hun var klar for å ta seg et vikariat et halvt års tid, og så sette seg på flyet sammen med meg til Sør Amerika. Selv om planene ikke er mer enn på skisseblokka ennå, drømmer jeg om Cuba, Ecuador, Peru, Argentina og Brasil. Om det blir disse, noen av disse eller andre, vet vi ikke helt enda - men samme det. Jeg skal ut å reise igjen!

Ååå, fryd og glede!

JAAA!!!!

2007-03-23T15:43:00.000+01:00

Ej skal ut å reise igjen!

2007-03-16T19:05:00.000+01:00

TATT!

Reglementet:
Bloggara som verte "tatt" må skrive seks ting om sej sjøl i sin eigen blogg,- enten ting folk ikkje veit, eller merkelige side ved en sjøl. I tillegg må en føre opp dissa reglane som ej nettopp he skreve her. Til slutt velge spelaren seks nye bloggara som "he den", og lista opp navna deira. Ette det e gjort, skrive han eller ho en kommentar på bloggane til kvar av dei, for å la dei få vite om at dei he vorte "tatt", og at dei må lese bloggen til den som tok dei førr å få meir informasjon.

Here we go... 6 fascinating, litt stusselige og til dels fryktelige facts about MaryJane.

Når ej går i fjellet, fe ej alltid en eller annen song på hjerna som ej "pustenynna" på underveis. Det gir sej som regel ikkje før ej he komt til toppen.
Ej huska ikkje ka Piaget eller Vygotskyj (to verdenskjente pedagoga) stod førr, til tross førr at ej he lest, pugga, studert og skreve oppgåve om dei i tre år på lærarskulen. Ikkje snakk om!
Når ej gjekk på vidaregåande i Kristiansund blei ej utvist én dag fordi ej og to venninde laga et lite flatterande flygeblad der vi smelte av mot ei russejente som smurte sej inn med blåbærsyltetøy førr å bli valgt til russepresident. (Vi fekk som fortjent førr å seie det sånn. Russa e veldig organiserte og står samen og sånn, so vi levde i frykt og gjekk longe omveia til og frå skulen kvar dag frå 1. til 17. mai. Finfin vår. Ej skamma mej enda, 7 år ettepå.)
Ej e ganske skitredde førr forhold egentli. Veit ikkje heilt kaffør, eller kordan bli kvitt det, men berre tanken på å like nåkren,- og omvendt, gjer at pulsen stige og ej føle mej uvel. Lenge leve singletilværelsen.
En annen gong i Kristiansund. Ej ha lagt mej førr kvelden og blei liggande våken i en time og tenke på smågodt. Stod opp, kledde på mej og sprong til Hydro Texaco'en førr å rekke godtehylla før den stengte. So ille e det ... va det. E det.
Ej verte so idiotisk beskjeden når ej lika nåkren. Stotring, stamming, fnising og rødming - ingen ukjente fenomen. Ej e litt beskjeden førr tida kjenne ej... og he ingen større plana om å gjer nåke me det. Ej velge kvilepuls...:)

Berit, Gunnhild, Aud Johanne, Ane, Jan Magne og Lotte - dokke e herved TATT!

Gratulerer med overstått, jenter...

2007-03-09T14:56:00.000+01:00

Nå har jeg prøvd meg på samfunskritiske innlegg et par ganger før, og finner vel stadig ut at jeg ikke er den som stod lengst fremme i køen når Vårherre delte ut evnen til å uttale seg om slikt. Kjenner jeg meg selv rett var det nok en annen kø jeg hadde presset meg inn fremst i, og hvor jeg blind og naiv stod til jeg fikk utdelt evnen til å spise smågodt av utenkelige dimensjoner. Samma kan det være, kjører på allikevel...

I går formiddag fikk jeg med meg en reprise av Holmgangdebatten fra kvelden før. Det store temaet var selvfølgelig kvinnedagen og feminisme. I studio satt det en rødstrømpa fra FETT (feministisk tidsskrift) og så ut som hun ville stappe et helt års abonnement av magasinet ELLE oppi en viss ELLEredaktørs bakende. Alt fordi hun selger blader som visstnok oppfordret til at alle kvinner skal se ut som Angelina Jolie eller Sienna Miller. Og til en stor viss grad er jeg veldig enig i at alle disse bladene og media ellers er med på å gjøre livet surt for veldig mange som føler de mangler både midje, passelig låromkrets og riktig hårfeste. Men som Siv Jensen sa (hun satt midt i mellom disse to kamphønene...) er det faktisk ingen som blir presset til å kjøpe jentebladene eller se seg blinde på syltynne superstjerner med fyrstikkben. Vi gjør det faktisk fordi vi har lyst! Og når det kommer til sminke, som FETTfrøkena mente var helt forkastelig, så ligger det også til veldig mange jenters natur å ville se ut som noe annet enn febersjuke gutter. Det er dermed ikke sagt at jenter må være slik eller slik for å være jenter, der må det jo få være opp til hver enkelt! La oss få bestemme sjøl! Skulle feministene først bringe det temaet på bane burde de i tillegg i det minste sendt en representant som ikke er duggfrisk og porselensskjønn uansett når på døgnet du måtte møte på henne.

Jeg kaller meg mer enn gjerne feminist. Men i min verden gir det meg retten til å kunne være jentete. FE-MI. Det betyr at jeg kan komme til å ta vare på meg selv, shoppe bort mesteparten av lønna mi en gang iblant, gå i skjørt når jeg føler for det, eller pynte meg litt ekstra når jeg ønsker. Feminisme for meg er nettopp det å se forskjellene på gutt og jente, og sette pris på dem. Jeg brukte en time sammen med lillebroren min i går, på å jekke opp bilen min og skru av hjulet for å lære hvor bremseskivene satt og hvordan de skulle se ut. Jeg stod der i pappas knalloransje jakke med så mye refleks på at jeg kunne lyst opp et lite diskotek,- og følte meg fullstendig idiotisk. Ikke var det det minste interessant, og jeg merket at jeg elsket det faktum at jeg har en bror som synes det er gøy å gå løs på bilen min en gang iblant og ordne det som skrangler eller skaffe det som mangler. Takk og lov for at de fleste gutter vil ta seg av å sløye makrell i en time etter fisketuren, eller at de med glede legger gulv, bærer stein og måker snø. Det betyr da ikke at jeg ikke kan gjøre det dersom det trengs, eller at jeg ville blånektet dersom jeg ble spurt om det- det er bare det at jeg synes det er drit kjedelig. Jeg forstår at desto mer jeg kan av alle slike ting, desto sterkere og friere står jeg til å kunne gjøre alt selv. Men værsåsnill, alle rødstrømper- ikke kom og forlang at vi jenter må og skal gjøre det samme som gutta, bare fordi vi liksom skal være likestilte. Det blir jeg bare sur av å få slengt i trynet. Jeg forlanger å bli møtt med like stor respekt som menn, samme lønn for samme arbeide osv osv, men derfra og ut blir jeg ikke sur dersom jeg og menn ikke blir sett på på samme måte. Det at de to kjønnene er forskjellige betyr da vel ikke at noen av oss er mer eller mindre underlegne for det.

Jeg tar gjerne klesvask, middagslaging og støvsuging i bytte for staking av sluket, plenklipping og peiling av olje. Jeg takker for at jeg slipper å verve meg eller reise i krig, og tar heller på meg rollen som den som lapper sammen et kne eller et par ullsokker for den del.

Go ahead - Shoot me.

ps.: Flere kvinnedagstanker her....

2007-02-23T16:58:00.000+01:00

And tchomorrow...??

*herlig intern*

Vinterfriluftsliv på Standal med K4

2007-02-21T21:34:00.000+01:00

Ivrige K4'ara på vei mot Standalhytta og tre daga i snøen!
Ane, Kristian og Aud Johanne e klare!

Sjåførej vår, Miranda, og DJ på turen opp; Jan Erik

Vel installert på rommet vårt.
Kaldt, koselig, gammalt og med litt for korte senge..:)
Men ingen bedre plass å slokne når dagen e over
og soveposen he vorte varm...
Aud og Siv.

Morgenstund med gull i munn.
Lene, Aud Johanne og Reidar
nyte foreløpig stillheit og nykokt havregraut.

Dagen bjynt me litt tuppekos i tunet...

...før Aud Johanne, ej og resten ta gruppa legg ut på tur.

Ingenting å seie på været,- fyrste dagen i allefall..:)

Kristian (t.v) e vilt begeistra!

Standalhytta ... og Vivian klar for tur!

Erlend fe teste ut kordan det kjennes ut
å finne folk i skred med søkestang.
Vivian fe teste ut kordan det
kjennes ut å verte funne...

Vi testa nødbivuakk.
Kristian, ej, Karl Andreas, Ane, Marthe og Tor Sivert
hadde fint overlevd i dinne ei natt eller to.
Om blodsirkulasjonen hadde vore heilt den same ettepå,
e vel kanskje nåke anna...:)

Miranda he brote foten og må spjelkast og
fraktast tilbake til hytta.
Heldigvis berre en øvelse,
men veldig kjekt å ha fått prøve ut -
til en annen gong det evt e fullt alvor...

Igloobygging.
Aud Johanne, Ingvild og Vivian.
Vi skar ut store blokke av snøen,
lempa, bar og bygde til mestreverket stod ferdig.
Kjempekjekt!

Iglooen vår e ferdig! Ute bjynte det å verte mørkt,
og det e på tide å gå innatt i varmen.
Det va aldri nåke særlig alternativ å legge sej ute,
men dersom det skulle vore et must ...

...so ha iglooen vore et alternativ so kom longt opp på lista.
Va kje so gale kaldt, og det e kje verst
når det kjeme frå mej so fryse berre ej ser nedi fryseboksa...

Middag må til ette lange daga...
Ette undervisning frå halv ni til fem- halv seks kvar dag,
va det utrulig deilig å kome innatt,
ta en dusj, labbe rundt i tjukkelesta og få god god mat.
Ej liiiika hytte!:)

Takk for turen!

Fjellvettlausunge...

2007-02-19T17:45:00.000+01:00

Lørdagsnatta krøp mot morgen, og gitarsoloer og heftige riff hadde fylt stua til Simon i et par timer allerede ("GuitarHero", playstation2). Margrethe luftet ideen om fjelltur på Hidsegga dagen derpå. Som den irriterende friske og konstant opplagte Herøyungdommen vi er, trengtes det ikke lange stunda før de fleste var med på tanken. Ordene "hvis det verte fint veir..." gav ørsmå garantier om at joda, dersom regnet kom sideveis, ble vi hjemme.

Jeg våknet helt av meg selv, strakte meg etter mobilen og skrudde den på. Så ble jeg liggende og vente på eventuelle pip som signaliserte at andre der ute i verden hadde tenkt på meg mens jeg var i drømmeland. Først kom det ett pip. Så kom det ett til. Og så ble det stille. I innboksen lå Margrethe, med fjellsko og ullundertøy. Klokka var 12:00, sms'en preget av trangen etter å kjenne melkesyre i beina - og ute høljregna det.

Hidsegga er et ganske stort fjell. Det kan ikke sammenlignes med verken sunnmørsalper eller andre alper, men er en gigantisk koloss av en stein med noe som minner om tundra i Russland og vidder i Finnmark når du kommer på toppen. Den bretter seg ut i det du har komt opp fra dalen, og på fremsiden har fjellet stupbratte sider som 556 meter lenger ned, omkranses av vei mellom bygdene her ute i havgapet og havet selv. Siden jeg derimot verken har sett tundra eller Finnmarksvidda, kan jeg vel egentlig ikke garantere at jeg gir et rett inntrykk av toppen på Hidsegga. Men som Margrethe sa: "Ej ha kje vorte det minste overraska dersom det ha komt reinsdyr uto skodda her no...". Og her er den vesentlige delen av historien: Skodda. Eller tååågen, som de sier på østlandet og der omkring. For selv om en kanskje ikke skulle tro det, så går det altså an å gå seg bort oppe på Eggja, og det trengs det forsåvidt ikke tåke til engang. Men i går satte den derimot en spennende spiss og en ny vri på hele.

Det er ikke tull det folk sier om at det blåser på toppen. Det blåste og regnet og var i bunn og grunn lite trivelig der oppe. Så etter å ha skriblet ned navnene våre i boka, fått litt påfyll av mat og drikke, satte vi kursen mot Sædalen og bilen igjen. Jeg var gjennomvåt, iskald og tenkte at det sikkert var lurt å jogge litt nedover for å få tilbake varmen i kroppen. Og dermed var det vel egentlig gjort. Etter et par små minutter var jeg helt alene, stien var borte og tåka var nysgjerrig på å stifte nærmere bekjentskap med denne skrøpelige skapningen, og trykket seg rundt meg. Jeg gikk hitover og ditover, oppover og nedover igjen. Tilbake dit jeg kom fra, for så å oppdage at: "nei, årreheeeeite det asso... her he no ej aldri vore føøøør!".

Midt i forvirring og småjogging hit og dit fikk tåka rundt meg et merkelig blåskjær. I tillegg hørte jeg lyden av bølger! Plutselig drev den vekk framfor meg, og der - fjord, holmer - og stupet rett ned, 15 meter fra føttene mine. Her har du jenta med retningssans..! Jeg hadde rota meg fram på stupet og burde vært helt på andre siden av fjellet. Nå stod det ikke verre til enn at jeg fikk tatt litt bilder og roa meg en smule - akkurat i tide til at Margrethe, Asgeir og Simon dukka opp. Jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at det var dagens beste øyeblikk. Jeg lover med samme hånd på samme hjerte, at jeg aldri, aldri, aldri skal gå fra noen i tåka på fjellet igjen. Grøss.

I dag våknet jeg...

2007-02-07T23:56:00.000+01:00

... til det som må være verdens mest behagelige måte å møte en ny dag på. Sol. Varm, stikkende, skarp, lav vintersol som fylte hele rommet mitt fra innerste krok til øverste skaptopp. De sterke solstrålene stod rett i øynene på meg, og når jeg kastet blikket bort på klokka ved senga, forstod jeg raskt at de allerede hadde drevet en god stund med å få meg våken.

Jeg visste at rommet mitt sikkert var like kaldt som det pleier å være, men før jeg samlet mot til meg og satte bena på det iskalde gulvet, ble jeg liggende litt under dyna og se på mønsteret fra sola som treffer sjøen utenfor veggen og som gjør at det beveger seg i soveromstaket. Det kjentes ut som sommer. Jeg latet som et kvarters tid,- fantaserte om 20 grader pluss, jordbær og is på et teppe i hagen, tenkte tanken ”steike bra veir ute asso – morgenbad, anyone?” før jeg stod opp og kjente blodet fryse til is mens kroppen min skrek at dette var utilgivelige greier. Jeg sparer nemlig i disse dager strøm på samme måte som gamle folk sparer på brukt julepapir. Dette gir først og fremst utslag i at huset mitt er driiiitkaldt fra det øyeblikk jeg slår opp øynene, og at det er badstuvarmt når jeg kryper fornøyd og – vel, badstuvarm til køys når dagens dag er omme. Jeg fyrer med ved. Usannsynlig mye ved. Jeg fyrer så mye at jeg drømte en natt at pappa kom og fortalte meg at jeg var i skikkelig trøbbel. Jeg hadde drevet uansvarlig fyring, noe som hadde resultert i at veggene var fullstendig tørka ut, at branntilsynet hadde vært på kontroll og sagt at dette ikke var til å tro! Ingen hadde klart noe sånt før i hele Herøys historie! Det hele endte med at jeg måtte flytte alt jeg eide og hadde ut på plenen, og spyle alle husets vegger. Innenfra og utenfra, for å gjenopprette kravet om tilstrekkelig fuktighet.

Etter frokost og litt kvalitetstid med to ”kritisk syke” (les: ”aaau, litt vondt i kroppen, uff, litt tung i haudet, ååå, det står sooo ille til…”) brødre, var det tid for en tur ut. Med musikk på ørene kravlet jeg meg opp på Hornseten, en liten knaus på knappe 170 meter over havet og med utsikt til hver en holme og hvert skjær i kommunen, samt sunnmørsalpene i vinterdrakt innafør. Kaldt, men utrolig flott. Disse vinterne tar jeg gladelig. Kaldt, sol – null snø.

I kveld gikk jeg og søstra mi på kino og såg ”The Holiday” med bl.a Cameron Diaz og Jude Law. Det var så deilig. 2 timer og 15 minutter, en film som ikke akkurat sitter igjen på netthinna, og det beste av alt: en pose smågodt så stor som en sekk med poteter. Sjokolade, masse masse sjokolade, Hey Jude, harde kinoseter – og en følelse av komplett velbehag. Det er skjønt når sånne små ting gjør en glad fra ytterst til innerst.

Alt i alt - en god, god onsdag... Og sola blir iallefall til fredag!

Bloggebesettelse og utferdstrang...

2007-01-31T13:15:00.000+01:00

Det går ikke en dag forbi uten at jeg har tenkt at jeg må blogge noe. Et eller annet, noe som Liv Jorunn kan lese på mens hun strisvetter over crocksa sine i Indonesia. Nå hadde jeg kanskje trodd at en ny og freshere utgave av småblogten ville holde henne fornøyd en liten stund, men allerede i første kommentar etter nylanseringen kom det fryktede spørsmålet "nå blir det vel kanskje litt mer oppdatering fremover også nå da?!".

Så kan man altså spørre seg hvorfor jeg ikke blogger oftere. Det kan da vel umulig skje så lite i livet mitt? Men det gjør det... Selvsagt skjer det mye moro på skolen, det er trening og oppgaver om hverandre, ski som skal smøres og ikke smøres, snø som kommer og snø som går. Her hjemme skjer det derimot lite eller ingenting. Så derfor lurer jeg litt på å forandre adresse igjen, når sommeren kommer og jeg endelig er ferdig utdannet. Kanskje det da blir mer å blogge om? Jeg er daglig inne på "stilling ledig"-sidene på nettet og avisene fra hovedstaden, og med flere og flere venner som enten allerede bor eller er på vei til Oslo, frister det mer og mer. Jeg hadde vel egentlig strengt tatt lovet meg selv at jeg var ferdig med storbyer etter Bergen (og i tillegg er jo Bergen bare en flis i forhold til Oslo...), men jeg er visst så genialt utrustet at jeg ikke husker hva som var så ille med å bo i by i utgangspunktet. Nå er det jo langtfra sikkert at det blir tigerstaden på meg fra høsten av, og det vil i såfall bli veldig trist å reise fra gjengen her hjemme som jeg har hengt med de siste årene. Samtidig er jeg så utrolig klar for å rusle på Majorstua, drikke kaffe på utekafé når høsten kommer, gå på vindusshopping i Bogstadveien, lete etter leilighet, ha valget mellom flere enn to steder å spise ute, tjene penger igjen, finne en menighet å være med i, ha mulighet til å gå på forestillinger og teater, konserter og mye mye mer.

Jeg er,- og har lidd under det en stund- en uforbederlig vinglepetter. Mennsker rundt meg forstår ikke alltid hvorfor jeg ikke kan slå meg til ro en plass, at jeg ikke kan finne ut hva eller hvordan jeg vil være. Det har irritert meg like mye eller mer mange ganger også, og av og til er jeg redd for at jeg skal bruke hele livet på å bo ett år her, så to år der, gjøre ditt, ønske datt. Men nå bekymrer det meg ikke like mye lenger. Jeg begynner å sette mer og mer pris på den lysten til å oppleve noe nytt, noe annerledes, flytte fra landet til byen, tilbake til landet, tilbake til byen for så å flytte på landet. Og jeg ser absolutt ikke bort ifra at dersom jeg velger å flytte tilbake på landet - så er Herøy et øverst-på-lista-valg. Det er bare litt for tidlig for meg enda... Frem til en eventuell flytting skal jeg likevel nyte tilværelsen min her ute blant øyene.

For gu kor dritfint her e.

2007-01-29T15:50:00.000+01:00

Ta-daaaaaah!

Hjertelig velkommen til den nye og forbedra småblogten!

2007-01-28T23:02:00.000+01:00

Ej he nettopp skifta over frå den gode gamle Blogger'n til den nye og meir interessante Google Blogger! Nåke som bringe med sej nye og uante muligheite. Som den galningen ej e ette å forandre, ommøblere og gjer ting nye og spennande - verte det no litt forandring her inne. Som enkelte kanskje ser, e heile lista mi med linka til andre bloggara borte vekk. Ej håpe og ber om at den ligge lagra en plass og at ej kan finne den igjen.

I allefall - trofaste venna, ha tålmod me mej og småblogten. Vi kjeme sterkare tilbake, ette et lite ansiktsløft. Inntil då kan no dokke repetere litt ta tidligare fagstoff frå menyen til venstre. Sjøl om monge vil påstå at nåke e utdatert, vil ej ta til motmæle og fastslå at mykje framleis står like fast den dag i dag. Som for eksempel ditte, eller den her (suuukk) og jada - dinne me, om so med litt mindre dramaqueen tendensa dersom den skulle vore skreve i dag. Ej he nemlig en plan...

Men iallefall kan det no være godt førr nåkren å ta en trip down memory lane og stille sitt enorme behov for gjensyn me dinna forbaskades nissan micraen...

See you!

Bæææ!! Oæææ!!

2007-01-16T19:28:00.000+01:00

Som dei fleste sikkert veit e New Zealand et av dei landa i verda der det fins mest sau. Der går det sikkert 100.000 sau pr innbyggar, og ditte he no filmverdenen tenkt å dra nytte av. I dag fann ej då dinne filmsnutten på dagbladet sine webside, og ej kjente ej vart fylt med oppriktig interesse førr ka dinne traileren kunne kome til å vise mej. Ej e kje so redde førr å sjå en og annej skrekkfilm, og sjøl om det virka heilt usannsynlig rammeskeivt at en grøssar om sauda kunne få adrenalinet til å pumpe i kroppen, so tenkte ej at ej iallefall skolde vær åpen og optimistisk til det. Til det motsatte va bevist, liksom. Og det gjekk ikkje longe stunda før ej fekk rett.

Du-å-du-å-du. Ej vil sjå den som verte skremde ta scena der to ulldotta står å kjika på mannej i kvite frakk. Eller når tusentals sauda kjeme rennande over bakketoppej i ekte Ringenes Herre stil. Ej kan ikkje anna enn tru at ditte må være en spøk.

No kom ej forresten på at ej va ganske redde førr sauda ei periode. Når ej va lita vel å merke. Men det va fordi ej drømte at et ta lamma våre va døde, at han pappa kom bærande med det inn på kjøkkenet, og la det frå sej midt oppå middagsbordet. Ej gjekk med små og vare bornesteg fram til lammet for å klappe det og mens ej retta ut handa for å ta på den mjuke ulla, spratt plutselig haudet på sauden opp og augene stirra på mej. Og dei va heilt kvite. Det e det einaste ej kjeme på so kunne skremt mej. Men dét ha kje vorte longe filmej da.

Vel, på en dag der det aller meste he gått gale - va det iallefall godt å le litt.

Ka so he gått gale spør du? Ditte e vel strengt tatt fyrste gongen i løpet ta året at ej he følt at det ikkje e so kjekt å gå kroppsøving egentlig. Og kurva gjekk frå topp til bunn i løpet av to volleyballtima. Volleyball he ej alltid hatt utrulig lyst til å kunne spele, og no føle ej at ej endelig begynt å få det til. Og so kjeme det sånne daga so i dag. I det øyeblikk du sete føtene i gymsalen, veit du at "åhneei... her skulle du vel kanskje ikkje vore akkurat i dag". Du gjer feil heile tida, og sjøl om du he fått til akkurat dei rette servane eller perfekte opplegg 100 gonga tidligare, so e det en liten luring en plass so he som jobb å bidra til at du ikkje verte førr høge på pæra, og so drege dej nedatt på jorda. Og det gjer mej ingenting at ej ikkje e særlig gode, men ha ej på en måte sluppe å vore so vimsete og klønete...! Ej tryna i balla,- store, tydelige, gule og blå balla so berre ligge der på golvet. Ej traff andre i tide og utide, og når ej då vart på mitt mest oppgidde, tok ej ballen og smasha den so hardt ej kunne i bakken. Ej kan ikkje huske det, men kunne ej spelt det heile i sakte film, kunne ej nok sett kar det heile gjekk gale, kar ballen skar ut i feil vinkel - og med ganske god fart returnerte der den kom frå og small til over nase og munn. Kald kompress og naseblodsjekk va me et nødvendig.

Vel, vel - i morgon er det atter ein ny dag. Med blonke ark og fargestifter tel. Då skal vi ta makspulstest, og vi måtte ikkje verte overraska om vi kasta opp når vi va ferdig. I tillegg skulle vi delast opp i pulje, sånn at det alltid va folk i veikanten til å oppmuntre underveis. Sånt lika vi. So kan du no sjøl avgjere om du vil legge haudet på skakke, sukke mildt og tenke "beundringsverdig optimisme he ho iallefall..." eller om du vil prøve med et ironisk tilsnitt på det siste der.

"Get ready - for the violence of ... the lambs!"

2006 - sånn ej kan huske det...

2007-01-04T23:20:00.000+01:00

Året begynte veldig bra... Sjøl om det på dinne tida for eit år sida kun va én ting so stod i haudet på mej, nemlig mannfolk ... ej meina ... reising og sol, strende og sjø, blei det allikevel tida til en tur på Bjorli for å stå på snowboard! Ej og Torill (til høgre) stod opp før natt blei til dag, og tok en dagstur opp for å treffe resten ta gjengen so va på helgatur. For et vær! Føre! Folk! Glimrande...

Brettet mitt va klart for action! Og blei litt skuffa trur ej. Men kjekt va det!

Tre daga ette vinter og snø sto ej plutselig med føtene i vatn på Copacabana beach i

Rio de Janeiro... Bildet over e derimot frå Thailand, på vei tilbake til hotellet vårt i en liten tuk-tuk med eige diskolys.

Ut på tur! 9 veke:

Brasil - Los Angeles - Taiwan - Singapore - Malaysia - Thailand

Overtrøtte og med latterkrampe på flyet heim frå Bangkok.

Vel heime va det rett i dåp til Ann Sofi si lisje prinsesse: Annéa, og ej fekk vere fadder!

So sette sommaren inn, med irrgrøne marke og sol frå skyfri himmel. Når ej tenke på det no kan ej ikkje huske at vindej blåste eller at skodda låg nedover fjella. Det va berre soooommar....

Bryllupstid: Geir Jarle fe si Jorunn i Bergen, og...

...Margareth kan krysse av 'gifte mej' på lista si over ting ho skal gjer før ho fylle 25. (Det gjekk akkurat det...:)) Odd Arve e den heldige utkåra.

På vei ut til Krøkja på den årlige sommarturej. Krøkja e ei øy med en gammal gard på, og kvart år e kje det heilt sommar før vi he vore der ute og prøvd om trappa til andre etasjen fortsatt helde, hoppa frå verandaen, lest i avisene frå 1909 som e limt under tapeten - og ikkje minst: drømt mej vekk i tanken om kordan ej skulla pussa opp heile greiene dersom det berre va mitt!

Sommarkveld på Nærøyna. Ej finne ingen plass so e beire akkurat då...

Den perfekte sommardagen: fri frå jobb, fjelltur på Hidsegga, bading i Gjerdsvika før...

...grilling på verandaej. Sjå kor stilt og fint det e... Og sjå fine snekka ved brygga der nede. Pappa si stoltheit og drøm.

Som eine bror min glatt køyrde opp på et skjær ei seine sommarnatt.

Grilling i Gjerdsvika. Rune, John, Bjørnar, Bjørn, Elisabeth og Merethe.

Besøk av jentene frå kollektivet i Bergen. Agnetha, Rita og Linda. Morgenbad i sol, før regnet sette inn og Vestlandet viste sej frå si meir sannsynlige sommarside.

Og før ej visste ordet ta det, sette hausten inn. K4, høgskulen i Volda traska i vei på sin fyrste overnattingstur i Langedalen i Ørsta kommune.

Trudde du dét va dét..? Der e meir i posten under!:)

2006 ... fortsettelsen

2007-01-04T21:31:00.000+01:00

Solnedgong over Yksnøya. 3 dagers kystfriluftsliv med kano, telt og...

.... "hausting ta naturen". Smørstekte albogeskjell med grillkrydder. M-m-m.

Soppsanking. Dinna karen stakk av med meir enn ej gjor, førr å seie det sånn...

Øving på kajakkrulle i bassenget i Volda.

Tanteungane he ej fått sett litt meir til også i året so he gått, og Hannah e glad førr skovariasjonej ho fe kvar gong tanta kjem på besøk.

Benjamin og Hannah.

En og annej fest he det vorte i løpet ta året, og her e det ej og Merethe so prøva å hindre en ta dei i å døy ut. Vi gjer det enkelt: stjel en sko, og gøym den vekk. So e der iallefall én so ikkje kan gå heimatt før vi seie so.

"So you think you can dance" møter "Idol". Den programideej teke ej patent på! Legen og sjukepleiarej i fri utfoldelse.

So blei det jul i lisjehuset mitt me...

Ska tru ka bilde ej sete igjen me ette 2007?

2007-01-02T13:45:00.000+01:00

GODT NYTT ÅR!

I går va det juletrefest

2006-12-28T16:40:00.000+01:00

på bedehuset, og det va en interessant opplevelse. Dei tidligare åra he det alltid vore stas å kome inn i storsalen, sjå det pynta juletreet, og møte smått og stort frå bygda - alle i finstasen og med stjerne i augene. Då e det endelig fest! Ej hadde sagt ja til å spele piano til songane, og det angra ej som regel på at ej samtykka til. No trur du kanskje at sida ej skrive "som regel", so betyr det at dinne gongen so gjekk det knirkefritt. Men det stemme ikkje. Ej kan nemlig ikkje lese nota, berre besifring. Farmor va den som i et lyst øyeblikk lærte mej å spele vilt, før ho SO innsåg at ej burde få utvikle det gryande talentet mitt innen den kommunale musikkskulen. Det e so å flå bjønnej før han e skotej, veit du. Det funka rett og slett dårlig. Ej brukte som regel min tildelte halvtime med pianolærarej min til å hekte skuldrane opp under øyrene, vende to auge små mot himmel blå, og be høgare makte innstendig om at ej måtte treffe rette tangentej. Når det då va en del ta dei å velge mylla, og når det ettekvart vart stilt krav til at du pinadø måtte treffe en svart en innimylla også, so seie det sej sjøl at musikkskulekarriera mi ikkje stod øverst på lista. Den dag i dag verte ej heilt lamma når ej må spele melodistemma på den songen ej skal spele. Og når litt av poenget med det heile faktisk e å sette folket i gong, gjerne ette et tydelig forspel so ikkje lemna tvil om ka song so står på plakaten, so ligge der en kombinasjon der en plass so berre verte litt vanskelig førr mej.

Ej allierte mej med lisjesystra mi og ei ta venindene hinna, og dei skolde bli med fram som forsongara. Men ditte va virkelig kvelden det ikkje gjekk so greitt, og heldigvis va det ikkje berre spelinga mi som la lista. Det gjekk i søkk og kav. Andaktshaldaren skulle snakke om Jesus i krybba og bad ungane fram til scena sånn at dei kunne sjå inn i julekrybba ho hadde me sej. Ungane hørte derimot "på scena", og før ho fekk sukk før sej va det 70 krabata der framme med eitt mål for auge - gjere alt mulig anna enn å fylge me på det ho sa. Det blei et heise leven. Det va unga overalt. Dei spelte piano, balanserte på scenekantej og såg ken som klarte å hoppe alle trappetrinna i eitt hopp. Jesusbarnet gjekk i golvet, hyrda og engla og tre vise menn låg strødd både her og der, og tapen so holdt Betlehemsstjerna til pinnej sin, rauk. Maria og Josef vart ikkje plukka uto eska en gong, og sånn ej kjenne juleevangeliet, so va det vel ikkje akkurat sånn det heile føregjekk.

No va det derimot et poeng i at Jesusbarnet gjekk i golvet og knuste sej, førr på dinne måtej kunne dama fortelle dei håpefulle små om at Jesus også vart kalla verdens lys, og at ingen treng å vandre i mørket dersom Jesus e med. Og so fyrte ho opp et gigantisk stearinlys og sette det midt ned i julekrybba som då va laga ta mose, bark og småkvist. Eller, som dei seie i speidaren: opptenningsved. Vi so sat i salen såg berre lyskransej stå rundt hauda på dei so satt nærmast fjøsen. Ja, dei sat so nærme lyset at vi kunne sjå blodårene i øyrene på en og annej stakkar. Det e kje til å stikke under en stol at det va en del fedre so såg føre sej å måtte gå heimatt ette julefest med gutane sine uten verken augebryn eller augevippe, og en del mødre sverga sikkert å aldri, aldri, aaaaldriiii bruke hårspray på jentene sine igjen, berre det gjekk bra dinne gongen!

So ette dinne meir eller mindre vellukka affæra (alt ettesom ken so såg på det; foreldra eller talarej..), og besøk ta julenissen so fekk alle under 4 til å hylgrine, såg ej ikkje poenget i å gru mej nåke meir, og tenkte at det berre fekk stå til. Før neste song skulle derimot tre korpsaspiranta opp på scena og spele "Deilig er jorden" på althorn, tuba og trombone. Og det e veldig godt mulig at ej ikkje ha trengt å bete mej so hardt i kinnet som det ej gjorde nettopp då, hadde det ikkje vore for ei litt for overivrig mor som brølte "hysj-hysj-hyyyyysj!" i dei taktene det skulle være pause, og "duuuuuuuuuuuuuuuuuuut" so lenge den siste tonen skulle haldast.

"Flottare forspel kunne vi also det ikkje fått..." sa han som leda festen ette at dei tre gutane hadde bukka for applausen. "...for no e det nettopp 'Deilig er jorden' vi skal synge!". So fann ej krakkej min der framme med pianoet, la henda på tangentane - og tenkte på det han nettopp hadde sagt. Og hoppa rett på. Og sjøl om fyrste setninga vart litt svake og amputert, so vart den siste sånn den siste skal vær. Herlige...:)

Gooood Juuuul!

2006-12-23T00:26:00.000+01:00

Julefreden begynt å nærme sej Nærøya. Pappa he gjort ferdig all julematen, sirkelsaga står klar i kjellarej til å skjære gjøna marg og bein (bokstavelig talt), mamma he bakt alle kakene og juleølet står og venta på å smelle korka i taket en gong utpå julekvelden. Ej må vel ærlig innrømme at den store julestemninga ikkje he meldt sej enda (same procedure as last year...?), og me jobb seint i morga og tidligvakt på både julafta og fyrste juledag, e det nåke so seie mej at den kan verte vanskelig å oppdrive. Det går liksom litt i eitt, og ej savna den følelsen av å berre reise heim til jul, sette sej innerst i godstolen i stova, og berre puste ut. Lisjesysta he komt heimatt frå Oslo, og he sovidt sett føtene innom døra før ho susa utatt for å møte venna og kjente. Ej huska når det va sånn gitt. Ellers so berre blese det og blese det og blese det ute. Ikkje e det venta nåke store endringa helder, so det verte visst ei stormfull jul. Det e en grunn til at kvinnfolka går i bukse, og ej e sikker på at trenden starta her ute i havgapet hos oss. Dei siste dagane ha det vore store Marilyn Monroe- tendensa ute og gått, dersom vi ikkje hadde hatt på oss nåke so va festa mylla låra.

Men - no kunne ej fortsatt å sett litt sånn "halvtomt glas" på det heile, men det gidda ej no ikkje. I morga e det lisje julafta, ej skal ete vannvittig masse snop og drikke masse brus i dagane framover. Ej skal sjå "Tre nøtter til Askepott" (på jobb derimot, men det verte sikkert kjekt), ej skal pynte mitt eige juletre for fyrste gong (ette jobb i morga kveld, men det verte sikkert også trivelig..:)) og ej skal ikkje ete nåketing på julafta før pinnekjøtet står på bordet. Og då skal ej derimot ete mej nesten rett i hel. Pinnekjøt e berre BEST PÅ JORD. Og rabbestappe. Og potete so dette frå kvarandre. No vart ej svoltej.

Og so håpe ej på å få sjå vennane mine i løpet ta jula. Både dei ej ser på jamn basis, men også dei so ikkje finst her til kvardags. So skal ej spele på juletrefest, og so skal ej møte klassa mi frå ungdomsskulen til reunion i romjula. Syskena mine skal ej slå nedi støvlane i alle kunnskapsspela vi he. Det vil seie heilt fram til eldstebrorej min kjeme i romjula - då e det berre å innsjå sine begrensninga. 3. juledag kjeme enda en bror, kona hass og tanteungane. Med 11 voksne, 2 unga, en hund og en livredd katt, trur ej nok rette stemninga kan oppstå. Oppi alt ditte skal ej då spe på studentkassa, med en god del vakte på jobben. Med 11 voksne, 2 unga, en hund og en katt e det faktisk større sjanse førr at ej må reise på jobben førr å kunne krype ned i en godstol og slappe av... Den tankej e faktisk litt merkelig. No kjenne ej derimot at ej gler mej litt meir enn ka ej gjor i stad. Ei lita stund fekk ej den gode gamle kriblinga i majej, den so ej alltid fekk rett før jula sette inn. Men so va ej visst fortsatt berre svoltej...

Ja, og so tenkte ej at ej kanskje skolde få tida til å tenke litt på han jula virkelig handla om også. Kjenne ej mej sjøl rett, so verte det vel minst ta akkurat den bitej.
Ej lure på å omprioritere litt...:)

God jul til dej og alle dei du e sammen me! Håpe du fe tida til å site innerst i godstolej i stua .. og berre kjenne at du pusta.

Det e en ting ej sete pris på

2006-12-15T16:26:00.000+01:00

Faktisk ganske stor pris på me. Og det e gamle folk so stille som eksamensvakt. Det e kje nåke tull med dei. Dei e pinlig nøyaktige, og veldig rettferdige. Dei fe jobben gjort. Du tulla ikkje me sånne eksamensvakte.

Ej gjorde et lite eksperiment. Ej sat der, blant 200 andre og skreiv på oppgåvene mine, når det blei på tide med en tur ut. Ej rakte handa i været, og responsen va der på 1/10- dels sekund. Ei tidligare lærarinde ta gode gamle sortej, ha tydeligvis tatt på sej ansvaret førr å dirigere dei andre vaktene rundt, og ho gjor det me glans. Til å vær i besteforeldregenerasjonej, so e dei himla go på å sjå og oppfatte kvarandre. Ej so trudde det ofte begynte å skrante litt me både syn og hørsel i dei åra der, tok visst skammelig feil. Ej fekk fylge ta en koselig mann i sin beste alder (80+) og han la sej bak mej og rusla avgårde. Det kan vær fleire grunna til at dei alltid havna bak dej når du går nåken plass - enten so vil dei ha fullt oversyn om at ingen snike sej innpå dej bakfrå og fortelle dej svaret på ei av oppgåvene, eller so lika dei å tru at du kanskje trenge å vær litt i fred. Min teori e at dei ikkje klare å halde fylge.

"Ej he betalt førr skona mine asso.." Sa bestefarvakta og smilte lurt til mej. Ej såg på håna, ned på dei flunkande nye skona hass og oppatt på håna, og visste liksom ikkje heilt ka ej skolde seie. Det teke ikkje longe stunda før sånt verte litt rart, og du oppdaga at nåke bør du no klare å seie tilbake. "Dei va riktig so flotte va dei!" sa ej og håpte det va det han va ute ette. Og so forklarte han mej at når han va på min alder so va knirkande sko et tegn på at du ikkje ha betalt førr dei. Ette den lisje historia so va vi sopass på nett, at han ikkje gjekk bak mej meir. Og ej slakka litt ned.

Neste gong ej måtte ut va det eksperimentet mitt tok form. Kor godt ser dei, skal tru? Ej begynte sakte men sikkert å rette opp fingerej. Og ej tulla ikkje når ej seie at før ej ha fått den opp i hakehøgde, so stod der ei lita dame på ca enmeterogførti og va klar førr å ta mej me. Ej va rett og slett fascinerte.

Når ej kom ut frå do, stod lisje dama mi og venta på mej. Ej gjekk å rista litt på handa, som ette intens eksamenskriving ha vorte ganske stive. "Næimenn, fekk ikkje du tida til å torke dej på henda en gong du da?" sa ho med verdas største og om mulig, kosligaste smil. So måtte ej no berre forklare ne kor det låg an, og før ej visste ordet ta det, so tok ho kalde handa mi i den varme og mjuke handa si, og leia ho mej heile veiej tilbake igjen til plassej min meda ho smila og flira litt innimylla. Når ho gjekk derifrå gav ho mej til og me en litej klem. Eller asso - ikkje en klemklem, førr ho rakk mej no ikkje lenger enn til øverst på majej.

Tilbake på plassej min trengde ej et par minutt på å kome mej ette doturej min. Det vart nesten litt grining. Ej vart so glade førr at det finst sånne folk so ikkje berre ser på det å vær eksamenvakt som peng i lomma. Førr eksamenej min va litt so som so. Halvpartej ta spørsmåla va so sendt frå oven mens restej va som sendt frå... ja, en heeeilt annej plass iallefall! Og so vart en litej tur på toiletten me den lavaste dama dei konde oppdrive, det som sette det heile i perspektiv. Ej ska verte ei skikkelig snilde gammale dame! Og då e det no ingen so bryr sej om kor det gjekk på eksamen! Eller so ho mamma sei (kvar gong en eksamen går på tryne..): "Det er ikke karakterene som teller - det er karakteren!". Og so trykke ho en finger djupt inni brystkassa mi.

Ej håpe ej fe tida til å besøke nåkren gamle folk i jula. Det synst ej du me skal gjer!

Tankane i haudet mitt akkurat NO

2006-12-06T15:24:00.000+01:00

Ej he tre venninde so skal gifte sej til sommaren. Tre stykk! Ej he sikkert fleire me, berre ej tenke hardare ette. Sånn som mi gode Agnetha. Ho skal gifte sej til sommaren. Ho veit det berre ikkje sjøl enda. Frå før av he nesten alle i heile verda so ej kjenne gifta sej. Det går i kjola og slep og blomstra og kirke og alt so skal fylge med på en dag som ditta. Ej e litt misunneli kjenne ej.

He nettopp levert idrettsped og kroppsøvingsdidaktikkeksamenej min so ej he slete me den siste veka. Tatt i betraktning at vi he hatt 6 veke på oss å gjer den på, so e det vel ikkje so masse sympati å oppdrive når ej fortelle at ej e litt sleta. Men, det va deilig å få den unnagjort, og no kan ej slappe av ... I ca 45 minutt før ej må begynt å lese på "Idrett, kultur og samfunn". Men ej klaga ikkje asso! Det e veldig interessant, og ej lika det vi drive på me. I morga e det dei to siste timane med turn - og då drege vi fram storetrampolina. E det et godt tidspunkt å verte lemlesta i god tid før julekvelden ringast inn, so e det vel i morga mellom 11:15 og 13:00. Og under 20 andre hoppande glade kroppsøvingsstudenta som i rein trampolinelykkerus ikkje legge merke til at det e dej dei hoppa på. Ej gler mej!

Stolane på høgskulen e utrulig ekle. Dei ser bra ut, men e ikkje nåke særlig å site på. Det kjennes ut so du site på ei blanding ta en gyngestol (bra) med en ispinne i ryggej (ikkje so bra). Sjølve gynginga e ej litt usikker på i forhold til å skrive på tastaturet samtidig. No skal ej gynge som en helt samtifig so ej srkve på sseme tid. Ser du? Dunka dårliog.

Nei. Ej stikke...

Post nr 102!!

2006-11-24T15:53:00.000+01:00

Post nummer 100 kom og gjekk uten so mykje so et kryss i taket. Det gjorde Rita sin bursdag også, og ej kan vel ikkje sei at ej e stolte ta den bragda. Kan du tenke dej å ringe nåkren på bursdagen, og so he du glømt at det e bursdagen deira? Du seie hei og hallo, prata litt om vind og vær, takka førr dej og legge på. Sorry Rita! Bursdaga e ej virkelig ikkje nåke gode på.

Helga i Oslo va veldig koselig. Ej fekk litt kvalitetstid med flickorna, og fekk shoppa masse. Kredittkortet mitt he gnagsår og gongsperre, og bønnfelle mej om å få ligge i fred ei lita stund framover. Det e kje store faren for at det ikkje fe ønsket oppfylt, so lite det kan bidra me i disse dage. Det kjeme til å verte en tronge måned. Og ej he kje en gong spaghetti i skapet til å hjelpe mej i gjøna dei dagane ej veit kjeme til å kome når lønningsdag nærma sej. Takk og pris for at mamma og pappa e næraste nabo.

Det går fortsatt i eitt på kroppsøving, og i går fekk ej endelig levert inn ei oppgåve so he hengt over mej dei siste vekene. Folk i klassa sperra augene opp til det uanstendige når dei fekk vite at ej ikkje hadde begynt på den enda, men når ej fyrst kom i gong gjekk det so glatt so berre det. Ej trøsta mej me at 3 år på lærarskulen i det minste he lært mej å skrive oppgåve.

I går hadde vi turn igjen da. Og på neste torsdag skal vi få gleda av å instruere resten ta klassa i en øvelse vi he fått utdelt. Det e både kråkestuping og ringhenging på programmet, det e balansering på bommen og hopping over kasse. Ej va litt spent når ej scrolla mej nedover lista over ken so he fått ka, og fann tilslutt namnet mitt. Fingeren fulgte setninga ut og stoppa ved skrifta i kursiv. "Skranketips nr. 6" stod det. "Skranktips nr. 6..." gjentok ej førr mej sjøl og vridde hjerna mi. Ka skranke va førr nåke no igjen da..? Og so tenkte ikkje ej so masse meir på det der og då.

Men i går veit du! Då stod jubelej i gymsaltaket når dei andre drog fram skranken. Det e ditte monsteret ta et apparat - en høge bom og en lave bom so dissa små menneska frå Kina og Thailand og Vietnam fær å slynga sej rundt meda dei tenke på ka dei skal ha til middag, eller om dei huska å låse døra ette sej når dei fór heimafrå. Og skranketips nummer seks va ingenting ringare enn å begynt hengande i den høgste skranken, pendle til du fe stor nok fart til å kaste knena over den lavaste, og i samme øyeblikk so du he låst knehasene rundt den, sleppe taket i den øvste, pendle som en GAL inntil du ligge nåkelunde paralellt med golvet, førr so å åpne grepet rundt knena, og lande med et "hepp" på tjukkasen under. På føta.

Opp me handa dei so trur ej fekk det til.

Til den det måtte angå...

2006-10-28T13:36:00.000+02:00

SMS e utrulig drygt om dagen, so ej gjer det enkelt og greitt. Ej kjeme til OSLO 17.-19. (rundt om der +/- 16.+20.) november! HURRA!! Gleda mej til å sjå alle igjen!

Lansering og signering av sjølbiografien min "Me rosa skylappa gjøna livet" på Karl Johan laurdagen. Okay, det va berre tull. Det fe vi ta en annen gong eventuelt.

Vær der da...?

Life as we know it...

2006-10-24T11:09:00.000+02:00

Tida går, og rundt mej e det tre i knallfarga kar hen ej snur mej. Det he vorte haust i Volda, og akkurat no site ej på bibilioteket på høgskulen og skal friske opp litt på ei oppgåve. Ej he en stabel med fysiologibøke rundt mej på alle kanta, og ej va sovidt komt i gong når trangen til å skrive litt blogg igjen, kom over mej. So no site ej her og kosa mej me yoghurtej min og he det vel egentlig ganske greitt, til tross førr at fysiologiboka prøva å sjarmere mej tilbake til sej. Ha! "Arbeidslyst - treng dig paa, her skal du motstand finde!"

Det e heilt utrulig at tida he gått so fort so den he gjort dinne hausten. Ej føle at ej knapt nok he starta på kroppsøvingshalvåret mitt, og so vise det sej at det straks e over. Til no he det iallefall vore utrulig kjekt her inne, og Volda e en nydelig plass. Det e merkelig, men det tok ikkje monge dagane før ej følte at ditte va en god plass å vær. Sjøl om høgskulen her he litt fleire studenta enn NLA på Breistein i Bergen, so ligge det allikavel ei anna atmosfæra over dinne plassen. Det e kanskje fjorden, fjella rundt, eller det faktum at alt e so masse mindre her enn i Bergen, Trondheim eller Oslo so gjer at en føle sej trygge, glade og fornøgde. Ej ha vel aldri trudt ej skolde seie det, men det vise sej at Volda virkelig e alt det folk he sagt det e. En skikkelig trivelig plass!

Sida sist he ej vore meir eller mindre redusert. Det heile begynte med at ryggen sa stopp. Han ville ikkje være med på hverken orientering, stup eller turn lenger. Ej gjekk rundt i konstant pillerus, og hadde mej 4 besøk til to forskjellige kiropraktora før det heldigvis gjekk over. Kiropraktoren låste opp, og ryggen låste igjen igjen. Den eine sa ej burde gå mykje på fjellet, mens den andre sa at ej burde halde mej i ro.

So havna ej på sjukehuset en liten tur. Det viste sej at den tjukkasleiken vi bruka i oppvarminga (der du kaste dej på en tjukkas sånn at den flytta sej bortover golvet), ikkje va heilt gunstig. Den fyrste legen ej va hos, såg frå dataskjermej og bort på mej når han spurte om han hadde forstått øvelsen rett: "Dokke teke also en tjukk person ... og kasta dokke på han..?!?".

Ej blei iallefall lagt inn, og måtte igjennom en del betryggande testa, og en ej forsovidt konde vore foruten. Det e ikkje so greitt å bli undersøkt ta en relativt OK lege, som med ett klistra på sej en plastikkhanske og et medlidande ansiktsuttrykk før han ber dej om å drage ned buksa og snu dej me ansikte inn mot veggej. So he du dei so påstår at en sånn undersøkelse ikkje e nåke problem i det heile tatt, so lenge en berre slappa heeeilt av. Ikkje all verdens beroligande middel, ylang-ylang eller stressless-musikk kunne fått mej til å slappe av i dinna situasjonej. Om so Moder Theresa ha stått ved mi side og haldt mej i handa ha det ikkje hjulpe. Når ej tenke mej om so ha det faktisk berre gjort det verre trur ej.

Anyway... Ej blei skreve ut dagen derpå ette å ha grene mej til en ultralyd so ikkje viste nåke gale, ei oppfordring om å bevege mej sakte og med treningsforbud i 14 dage. Men ej lure på om ej ikkje skal begynt so smått å være med frå i morga av igjen. Vi he ganske intens stupetrening for tida, og ej innser at ej går glipp ta mykje moro for kvar time ej site på kanten. Ikkje det at det ikkje e like artig å sjå på dei forskjellige - sånn som to utvekslingsstudenta frå Kenya, som uten frykt i sinn går opp på 5- meterej og kasta sej ut. For so å treffe vatnflata med et brak. Kvar gong. Ej verte ikkje sjokkerte om dei enda opp på mottaket på sjukehuset. Med en turnusleges finger longt oppi der sola aldri skjine.

Aaahh... fysiologiboka - you win me over. Again, and again, and again...

Africa, Africa lets go back to Africa

2006-09-24T20:01:00.000+02:00

I dag sat ej og rydda litt her og der, no e det tross alt rett rundt hjørnet at ej kan flytte alle tinga mine ut frå skapet på rommet mitt, og ned i skapet i huset mitt. I ei kasse med alt det gamle skulerusket mitt frå Lærar- akademiet fann ej også rapporten min frå alternativ praksis i Etiopia. Det e so lenge sida ej he tenkt på det, og det va godt å forflytte sej tilbake til Addis ei lita stund, og tenke på alt det kjekke og flotte vi fekk oppleve der. Vi hadde det so utrulig artig!

Det e et kjempeprivilegium å få ha vore 5 veke i det landet, og alle burde berre få sjansen til å reise dit og sjå og verte kjent med det utrulige folkeslaget Etioperane e. Dei e dei einaste av to afrikanske folkeslag som aldri he vorte kolonisert - og det kan du sjå på dei også! Dei e et stolt folkeslag, og e glade i ditte landet som dei sjøl, og andre som ette kvart he opplevd Etiopia, kalla "Smilets land". No e der et anna land ej he vore i som også kalla sej ditte (Thailand), og ej he tatt ei uhøgtidlig kåring mylla disse to. Stillinga blei 1-0 til Etiopia. Dei trenge ikkje en gong å stille opp til kampen førr å vinne en gong, dei.

Etiopia kjøre litt sitt eige løp, også når det gjelde klokke og kalender. Der nede ligge dei 7 år ette oss i tid, nåke so vil seie at dei ikkje he komt sej lenger enn til 1999. Dei he 13 måneda i året, og klokkedøgnet deira begynt når sola står opp. Då e klokka 12:00. Unødvendig å seie at vi va forvirra dei fyrste dagane. Det va kje berre berre å vite ka tid vi skolde møte opp på skulen, og snart vart det litt sånn at vi møtte opp og satsa på at vi va i rute. Dei e uansett ikkje so strenge på det i Etiopia.

No he ei so ej va i praksis att me, bestemt sej førr å ha sej enda en tur tilbake til Addis. Ho går interkulturell forståelse ved NLA i Sandviken, og skal om ikkje lenge sette sej på flyet som teke ho tilbake til Addis, gatene, taxiane, Enculala Fabrica og alle dei utrulig herlige folka der nede. Ej e so misunnelig at ej kjenne det gnege. Nåkren so vil være me mej en tur? Ej kan være guide!

Kaffikos på trammen. Ikkje nåke 'Instant coffee' her i garden.

Injera - Etiopias nasjonalrett. Før du verte vant me det, e det som å ete ei tynn skumgummimatte so smaka gjær. Men so - brått e du avhengig. Mmm!

Bygartnaren e ute på jobb. Han klippe graset. Med saks!

Dinne lisje jenta va kje blyge en gong, men gjekk rett opp til tavla og sette i gong me å lede klassa i å lære engelske ord. C! A! T! - CAT!!! Fantastiske vesen...

Og hvis du e ta den oppfatninga av at Etiopia berre e støv, grus og stråhytte, fattige folk, sult og nød - so må du tenke om igjen. Her e vi ute på byn en kveld, og møtte folk som ba oss tynt om å reise heimatt og fortelle at Etiopia e so utrulig masse meir enn nettopp det nyheitene fortelle. Sjøl om Etiopia he masse dei må jobbe med for å bli kvitt fattigdom og vanskeligheite, so klare dei ikkje å kome sej utav det dersom vi går rundt og helde dei nede ved å sjå på dei som fattige og berre det.

Ååå, bli med en tur til Afrika! :)

10 000!!!

2006-09-21T16:33:00.000+02:00

No nærma vi oss raskt 10 000 treff på tellaren min, og ej legge mej flate. Det e so kjekt at so monge he vore innom i løpet ta det siste året! Den so verte nummer 10 000 må nok legge igjen en liten kommentar!

Svusj....!

2006-09-20T23:47:00.000+02:00

Dagane går so fryktelig fort førr tida! Ej fe knapt nok snudd mej rundt mej sjøl før dei e borte. Det visast vel egentlig ganske godt her inne også. Ej prøva so godt ej kan å få tida til å strekke til og blogge litt før ej sleppe haudet på puta og sovna med et brak klokka 23:30 kvar kveld.

Kroppsøving e bra da. Det går for tida i svømming og orientering, kropp – trening – trivsel, og kordan vi skal være med på å utvikle ungane sin sansemotorikk under leik og moro. Det e alt i alt ganske spennande. Og so pendla ej da. Ej som liksom skulle bu i Volda og hadde funne mej leilighet og greier, kunne ikkje anna enn å slå på tråden til han som skulle ha vorte huseigaren min og seie at ej ikkje ville bu der allikavel. Det va sopp i det eine hjørne i stua, og då orka ej berre ikkje. Det E ikkje det at ej e so himla kresa nei, det e berre sånn at ej he vore der før, og sopp og mugg og sånne kamerata skal en berre ikkje opphalde sej me over lengre tid. I learned it the hard way. I allefall vart nesten-huseigaren min ganske sinna. Og det forstår ej da virkelig.

So no, no veit du! No he ej fått installert mej i farmorstua, den lisje hytta et lite steinkast frå mamma og pappa. (Akkurat det kunne kaste vore litt lenger vekk da. Ikkje det at ej he nåke i mot å bu oppi mamma og pappa, men det e kanskje litt skremande at ej dei siste åra he vorte på dinne plassen som ej på en måte bestemte mej førr å boikotte – koste ka det koste ville. Utviklinga ser noko spanande ut…) Ej he då dreve å pussa opp kjøkkenet, og her om dagen fekk ej endelig dei to sofane mine, som ej i dag endelig kunne pakke ut. Det va som julaften der nede. Som julaften, berre at du veit akkurat ka du fe, og at du he betalt for det.

Men – nok om mej for dinne gong. Ej site her og e so trøtte at ej ikkje veit å kome på nåke meir å skrive om. Det e berre det at Liv Jorunn sin kommentar om at ej aldri blogga meir, va litt vel vanskelig å svelle. Å kor ej savna å ha tida til å blogge som i gode gamle dage.

Å herlighet – ej kan umulig ha hatt nåke liv med tanke på all blogginga ej faktisk fekk tid til då.

Hunting high and low...

2006-08-28T22:10:00.000+02:00

Ej og ei veninne va dei desidert største A-ha- fansa so fantes på planeten. Det va iallefall vi ganske sikre på. Det va ikkje sjelden at ej overnatta bort me ne Ann Sofi, og som oftast va det ikkje nåke problem for oss å gå og legge oss.

Ette å ha fått kneippbrød med nugatti (det va sake det. Kneippbrød va himmerik på jord for ei lita jente so berre va vant me heimebaka brød, og som kom frå en syskenflokk der en boks nugatti forsvann før du fekk knivej mylla fingrane.) traska vi ned på rommet hinna med en stabel eventyrbøke under armen og kraup ned under kvar vår dyne. Ej låg på madrass på golvet, og va heilt oppslukt i disse fantastiske bøkene med all verdens eventyr og fantastiske bilde til. Det va kun én ting so kunne rive mej vekk frå dei, og det va når Ann Sofi spurte om vi skolde leike A- ha leiken. A- ha leiken va enkel og grei, og vi vart aldri lei ta den. Vi forsvant inn i verda der Morten, Magne og Pål plutselig va i passande alder, og vi budde på same barneheim.

Å jada.

På barneheimen va det sjølsagt veldig, veldig strengt, med gutefløy og jentefløy, og ei illsinte nonne so styrte heile opplegget. Ho brukte å gå uanmeldte runde for å sjekke om nåkren hadde sneke sej ut eller inn og ditte va stort sett det det heile gjekk ut på. Vi va sjølsagt dei søtaste jentene på heile heimen, og kvar gong vi åpna glaset der nede på jenterommet, kom Morten på haude inn, med Magne og Pål hakk i hel. So sat vi der da, i kvar vår seng og snakka me drømmegutane. Der og då la vi ikkje lenger merke til ka den andre sa eller gjorde, for tross alt snakka vi jo ikkje lenger med kvarandre, men ej me Morten og Ann Sofi (framsynt so ho va) med Magne. Vi fniste og lo og rødma ta gutane si hemningslause flørting før vi brått høyrde skritt i gangen og måtte sette himmel og jord i bevegelse for å gøyme dei under dei spinkle sengene våre.

Opp i all dinne romantikken va det veldig lett å gløyme Pål. Stakkars Pål. Han va liksom aldri heilt på høyden han, i forhold til dissa to andre. Han va so hengslete og nerdete på en måte, og det endte som regel opp me at Pål vart sitande i en krok og lese i eventyrbøkene. Eller klimpre på gitar. Det e kje det at ej trur han hadde so masse i mot det, for tross alt so va dissa eventyrbøkene virkelig ekstraordinært bra, og gitarspelinga he han jo virkelig nytt godt ta i ettetid. Han va liksom berre meir kompistypen, han. Men av og til synst vi synd på na, som når han alltid va den so blei tatt av den strenge nonna. Når vi ser tilbake på det no, so va det nok litt slemt gjort at vi alltid prioriterte å gøyme Morten og Magne fyrst. Vi må berre håpe han he tilgitt oss førr det.

I helga va ej iallefall på A-ha konsert og såg gutane igjen. Og no skal ikkje ej bedrive nåke anmeldelse på nåke måte, men la mej berre sei det sånn: Ann Sofi - du gjorde nok rett i valget du tok for alle dissa åra sida. Han Magne va konsertens store opptur. Paal, som han no so internasjonalt he bekledd sej, va verken pinglete eller nerdete lenger, og framstod som den lisje helten han e. Morten derimot... Uff, uff, uff. Morten - du e herved advart: vinduet mitt står IKKJE på gløtt lenger. Ej ha kje gjømt dej under senga mi om det so stod om livet.

Ej fatta ikkje at ej kasta vekk so masse tid på dej. Ej hadde mine anelsa der på barneheimen, men lot mej lure ta det ej synst va fascinerande og filosofiske tanka om krig, fred og religionspolitikk. Altfor seint fann ej ut at ej burde brukt meir tid i hjørnet sammen med Pål.

Sagt med kjærleik.

Sida sist he ej...

2006-08-22T17:50:00.000+02:00

... vore på én einaste liten, puslete fjelltur.

... tatt opp igjen en muntlig eksamen i Bergen, og kjørt heim i lykkerus over "bragden" det e (førr mej iallefall..) å ha fått en C i Natur-, samfunn- og miljøfag. På siste spørsmål vart nok sensor rørt over at engasjementet va tilstades og augene mine blei blonke - men sannheita e at ej va berre so hinsides glad. Ej forstod ej faktisk straks va i mål...

... lært at å køyre heilt til Bergen og tilbake med en liiiiitej lyd i motorej, ikkje e særlig smart. Då står en plutselig hos bilmekanikaren og sler haudet i disken, bite sej i sutreleppa og trygla om å få dele opp betalinga i tre omgonga.

... begynt på Kroppsøving i Volda og funne plassa på kroppen som ej ALDRI trudde kunne verke so mykje. Det gjorde direkte låkt å legge sej i går kveld. Det skal det aldri, aldri gjer. Men det e verdt det altso... Kan nesten å stå på henda no!

... funne mej verdens stiligaste, om so kanskje minste, ettromsleilighet i Volda. Dyre va den me. Einaste positive e at et telys burde halde til oppvarming, og slik unngår vi tåpeligheita det e å leige leilighet der straumen kjem i tillegg. Når Norge visstnok går mot tidenes verste straumkrise og Volda faktisk e en ta dei få plassane der du fortsatt he gode sjansa førr å finne dej bustad med inkludert straum, so seie det vel sej sjøl at en eller anna plass innimylla der va der et økonomisk moment so skreik ette litt meir oppmerksomheit. Og som berre ikkje fekk det.

... fått mej kajakk! Ej he fått mej kajakk! Ja, det he ej! Å du og du, den e bra lekker. Raud og fin. No he ej lært mej å kome mej inn og ut av den når den ligge ved flytebrygga. Ej må innrømme ej skamma mej litt når ej merka kor lett og lite skummelt det va - kontra tida ej brukte på å site på hekken og tenke gjennom alt som kunne gå gale ved å slenge raua ti cm opp, til venstre og forhååååpentligvis trygt i bryggeplankane.

... sett lisjebrorej min, en kamerat og ei venninde gifte sej. Ikkje med kvarandre nei...

... hatt Rita, Linda og Agnetha på besøk - kollektivet frå Skrivergata reunited!

... nesten jobba mej i hjel, og lært at ikkje alt i livet kan kjøpast førr penga. Neste sommar skal ej ha litt meir fri.

..."vokst" ut to alle buksene mine.

... innsett at å ete smågodt so godt som kvar dag gjøna heile sommaren gjerne gjer det med buksene dine. Hypotesa "A moment on the lips - a lifetime on the hips" e herved utprøvd og vedtatt. Ej og Shakira e skjønt einige: her e det ingen hofte so klare å lyge sej unda nåke ting so helst.

Takk og lov førr at hausten e i gong, at Volda e utstyrt me masse fine turløype, at sola framleis skine og førr at DU e her og lese bloggej min, sjøl om ej he tatt den longe bloggeferiej. Hjarteleg velkommen e du i allefall. No rusha vi mot 10 000 besøkande, gjer kje vi?

2006-07-15T20:36:00.000+02:00

I det siste har jeg sittet ved dataen opptil flere ganger daglig og stirret på denne skjermen, i håp om å komme på noe å skrive. Men ingenting skjer hverken skrivemessig eller generelt i livet mitt forøvrig, og i stedet for å sitte her med noe som ligner på litt dårlig samvittighet legger jeg ned hele bloggen for en stund og holder

87SOMMERSTENGT87

Deilig... Sommeren burde vel uansett brukes til annet enn å sitte foran datan?? Ha noen fine dager og kvelder framover, enten de innebærer regn og kuling (nordvestlandet) eller sol og grilling i fjæra (sørøstlandet .. blæh.).

Vi sees til høsten!

Jo-hooo!

Sommer, sommer, sommeeeeer!

2006-07-06T18:31:00.000+02:00

Det er sol på Sunnmøre, og det har vært det i to hele dager nå. I morgen er det meldt regn igjen, så det var vel dette vi skulle ha denne sommeren. I kveld kommer Rita, Linda og Agnetha - kollektivet er reunited for en langhelg. Jeg gleder meg, og håper at Gud hørte bønnene mine om mere sol, mere sol. Han er vel tross alt den eneste som kan få lavtrykket som er på vei til å ta en uventet u-sving og reise tilbake dit det kom fra (Jeg beklager til den det måtte angå.. Jeg tar gladelig et lavtrykk en annen gang i bytte. Bare ikke denne helga!!)

Siden sist har jeg vært i bryllup i Bergen, og fikk presset inn noen timer med kvalitetstid sammen med Liv Jorunn og Marianne C mellom slagene. Snart skal det bli storoppdatering her inne, men ikke nå. Ikke nå når sola skinner, og jeg har kjøpt meg ny volleyball. Vi tar en liten sommerferie, alle mann.

Jeg vil male verden rød...

2006-06-27T14:04:00.000+02:00

I dag fant jeg en link på www.startsiden.no som ledet meg til en webside som lar deg få en enkel og grei oversikt over de landene du har besøkt. Førstemann til å farge hele verden rød!

HER kan du lage ditt eget verdenskart!

Obrigada, Ronaldo!

2006-06-23T00:25:00.000+02:00

Altså - nå kunne jeg, og normalt ville jeg, holdt meg for god til å kaste meg inn i rekken av bloggere som i disse dager peprer sidene sine med VM- stoff. Men, akk - jeg kan ikke la det være. Til nå har jeg fått med meg en og annen kamp, og de fleste har vært mer eller mindre skuffende, siden det som oftest har vært Brasil jeg har fulgt. Selv om jeg ikke har større greie på fotball enn at jeg forstår hovedpoenget - ball i motstanders nett, har Brasils kamper til nå vært like spennende som å se støvsugeren ta en tur over gulvet.

Men i kveld snudde det. For første gang forstår jeg nå fotballfrelste som legger i vei om at fotball kan være ren kunst. Med øynene spikret på storskjermen i farmorhytta fikk jeg og tre brødre pluss en hel gjeng av deres kamerater med oss at Brasil knuste Japan. Det var så utrolig gøy! Arne Skeie sa midt i andre omgang at "de brasilianske spillerne ikke bare vil ha mål, de vil også ha vakre mål". Det var ikke så vanskelig å se hva han mente. Jeg tror ikke jeg har sett bedre ballføring enn de gutta der, de takler og leker med den lærkula på en måte som en ikke skulle tro var mulig. Jeg tror faktisk at du kan sette noen av de i samme rom som ballettdansere, og de vil komme like godt - om ikke bedre ut av det. Det var rett og slett ren nytelse. Målet fra 25 meter som Juninho smelte av, var i noens øyne bare et rent lykketreff- og en trist miss for Japans keeper, men jeg synes det var en fantastisk måte å gjøre det klart at Brasil på ingen måte vil gi fra seg VM- tittelen uten å kjempe for det først. I tillegg var det selvsagt mektig herlig å se Ronaldo ta revansj, han fortjente å sette de kraftig fast, kritikerne som har vært ute etter han den siste tida. Ronaldo er og blir genial. Case closed.

Aaaahhh... det var deilig å få det ut. Men bare en sånn siste gang (for i kveld):

***BRASIL***

2006-06-21T19:54:00.000+02:00

80 - tallsparty i Gjerdsvika

Elisabeth og John tek opp tråden der "Dirty Dancing" enda.

"And I've haaad the time of my li-i-i-fe"

Hadde ej vore babe på 80- talet? Ja, det hadde ej. Utvilsomt. U-TVIL-SOMT.

Våken ja!?

2006-06-19T21:32:00.000+02:00

Enda en helg er over, den rusler i dette øyeblikk bort til de andre helgene som har kommet før denne, og kaster seg inn i diskusjonen om hvem av dem som simpelten ikke kan måles med noen av de andre. Forrige helg står henslengt med armene i kors og legger ut om 80- tallsfesten den brakte med seg - en lørdagskveld fylt til randen med kreppa hår, skyhøy rougefaktor, Final Countdown, Bobbysocks, hvite tennissokker og snæsne gutter med oppbrettede dressjakker og slips i rosa skinn. Adolfbuda i Gjerdsvika var åstedet, og med en perfekt solnedgang ute i horisonten og temperatur som kunne minne bittelitt om sommer, er forrige helg sikker i sin sak; det var tider det.

Men denne helga har vært koselig også. På fredag fikk jeg besøk av Eli, en god veninne fra tida i Kristiansund. Da jeg introduserte henne og kjæresten for brødrene mine og fortalte at vi hadde gått i samme klasse på St.Hanshaugen i to år, rynket den ene på øyebrynene. Han kunne nemlig ikke huske at jeg hadde bodd der. Andre sliter kanskje med å legge slike opphold i Kristiansund bak seg, men vi hadde det alt i alt ganske fint der. Jeg og Berit bodde sammen det første året i en ganske stor toppleilighet øverst i et av byens mange bedehus. Vi betalte 1200,- kroner hver i måneden, og mistenkte vaktmesteren som bodde under oss for å røyke hasj og forføre jenter som ifølge Berit var "myttji ønger enn oss ja!". En kveld kom jeg trøtt og sliten hjem fra ekstrajobben jeg hadde ved "Automaten Grill", der jeg nok med sikkerhet kan si at jeg drog på meg noen kilo ekstra rundt ... -ja, who am I kidding; sånn overalt egentlig.

Etter å ha sittet som en sekk med poteter i en stol fremfor tv'en et lite kvarter, ringer det på døra, og utenfor står det to politimenn som lurer på om jeg vil være med på politistasjonen. Og slik ble det til at jeg som 17- åring befant meg i mitt første politiavhør. Vår kjære vaktmester var nemlig mistenkt for å ha "mistet" håndkleet sitt etter en dusj, og det i nærvær av to tiårige jenter fra speideren som kom på døra for å spørre om han hadde tomflasker de kunne få til panting. (Om det er den vanlige måten speiderne i Kr. Sund får fart i budsjettet på, må fuglene vite.)

Jeg og Berit invisterte iallefall ganske kjapt i kjettinglås etter den episoden, og snek oss musestille forbi døra hans hver gang vi kom hjem, i frykt for at han en dag skulle komme i skade for å miste noesomhelst i vår nærhet. Det ble selvsagt ikke gjort noe mer med saken, og for alt jeg vet kan den gamle grisen fortsatt sprade rundt i badehåndkleet sitt og vente på at neste speidertropp skal dukke opp.

I natt hadde jeg da nattevakt igjen, og krøp i dag tidlig til sengs trøtt som bare jeg kan være etter 10 herrrlige timer i en dårlig stressless og litt mopping på tunet. Til vanlig bruker jeg å skru av mobiltelefonen når jeg legger meg under dyna, men i dag fikk jeg bare ikke gjort det i tide, i og med at øynene allerede var lukket og låst i det øyeblikket hodet møtte puta. Alle som har bodd sammen med meg over lengre tid, vet hvordan jeg er når jeg blir vekket med det mål for øyet å få noe fornuftig ut av meg. Noen har sagt at når du nettopp har stått opp, kan det sammenlignes med å være drita full - og jeg tror det så gjerne.

Klokka 13:00 ringte nemlig telefonen, og jeg fikk fokusert såpass på displayet at jeg så et nummer jeg ikke kjente. Nå bruker jeg å svare ukjente anrop med både for- og etternavn, men i det jeg trykket på 'svar'- tasten, kunne jeg ikke for mitt liv komme på hva jeg het. Jeg var derimot både blid og omgjengelig da jeg ropte 'Haallooo!' i røret, og hørte såvidt en mannsstemme presentere seg og si at han ringte fra Høgskulen i Volda, og at de hadde en ringerunde der de spurte årets søkere om det var noe de lurte på. Altså - det er mye jeg lurer på ang. studiet jeg har søkt på neste år, og hadde han møtt meg på et litt annet tidspunkt hadde vi fått en trivelig prat om litt av hvert. I stedet fikk han på tråden en superblid (jeg var såå blid, du vil ikke tro det...) flicke med fistel i stemmen, som ikke sluttet å rose Høgskulen i Volda for at de faktisk ringer rundt og SPØR om vi vil spørre om noe. Ja, jeg var "altso so utrulig positivt overraska og imponerte" at jeg fant ikke ord. (Jeg gjorde det vet du. Altfor, altfor mange ord...) Han takket og bukket, og sa at jeg bare måtte slå på tråden igjen, dersom det skulle være noe mer. Akkurat der lurer jeg på om jeg ikke må ta han på ordet... For alt jeg vet kan han, etter å ha lagt på røret, funnet fram en feit, svart permanent-marker sprittusj, og strøket frk. Nærø av lista. Han kan glatt ha trodd jeg var splitter pine gal.

Aksjon: "Get back into HiVolda" altså;- i morgen den dag.

Enslig, ung kvinne søker svar...

2006-06-13T00:07:00.000+02:00

Rett rundt hjørnet ligger sommerdagen som sangen så fint forteller er min. Jeg beveger meg på enden av mitt 24. år, det året som gav meg følelsen av å se ungdommen forsvinne i det fjerne, men som allikevel beroliget meg med at jeg iallefall ikke var 25 år enda. Men de snart 365 dagene som 24- åring har forsvunnet som dugg for sola, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg lurer på er om jeg har fylt disse dagene maksimalt. Svaret er vel et åpenbart 'nei'.

Jeg gjennomgår en liten identitetskrise om dagen. Plutselig går det opp for meg at jeg enda en gang ikke har snøring på hva jeg vil gjøre fremover - og tanken på denne utdannelsen som ligger bak meg, og som jeg så gjerne skulle latt være å brukt så innmari masse penger på, holder på å drive meg til vannvidd. Alle disse som sier at jeg kan bruke den til sååå mye annet enn å stå bak et kateter, må gjerne føle seg fri til å utdype det. Jeg vet nemlig ikke hvor jeg skal snu meg når jeg står der om et års tid med tittelen i lomma, lånekassen på nakken - og resten av mitt såkalte liv vinker der fremme på meg.

Jeg besøkte en vennine her om dagen, og med bena plantet godt oppunder meg i sofaen hennes gikk det opp for meg at jeg må være verdens mest ustadige person. Hun så på meg og svarte at det hadde hun da visst lenge. Hun er den tredje personen som sier dette, og i det øyeblikket slo det meg med full styrke. Alle andre har sett det- bare ikke jeg! Jeg har alltid sett på meg selv som en avbalansert, jordnær og gjennomtenkt person, og så slår det meg med midt i fleisen at det ikke er tilfellet i det hele tatt. Jeg roter rundt i blinde, bestemmer meg for det ene i det ene øyeblikket - for så å ha en helt ny plan uka etter. Jeg skifter mening raskere enn jeg skifter et par sokker.

Nå er det kommet til det punktet i livet (utenom berg-og-dalbane-årene, også kjent som puberteten) der alt rundt meg forandres så utrolig mye. Venner gifter seg, flytter inn i nysnikra mønsterboliger og blir foreldre. De legger studietida bak seg og betaler på hus-, bil- og studielån til de mister både nattesøvn og matlyst. De skaffer seg fast jobb og får et liv som innebærer å legge seg før 22:30, stå opp før hanen galer, samt være sikre på at de har melk i kjøleskapet til minstemanns frokostblanding dagen derpå. Og jeg befinner meg helt utenfor deres gode selskap. Ikke kan jeg diskutere melkespreng eller det ekstra rommet over garasjen. Ikke vet vel jeg hvordan det kjennes ut å krype til køys og finne ut at min bedre halvdel har stukket av med dyna mi, og at han sover med den under, og sin egen over seg. Jeg aner ikke hvordan det føles å slå seg til ro noe sted, og vite at dette meget mulig kan bli stedet man blir sittende på resten av livet.

For et par måneder siden var det fristende å begynne et slikt liv. Nå har jeg -bombe- ombestemt meg. Igjen. Og det er ganske frustrerende! For selv om jeg drømmer om å gjøre andre ting - reise mer, oppleve mer, gjøre andre ting enn å ha en åtte-til-fire-jobb, så misunner jeg samtidig de som har det slik. Det må være så deilig å være "i rute". Mens andres liv tusler og går, slik "normale" liv skal, føler jeg at jeg fortsatt sitter med rumpa godt plassert i en 18- årings tilværelse. Jeg aner ikke om jeg skal se på livet foran meg som et stort eventyr der alt er mulig, eller om jeg skal flippe ut over mangelen på fremtidsknagger å henge jakka på. Hvorfor kan man ikke få litt lenger tid på seg? Hvorfor, hvorfor er jeg snart 25 år, når jeg ikke er klar for å være det?

Og neida - 25 er virkelig ingen alder å gremme seg over. Det er bare det at når jeg ser andre på min egen alder vite hva de driver på med (eller iallefall later som de gjør det), så trøster det aldersutsagnet meg like lite som det der folk forteller meg alt jeg kan bruke lærerutdannelsen min til. Uten å egentlig fortelle meg hva jeg kan bruke lærerutdannelsen min til!

Det kribler i beina...

2006-05-31T22:24:00.000+02:00

Snart tre uker i hjemlandet - og de føles lengre enn alle de vi hadde på tur tilsammen. Jeg er reisesjuk. Og det kommer i bølger. Store, feite surfebølger av sorten som skyller over deg og drar deg etter sandbunnen til du ender opp hjelpeløs i strandsonen med bikinitrusa rundt anklene, bh'en rundt øra og alle kroppsåpninger fulle i sand. Brasil sniker seg inn med stadig kortere mellomrom, og fyller hodet med minner om sene kvelder på en brygge ved en elvemunning, hvite strender, krystallklart hav og middag per quilo. Jeg svinger rompa til bossanovatakter og drømmer om varme, late dager på stranda og regnskyll som etterlater små bekker i gatene og luft som føles frisk, i den forstand det går an. Jeg savner til og med det å dytte ørepropper i ørene hver morgen i sekstida for å stenge ute skvaldringen til papegøya på taket.

Hver gang jeg forteller utenforstående om turen vår, ender jeg opp med å male dem et überskjønt bilde av Brasil. Det er uten tvil det mest fantastiske stedet jeg noen gang har befunnet meg. Heretter har jeg på følelsen at jeg kommer til å måtte benytte meg av en ny type tidsregning. Bp og Ap; Before og After PARATY.

Sånn utenom alt dette går livet sin skjeve gang på Nærøen. Det er til tider så dødt her at jeg innimellom må kikke litt på videoen fra bungyjumpinga i Thailand for i det hele å kjenne etter om jeg er i live. Det fungerer til gjengjeld hver bidige gang. Det mest spennende jeg gjorde i går var å redde en flue som satte seg fast i den våte malinga på stakittgjerdet. Det mest spennende dagen før det var å begynne å male stakittgjerdet. Det gikk innmari fort over. Stakitt er ikke akkurat a bundle of joy. Men det er da deilig når det er gjort. Nå har det plutselig tatt seg opp med vakter på jobben, og selv om jeg ikke føler meg helt klar for å sitte til knes i vakter igjen, så er det vel bedre enn å drive dank. Og hakket bedre enn å male stakitten.

Nei, nå løy jeg. Ukens bilderesymé kommer her!

"Svigersøstrene" på båttur. Jeg fikk være med på "dubbeldate"! Lillebror og storebror med følge - og meg. Anstand? Don't mind if I do.

Enda et skrytebilde. Vi kan egentlig bare nyte det i stillhet... Nyt, nyt.

Asgeir med sin utkårede; Karoline. Det som er så kjekt med å være så mange søsken er at det etterhvert kommer veldig mange flere trivelige folk inn i familien..!

Piknik i farmorhagen med Benjamin og Karoline.

"Jordbær a la Maurice": Vineddik og sukker røres sammen til en dressing og blandes med jordbærene. Det høres nesten umulig ut at jordbær kan bli bedre enn de i utgangspunktet er, men det er faktisk mulig!

... Ben likte det iallefall ...

Nattevakt. Aaah... Vi kan egentlig bare nyte det i stillhet.

Gi et varmt velkommen tiiiiil.... Annéa!

2006-05-25T20:05:00.000+02:00

Hun er det nyeste tilskuddet i venneflokkens barnerekke - en bestemt liten dame, med seriøse hjerteknusertendenser. I dag bar Ann Sofi og Kristoffer lillejenta til dåp, og jeg fikk være med som fadder! Det var utrolig kjekt, og en ære å bli spurt. I går kveld ble jeg spurt om en annen ting også, nemlig å lese noen vers i kirka. Ikke noe problem, folk har jeg da stått foran før, tenkte jeg.

Siden jeg er meg selv lik, kom jeg meg ikke avgårde til kirka før jeg var heeelt nødt. Det slår ikke feil. Skal du sitte på baken og stirre i veggen en hel dag kan du vedde på at håret er helt perfekt - til ingens glede. Skal du spre møkk på jordet, beise verandaen eller sløye fisk kan du satse penger på at håret ditt ser ut som det er bragt deg av engler fra himmerik. Skal du derimot se litt normal ut en gang det gjerne teller, kan du bare gi opp. Jeg slet som en hund,- med det resultat at jeg endte opp med å se ut som en. Tilslutt måtte jeg innse at årets verste hairday hadde inntruffet med full styrke, og det var bare å ty til det eneste mulige: den dølle oppsatsen. Well - det var ikke håret som var hovedsaken her,- jeg ville bare så veldig gjerne poengtere at jeg ikke gjorde det med vilje, det å komme tredve sekunder før dørene lukkes, klokkene slutter å kime, og herlighetene ruller i gang. Og da skulle jeg helst vært der "litt i god tid", som Ann Sofi sa kvelden før. I døra ble jeg møtt av presten som gratulerte meg hjerteligst med dagen, før han spurte om jeg ikke kunne lese litt til.

Brått stod jeg der fremme og bladde, leste det siste verset først og omvendt, og ble spurt av presten om å repetere den siste setningen for å understreke poenget. Det var da jeg ikke fant den siste setningen. Den stod jo der - i all sin prakt, men jeg fant ikke begynnelsen på den! Jeg lette etter punktum og store bokstaver, stotret og stammet, før presten tok saken i egne hender og geleidet meg inn på sporet igjen. Det gav vel ikke akkurat ekstrapoeng eller stjerner i margen at jeg lo brydd samtidig som jeg fullførte seansen.

Annéa oppførte seg eksemplarisk over døpefronten, og glippet med øynene akkurat nok til å gi presten et salig smil før hun forsvant inn i drømmeland igjen. Det kan vel kanskje sies at hun var prakteksemplaret denne himmelfartsdagen. Det var nemlig to dåpsbarn til, et brødrepar på 2 og 4 år. Mens fireåringen bøyde seg resolutt over sitt eget speilbildet i vannet og mottok det som mottas kunne, satte toåringen seg på bakbeina. Det er da noe sjarmerende når dåpsbarnet selv kan nekte for å tas inn i det gode selskap. "Kan ikke jeg bare få ha litt vann i panna di da..?" mumlet presten i mikrofonen, før guttungen svarte med et kraftig "Nææææææi!!!". Han trengte ikke mikrofon.

En herlig dag, med et herlig lite vesen som jeg gleder meg til å følge gjennom årene som kommer. Det er virkelig stort å få være fadder!

Kvalitetstid i sofakroken.

Jeg tar gladelig et par av denne sorten, takk.

Fantastiske vesen...

Stolte mamman... Ann Sofi med en (fortsatt) sovende Annéa.

Takk for sist du...!

2006-05-22T18:44:00.000+02:00

Da var vi igang igjen på "heimabloggjen". Jeg har sittet foran skjermen de siste dagene og vridd hjernen i håp om å komme opp med noe interessant, men etter reiseblogging blir det liksom litt vanskelig å produsere noe som kan måle seg med det, føler jeg. Det har jo tross alt skjedd noe så godt som hver dag de siste 9 ukene, mens det til gjengjeld ikke har skjedd så veldig mye siden jeg plantet føttene på norsk jord igjen.

Jovisst var det deilig å komme hjem. Det var skjønt å kunne gå i skapet og gnage på en grov brødskive med brunost. Det var ytterst behagelig å legge seg i sin egen seng, og sove så lenge en måtte ønske. Allikevel er det ting som henger igjen fra turen, som jeg fortsatt forventer å støte på i løpet av en dag:

Hvorfor står det ingen taxisjåfører i gangen min? Hvor er de, disse som må ha tatt kurs, sikkert brevkurs, i å ikke gi opp en eventuell passasjer selv om denne avslår gang på gang.

Hvorfor svetter jeg ikke? Eller, det vil si: hvorfor svetter jeg som regel ikke? I dag svettet jeg som en gris - men det var bare fordi jeg forlot heimen iført den største vinterjakka jeg kunne oppdrive. Det er allikevel merkelig å kunne bevege seg raskere enn fem meter i minuttet uten å bli våt på ryggen. Det sies forresten her i kretsen at det er så deilig og varmt om dagen. I beg to differ...

Hvorfor får jeg ingen sure miner og krasse kommentarer når jeg ombestemmer meg og ikke kjøper noe på Coop'en allikevel?

Hvor er de syngende firfislene på rommet mitt?

Hvorfor står det ikke en elefant nedi gata og gjør i fra seg?

Hvor er minibaren på rommet mitt?

Er det virkelig meningen at vannet i springen skal smake så friskt og godt?

Kan dopapiret kastes i do sier du...?

Hvorfor er det lyst ute så godt som hele døgnet?! Jeg går rundt med en konstant følelse av at klokken er 17:00, og før jeg vet ordet av det har alle rundt meg lagt seg!

Og hvor, HVOR er fargen? Den lille gløden som bredte seg siste uka? Den dro vel tilbake dit den kom fra, tenker jeg.

Ellers går jeg her da, og i dag var jeg ute for å sjekke tilstandene på jobb. Jeg kom krypende og spurte etter ledige vakter, og tror du ikke at jeg var så heldig å få litt da? Hele fire stykker! Frem til 10. juni! Ja, nei dette blir det klingende mynt av! Så nå blir det gårdsarbeid på denne jenta neste måneden. Og det gjør meg ingenting. Jeg skal male stakitten, klippe plenen og rake på plass all grusen plogen tok med seg uti grøfta i løpet av vinteren. Og oppi det hele skal jeg ha bossanova på øret mens jeg venter på sommeren. For i år kommer den. Det vet jeg at den gjør.

Bilder fra fisketur med brødrene ligger vedlagt. Jo, jammen er det deilig å være hjemme..!

Lua er på plass. Yes.. det e sommar på Sunnmøre.

Full likestilling ombord...

Yngstebror Asgeir prøver ut ny fiskepatent. Sveiseblind og glad - iført siste skrik innen solbrillemoten for damer; søsterns "Dior".

Thailand er Thailand, og Brasil er Brasil - Sunnmøre er allikevel uslåelig. Helt objektivt sett, selvsagt.

Jeg og Gudmund venter på fisken...

...og venter ikke forgjeves. Seeei!

Jo takk, det e no litt kjekt å vær heimatt igjen me...

2006-03-13T21:25:00.000+01:00

Trykk HER for å komme til reisebloggen vår!

Nå skjer det..!!!

2006-03-13T21:10:00.000+01:00

Jeg holder på å pakke litt da. Pakke til en jordarundt-tur som skal vare i tre måneder. Hva legger man da i sekken? En sekk som forøvrig er mindre enn hva litermålet skulle tilsi? Til nå har jeg lagt til side:

- en dongeribukse
- to skjørt
- to t- skjorter
- en hvit topp
- en brun topp
- en grønn armybukse
- en superundertøyskjorte
- fire bikinier
- et belte
- en fin topp
- undertøy
- to par sko

Hva med resten av klærne mine? Hvorfor, å hvorfor kan ikke de også være med?? Jeg kommer til å savne de noe grusomt, og se frem imot å møte dem igjen. Nå hørtes jeg fryktelig grunn og en smule overfladisk ut. Men jeg liker klær og har aldri vært særlig flink til å velge bort noe når jeg skal på ferie. Resultatet har alltid vært at jeg har reist steder med hele skapet på ryggen. Pappa spurte meg en gang jeg kom hjem til jul, om det var for godt denne gangen. Han var helt seriøs da han spurte. Så du skjønner kanskje at jeg sliter litt nå. Jeg trenger en pakkeliste! Noen som har gjort dette før meg, og som vet hva de snakker om. Erfarne backpackere ville sikkert kastet et blikk på pakkelista mi og ledd rått, før de ville sagt at den var en skam for alle packpackere around the globe. Skjørt? BH?!

Det jeg også ville i denne bloggen - som blir den siste før avreise, er å fortelle hvor utrolig heldig jeg var i helga. Lørdag morgen stod jeg opp kl. 06:00, og kjørte til Bjorli sammen med Torill. Der oppe ventet enda flere venner, 10 kjølige minusgrader, strålende sol fra vinterblå himmel og perfekte løyper. Snøen såg ved første øyekast ut til å være hard skare, men når vi kom oss opp i bakkene, viste den seg å være helt perfekt. Etter litt knall og fall på nytt snowboard, fant jeg endelig mer eller mindre balansen. Og selv om jeg ikke fikk til en eneste sving, var det utrolig gøy å bare kjøre fra side til side og merke at brettet lystret.

Som sagt - veldig heldig som med få dagers mellomrom kan nyte det beste fra to verdener: sol og snø på fjellet, og sol, sand og føtter i vann,- i RIO DE JANEIRO.

Det er så sykt.

Herfra blir det full stopp på småblogten de kommende tre måneder! Link til reisebloggen vår, som du selvfølgelig må følge med på, og som vi håper vi får til å holde oppe og gående, ligger ute i margen! Og så kommer den som egen link øverst på siden her også etterhvert.

Mobilen blir liggende hjemme - noe jeg gleder meg noe helt utrolig masse til...:)
Ha det fint, til vi sees igjen!

-Marianne-

Walking in a winter wonderland...

2006-03-06T10:25:00.000+01:00

... my ass.

Det finnes mennesker, og noen av denne sorten har jeg møtt, som faktisk synes at snømåking gir ro i sjelen og dagens lille opptur. De måker gladelig sitt eget og andres oppmålte uteareal, vinker blidt og smiler bredt. De subber rundt med måka på slep, og bryr seg hverken om snøen er pudderlett og fløyelsmyk, eller gjennomvåt og blytung. Det er ikke så altfor mange av sorten, men når jeg har dumpet borti en og annen har jeg alltid endt opp med en blandet følelse innvendig. Jeg vet rett og slett ikke om jeg blir imponert eller frustrert over slike folk. Altså, misforstå meg rett. Det handler ikke om frustrasjon overfor selve måkeren, men mer frustrasjon over mangel på måkeentusiasme i eget liv.

I dag tenkte jeg nemlig å gjøre en innsats da skjønner du. Det har kommet minst tusen meter nysnø de siste dagene, av den überlette sorten. Jeg kom overraskende opplagt hjem fra min siste nattevakt og satt i en snau time og ventet på at posten skulle åpne slik at jeg kunne hente billetter til min og Jan Magnes opptur etter "all talk - no action" på det kulturelle området de siste... tja, 10 årene. Nå ligger de to (smertefullt dyre) papirlappene her rett foran nesa på meg, og beviser at vi skal underholdes av A-ha og diverse gjesteartister på Color Line stadion i Ålesund, lørdag 26.8.2006 fra klokka 18:00 og utover.

Med Morten Harket i bakhodet følte jeg meg veldig så inspirert til å ta fatt på litt snømåking. Strengt tatt kunne jeg lett latt det være, siden mamma og pappa er borte den neste uka, og snøen aldri i livet kommer til å bli liggende så lenge. Men i vinterstemningens ånd fikk jeg det for meg at dette måtte da være en god måte å kjenne sol i ansiktet på. I første omgang så jeg for meg at snøfreseren og jeg kunne knytte sterkere vennskapsbånd, og drog dette sjokkoransje monsteret ut av fjøset. Jeg var gjennomvarm helt inntil beinet etter å ha dratt, dyttet og lirket den over dørstokken og ut på gårdsplassen. Og varmere skulle jeg bli. Startsnor. For en idiotisk oppfinnelse! Båtmotor, gressklipper, snøfreser - totalt ubrukelige i mine hender. Jeg klarer aldri starte noen ting som helst med startsnor! Jeg drar og drar, til skuldrer knaker og albuer knirker. Tilslutt ender jeg som regel opp med å snerre på pappa eller brødre, som med et enkelt mannedrag starter utysket, kaster et oppgitt blikk på meg og tørt utbryter "Ka du syyte ette...?".

Etter å ha fått snøfreseren tilbake på plass, ser jeg etter snømåka. Den vi har hatt i alle år, og som jeg ikke eier et eneste godt minne forbundet til. Men jeg går på med ny giv. Aha- gutta danser i snøhaugene rundt meg og tråkker i kattebæsj som ligger der den normalt aldri i livet ville ligget, hadde det ikke vært for at katten ikke går lenger enn høyst nødvendig i disse unntakstilstander. Og ærlig talt så har jeg full forståelse for det. Hadde jeg måttet stå til låra og gjort mitt fornødne i fnugglett nysnø som virvler både hit og dit, så hadde jeg sikkert ikke ofret følelse i både ben og privatområder for å være korrekt handlende. Da hadde jeg med barnlig naivitet, noe som Pus visstnok har rikelig av, kamuflert som besatt og satset på at ingen noensinne kom til å se det. Jeg er glad vi har vannklosett.

Morten forsvinner først, og før jeg vet ordet av det, har både Magne og Pål tatt gitar og keyboard på nakken og stukket av. Jeg henger over tverrliggeren på snømåka og sjekker om ribbena er fulltallige. Foran meg har jeg klart å kjøre måka flere cm nedi bunnfryst grusvei. Å, hvor minnene strømmer på. Dette har vi gjort før ja! Det eneste som mangler er sprengte kinn og tårekanaler. Nedenfor ser du resultatet etter dagens gledesstund.

Vi begynner bra. Optimismen er rådende. Flerfeltsmåking.

"Also... trenge no egentlig ikkje ta heile plassej da... Skal no berre kome mej fram til bilej liksom..! Og bilej trenge no absolutt ikkje stå her oppe på tunet da.. Gjer ingenting at ej ikkje kjeme mej opp bakken me den. He berre godt ta en friske tur ned dit den står. No måka ej fint ned til bildøra, og so e det bere velstand."

En og en halv meter senere:

"Stein hakkande det asso.. forbaskades skitsnøøøv!!! Ææææ!! Ej ska pinadø steike mej ALDRI busette mej NÅKEJ plass der det må måkast! Neveeer!!"

I skrivende stund kommer min bror inn og forteller at han fortsatte der jeg slapp. Med snøfreser vel og merke. "Måtte berre pumpe litt fann ej ut..."

-Marianne-

Jadda, så neida, så sånn er det...!

2006-03-01T20:58:00.000+01:00

Jeg har skrivesperre. En gigantisk sådan. I slike stunder går det opp for meg at jobb i en avis som daglig spaltist gjerne ikke hadde gitt smør på brødskiva. Det hadde ikke gitt mer enn en tur på kontoret til sjefen, og fri fra klokken tolv. Og da helst langtidsfri som i Ikke-kom-tilbake.

Jeg har aldri vært særlig god på å skrive litt om dagen min eller slikt. Nå er det jo ikke så mye å si om mine dager. Det skjer nemlig så godt som ingenting. Men, siden jeg blir dritlei av å se de samme stygge bildene hver gang jeg kommer innom lunden, så får dere derfor nå mine siste bevegelser.

Jeg har klipt meg. Fornøyd med den egentlig. Visse folk så det ikke, men siden jeg ikke la merke til at den samme personen hadde brukt flere hundre kroner på solarium de siste ukene, så kan man vel si at man er skuls.

Jeg eier ikke økonomisk sans. Noe jeg enda en gang fikk bekreftet da jeg bare skulle en liten tur til nærmeste handelsstand for å kjøpe en flaske leskedrikk, og endte opp med en snowboardpakke.

På den andre siden eier jeg nå en snowboardpakke!!

Jeg spiser som en gal om dagen. Hver tredje time er det fram med brødskivene, gjerne tre stykker, salat, agurk og cherrytomater. Og bare så det er sagt: Jeg er sulten hele tida.

Nå. Opp med hånda de som syntes at dette var spennende lesestoff. Dette, Liv Jorunn, er grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund.

Jeg er sulten.

-Marianne-

Skjønnhetens pris

2006-02-20T20:08:00.000+01:00

Noen dager er det meste feil når man ser seg i speilet. Kanskje spesielt etter 4 dager under dyna i senga, hvorpå man ikke har sett snurten av sol foruten gjennom kjøkkenvinduet. Og når man merker at vikene i panna er blitt mer omfangsrike enn man liker å innse og posene under øynene er like store som de man legger frukta i på Coop, er det godt å vite at litt make-up og en tur til frisøren kan være løsningen på alle ens problemer. Med noen små knep går man med ett fra å være småtrøtt og kjedelig til....

...direkte U-DELI-KAAAT!!!!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Nettstedet for bladet KK står frem med Norges første nettjeneste som "trinn for trinn viser hvordan du ville sett ut med det aller siste innen makeup og hårfrisyrer."

I mitt tilfelle gav det ikke akkurat de utslagene makeupkjedene og hårstylistene nok er ute etter. Vikene mine var plutselig ikke så aller verst allikevel. Let's keep 'em!

-Marianne-

Frustrasjonen stiger til uante høyder...

2006-02-19T19:17:00.000+01:00

I går la jeg meg med friskt mot. Alt så virkelig ut til å gå rette veien. Jeg gledet meg til å sove. Kl 3:30 kom første varmebølge, tett påfulgt av en annen en snau time senere. Da disse endelig så ut til å være overstått meldte en ny plage seg - nemlig verdens mest stikkende og sviende hals. Det kjentes ut som om hele svelget mitt bestod av en gulrotrasp. Jeg blir så drit lei. Da jeg ringte på jobben for å si fra at jeg nok ikke kommer i morgen heller, fikk jeg beskjed om at vaktene mine allerede var dekket opp. Dagvaktene i allefall. Nattevaktene var de så generøse å la meg beholde. Dette betyr i praksis at jeg kommer til å labbe rundt her hjemme helt til onsdag kveld, og tar ikke krampa meg så kjeder jeg meg vel rett i hjel tenker jeg.

Men dette er ikke det som provoserer mest i kveld. Nunei. Nå skal det som sant er, sies at hadde det ikke vært for at jeg var litt oppgitt over personlig folkehelse, så hadde jeg heller ikke blitt så varm i toppen som det jeg ble av å se Tv2- nyhetene i kveld.

Muhammed. Du så møkka lei det går an å bli av en gjeng barnslige ekstremister. For rett ut sagt så er det etter min mening nettopp det de er. Seriøst umodne mennesker. Ja, ja, JAAA!! - det ble trykket bilder av Muhammed. Og ja da - flere har fyrt opp under. Som den fjompeministeren fra Italia som i en tv- debatt knappet opp skjorta og viste enda et bilde. Det var veldig lurt. Særlig i disse OL- tider. Han hadde sikkert følt seg innmari smart hvis noen hadde brukt bildet hans til å fyre opp med i en eller annen OL- leir.

Men når jeg ser hvordan de driver på rundt omkring, hva de sier og hva de gjør så får jeg bare flashback til ungdomsskolen og gutta på bakerste rad som alltid måtte ha gjengen i ryggen. Enten de skulle på dass, hente melk eller fram på tavla. Det er greit at det ble reaksjoner, men nå er det vel jammen meg på tide å bli ferdig vel? Blir de aldri lei? Hese i stemmen?

I kveld så jeg også et annet innslag der en liten muslimsk gutt på maks 4 år bli holdt frem mot en av lederne for Hamas for at denne skulle kysse og velsigne gutten. Og det hadde ikke vært noe rart i det - hadde det ikke vært for at fireåringen var utstyrt med maske, armyklær og GEVÆR! Hvem vil i det hele tatt vise barnet sitt i slikt?!?

Så til det som virkelig fikk meg til å se rødt. I dag ble fire ungdommer drept i en front mot front kollisjon med en trailer ikke langt fra Vestnes utenfor Molde. To gutter og to jenter - borte for alltid. Og hva viser Tv2- nyhetene først? Nyheten fra OL i Torino der det Østerikske OL- laget blir tatt i dopingkontroll. Makan til ikkefungerende dømmekraft i Tv2- redaksjonen skal du lete lenge etter. Jeg ble helt dårlig. I Enda større grad enn jeg i utgangspunktet er. Hvordan går det an å sende det som førstesak når det går nyheter fra OL 24/7?!?

Fytti så sur jeg ble av å skrive denne bloggen. *urk*

-Marianne-

I et klart øyeblikk...

2006-02-18T21:17:00.000+01:00

Jeg har influensa på tredje dagen. Og da snakker vi sånn minst 50 i feber, pottetett nese, hoste-til-du-brekker-deg-og-et-par-ribbein-influensa. Jeg kan virkelig ikke fordra det. Et par ganger i løpet av de siste mørke månedene har jeg satt det ene benet på gulvet et kvarter etter at det andre mirakuløst kom seg dit og åpnet to trøtte øyne samtidig som tanken har streifet meg. Et ørlite ønske,- en knøttliten drøm; Å, om jeg bare hadde vært litt syk i dag. For dét hadde vært deilig det. Ringe jobben og bruke egenmelding, krype under dyna og sove videre. Så glemmer man den lille bagatellen om at det faktisk er hundre ganger bedre å sitte stuptrøtt på jobben enn å ligge i senga med smerter som man ellers bare oppdriver ved å gå rundt og tisse på strømgjerder. Jeg skal ALDRI tenke den tanken igjen. Å være frisk er virkelig det beste som finnes i hele verden! Jeg benytter herved anledningen til å gi min fulle forståelse for fuglene som gir opp kampen i disse dager. Jeg ville lyve dersom jeg sa at jeg ikke har tenkt på det samme.

Nå er jeg derimot på en liten opptur. Jeg takker herved luringene som gav oss Paracet og Ibuprofen. Etter å ha ligget rett ut i tåka de siste timene er jeg nå endelig på min egen lille happytrip. Ikke fryser jeg, ikke svetter jeg, ei heller kjenner jeg følelsen som minner om at noen har koblet deg til startkablene på bilen. Det hele er nesten å beskrive som behagelig. Etter at jeg gikk ned fra tv- stua åpnet nesen min seg igjen også, så nå tror jeg at jeg har nådd kveldens toppunkt.

På tirsdag er det 3 uker til jeg og Agnetha reiser på tur. Og nå skal du få komme inn i mitt innerste indre, og jeg skal lukke døra stilt bak deg før jeg ... BRØLER HØYT! Hjelp! Dette går altfor fort! Jeg som har gått rundt og hatt god tid på meg til å roe meg ned før avreise. Jeg som har ligget om kveldene og sukket fordi det tross alt har vært en hel evighet og tilbake før avreisedagen oppdriver. Jeg kan herved sette meg ned ved et hvilket som helst middagsbord på aldershjemmet og nikke samtykkende mellom havregrynssuppa og rullatorer til de som sier at tida har gått så altfor fort. Det er ingenting i denne verden som sier meg at de neste 23 dagene kommer til å snegle seg av gårde.

Jeg og Agnetha er da ikke ukjente for feriering sammen, nånei. Vi har tross alt et opphold i Hellas med folkehøyskolen vi gikk på, bak oss. For ikke å snakke om pensjonist- og småbarnsfamilieoppholdet vi hadde på Gran Canaria. Og folk kan si hva de vil om GC, men at det ikke lenger står øverst på min liste over aktuelle reisemål kan jeg vel ærlig innrømme. Gran Canaria er da fint, det er ikke det! Men når man får kjøpt makrell i tomat og leverpostei med heilnorske sunne ungar på gul boks på nærbutikken får man litt følelsen av at man kanskje likesågjerne kunne blitt hjemme og brukt pengene på 'Brun og Blid'- sjappa borti gata. Men altså... gøy var det. Og underholdningen om kvelden var jo upåklagelig. Enkelt og greit et sammensurium av unge skandinaviske reiseledere med mer eller mindre talent for sang, dans og drama, et knippe parykker i ulike farger og former og et karaokeanlegg som med sine forskjellige plater satte standarden for kveldens tema. "Kramgoda favoriter", "Norsktoppen", "From the world of ABBA" osvosv. Vi var vel stort sett de eneste under 50 som var tilstede, helt til vi midt i oppholdet fant ut at det ble holdt et annet show på hotellet rett overfor. Slik endte vi opp med Star Tours småbarnsfamiliehyggekvelder, og merkelig nok steg kvaliteten hva underholdning angikk med flere hakk. Når klokken bikket 23:00 var vi som regel kommet i seng, fått slukket lyset og sagt god natt. Jeg håper og tror at disse tre månedene blir litt annerledes.

Nei, du store. Her har nesen tetnet til og hosten vendt tilbake. Det er vel bare å innse at det bærer downhill igjen. Jeg er sjukmeldt i morgen også, og håper innerst inne at jeg i løpet av natta skal bli mirakuløst bedre sånn at jeg kan sove uten å våkne hver eneste halvtime. Er det ikke det de sier da? At "da e da trie døgeret so e da avgjerande"? Det er da det bærer eller brister, man enten kommer seg eller går usikre dager i møte med svak puls og lakenhvite kinn? Sånn var det i allefall i gamle dager. De skulle hatt paracet veit du.

Å! Nå kom jeg forresten på at jeg har glemt å fortelle noen av dere at jeg har søkt på nytt studie til høsten! Dersom jeg blir tatt opp etter at alle poeng er fordelt og talt opp finner dere meg ved høgskulen i Volda med kroppsøvingsbøker under armen, og sunnmørsfjella i ryggen. Jeg håper det går i orden.

-Marianne-

På gamle trakter...

2006-02-15T15:54:00.000+01:00

Å komme hjem igjen til Hadeland var veldig koselig. Det ligger en spesiell atmosfære i huset til bestemor,- alt er slik det alltid har vært. Lukta i gangen, snurredoen som bråker og luka på kjøkkenet som førte ned til potetkjelleren. Fortsatt kjenner jeg suget i magen når jeg går over den. Som lita jente kunne jeg sitte og se bestemor gå fram og tilbake, inn og ut fra spisskammerset, til og fra komfyren. Og hver gang lurte jeg på om den luka virkelig kunne holde. Jeg var sikker på at den en dag ville gi etter, og en av oss ville befinne seg nede i den kalde mørke kjelleren.

Her finner jeg porten inn på tunet - den som skrapte opp hele siden på pappas bil da jeg som nyetablert førerkortinnehaver skulle kjøre min første tur alene på gamle veier. Og da tok man også heeele siden. Jeg har alltid vært tilhenger av å fullføre når man først har begynt.

Her ligger veien bort mot Benterud - jordet der man så altfor raskt befant seg mellom barken og veden på en kvelende sommerdag. Hengende på grinda der veien sluttet kunne vi se bort på den iskalde bekken som rant og rant og rant. Den hvisket med lokkende stemmer og ba oss bade i kulpen, bygge demning i utløpet og avkjøle solbrente føtter i lekende strømmer. Bak kulpen stod derimot 12 dritsure kuer. Kuer i permanent premenstruell tilstand. Kuer med snøftende neser, såre jur og nyfødte kalver på stotrende ben. De sinteste kuene i verden hadde selvsagt sitt mekka på Benterud.

På de varmeste dagene med de sinteste kuene fylte bestemor et gammelt badekar bak veggen med kaldt vann fra springen. Selv med 4 småsøsken sittende i kø bakover i karet fantes det ikke et herligere sted på jord akkurat da.

Det man derimot merker når man kommer tilbake og får være i bestemorhuset over noen dager er at man er blitt eldre. Og lengre. Den hvitmalte senga under skråtaket som jeg krøp rød og varm oppi hver sommer er plutselig for kort. Allikevel nektet jeg å sove noen annen plass denne gangen. Jeg dro for gardina som deler av rommet inn til der mamma og pappa alltid sov, krøket meg sammen - og sov som om jeg var åtte igjen.

I løpet av dagene vi var der kom mange minner fram igjen. Og selv om klumpen i halsen aldri var langt unna denne gangen, lo vi tilsvarende mye. Snurredassen var mer enn én gang grunn til latterutbrudd. Bestemor fikk nemlig aldri godkjennelse for å få lagt kloakk på gården, og måtte derfor nøye seg med et monster av en snurrdo. For de som ikke er innvidd på området, så er dette en stor doning av en beholder med toalettsete på og en hendel på siden. Resten klarer dere kanskje å skjønne selv. Jeg for min del kunne ikke fordra dette utysket, og fant det høyst traumatisk å måtte gjøre mitt fornødne der de dagene vi tilbrakte sommerferien på Iversrud. Den yngste broren min var derimot av en helt annen oppfatning. En gang han eksploderte i sinne, fant han det like godt å la all frustrasjon over alle ting han fant urettferdig her i verden slippe ut. Etter en kraftsalve av de sjeldne avsluttet han med det som visstnok plaget han mest: "...og bare så du veit det mamma! Den doen vi har her heime er bare SØPPEL!! Men bestemor sin! Håhåhåj! Der har du do der!!"

Alt var som før der hjemme... Bestemor var den eneste som manglet. I allefall rent fysisk. Jeg for min del så henne overalt når jeg tenkte tilbake. Det håper jeg fortsetter hver gang jeg kommer tilbake dit.

-Marianne-

2006-02-07T19:45:00.000+01:00

Til bestemor...

I morgen drar jeg nedover på Østlandet. I helga mistet jeg nemlig bestemor, som bodde på Hadeland. Så på fredag er det begravelse. Det høres vel fælt ut å si det, men jeg gleder meg litt. Når alt kommer til alt har vi vel god grunn til å være glad for hvordan tingene endte for bestemor. Hun fikk være hjemme til siste slutt, i huset der hun oppdro mamma og hennes åtte søsken. Hun hadde det ikke vondt, men dro bare pusten en siste gang, og "flyttet"... Det blir fint å møte slekt igjen, og høre mamma og tantene mine minnes moren deres. Det blir gjerne gråt og latter pent flettet sammen da.

Jeg gleder meg også til å komme tilbake til Hadeland, denne gangen i vinterdrakt. Dette var barndommens sommerparadis, med markjordbær borti bakken og illsinte kuer på beitet "Benteru". Hvordan det vil føles uten bestemor der har jeg ikke helt klart å innstille meg på enda. Det blir nok veldig trist når vi står der i tunet i morgen kveld, og hun ikke kommer ut og møter oss og sier "Ååå, men så voksne dere har blitt! Næi harru seeett!" Jeg tror allikevel at jeg skal møte henne igjen en annen dag, og det trøster stort.

I natt er det selvsagt meldt snøvær over all fatteevne, og det ser jeg og mitsubishien virkelig fram til. Ingenting som en rusletur nedover dalene på slapseføre. Jeg har vært på bensinstasjonen og kjøpt "Kjetting på boks", klister som skal sprayes på dekkene og visstnok gi bedre veigrep. Høres helt tåpelig ut for meg. Hvordan kan noe klistre seg til et vått underlag? Men jeg stoler heller ikke akkurat på at helårsdekkene mine klarer brasene på egenhånd. Boksekjettingen har med andre ord mye å bevise og en god del tungt arbeid foran seg.

Ønsker bare alle en fin helg jeg.

-Marianne-

Så var det oss igjen da...

2006-02-01T18:24:00.000+01:00

Jeg har vel egentlig ikke det dugg fornuftige å komme med om dagen. Det finnes også grenser for hvor lenge man kan leve på en fornøyelig historie om vått dopapir. Så her får vi bara kjøra på.

Den siste uken har jeg blitt en kløpper på internettshopping. I disse dager begynner det å bære frukter, og damene på postkontoret har i det siste hatt meg innom daglig, med en hentelapp i hånda. De er da forsåvidt vant med meg og hentelapper fra før av, H&Ms nettbutikk er farlig enkel å sveipe innom på jakt etter diverse plagg man ikke finner på stripa her ute i havgapet. "Det va frå hennes og mauritz ja..." sier postdamen i sennepsfarget strikkajakke og matchende sjal mens hun roter gjennom hyllene blant pakker og esker fra ELLOS, sparkjøp, hyttebutikken, norgeskatalogen og andre mer eller mindre anonyme avsendere. Så smiler hun, nesten umerkelig, i det jeg forlater postkontoret med "drømmeplagget" under armen.

Det nesten umerkelige smilet har hun dagen etter også, i det jeg kommer inn dørene, smeller pakken på disken og fiser ut igjen. Så står hun sikkert og drøvtygger litt før hun flytter vekta over fra det ene benet til det andre og legger pakningen i utboksa. "Det va til Hennes og Mauritz ja..."

Jeg har en god del flere utgifter denne måneden og hadde det ikke vært for at jeg fant ut at kommunen skyldte meg en ekstra månedslønn så hadde det hele sett fryktelig mørkt ut. Hver dag har bunken med giroer på hylla over dataen blitt hakket fyldigere. Med dobbel lønn nå den 12. kan jeg heldigvis ta meg av alle i et jafs. Det er merkelig å tenke på at ved neste lønnsdato befinner jeg meg mest sannsynlig i en eller annen fase i en eller annen form for sjokktilstand oppunder skråtaket på soverommet. Da er det nemlig kun to dager igjen til avreise. To dager til 17:05 flyet fra London til Rio. To dager til champagne over atlanterhavet.

I dag har jeg vært til vaksinering og fått det jeg manglet for turen. HepA+B i høyre arm og Polio i venstre. Ved spørsmål om jeg ikke ville ha drikkevaksine for turistdiaré fortalte jeg helsesøsteren og den andre dama som stod der at jeg ikke tok den til Etiopiaturen i fjor vinter, og at jeg da umulig kunne trenge den nå. De var enige. Blikkene jeg fikk gikk overens med tanker som "Heeeeite deet... ka majej din består ta? Et eige malmutvinningsverk?". Jeg følte meg unik. Rett og slett U-NIK.

Tilslutt må jeg si at denne flaggbrenningen muslimer driver på med nå er ganske urovekkende. Det at en folkegruppe reagerer så sterkt som de nå har gjort pga at aviser har trykket Muhammed, er for meg helt uforståelig. En som ikke er muslim i land som ikke er muslimske skal jo ikke behøve å føle frykt for å vise bilde av en profet han selv ikke tror på? I muslimenes hellige bok står det at de ikke skal billedliggjøre profeten - men det står da vel ikke at andre ikke kan gjøre det? Det må vel være innad i egen religion dette skal gjelde?

Nå har universitetet i Bergen gått ut og fjernet et bilde av Muhammed fra sine nettsider, av frykt for ansatte og studenters sikkerhet. Bildene som ble vist på nettsiden var av ikontypen og hentet fra muslimske land som Iran, der det visstnok er lov å vise slike bilder. Hvordan kan det da bli et verdensomspennede rabalder uten like, når noen av deres egne selv fremstiller Muhammed i todimensjonal form? Hvor går grensa hen da? Trenger folk bare en grunn for å trøble og starte bråk? Jeg bare spør...

Min tro blir latterliggjort hver dag. Min Gud blir skrønet og harsellert med i beste sendetid på norsk tv, i media ellers og i verden rundt meg generelt. Men jeg går da ikke ut og brenner bilder av Trond Kirkevåg eller Otto Jespersen av den grunn? Ikke sender jeg løfter til Nrk- bygget om å sprenge hele sulamitten inn i forrige århundre heller. Jeg kan ikke gjøre annet enn å svelge det, selv om det kan gjøre vondt å se noe som betyr så mye for meg bety så utrolig lite for andre. Jeg kan ikke presse andre til å følge min tro, selv om jeg selv vet at det er den beste - etter mitt syn. Jeg kan jo utfra egne følelser forstå at muslimene reagerer, men at de går så kraftig ut som de gjør nå gjør meg bare bekymret. Da er det noe som ikke stemmer.

Så hadde jeg litt bloggfyll allikavæl...

-Marianne-

Hva var det jeg sa? Hva var det du sa? Hæ?

2006-01-23T21:43:00.000+01:00

Etter en dag i bakken var jeg som regel klar for middag, en strevsom tur opp trappene til 3. etasje og så senga. Ikke vet jeg hva resten av studentene gikk på, men noe var det tydeligvis. De kunne holde det gående til langt utpå morgenkvisten, for så å møte i bakken - tydeligvis mer opplagt enn meg som hadde sovet mine 8 gode timer og vel så det.

På naborommet vårt var det selvutnevnt festbule opptil flere ganger i uka, med klirrende ølflasker, roping, hopping og dansing til hva man bare kan kalle et utvalg danskebåtlåter. Det var ikke så lett å sovne vegg i vegg når DDE kjørte E6, Andersen suste forbi i sin cabincruiser med alle sine venner ombord og spørsmålet om å værra med noen hjem i natt ble spurt om og om igjen. Selvsagt kunne man vente til kl. 23:00 når det skulle være stilt, men altså... er man trøtt kl. 21:00, så er man trøtt kl. 21:00. Løsningen ble dopapir i øret. Litt vått dopapir trykket sammen til en liten ball, og lagt ytterst ute i øret som vendte opp fra puta. Virket som bare det!

"Karen... pssst. Karen! Du må våkne Karen!"

Jeg satt i senga i bekmørket, klokka var halv fem om morgenen, på naborommet var nachspielet godt i gang - og jeg hadde null hørsel på øret som hadde vendt opp fra puta 7 og en halv time tidligere. Siden da hadde jeg snudd meg sikkert flere ganger, og før jeg gjorde det, - stappet dopapirproppen godt inni øregangen. Den satt fast. Noe så infernalsk langt inni der. Karen var våken på et blunk og forsikret meg om at dette kom til å gå så bra! Hadde den først komt seg inn der, så ville den så absolutt komme ut igjen også. Det var bare til å ta det helt med ro. Jeg vet ikke om hun trodde på det selv, men Karen er jammen overbevisende. Hadde Karen vært ombord 'Titanic' idet skipet stod med raua i været og nesa mot dypet ville hun sikkert fått folk ombord til å gjøre det samme som hun fikk meg til å gjøre. Nemlig legge seg igjen - og sove som et barn.

Klokka halv ti dagen derpå bar det ned i resepsjonen. I full skipåkledning og med brettet under armen stod jeg rødmende foran resepsjonisten og brølte at jeg hadde bomull i øret og at jeg trengte en taxi til legekontoret. Bomull hørtes liksom ikke fullt så idiotisk ut som vått dopapir. Alle spørsmål fra mannen bak skranken ble besvart med "Hæ!?", "Ka du sa no?" og tegn om å "speak into my good ear" mens jeg forsøkte å lese på leppene hans.

Etter en relativt kjapp tur med 'Hemsedal partybuss' befant vi oss på legevakta. Damen bak glassruta såg på meg med milde øyne mens hun smilte forståelsesfullt. "Var det du som hadde fått bomull for langt inni øret?" Dette var tydeligvis noe hun hadde opplevd mange ganger før. "Ja.. men altså.. berre at det ikkje e bomull kan du sei... Det e på en måte.. dopapir..." Jeg smilte brydd mens jeg så damen rynket øyebrynene og gispet. Det var helt sikkert ikke meningen at det skulle høres. Så snudde hun seg, slettet ordet 'bomull' fra setningen bak navnet mitt på dataskjermen og erstattet det med 'dopapir'.

Tydeligvis hårfin balanse mellom en enkel tabbe og det komplette vannvidd.

Så kunne man håpe at historien endte der. At en gammel skrukkete doktor med kaffiånde fikk pirket papiret ut av øret og sendt meg på dør. Den gjorde selvsagt ikke det. Navnet mitt ble ropt opp av en mørk stemme - som jeg selvsagt bare såvidt hørte, og bak meg stod vel kanskje ukas peneste mann. Ny runde med intens rødming, mens han dyttet en trakt i øret på meg og trakk ut små biter av blåmønstrete dopapir. "Fliser seg så lett når det blir vått, serru".

Så satt vi der da, i pinlig stillhet. Ikke fordi vi ikke hadde noe å snakke om, -han hadde tross alt skia sine stående på kontoret og ute falt nysnøen, men rett og slett fordi jeg ikke hørte et ord av det han sa når han først sa noe. Å, om jeg bare hadde brukket noe i stedet...

-Marianne-

Eg va tjuefira da året eg lærde meg skji...

2006-01-22T17:55:00.000+01:00

Da var turen til Hemsedal over, og enda et etterlemningsmoment fra NLA overstått. Nå har jeg bare én eksamen i naturfag igjen, før jeg kan vinke farvel til lærerskolen på Breistein for godt. Det er deilig med alt en blir ferdig med!

Hemsedal var bare utrolig artig. Som flere vet har jeg alltid hatt så usannsynlig lyst til å kunne stå på ski, men samtidig har jeg vært redd for å få disse tingene på beina som det bare ikke synes å få kontroll over.

Vi ankom Hemsedal mandag formiddag og ble møtt av en dal ganske glissen for snø. Når vi kom var det bare skarve 20 cm på bakken, og 6 minusgrader i lufta. Vi kastet fra oss bagasjen på hotellet, dyttet på oss ullundertøy og skiklær og satte kursen rett mot bakken. Etter en ganske langtekkelig og strabasiøs affære i skiutleien stod vi der endelig med ski på bena, strekk i leggen og hjelm på hodet. Allerede i stolheisen trykket hjelmen på steder det umulig kunne være meningen at den skulle trykke på, og ved et snarlig blikk på lappen inni såg vi grunnen.

'Juniorhjelm'.

Vel oppe på toppen vokste skrekken og jeg så for meg brukne armer og ben, samt en hastig tur på båre innpakket i reinsdyrskinn bakpå en snøscooter nedover løypene. Snart ble det derimot ikke tid til å tenke på slikt lenger, for før jeg visste ordet av det var vi i gang. Carvingski er vel strengt tatt noe av det morsomste jeg har vært borti. Og mens vi kjørte løypene om og om igjen begynte snøen og lave ned. Og det fortsatte den med hver dag og hver natt frem til vi reiste hjem! På tre dager kom det over en meter deilig nysnø - lett som bare den kan være.

Etter to dager på ski ble det tid for snowboard. Frustrasjonsnivået jeg oppnådde den første dagen var utover fatteevne. Mens jeg lå ute i grøfta og snerret suste danske femåringer forbi med perfekte svinger mens de ropte gledesstrålende til foreldrene bak. Dansker. Som ikke har fjell en gang! Men det gikk seg da til det også, og etter en del stygge fall på både bratt og flat mark var det noe som bare sa 'klikk' - og svingen satt. Jeg opplevde endelig mestring.

Jeg hadde en periode for lenge siden der jeg var hekta på kabal på dataen. Selv om jeg ble dritlei etter en stund klarte jeg likevel ikke legge det helt bort. Jeg måtte hele tiden tilbake og prøve å oppnå bedre score, kortere tid. Slik ble det på en måte i bakken også. Driven etter å få den perfekte turen lå hele tiden i bakhodet og presset på. Jeg kunne bli liggende i bakken og sverge på å gå rett til skiutleien og levere inn planken jeg hadde på beina. Til tider var jeg så sint at jeg følte for å reise meg opp, brøle høyt og knekke brettet mot nærmeste tre. Jeg sverget overfor meg selv, de jeg stod på brett sammen med og en haug forbipasserende dansker at dette var den siste gangen jeg no-en-sinne kom til å nærme meg et brett igjen. Vel nede i bakken var allting glemt og enda en tur i stolheisen likevel et faktum.

Det var så utrolig gøy. Og nå angrer jeg bare på at det ikke ble mer kjøring enn det ble. Skulle ha kuttet ut både lunsj og middag for å stått mer! Men alt i alt var det en fantastisk opplevelse. Nå er det ingenting jeg ikke kan prøve meg på lenger.

Tur på legevakta ble det forresten også.

Men det er en helt annen historie.

-Marianne-

God helg!

2006-01-12T18:28:00.000+01:00

Tur, tur, jeg skal på tu-ur!! I morgen setter jeg meg på 17.29 flyet til Bergen for å møte gamle kjente igjen! Jeg gleder meg som en unge! På mandag går turen videre til Hemsedal, med lærerakademiet. Jeg kunne ikke være med i fjor, så da blir det i år i stedet. En uke ski og snowboard, og som den ekstremnybegynneren jeg er, troor jeg det blir polstring både foran og bak.

Jeg sier bare god helg jeg! Og ha en fin uke alle sammen. Nå skal jeg pakke sekken, før jeg fiser av gårde og tar siste nattevakta,- for denne gang.

Hej så lenge!

-Marianne-

Tante? Æj?

2006-01-09T23:43:00.000+01:00

Her om dagen fikk jeg høre at jeg kjører som ei tante. Jeg. Som ei tante. Jeg lurer litt på hvordan noen som var på utrykningskjøring klarte å se det i løpet av det tiendedels sekundet vi passerte hverandre. Burde ikke sjåføren av sykebilen kanskje heller konsentrert seg om andre ting? Burde ikke han heller fulgt med på veien? Sjekket med ambulansepersonellet om blodtrykk, høytrykk, lavtrykk og andre trykk holdt seg innenfor rimelighetens grenser hos personen på båra? Hoderegnet på antall minutter til avgang delt på antall meter til ferja?

Kjører som ei tante. I beg to differ.

Hvorfor har man forresten ikke slike uttrykk her i Norge? 'Beg to differ' synes jeg er et glanseksempel på et uttrykk som hardt og slagferdig gjør den andre motparten oppmerksom på at en selv såvisst ikke akter å sitte igjen med ballen i eget mål. Nå har det seg kanskje slik at ballen ble liggende i eget mål akkurat denne gangen. Utspark flere dager etter hendelsen stiller en selv svært sjelden i godt lys, men får en derimot til å virke lettere handlingslammet i det gjeldende øyeblikket. Men neste gang noen påstår at jeg kjører som noe annet enn det jeg er, så skal jeg være klar. Som et egg.

På jobb i kveld fikk vi drive med andre ting enn det vi vanligvis er vant med. I stedetfor å skjenke kaffi, porsjonere tobakk og med jevne mellomrom få heller lite flatterende spørsmål om å vise høyst private kroppsdeler, fikk vi ommøblere, spikre, pynte og pusle. Vi har malt personalrommet på dugnad. På dugnad spør du kanskje? Hadde det ikke vært normalt at kommunen selv gjorde det, siden vi tross alt har andre ting å ta oss av? Nei, dette måtte vi ordne. Det endte med at vi malte hele røkla selv. Med to små vegger igjen gikk vi tom for maling og reiste ut i Vågen for å få oss en bøtte til. Der fikk vi beskjeden om at dette kunne vi ikke gjøre, noen fra kommunen måtte selv komme med de rette nummerene og de rette signaturene. Ellers kunne det bli et salig rot i kommunebudsjettet. Men med blunkende øyne og hvite smil fikk vi da en ny bøtte. 10- literssådan. Nå er vi ferdig, alt ble fint og vi har 9 liter maling igjen. Som ikke kan byttes inn. Tenker teknisk etat angrer på at de ikke satte inn et par karer på den jobben der.

Midt i det jeg stod med drillen i ene hånda og et kontaktpanel i den andre, spurte en kollega av meg om jeg ikke kunne si setningen "Ej skal flytte til Oslo". Jeg stusset ikke særlig, og sa det. "Sei det en gong til da" sa hun, og jeg sa det en gang til. "Ka ditte e førr en syk greie.." tenkte jeg. "Ej ska flytte til Oslo". Hun fikk et uttrykk som tilsa at hun var enig i noe noen hadde sagt, og forklarte: "Simone (en annen på jobb) sa at du sa 'ej' på en rare måte. At du seie litt meir 'æj' liksom... Og no haure ej det ej me! Ikkje det at det e nåke gale i det asso - berre litt arti."

På et slik sted som jobben min må en bare regne med at en blir snakket om fra tid til annen. Jeg har ofte lurt på hva de sier om meg. Er jeg virkelig den som sier "æj" istedetfor "eji"?!?

Hjelp.

-Marianne-

Ved foten av Mount Twothousandandsix...

2006-01-01T23:48:00.000+01:00

Det er hele 6 år siden man hamstret alt man kunne av hermetikk og gravde bomberom i hagen. Det er 6 år siden TV2- nyhetene viste mennesker med det siste innen generatorer og varmepledd. Folk gikk mann av huse for å sikre seg siste boksen med joikakaker, ananas i biter og tomatpuré. Millenniumet var bare timer unna og her skulle en være forberedt dersom alle verdens datamskiner ikke taklet presset, takket for seg og lyset gikk. Det var 6 år siden, jeg var 18 og la meg rundt halv ett den natta. Og jeg måtte selv slukke lyset på nattbordet. Det var vel det man kan kalle tidenes nedtur. Iallefall for amerikanerne som stod der i overlevelsesdrakt og vernestøvler med en vanndunk under armen og en 12- pack batterier til reiseradioen.

Nyttårsaften 2005 var derimot en sann glede. Bortsett fra at jeg hadde senvakt og gikk glipp av pappas pinnekjøtt med mammas rabbestappe, så var det bra. Klokka elleve var jeg og tre veninner på vei opp på fjellet, med kakao i sekken, masse klær og luene godt trukket nedover ørene. Det var stjerneklart og kaldt, og bakken under oss var tørr og hard. Med lommelykter gikk turen raskt og greit, og snart var vi oppe på fjellet med utsikt over alle øyene som ligger strødd her ute i havgapet. Etter å ha hilst litt på noen andre sjeler som vi hverken kjente siluetter eller målet på, og som vi syntes det var litt uforskammet å lyse midt i ansiktet, gikk vi ut på kanten av fjellet og fikk Fosnavåg sentrum fra fugleperspektiv. Det var utrolig flott å kunne se alle rakettene skytes opp fra de forskjellige øyene, og når klokka rundet midnatt var det et eneste stort smell alt sammen.

Det sies at nyttårsaften er det typiske tidspunktet å ta opp status på, og jeg prøvde å gjøre det samme. For et år siden satt jeg i Bergen og ventet på avreisedagen for 5 uker praksis i Etiopia, og nå sitter jeg her og venter på den nye avreisedatoen som nærmer seg med sjumilsstøvler på. I dag reiste en venn av meg på sin jorda-rundt-tur og på torsdag reiser enda en til India. Ved å se at deres dager plutselig er der gjør at det går opp for meg at min også vil komme. Og den vil komme veldig veldig fort.

Kjære Deg: GODT NYTT ÅR! Håper det bringer deg stunder fylte av kribling i magen, netter fylte av trygghet og tider fulle av fred. Det ønsker jeg deg.

-Marianne-

Back in bloggsness...

2005-12-27T18:07:00.000+01:00

Vi er midt i romjula, og her hjemme har roen senket seg fullstendig. Vi har blitt betydelig færre i løpet av de siste dagene, og selv om jeg ikke trodde det så har jeg kanskje vært litt stressa. Sjuk har jeg også blitt, og sitter her med en hals like gjensnurpet som en sekk. Hvert svelg føles likedan ut som en båt nedover korintkanalen. Det går, men bare på hengende håret.

I går hadde jeg og en kamerat en lang kveld der vi snakket om det meste mellom himmel og jord. I blant er det greit med slike kvelder der en til slutt er så trøtt at alt en tenker på sies høyt før en i det hele tatt får tid til å ta sikkerhetssjekk på det. Jeg hengte meg en stund opp i venner som kommer og venner som går. Lars Lillo Stenberg i gruppa DeLillos sier det ganske greit i sangen 'Fullstendig oppslukt av frykt':

Når du våkner midt på natten

Husker en gammel venn

Som du vet du aldri vil

bli kjent med igjen

Da er livet tilstede

Og det stirrer på deg.

Jeg hadde en slik natt her for ikke så lenge siden der jeg våknet om morgenen med hodet fylt av mennesker som en gang utgjorde viktige elementer i livet mitt. Mennesker jeg tidligere ikke trodde jeg kunne leve uten, men som jeg av ulike grunner ikke lenger kunne leve med heller. Bare tanken på at vi ikke skulle ha kontakt kunne gi meg følelsen av at jeg ville bli sittende igjen med et savn utover det som godt var. Så går tiden, og før en vet ordet av det går det opp for en at en ikke har tenkt på vedkommende på lenge. Livet har kjørt på med nye dager, mennesker og inntrykk, og grasiøst geleidet tidligere venner stille ut bakdøra mens en selv er opptatt med å se i en annen retning. Man savner ikke.

En dame ved navn Amanda Bradley har sagt at "når du er sammen med en du stoler på, en du ikke behøver å spille en rolle overfor, en som hjelper deg til å lære deg selv bedre å kjenne... da er du sammen med en venn." Med ett våkner man en morgen og innser at de man trodde hadde disse egenskapene, kanskje ikke hadde dem allikevel. Kanskje har man ikke selv vært det den andre parten trengte heller.

På folkehøgskole brukte jeg veggene på badet til å henge opp sitater om vennskap. Et sitat var plassert rett ovenfor dorullen og ble slik det som sjelden kunne unngås å ta med videre: "Dine venner er dem du kan ringe til kl. 4 om morgenen". Det finnes mye fint som er sagt om venner, og når jeg leser andres sitater skulle jeg noen ganger ønske det var mine ord. Et av de fineste tror jeg må være dette, av en A. Fibriger: "En venn er det mennesket man helst vil ha hos seg i sitt livs aller lykkeligste og aller tyngste stunder. De som vårt hjerte straks går til, slik at vi tenker: 'Å, om hun eller han var hos meg akkurat nå!'".

Livet har en forunderlig metode å rydde opp i ens bekjentskaper på. De blir stående de som skal bli stående. Og de vennskap som man frykter skal forgå har vel kanskje allerede i det øyeblikket man føler frykten forgått...? Jeg er i allefall glad for mine få venner og mange bekjente - og glad for å vite hvem som er hvem.

(Nei, det var ikke mitt sitat det siste der heller...)

-Marianne-

Glade Jul, Hellige Jul...

2005-12-24T11:10:00.000+01:00

Det er julaften. Og jeg som har lengtet etter julestemninga har endelig fått den. Den kom sniiiikende som en katt rundt føtter sånn utpå ettermiddagen en gang når 13 av 14 satt rundt langbordet og spiste julegrøt med mandel i. Nevøen min kastet innpå og syntes han såg mandelen på hver skje han tok. "Der e 'an! E ser 'an!" Alles øyne vendtes mot fireåringen. Onkel Gudmund bøyer seg over skjeia og gransker grøtkladden. "E du sikker på det, Benjamin? Ej trur kanskje ikkje det e den asså... Ditta va ei rosin.." Benjamin rynker et øyebryn før han ser oppgitt på onkel. "E' tror iallefall på at det e den..."

Senere på kvelden står Benjamin og farmor og ser på julekrybba. Samtalen fikk jeg med meg fra der jeg stod og vaska opp, og gikk som følger:

Farmor: "Vet du hva detta er for no da, Benjamin?"
Ben: "Ehh... neeei?"
Farmor: "Detta er det jula handler om detta skjønner du..."
Ben: "Å? Ængla å ku og sånn?"
Farmor: "Veeel... Jesusbarnet ble født i en stall, og det er det vi feirer i jula"
Ben: "Å! Men du farmor?! E kan en sang om jula!!"
Farmor: "Å ja! En du har lært i barnehagen kanskje!?"
Ben: "Ja - 'an e skikkeli bra..."
Så drog han pusten og sang: "Vi nissa, vi nissa, vi gjør så godt vi ka-aaaan!"

For meg er det ikke først og fremst nisser som er jula da. Og ikke er det de eldgamle tradisjonene som jeg har skrevet om her inne de siste dagene heller. Det er ikke først og fremst Jesus i krybba heller. Jeg feirer Jesus som den han er nå. Ikke lenger en liten guttebaby på en seng av strå, men Jesus som venn, trygghet og frelser. Jesus er en stilig type. Jeg er ikke den som sier det oftest, og noen kan nok tvile på om han i det hele tatt har plass i livet mitt. Men Jesus - han er den ene tingen i livet mitt som er konstant. Og det er veldig godt.

Ej slær et slag førr Jesus... :)

GOD JUL - alle sammen!

-Marianne-

ps. nå kan det hende det blir en ørliiiiten pause i blogginga her inne. Jeg føler meg litt ... utblogga.

Lille julaften!!

2005-12-23T11:24:00.000+01:00

Nå begynner det for alvor å nærme seg den store dagen her hjemme. Mamma går med konstant makspuls, og jeg har inntrykket av at det ikke kan være annerledes. Selv om jeg prøver å hjelpe til så godt jeg kan, vil hun gjerne ha det siste ordet uansett. Vasker jeg gangen, så vasker hun den bare en gang til. Innerst inne tror jeg hun liker hardkjøret...

Pappa har i dag funnet fram pinnekjøttet fra stabburet, og er i denne stund i kjelleren og bruker sirkelsaga. (Slike scenarioer liker Agnetha så inderlig godt...) Mamma har bakt julebrød, laget enda flere juledekorasjoner og kaster i denne stund sammen lunsj for småbrødrene mine som får julefri klokken 12. Jeg er mektig imponert over hvor mye styr som skal til før jula endelig kan komme sigende. Her en dag satt vi ved kjøkkenbordet og tok en liten pause. Jeg fortalte om min manglende julestemning, og regnet egentlig med å få et samtykkende nikk fra mamma. Hun måtte jo bare være sliten! Men neida, hun hadde julestemning så det holdt! "Nå er 5- timersbrøda i ovnen, og da er e jul!".

Dagen som følger ser slik ut her hjemme:

Siste finish på julepynting av sjøbuda der tante Ester skal sove. For de som ikke vet det så er sjøbuda fullt innredd altså.
Prøve enda en gang å få juletreet til å stå rett i gammel fot. Hvert år blir det sagt at vi skal kjøpe ny fot neste år. Også i år.
Hastig juletrefotinnkjøp.
Pynte treet.
Koke grøt.
Hente tante Ester.
Nevø, niese, storebror og svigersøster kommer.
Grøtspising og marsipangris.
Gratulasjoner av bursdagsbarnet. (Storebror John)
Hente eldstebror på hurtigbåtkaia sent i kveld/ natt.
Gå til sengs... og høre regnet piske på ruta.

Da må jeg bare springe! Ha en skikkelig fin lillejulaften!

-Marianne-

Årets lengste natt...

2005-12-21T15:28:00.000+01:00

I dag er dagen de før i tida kalte Thomasmesse. Dagen hadde flere navn, deriblant "Thomas brygger" som kom av at man ventet på at St. Thomas denne dagen skulle komme med mildvær og gi bryggevann. Mildværet har iallefall slått til her hos oss, så dette stemmer jo det!

I folketroa var denne dagen spesiell,- den varslet nemlig at julen var kommet! Derfor var det viktig å bli ferdig med arbeidet og med juleforberedelsene - for i morgen ble det nemlig lyst julefred. Jeg synes det høres skikkelig koselig ut. Men i stedet for å lyse julefred og gå jula rolig i møte, løper vi rundt på butikker og handler til krampa rett og slett tar oss. Jeg hørte i dag at julehandlende besvimte i alt stresset inne på et kjøpesenter ved Ålesund. Da er det kanskje på tide å sette seg ned og omprioritere littegrann...

Før var dette dagen man også prøvesmakte på juleølet. Man stakk gjerne bortom naboen for å gi de en smak, smake litt på deres øl og avgjøre om en overgikk eller ble overgått denne julen. Ofte endte visst hele prøvesmakinga i direkte flatfyll, og de fleste som endte opp i den tilstanden var nok mer enn fornøyd med at dagen derpå var såkalt julefredet.

For de som ikke rota rundt i ølglasset, gikk denne kvelden med på å se over juleklærne enda en gang. Ungene begynte dessuten å kjenne julestemningen ekstra nå. De gledet seg til alt de snart skulle spise,- menyen hadde vært særdeles tynn siden 23. november eller Klemetsmesse. Fra den dagen var det nemlig skikk at foreldrene knep igjen på maten til ungene. Slik skulle de lære å sette enda mer pris på julematen. Ungene fikk ikke mindre å spise, men maten som ble laget var mye enklere enn til vanlig.

Vi går inn i årets lengste natt, og her har kvelden kommet allerede. Det er litt godt å vite at i morgen snur sola og at vi går mot lysere tider - igjen.

-Marianne-

Og der er ferien i gang, dere!

2005-12-20T15:47:00.000+01:00

Jeg har hatt min siste vakt før jul, og nå har jeg noen gode fridager fram til morgenen 2. juledag. Egentlig skulle jeg jobbe både julaften og 1. juledag, men fikk byttet (!) de med en på jobben som heller ville ha fri nyttårsaften og første nyttårsdag. Siden nyttårsaften i Herøy er like spennende som å se maling tørke, tok det meg ikke mange sekundene å takke ja til det tilbudet.

Så nå sitter jeg altså her. Og er i følge flere på jobben griseheldig fordi jeg har så mange fridager før jul. Disse som mener det er selvfølgelig av rakett-i-baken-typen 50+ som er ferdig med både goro, fattigmann og dørkranser til både seg og naboen. De ser det som sin store rolle her i livet å ha så julerent et golv, et tak og fire vegger at man kan kaste julegrøten rett derpå og spise den derav igjen uten at det gjør den ting. Om ikke jeg skal vaske, spør du? Klaaart jeg skal! Jeg skal også vaske. Jeg skal vaske hele 4 kvadratmeter eller noe slikt. Rommet mitt her hjemme er nemlig ikke større enn det. Men der skal det ikke kastes så mye som en liten klædd med grøt når jeg er ferdig.

Mangelen av julestemning er forresten total. Det kunne likegjerne vært juli ute, hadde det ikke vært for at folk sklir hit og dit på holka. Det er stort sett den eneste forskjellen. Sier kanskje en del om sumaren på Sunnmøre. Og er det ikke typisk.. Nå savner jeg den!

Jeg får vel gå og ta fatt på mine 4 kvadratmeter! Når jeg kjenner etter skal det bli godt å ta en laaang dusj før jeg legger meg i kveld i rent flanell-jule-sengesett og kjenne lukta av grønnsåpe. Da blir det i tillegg godt å kjenne at jeg ikke skal jobbe på noen dager også...

Jeg sier som Livvi: Hurra for 20. desember!

-Marianne-

Christmastree, my christmastree...

2005-12-19T15:33:00.000+01:00

Jeg må bare innrømme at julekalenderen min har begynt å få noen ørsmå hull her og der. I går var det ikke en halvtime til overs på hele dagen der det ble tid til å mekke sammen luke nummer 18. Jeg våknet ganske sent etter nattens bruduljer. Atter en personalfest, og atter så moro. Jeg kan ikke få understreket nok hvor utrolig flott personalgruppe jeg er del av her hjemme, og mistenker at månedene ville sneglet seg av gårde dersom det ikke hadde vært for at jeg jobber sammen med de jeg gjør.

Som sagt, stod opp i tolv- tida (faktisk ikke så verst, tatt i betraktning at jeg la meg 5.) og det første som møtte meg var verdens fineste vintervær. Klart og kaldt med sola mysende fram bak fjellet. Det var rett og slett den perfekte 4. søndag i advent. Jeg og Gudmund, min bror og trofaste juletremakker, fant raskt ut at det var dagen for å finne årets juletre. Vi pakket på oss og la i vei oppover Einedalen. Snøen var skarete og grei å gå i, og det gikk forholdsvis lett oppover bakkene, når man tar med at jeg ikke har vært så innmari aktiv på fjelltoppene her hjemme i det siste. Vi lette og lette, og som man leter finner man da også. Vi merket av to trær som vi skal tilbake til før julehelga og velge mellom.

Den er veldig fin den tradisjonen vi har, jeg og Gudmund. Denne turen har etterhvert blitt obligatorisk for begge, og av og til er det flere som henger seg på også. Men som regel har vi oss i allefall en tur der det bare er oss to. Da får vi prata om løst og fast, om kjæresterier og ... ja, som regel mest om det faktisk. Setninger som "Du, ka guta meina når dei seie og seie sånn og sånn?" og "Der e ei skikkelig bra kvige på skule asso..." (yes, kvige e jente i ditte tilfelle, og yes, det e i positiv forstand, forstå det den som kan...) går ofte igjen imellom granene. Og så har vi selvfølgelig konkurranse om hvem som klarer å velte den andre. Gjerne inni einebærbusker og andre ting som stikker. Jeg taper mye der.

Oppover dalen er det flere skogspartier så tjukke som sirup. Hvert år roter vi oss inni samme buskaset, skraper oss opp og kryper på barnåler mens vi roper til hverandre at her må vi bare ikke gå neste år!

I år intet unntak. Jeg kryper etter Gudmund som bruker den mer kraftige og om mulig, mer effektive metoden der han kaster seg fram så grener gir etter, et kast av gangen. I tillegg synger han "Christmastree, my christmastree" fra "Home Alone". I falsett. Tilslutt kommer vi oss ut av smørja og setter oss øverst oppe i dalen. Selv om det ikke er særlig høyt, så er det like flott hver gang. Akkurat der og da er det ingen grunn i verden til å mislike stedet vi er oppvokst på.

Så sånn er det! Vi har iallefall funnet årets juletre. Var bare det jeg ville informere om liksom...

(Etter juletresøket var jeg invitert på nissefest hos en veninne. Og allerede med ordet 'nissefest' burde jeg luktet lunta. Jeg burde også forstått det når hun svarte bursdagsmeldingen min kvelden før med "Tusen takk førr det! Ej gleda mej til festen i morga ej også! Du må sove godt no da, vi nissa trenge masse søvn veit du!". Men nei da... møtte jeg opp i vanlige klær? Ja, det gjorde jeg. Gjorde de 16 andre som var der det? Nei, det gjorde de ikke. Resten av kvelden gikk med til å lage julepynt, noe som passet meg perfekt. Smalltalk når du er litt trøtt og ikke særlig nissete, hadde gått trått i går...)

-Marianne-

Jul på Nærøen...

2005-12-17T14:15:00.000+01:00

Til nå har jeg kun fortalt litt om det som foregår her hjemme sånn fremover mot jul, og i dag kan jeg endelig vise til noe av det jeg har fortalt om! Når jeg kom hjem fra julehandel i går fant jeg pappa kry som en hane på kjøkkenet. "No Marianne, he ej invistert i en scanner kombinert med printer, kopi- og faxmaskin." Og dermed var det gjort. Han brukte hele kvelden på å scanne gamle bilder fra fotoalbum, blåse de opp og vise de til mamma som ble heeelt på gråten. "Næmmen, detta er da det fineste je har sett på lenge! Noe så kosli!" Her kommer noen bilder fra julene mine.

Den gang lykka bestod i snø og en rosa boblejakke...

Lucia- feiring i gangen. Jeg sitter bak og "spiller piano" på en kommode.

Kan jeg sy rull? Ja, det kan jeg. "Tidlig krøkast.." og alt det der...

Ventetida ble ofte lang for de som ventet hardest. Julekveld i farmorstua...

Juleoppvasken. Egentlig ganske koselig å stå der og småpludre mens den ene vasker og den andre tørker. Ser det ikke ut som broren min er helt enig...?

Julekvelden alt klaffet. Sprekeste joggedressen ever + rompeakebrett under treet.

Julesnø rundt farmorhuset. Her hadde vi julemiddag sammen, 13 stykker, før 10 av oss gikk opp bakken senere på kvelden for å åpne pakker.

Farfar og meg for 21 år siden. Første jul i farmorhuset. Koselig ja...

-Marianne-

Det humpa og går mot jodlakveld...

2005-12-16T20:29:00.000+01:00

Ok. I dag har jeg ikke noe fornuftig å komme med i julekalenderen min. Jeg skulle virkelig ønske på slike dager at jeg hadde en tysk, gromsete sjokoladefigur å dele ut, men slik er det da ikke. Jeg har kjøpt alle julegaver, handlet juleklær og det jeg trenger for å lage årets dørkrans. I morgen begynner mamma å lage juleøl også! Jul - nå kan du bare komme! Jeg er skikkelig kjempeklar!

Og så har det kommet snø. Slaps som i løpet av kvelden har fryst til og som knaser skikkelig under nykjøpte støvletter. Ojojoj.. jeg har det bra.

-Marianne-

Hvorfor si det selv...

2005-12-15T15:40:00.000+01:00

når andre kan si det bedre...

Stjernen glimrer

på himmelhvelv

hun dekker bordet

til seg selv

og sin kanarifugl

for nå er det jul

Under treet ligger

en liten presang

kan nesten ikke

se den engang,

den eneste pakken

denne julen -

raggsokker til

kanarifuglen.

av Polo

10 dager igjen til...

2005-12-14T16:12:00.000+01:00

julemorgen
julepysj
juledusj
julesnø (det blir dét.. helt sikkert!)
julefrokost
tre nøtter til askepott
juletrau med frukt og nøtter
julemarsipan
julelys
donalds jul
julekjole
julegudstjeneste
juleklokkene ringer jula inn
sølvguttene synger jula inn
ribbelukt
julesulten
julebrus
juleventing
julemiddag!!!
juleøl
julesanger
juleoppvask
juledass
juleventing for de som ikke er med på juleoppvask eller på juledass
julegaver
julegavetakkerunde
julegavepapiropprydding
julekaffe
julekonfekt
julegavetesting
JULENATT.

Svart senker natten seg...

2005-12-13T01:06:00.000+01:00

I skrivende stund er det tre minutter til den 13. desember. Det er Lucianatt. Jeg har nettopp stått opp igjen etter at jeg la meg for en drøy time side, og sitter her i pysjen foran skjermen. Det gikk altså som jeg spådde. Hadde liten tro på at jeg skulle klare å sovne, selv om jeg var stuptrøtt og bare lengtet etter å lukke øynene. Skuffelsen var stor da jeg våknet etter noe som føltes som en evighet senere, snudde meg mot klokkeradioen og såg tallene lyse røde i mot meg og kunne konstatere at jeg sov, å jada,- i ca. 45 minutter.

Nå har jeg det derimot greit. Tre mandariner ligger på bordet fremfor meg, Chris Rea kjører hjemover mot jul, og jeg har som intensjon å ta kraftig igjen for at jeg hoppet over luke 12 i kalenderen.

Som liten var det alltid så mange flere dager å glede seg til enn det er nå. Da hadde vi dager for å gå julebukk, dager for julefest, og ikke minst denne dagen midt i adventstiden. 13. desember var ikke bare 13. desember. Denne dagen trådde Lucia frem i hver krok, i den hvite kjolen med det røde båndet og lysene i det lange håret. Vi så henne på bussen, eller i baksetet på en helt vanlig stasjonsvogn som skled forbi oss. Hun sang av hjertens lyst på gamlehjemmene, så eldre og pleiere satt med klumpen og peppernøtta i halsen. Hun fløt rundt hyllehjørnene på 'Sveins Lavpris', med kjolen stikkende ut under en gedigen dunjakke. Og overalt hvor hun kom nynnet hun alltid lavt på en sang.

Natta går tunge steg

kring hus og låve

Sola ho gjekk sin veg,

jorda må sove

Brått her i stova vår

lys over mørkret rår

Sankta Lucia, Sankta Lucia

Og selvfølgelig kjenner vi historien. Eller gjør vi? Husker du annet enn hvor krevende det var å holde lyset rett, unngå stearin på lakenet eller brente øyebryn? I såfall, let me remind you: Lucia levde fra ca. 286 - ca.304, og de historiske opplysningene om henne er sikre. Legendene er derimot mange og usikre.

Hun var født på Sicilia i Italia til rikdom, fjas og stas, men valgte det bort for at hun istedet kunne hjelpe de som trengte det mer. På den tiden ble de kristne forfulgt og drept, og en variant av historien forteller at Lucia hver kveld snek seg ut gjennom byens porter og til en grotte der mange av de som var forfulgte hadde gjemt seg. Lucia kom inn i grotten med lys i håret, mat i kurver og alltid nynnende på en sang slik at de visste at det var hun som kom.

For å gjøre historien kort ble Lucia avslørt av en sjalu mann som hun ble bortlovet til, men som hun klarte å unnslippe fra. Etter utallige henrettingsforsøk som ikke fungerte, ble hun tilslutt drept da de hugget hodet av henne. Da ryktene om Lucia spredde seg begynte folk å tenne lys og brenne bål til minne om henne.

Luciadagen,- og ikke minst kvelden i forveien - var før i tida den mest spennende i hele førjulstida. Denne natten, som i følge gammel tidsregning var den lengste, trodde man at alle onde makter var utendørs for aller første gang i jula. Utpå ettermiddagen forberedte man seg til kvelden og natta, for etter mørkets frambrudd skulle ingen være utendørs. I forveien hadde mennene på gården laget mye tjære, og den brukte de til å male kors over alle vinduer og dører i hus, fjøs og stabbur. Det hindret nemlig det onde i å komme innendørs. Når mørket så falt på benket man seg inne. Ingen gikk utenfor døra for å gå på do en gang.

For jentene som ikke turte å "kle stolen" 6. desember, fikk de en ny sjanse Luciadagen. Denne dagen kunne de etter frokost gå inn på rommet sitt, ikledd Luciaklærne og med et eple i hånda. Ingen skulle vite om det, men der kunne de skrelle eplet i en lang remse, for så å kaste det bak ryggen. Når de snudde seg ville skrellet ha formet en bokstav,- forbokstaven i navnet på den de kom til å gifte seg med.

Jeg får vel gå og prøve senga igjen. Hvis ikke søvnen snart melder sin ankomst er jeg redd for at dette virkelig kan bli årets lengste natt, i allefall for min del. Ha en fin Luciadag!

"Mørkret skal rømme snart

frå våre dalar"

Høyr slikt eit underbart

ord som no talar

Då skal ein dag på ny

stige or morgonsky

Sankta Lucia, Sankta Lucia

Juleferie...

2005-12-11T17:19:00.000+01:00

Mine tre yngre brødre har kommet hjem til jul, og går her og lusker. "Ej gleda mej sånn til å kome heimatte ej no, at ej trur ej konde dauda" sa den ene dagen før de kom kjørende. Jeg gledet meg noe helt enormt til å få de inn dørene. Nærøya ble brått stille i sommer, da de alle tre brøt med de egentlige planene for høsten, og stakk av på folkehøgskole.

Jeg har alltid hatt det slik jeg også. Utover høsten begynner den å komme snikende denne følelsen av å snart skulle reise hjem, og dess kaldere det blir i været, dess flere fugler som kaster seg på chartervingene til sol og sommer langs Afrikas kyst, dess mer stiger juleferietrangen hos meg. 8 år har jeg bodd hjemmefra, og dersom jeg virkelig prøver å huske etter, kan jeg huske hver enkelt reise hjem til jul. I bil over Fursethfjellet fra Høgtun. Det kunne være snefritt på folkehøgskolen, men når vi kom over fjellet åpenbarte vinterlandet seg og gav oss følelsen av å være på sledetur istedetfor inni en sliten gammel holk med dårlige vinterdekk.

Jeg kan huske turene med hurtigruta fra Kristiansund. Og fra Bergen. Som oftest grov sjø og ikke annet å se enn skummende bølgetopper fra avreise til ankomst. Jeg husker bussturene jeg har tatt de gangene Hurtigruta har virket for langtekkelig. Selv om differansen i timer som oftest har vært stakkarslig liten, føles det bedre å kunne se at man forflytter seg i det minste. Bussturer med Nor-Way bussekspress der sidemannen snakker i ett fra Bergen Busstasjon og til Førde, snorker i en halv time, for så å snakke videre til du går av. Men da gjør det ingenting, for da er du hjemme. Mamma har ferske horn og kakao klar, pappa som henter og bærer bagasje, som smilende spør hvordan det går for så å ikke ha mer å spørre om der og da egentlig. Alt ved det normale. Juleferie.

Nå er det to dager siden brødrene mine kom. Ved middagsbordet kom kommentaren fra den ene og de to andre samtykket hjertelig. "Ej gleda mej sånn til å fare nedatte ej. Ej va so dritleide ta å vær der, men no kjenne ej at ej savna det nåke helt vannvitti..."

Og uansett hvor deilig det er å komme hjem til jul, og hvor skjønt det er å sovne på sofaen i en julepyntet stue,- så kjenner jeg igjen den følelsen også. Alt i alt må jeg si at jeg har vært fryktelig heldig som har kunnet hatt det på denne måten. Det å glede seg så hinsides til å komme hjem, for så et par timer senere glede seg til å reise igjen, tyder på at jeg har hatt det bra der jeg kom fra og dit jeg reiste til.

God tur hjem!

-Marianne-

Gratulerer!

2005-12-10T17:17:00.000+01:00

Jeg er av den typen som glemmer alles bursdgaer. Så godt som alles i allefall. Jeg kommer sikkert til å glemme mine egne barns bursdager, kjærestens bursdag, søskens har jeg allerede glemt flere ganger, og jeg er troende til å glemme min egen også.

Men, én bursdagsdato bruker jeg å huske. Og det er Berit sin.
10. desember er liksom en dato som er lett å huske synes jeg. Når noen sier at de skal det og det den 10. desember, dukker Berit automatisk opp. Hvorfor hennes bursdag har brent seg fast mens andres forsvinner som fugl mot det blå, eier jeg ingen anelse om.

Siden jeg er helt på kjøret etter nattevakt i natt, og ikke særlig i julehumør (det blåser, regner og er 13 grader ute..) bruker jeg bare dagens lille kalenderluke til å gratulere Berit. Som er noe av det mest julete jeg vet om. Så duger det. Gratulerer med dagen, Kjære!

-Marianne-

Julekake, julekake, hjembakt brød...

2005-12-09T19:45:00.000+01:00

Her om kvelden satt jeg, mamma og pappa og så nyhetene (bombe) og koste oss med årets første julekake. Dere vet dette lyse brødet fullt av rosiner og sukater, som smaker godt med brunost på. Julekaken var fersk og varm, og gikk ned på høykant. Særlig pappa koste seg og forsynte seg flerfoldige ganger. Da mamma så at det gikk mot tom brødkurv og at det bare var et par skiver igjen, ba hun meg om å hente mer. "Fly ner å hent litt mer du, Marianne, hvis dere vil ha mere?" Jeg svarte at jeg var forsynt iallefall, og snudde meg mot pappa for å se om han ville ha mer.

Pappa snudde seg mot mamma. "Nei ej e forsynte ej." sa han, og rynket øyebryna. "Dessuten so lika ej ikkje ditta brødet nåke særlig!" Da snudde mamma seg mot pappa, la hodet bakover og begynte å le. Så begynte pappa å le, og jeg ble bare sittende å se på disse to. Mamma lo så hun måtte ta av seg brillene og tørke tårene, og pappa lo den stumme latteren sin, der hele han rister mens ansiktet snurper seg sammen og det hele ender i ei kraftig hostekule.

I motsetning til personlige tabber er det slike ting vi ler av her skjønner du. Pappa som "koser seg" på ren trass. Og mamma som finner det høyst underholdende.

Nattevakthelga stunder til, og hver gang den kommer finner jeg kun den simple gleden at det er 5 uker til neste nattevakt igjen. Når bare disse tre er over, vel å merke...

-Marianne-

Julesylte.. tusen takk, men nei takk?

2005-12-08T18:43:00.000+01:00

I dag har det gått i ett her. Broren min med kone og to små kom i dag tidlig for å være med på juleforberedelsene her hjemme, og i dag var det fåre- og lammerull, samt julesylta som stod på programmet. Og jeg vil bare få sagt det: et ihjelkokt grisehode er ikke mye delikat! Heldigvis var jeg ikke til stede da det ble delt i to etter mangfoldige timers koking; jeg måtte på butikken og finne husholdningshyssing som skulle brukes til å surre hele herligheta sammen med. Men da jeg kom tilbake stod pappa og 3 brødre rundt det halve hodet som var igjen, og delte det opp i 4 hauger: mørkt kjøtt, lyst kjøtt, svor og flesk. Og da snakker vi skikkelig fleskeflesk. Alt var skikkelig mørt, og det var litt rart å se en grisenese bare falle rett av i det hodet ble løftet opp av gryta. Her stod pappa med en ukvass smørekniv, som bare forsvant inn i svoren like lett som den ellers ville gjort i romtemperert margarin. Så fikk jeg da se hvordan alt ble lagt lagvis i form, med gelatin rørt inni, før det havnet nedi gryta igjen, surret sammen inni et helt vanlig kjøkkenhåndkle. Og så begynte storebroren min og skulle utforske griseøyet. O jul med din glede...!

Benjamin, nevøen min på 4 og et halvt år, snakket med onkelen,- eldstebroren min, på telefon mens vi andre drakk kaffe og spiste is. Da Ben ble spurt om hva han gjorde på for tida, begynte han og legge ut. "E tenker litt på jul da..." sa han og snudde seg så litt bort fra resten av oss, senket stemmen til et følsomt leie mens han trakk skuldrene opp mot ørene, knep øynene halvt igjen og fikk et salig glis rundt munnen: "Og så tenker e en del på... bæsj." Det var da også bare helt logisk.

-Marianne-

Juletabbe...

2005-12-07T17:02:00.000+01:00

I romjula legger vi her hjemme alltid opp til én kveld der vi forteller hverandre personlige tabber fra året som har gått. Igjennom hele det forbipasserte året har vi alle sammen vært flinke på å skrive ned tabbene våre i små notatbøker, evt. har vi latt venner og kjente som opplevde tabben på en bedre måte enn oss selv, få skrive den ned for oss.

Når kvelden endelig kommer, 4. juledag, benker vi oss i stoler, sofaer og på gulvet foran peisen. Vi har all verdens av godsaker foran oss, og juleølet bruser livlig i glassene. Så tar moroa til. Pappa begynner, og så går det videre nedover i alder. Min to år eldre bror er som regel høydepunktet, og dersom det i tillegg viser seg at han har dummet seg ut sammen med vår yngste bror, har vi virkelig fått jackpoten. Da blir det garantert livlig i stua. De går ikke av veien for å la oss oppleve situasjonen gjennom ellevill miming, kraftige bevegelser og evt. veldig naturtro audioetterligninger. Mens sneen laver ute, kan de som går på veien og ser inn stuevinduet vårt denne kvelden, se hele familien Nærø i skjønn forening, som ler, tørker tårer, slår seg på lårene, og nesten brekker seg i latterhikst. Ja, det kan kanskje virke så juleromantisk at de som kikker inn brekker seg også.

Ok.

Opp med hånda de som trodde på det. Skam deg. Det var ikke litt sant en gang. Jeg visste bare ikke hvordan jeg kunne bringe Mira Craig inn i julekalenderen på en subtil og logisk måte. Nå ser jeg at jeg egentlig driter litt i det... For det går ikke an å styre utenom tabben alle snakker om. Mira Craig som åpnet for Fugees 4. desember i Oslo Spektrum. Mens hun skravler rundt med sangen "Boogeyman" bestemmer hun seg for å foreta et stagedive i det øyeblikk låta tar en liten kunstpause. Og tuuusen takk for den lille pausen der alt er stille. Der får man nemlig med seg hver minste lille detalj i det hele Mira går i betongen, utløser et dumpt "aouff" og knuser kneet. Ja, det er stygt å le av noen som knuser kneet sitt, men jeg kan ikke, kan ikke, kan ikke la det være. Det kunne ikke resten av Spektrum heller hørtes det ut til... Dette viser bare at stagedive er upassende i visse tilfeller,- iallefall der en spiller annen musikk enn hardrock, eller i lokaler som er så mørke at du ikke ser at tilhengerskaren din ikke teller flere enn 3 fjortiser. Som ikke hadde hatt krefter nok i pipestilkene sine til å ta i mot deg uansett.

God bedring med kneet, Mira, og takk for inspirasjon til dagens kalenderblogg. Det begynte å gå tomt her. Og så kom du.

Hele seansen finner du her: http://www.nrk.no/kanal/nrk_p3/5293493.html

-Marianne-

Julenissens "bonderomantikk"...

2005-12-06T18:34:00.000+01:00

6. desember var i gamle dager Nikolausmesse. Merkedagen var til minne om den hellige Nikolaus som døde denne dagen en gang mellom år 345 og 351. Han var fryktelig gavmild og ble en av de aller mest populære helgenene noensinne. Katolikkene hadde som tradisjon å gi (de snille) barna gaver fra St. Nikolaus, og her ser dere hvordan julenissen oppsto! Fra Nederland tok emigranter med seg legendene om hans godhet og gavmildhet over til Amerika, og herfra gikk det bare en vei med St. Nikolaus. Her ble gamle St. Nikolaus "amerikanisert" om til Santa Claus, dyttet på overvekt så det holdt, og gjort til julens store inntektsmaskin. I tillegg ble det trolig plukket elementer fra norrøn mytologi (norsk-amerikanerne stod for den delen..) der guden Tor fløy over himmelen i en vogn trukket av geiter. Vips fikk man julenissen i sleden trukket av reinsdyr.

Her hjemme var det derimot andre ting som kanskje var mer spennende denne dagen. I den gamle folketradisjonen var 6. desember nemlig en spådag - da "kledde" man stolen for å få vite hvem man kom til å gifte seg med. Det foregikk ved at man rett og slett kledde på en stol ved bordets kortende og satte fram skåler med brennevin, øl, melk og vann. Den som ønsket å bli spådd, satte seg i stolen ved den andre enden og stirret på klærne - og på slaget midnatt ville den fremtidige kona eller mannen vise seg, for så å drikke av en av skålene!

Folk må ha hatt nerver av stål på den tida! Jeg hadde sikkert svimt av på slaget midnatt, mann eller ingen mann tilstede...

-Marianne-

Juleølet...

2005-12-05T14:47:00.000+01:00

Mamma er fra østlandet, og der er det vanlig å brygge øl til jul. Her på sunnmøre har, så vidt jeg vet, ikke den samme tradisjonen slått rot, og i det nokså mer pietistiske miljøet som rådet tidligere var det ikke det første hun nevnte av juleforberedelser. Hun skulle bare visst om tradisjonene ølet virkelig har her i landet. Allerede i før-kristen tid ble det drukket øl til gudenes ære, og etterhvert kom Gulatingsloven med påbud om å brygge øl til jul: "Ølet skal signes til takk fra Kristus og Santa Maria for godt år og fred" hette det. Alle måtte brygge så mye øl som mulig for å vise Gud og Jomfru Maria takknemlighet for årets innhøsting, og ølet skulle være så sterkt at en kjente det i hodet. Det var nærmest en plikt å drikke seg på en snurr i jula.

Et par uker før jul forvandles kjøkkenet vårt til det reneste bryggeriet, med 100- liters baljer, kardemomme, ingefær, gjær og en haug med flasker som mamma har spart på den siste tida. Ølet er ganske søtt, med god kryddersmak,- og så ser det ut som det er vann hentet fra nærmeste sølepytt. Grumsete. Hvert år er det like spennende å se om mengden gjær har vært rett, eller om det har blitt et par gram for mye. Ølet skal jo i utgangspunktet ikke inneholde alkohol, og det gjør det som regel heller ikke. Men det er altså her man må være utrolig nøye med gjæren. Jeg synes å kjenne smaken av gjær altfor godt og har ikke klart å drikke så mye av ølet før de senere årene. Er vel som med lutefisk, kaffe, oliven og fetaost - en kan tilslutt ikke forstå hva det var som egentlig smakte så utrolig dårlig til å begynne med.

Eldstebroren min liker romjulsnettene best av alt, når huset stilner av og han kan sitte innerst i godstolen i stua med en historiebok på fanget og en enslig lampe og lyset fra juletreet som leselys. Han er også malen mamma bruker på om juleølet er for sterkt. Går han ør til sengs - da er det for mye gjær. Nå skal det vel sies at broren min liker juleølet uovermåtelig godt, og at det går med et par liter der i nattestimene. Det kan vel de fleste bli øre av, alkohol eller ei.

-Marianne-

Julekjolen...

2005-12-04T13:47:00.000+01:00

4. Desember var såkalt Barbromesse. På primstaven ble denne dagen ofte merket med et tårn, et sverd eller ild. Sagnet forteller hvorfor:

Barbara var visst en utrolig fancy dame som skal ha levd på 300-tallet i Tyrkia. På grunn av sin blendende skjønnhet bestemte faren seg for å stenge henne inne i et tårn slik at ingen friere skulle finne henne. Rare greier. Trodde det var en positiv ting å gifte vekk dattera si jeg... Barbara ble kristen i tårnet, og når faren fant ut det ble han enda sintere enn om han hadde funnet tårnet fullt av sleskete mannfolk på frierferd. Han overgav henne til myndighetene, og etter hard tortur hvor hun fortsatt nektet å frasi seg troen, ble faren satt til å drepe henne. Med en gang han hadde utført udåden, ble han truffet av lynet og brent til aske! Og her kommer det som jeg synes kanskje var litt morosamt med det hele. Fordi faren ble drept av et lyn da han drepte henne, har det ført til at Barbara ble helgen for kanonskyttere, artillerister og for dem som lager fyrverkeri! Jeg syns jeg ser det: "Barbara - verg oss i dag når vi skal lage thunderking..."

I Norge het dagen altså Barbromesse eller Barbrodøgeret. Og da skulle spinningen til jul begynne. Dette var dagen man tok frem vinterklærne, så over hva man kunne bruke, kaste, arve eller bøte på. Juleklærne var jo selvsagt enda viktigere å gå over. Passet kjolen fra i fjor? Juleklær til far og juleklær til mor, og to par strømper til bittelille bror.

-Marianne-

Julesissel...

2005-12-03T17:39:00.000+01:00

Da jeg var liten og julekakene skulle bakes, treet skulle pyntes eller adventsstjerna henges, så skulle det være så stemningsfylt og juleromantisk som overhode mulig. Og hvem andre enn Sissel kunne stå for den biten? En kassett fra midten av åtti-tallet, med langhårede Sissel på coveret (det het jo selvsagt ikke cover på den tida...) som står med duse julelys i bakgrunnen. Oj-oj-oj. Det var et himla leven å finne kassetten hvert år. Mamma husket ikke hvor den ble lagt hen året før, og en skulle vel tro at gjennom en årrekke med leting ville en tilslutt komme opp med et fast sted for Sissel og hennes gullstrupe. Nå i ettertid ser jeg derimot at lukka bare ble større av å lete og lete og tilslutt finne den.

Scenario: 5 kilo julemanndeig, 8 unger i alderen 3-14 år, mjøl overalt, høylytt krangling om de fineste formene og tilbakevendende uttrykk som "Mamma, ho Marianne tok..." eller "Mamma! Si til han Asgeir at han skal kutte ut!" og "Ååå! Mamma! Det setter seg jo bare fast hææær!".

Og midt i alt dette: Sissel. Sissel med egen strykekvartett og kringkastingskor. Sissel som spraker og gnisser og hyler. Sissel som synger om den deilige jorden og fred og juleglede. Sissel som brått blir skrudd av og som må forlate åstedet med cellisten og en betuttet trompetist på slep. Sammen med 6 brødre som ikke gadd mer baking og, -som de selv ville sagt det- møkk.

Det endte som regel med at jeg, Kirsti (som gjorde sin del ved å spise mest mulig deig. Det hjalp da på det også!) og mamma ble sittende med resten av baksten. Noen ganger bare mamma. Da kunne det være at Sissel fikk komme tuslende inn igjen og avslutte seansen. Litt lavere denne gangen. Nå er det på tide å grave kassetten fram igjen. Jeg aner bare ikke hvor den er hen...

Å som jeg savner den kakebakinga.

-Marianne-

Julepost...

2005-12-02T19:46:00.000+01:00

Farmor hadde alltid juleposten liggende på et gyldent fat som stod på det lille endebordet ved sofaen. Jeg brukte alltid å plukke ut de mest interessante kortene, fra yndlingstanter og eldre, kulere søskenbarn med ungdommelig, stilig håndskrift. De var bare så kunstneriske og flinke og hadde alltid laget kortene selv. Og så skrev de alltid om andre ting enn hva de hadde bakt til jul, eller om det hadde kommet snø. Det gikk heller i hvor de hadde reist det siste året, hvem som hadde vunnet seilasen de var med i, eller hva de skulle gjøre og hvor de skulle reise igjen, bare de fikk skrapet sammen penger. Jeg savner å sitte i farmorstua og lese julekort sammen med henne.

Det første julekortet ble laget i England i 1843. Henry Cole var en lat, men lur, liten gubbe som fant ut at dersom han skulle skrive en julehilsen til alle kjære og kjente ville det ta ham altfor lang tid. Derfor fikk han en kunstner til å lage et kort og trykke det opp i mange eksemplarer. Kortet viste en glad familie rundt julemiddagen, og hadde innskriften 'God jul og Godt nyttår'. Vår gode mann Henry trengte så bare å signere hvert kort og solgte likesågodt de som ble til overs for en skilling per stykke. Tenker han var godt fornøyd!

Før i tida lå det ofte prestisje i det å få mange julekort, og kortene fikk (som i farmors tilfelle, selv om jeg ikke mistenker henne for å være i prestisjegjengen) en sentral plassering i hjemmet, slik at mange kunne se dem. Kortene fortalte om vennskap og slektskap fra fjern og nær, og det er vel ikke til å komme bortifra at slikt betyr mye for oss. Det er godt å vite at man er i andres tanker.

I kveld skal jeg besøke en vennine, og sammen skal vi ha et lite juleverksted. Jeg skal lage årets julekort, og for første gang på mangfoldige år ta meg sammen på den fronten. Hej! Kanskje jeg kan bli det kule søskenbarnet i år?!? Hjemmesnikra kort OG ut og reise i mars?

Dagens oppfordring altså: Skriv et julekort til de du tenker på.

-Marianne-